Spesialenheten har fra 2013 skrevet sammendrag i alle saker enheten har avgjort. Vi gjør oppmerksom på at sammendragene blir publisert kort tid etter avgjørelsesdato og at informasjon om eventuell klagebehandling hos Riksadvokaten følgelig ikke er med.

For å søke i dokumentene anbefales å benytte Ctrl+F. 

Det er også forut for 2013 skrevet sammendrag, men ikke for alle saker. Sammendrag forut for 2013 finner du under Dokumenter nedenfor.

Vest, 2015

Desember

Sak 774/15-123 – 26.11.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA BESVART HENVENDELSER

A anmeldte en politimester for ikke å ha besvart hans henvendelser. A viste til at en pålagt svarfrist på 1 måned, jf. instruks for behandling av henvendelser om kritikkverdige forhold utført i tjeneste i politi- og lensmannsetaten.

Spesialenheten innhentet den aktuelle korrespondansen.

Politimesteren hadde i brev til A opplyst at klagen rettet seg mot etterforskingen og innholdet i et forelegg som A var ilagt. Klagen var derfor avvist, og henvendelsen inntatt i den aktuelle straffesaken.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politimesteren hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 167/15-123 – 04.12.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

A anmeldte politiet for ulovlig ransaking av hennes bolig. A og B hadde blitt stanset i trafikkontroll og B ble anmodet om å blåse i alkometer. Politiet opplyste at de hadde mottatt melding om “grisekjøring”. A mente politiet “inviterte” seg selv inn i boligen og at den ene tjenestepersonen gikk rundt i leiligheten og observerte.

Eldstemann på patruljen (B) ble avhørt som mistenkt. Politiets oppdragslogg ble innhentet.

Med bakgrunn i slik føreren fremsto, besluttet politiet å ta en tegn- og symptomtest av ham, noe som tar litt lenger tid enn en vanlig trafikkontroll. Den kvinnelige passasjeren ønsket å gå inn i boligen, og opplyste at hun nylig var operert slik at hun ikke kunne bære barnet selv. Dette ble løst ved at sjåføren/samboeren bar barnet inn i huset. Siden kontrollen av ham ikke var ferdig, ble tjenestepersonene med inn i huset. Politibetjent B og føreren ble stående like innenfor inngangsdøren. B gikk et kort øyeblikk tilbake til bilen for å hente alkometeret. Politibetjent C var da igjen i leiligheten. B observerte ikke at politibetjent C gjennomførte noen ransaking, og følte seg trygg på at han hadde fått med seg dette dersom hun hadde ransaket.

 

Det fremgår av vegtrafikkloven § 10 at politiet kan stanse fører av kjøretøy for kontroll. Det er ikke krav om mistanke om straffbart forhold for at politiet kan stanse vedkommende.

 

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om motorvognfører er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel når han er stanset i trafikkontroll, jf. § 22a nr. 4. Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at fører av motorvogn har kjørt i ruspåvirket tilstand, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om det forekommer tegn og symptomer på ruspåvirkning, jf. annet ledd.

 

For å kunne gjennomføre ransaking må vilkårene i straffeprosessloven § 192, jf. § 197 evt. § 198 være til stede.

 

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politiet hadde opptrådt straffbart.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 747/15-123 – 04.12.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for å ville beslaglegge førerkortet til hans fetter X fordi X hadde kjørt 11 km/t for fort.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets oppdragslogg og kopi av sak registrert som uaktsom kjøring.

 

Det fremgår av vegtrafikkloven § 33 nr. 3 at politiet kan midlertidig tilbakekalle føreretten og ta førerkortet fra føreren dersom vedkommende med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre førekortpliktig motorvogn. Spørsmålet om opprettholdelse av midlertidig tilbakekall av føreretten og beslaget skal snarest mulig forelegges påtalemyndigheten. Dersom føreren ikke samtykker i det midlertidige tilbakefallet av føreretten må spørsmålet innen 3 uker oversendes tingretten for avgjørelse.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politiet hadde opptrådt på et vis som kan lede til straffansvar.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 185/15-123 – 07.12.2015

ANMELDELSE FOR Å HA PÅFØRT BRUDD I FINGEREN

A anmeldte politiet for å ha påført ham brudd i fingeren i arresten.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. Arrestforvarer B ble avhørt som mistenkt. Det ble innhentet kopi av politiets oppdragslogg, arrestlogg og straffesak mot A, samt bilder og legejournal.

 

A fikk brudd i lillefingeren, noe som faller inn under skadebegrepet i straffeloven. Saken ble vurdert i forhold til straffeloven (1902) § 229 første ledd, om legemsbeskadigelse. For å kunne bli domfelt for overtredelse av straffeloven § 229 må det bevises utover enhver rimelig tvil at gjerningspersonen forsettlig utførte handlingen i den hensikt å påføre skade.

 

A forklart at han sto ved døren og holdt hånden i luken for å støtte seg. Han mener arrestforvarer B så at han hadde hånden plassert i luken og at han med vilje lukket luken. B forklarte på sin side at A gjorde et utfall, og at han lukket luken spontant for å hindre A i å spytte, slå el. Han var ikke klar over at A hadde hånden i luken.

 

Bs vurderinger ble å bedømme ut i fra hans egen oppfatning av situasjonen, jf. straffeloven § 42. Det var videre ikke vitner til stede eller sikret bildeopptak som kunne belyse hendelsen nærmere.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at vilkårene for straff etter straffeloven § 229 første ledd var overtrådt, idet det ikke var tilstrekkelig bevis for at arrestforvarer B lukket luken i den hensikt å skade A.

 

Spesialenheten fant heller ikke grunnlag for at handlingen kunne være straffbar etter andre bestemmelser slik som straffeloven § 325 nr. 1 om grov uforstand i tjenesten eller straffeloven § 228 annet ledd om legemsfornærmelse med uforsettlig skade.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 637/15-123 – 08.12.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG BESLAG, NEKTET Å RINGE ADVOKAT M.M.

A anmeldte politiet for å ha beslaglagt hans mobiltelefon ved innbringelse til arresten, og for å ha besvart en melding på hans telefon. A anførte også at han ikke hadde fått ringe advokat.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A, samt innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

A var pågrepet grunnet mistanke om bruk av narkotika, og ble innbrakt til politistasjonen kl. 01:40. Politiet gjennomførte straksavhør, og A erkjente bruk og besittelse av narkotika.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde opptrådt straffbart. Det ble vist til straffelovens bestemmelser om ransaking og beslag. Det var ikke holdepunkter for at beslaget og håndteringen av mobiltelefonen var ulovlig. Det var heller ikke straffbart at det ikke umiddelbart natterstid ble gitt A anledning til å ringe advokat.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 211/15-123 – 10.12. 2015

 

ANMELDELSE FOR SJIKANERENDE OPPFØRSEL M.M

 

A anmeldte politiet for gjentatte ganger å bli kontrollert og ved noen anledninger også innbrakt til politistasjonen. Hun mente politiet kontrollerte og innbrakte henne uten grunn.

 

Spesialenheten innhentet dokumenter i saker knyttet til A.

 

Politiet har hjemmel i utlendingsloven § 21 for identitetskontroll av personer en antar er utenlandske statsborgere, samt at det i utlendingsloven § 106 litra a er hjemmel for å pågripe en utlending som ikke samarbeider med å klarlegge sin identitet.

 

Det ble videre vist til at ved den ene episoden hadde en narkotikahund markert mot A. Politiadvokat B hadde truffet beslutning om pågripelse og ransaking. Det ble i As bolig funnet et mindre materiale innholdene THC.

 

Politibetjentenes vurdering av at forholdet i leiligheten, oppdaget under ransaking, burde rapporteres til barnevernet innebar heller ikke et straffbart forhold.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 355/15-123 – 15.12.2015

 

ANFØRSEL OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN   

Et politidistrikt besluttet, etter anmodning fra en avis, å utlevere et vedtatt forelegg utstedt til en politiker, A. Avisen skrev deretter en sak med opplysninger fra forelegget, herunder om As bruk av narkotika og en tur til utlandet hvor det var blitt brukt narkotika sammen med andre.

Advokaten til A fremsatte klage til statsadvokaten over politiets beslutning om utlevering. På forespørsel fra statsadvokaten ble det opplyst at «det er ikke åpenbart at klageren ikke ønsker en strafferettslig forfølgning». Det følger da av politiregisterforskriften § 18-8 at saken skal oversendes Spesialenheten for vurdering av om det foreligger straffbart brudd på taushetsplikt, før klagen behandles av statsadvokaten.

Saken ble deretter oversendt til Spesialenheten for vurdering. Advokaten til A innga en uttalelse i saken hvor det ble tatt opp forhold knyttet til andre personer som var nevnt ved navn i forlegget til A, samt forhold rundt pågripelsen av A. Dette ble skilt ut i egne saker hos Spesialenheten.

Spesialenheten har gjennomgått korrespondanse knyttet til utlevering av forelegget. Dette gjelder anmodningen om utlevering fra avisen, korrespondanse innad i påtalemyndigheten, samt mellom påtalemyndigheten og advokaten til A. Spesialenheten har videre innhentet og gjennomgått dokumenter fra politidistrikts sak mot A. 

Etter at avisen hadde skrevet om saken omgjorde Riksadvokaten posten som gjaldt bruk av narkotika i utlandet fordi forholdet i utlandet ikke ble ansett som straffbart i Norge. Forelegget ble deretter korrigert og boten redusert. Dette ble også omtalt av avisen.

Spesialenheten la til grunn at et vedtatt forelegg som et klart utgangspunkt er underlagt taushetsplikt etter politiregisterloven § 23. Dette er imidlertid ikke til hinder for at allmennheten gis opplysninger på nærmere vilkår som fremkommer i politiregisterloven § 34, som er videre utdypet i politiregisterforskriften § 9-8.

Spesialenheten viste til at påtalemyndigheten ved avgjørelsen av å gi avisen innsyn i forelegget hadde vektlagt blant annet at A allerede var identifisert med navn og bilde i media og at A selv hadde bekreftet at forelegget var vedtatt. Det ble vektlagt at saken hadde vakt betydelig offentlig interesse. Videre ble det fremhevet at A hadde nedtonet omfanget av hva saken gjaldt i sine egne uttalelser til media. Det ble i denne anledning henvist til behovet for å korrigere uriktigheter, samt å skape nødvendig balanse i omtale av saken. Det ble også vektlagt at forholdene som A hadde vedtatt forelegg var lite forenelig med hans rolle som politiker.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 284/15-123 – 16.12.2015

ANMELDLELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN OG TJENESTEFORSØMMELSE

A anmeldte polititjenestepersoner for tjenesteforsømmelse og grov uforstand i tjenesten fordi politiet ikke hadde tatt i fra X eiendelene som X hadde stjålet fra As bil.

Tjenestepersonene ble avhørt, og korresponderende straffesak ble innhentet.

Etterforskingen hadde ikke kunnet avdekke hva sekken inneholdt og hvor sekken og innholdet senere ble av. Det var på det rene at spørsmål knyttet til sekken og sekkens innhold kunne synes noe mangelfullt fulgt opp fra politiets side. Forholdet ble i lys av øvrige omstendigheter vurdert ikke å være av en karakter som kunne føre til straffansvar.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 367/15-123 – 16.12.2015

 

ANMELDELSE FOR GROVT TYVERI AV KR 70 000 UNDER RANSAKING.

 

A anmeldte tjenestepersoner ved et politidistrikt for tyveri av kr. 70.000 fra en kommode i leiligheten. Han oppdaget noen dager etter en ransaking at pengene var borte.

 

Spesialenheten avhørte A med status som fornærmet og polititjenestepersonene B, C, og D med status som mistenkte. As samboer E, samt polititjenestepersonene F og G ble avhørt som vitner. Det ble videre innhentet utskrift fra politiets straffesak i forhold til A, samt oppdragslogg for hendelsen. A innleverte også kontoutskrifter. Spesialenheten var også hjemme hos A og laget en illustrasjonsmappe med bilde av kommoden der pengene skulle ha ligget.  

 

Polititjenestepersonene B, C og D var ut på tjenesteoppdrag og oppsøkte A på hans adresse etter at det var mistanke om at A hadde vært involvert i en «nestenulykke» med noen syklister. A ble oppfattet som beruset og innrømmet å ha røykt en «joint» etter kjøringen. 

Politiet besluttet derfor å ransake på ”fersk gjerning eller ferske spor” i medhold av straffeprosessloven § 198. Det ble beslaglagt en mindre mengde narkotika.

A forklarte at han hadde ca. kr 70 000 liggende i to A4-konvolutter i en kommode i gangen. Både politibetjent B og politistudent C forklarte at de ransaket denne kommoden uten å se konvolutter med penger. Begge bestred at de hadde tatt pengene. Politibetjent C oppholdt seg i hovedsak på stuen sammen med A og E mens ransakingen pågikk.

 

Spesialenheten kunne ut fra sakens opplysning ikke utelukke at A hadde kr 70 000 liggende i to A4-konvolutter i kommoden. Hans samboer, E bekreftet at A sparte penger og at han hadde disse hjemme.

 

På den annen side oppfatter Spesialenheten at A var noe inkonsekvent ved opplysning til politiet og Spesialenheten om beløpets størrelse og hvor mye penger han hadde spart hver måned. Det var videre lite i de bankutskriftene som A hadde inngitt til Spesialenheten som underbygget at han hadde lagt seg opp kr 70 000 over de siste to år.

 

Det var tvil både om A hadde pengene på tidspunktet for ransakingen, og nøyaktig når og under hvilke omstendigheter de i så tilfelle hadde forsvunnet. Spesialenheten fant ikke bevis for at tjenestemennene hadde stjålet pengene.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.  

 

Sak 734/15-123 – 16.12.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE

A anmeldte politibetjent B for tjenesteunnlatelse ved ikke å sende materiale som A mente var narkotika, til analyse. A hadde åpnet en konvolutt som var sendt til datteren. I konvolutten var det “snøkrystaller” som A mente var narkotika. B, avviste dette, og mente materialet var pynt. A leverte senere noe av materialet til et annet politidistrikt.

Spesialenheten avhørte B som mistenkt, samt innhentet aktuelle dokumenter fra politidistriktet. Videre var Spesialenheten i kontakt med politidistriktet som mottok materialet.

B opplyste at A ønsket å anmelde datteren for bruk av narkotika. Han visuelt undersøkte materialet som A hadde med, og konsulterte også kollegaer. De mente alle at materialet var pynt. Konvolutten ble liggende igjen på lensmannskontoret og As datter hentet den.

Analyseresultatet fra Kripos ga ikke utslag på narkotiske stoffer.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at B hadde opptrådt straffbart. Basert på hans vurdering var det ingen plikt til å beslaglegge materialet eller å sende det til Kripos for analyse.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 768/15-123 17.12.2016

 

MELDING FRA POLITIDISTRIKT OM VÅDESKUDD

 

Meldingen:

Politimesteren varslet Spesialenheten om at et vådeskudd var gått av i pusserommet på Y politistasjon samme dag. Spesialenheten iverksatte etterforsking for å avklare om ansatte i politidistriktet hadde opptrådt straffbart.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Politibetjent B ble avhørt som mistenkt og tre tjenestepersoner ble avhørt som vitner.

Pusserommet og tilstøtende lagerrom ble sikret og illustrasjonsmappe ble utarbeidet.

Politiets oppdragslogg og aktuelt regelverk er innhentet.

 

Rettslig grunnlag: Straffeloven 2005 § 188 om uforsiktig omgang med skytevåpen.

 

Spesialenhetens vurdering:

For at vilkårene om straff skal være oppfylt må en i dette tilfelle ha brukt eller behandlet skytevåpenet på en uforsiktig måte som er egnet til å volde fare for andres liv eller helse.

 

Politibetjent B forklarte at han til en viss grad mistet grepet på pistolen da han tok tak i sleiden for å sette den i bakre stilling. Da han skulle ta nytt og bedre grep, kom en av fingrene borti avtrekkeren og et skudd gikk av. Han antok at en patron hadde blitt skjøvet frem i kammeret idet han forut for dette beveget sleiden litt bakover og oppdaget at han ikke hadde tatt ut magasinet fra våpenet.

 

Spesialenheten la på bakgrunn av Bs forklaring til grunn at skuddet gikk av ved et uhell da det ikke er fremkommet opplysninger som belyste hendelsen nærmere.

 

Det er i politidistriktet gitt egne rutiner for tømming av våpen etter endt tjeneste/oppdrag. At politibetjent B ikke tok ut magasinet før han trakk sleiden tilbake innebar en sannsynlighet for at han hadde ladet våpenet. Spesialenheten bemerket at da han oppdaget dette kunne ha tatt med våpenet til nedspenningskassen og gjennomført rutinen for tømming av våpenet der i stedet for å ha fortsatt inne på pusserommet. Spesialenheten kom likevel under tvil til at politibetjent B ved dette ikke hadde opptrådt uaktsomt. Det var her vektlagt hans forklaring om at han trodde han hadde rettet opp feilen da han tok ut magasinet.

 

Vedtak:

Saken er henlagt i forhold til straffeloven § 188 på grunn av bevisets stilling.

 

Sak 735/15-123 – 21.12.2015

ANMELDELSE FOR BEDRAGERI, FORFALSKNING M.M.

A anmeldte en namsmann for grov uforstand og medvirkning til bedrageri og forfalskning i en namssak.  En rekke saksdokumenter fra namssak/utleggssak fulgte vedlagt anmeldelsen.

Spesialenheten har tidligere mottatt flere anmeldelser fra A. Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen, samtlige e-poster og vedlegg mottatt fra A.

Spesialenheten har ikke mandat til å overprøve namsmannens avgjørelse. Vanlig fremgangsmåte er å klage saken inn for tingretten slik A hadde gjort.

Med bakgrunn i sakens opplysning anså Spesialenheten det ikke sannsynlig at namsmannen hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

November

Sak 502/15-123 – 03.11.2015

ANMELDELSE FOR MISBRUK AV STILLING

A anmeldte politibetjent B for misbruk av stilling. As bil hadde i juli 2013 blitt borttauet, og A mente at B hadde besluttet borttauingen fordi han var i nabokonflikt med henne. Det var i det aktuelle tidsrommet landsleier for speidere, og parkeringsplassen A hadde benyttet hadde fått annen parkeringsregulering enn normalt.

 

Det fremkom av politiets oppdragslogg at et bilbergingsfirma hadde tauet bort As bil etter oppdrag fra politiet. Det fremkom ikke hvem i politiet som hadde bedt om borttauingen.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet det ikke var sannsynlig at B hadde opptrådt straffbart. Videre var forholdet uansett foreldet.

 

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse.

 

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

 

Sak 501/15-123 – 03.11.2015

ANMEDELSE FOR Å HA BENYTTET TAUSHETSBELAGTE OPPLYSNINGER

A anmeldte et politidistrikt for å ha benyttet taushetsbelagte pasient/helseopplysninger i forbindelse med etterforsking av sak. Det var anført at det var en person fra helse- og velferdskomiteen i kommunen som hadde utlevert opplysningene til politiet i 2013.

Spesialenheten ønsket et avhør av A for å bringe nærmere klarhet i det anmeldte forhold. A ønsket imidlertid at all kontakt skulle være skriftlig. Han opplyste i oversendelser at bruddet på taushetsplikten skulle referere seg til to saker som var anmeldt til politiet våren 2013. I den ene politisaken hadde A anmeldt personen fra helse- og velferdskomiteen for brudd på taushetsplikt. I den andre saken var A anmeldt for trusler mot nevnte person. Begge sakene var henlagt av statsadvokaten fordi det ikke var rimelig grunn til å undersøke sakene.

Det fremkom ikke i noen av sakene at politidistriktet hadde benyttet seg av taushetsbelagte helseopplysninger.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er oppretthold av Riksadvokaten.

 

Sak 350/15-123 – 06.11.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEFORSØMMELSE

A anmeldte et politidistrikt for tjenesteforsømmelse knyttet til beslag av våpen, ammunisjon og ammunisjonskasser hos ham for ett år og tre måneder siden. A bemerket at ammunisjonskassene var lovlig er vervet via forsvarssalg.  A hadde ikke mottatt en oversikt over hva som ble beslaglagt, og påpekte at det også ble oppbevart sølv og mynter i våpenskapet.

Spesialenheten har tidligere mottatt flere anmeldelser fra A. En av sakene A tidligere har blitt avhørt i springer ut av samme hendelse og dato som den foreliggende anmeldelse: A ble pågrepet samme dag som våpen m.m. ble beslaglagt. A ble løslatt dagen etterpå, og den aktuelle saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Spesialenheten innhentet kopi av korresponderende straffesaksdokumenter, kopi av politiets oppdragslogg for hendelsen og kopi av våpensaken (forvaltningssak), herunder kopi av sivilombudsmannens brev til A.

Da A ett år og tre måneder tidligere ble pågrepet i sitt hjem, ble han samtidig forevist forhåndsvarsel om vedtak etter våpenloven. Av forhåndsvarselet fremgikk det blant annet at han sto registrert med 5 våpen, og ble pålagt straks å innlevere samtlige våpen (også ikke-registreringspliktige). Det det også opplyst at all ammunisjon som ble beslaglagt ville bli destruert.

I politiets oppdragslogg ble det samme dato nedtegnet: ”Funnet to rifler, 1 salongrifle, 1 baikal hagle i henhold til våpenkort. I tillegg var det en Remington pumpehagle med rødpunktsikte der vi ikke fant våpennr. ..I tillegg var det en remington pumpehagle med våpennr….Det ble funnet en glock med våpennummer. Det ble tatt med kvittering der det står beskrevet kjøp av hagle 870 ekspress….”

A uttalte seg skriftlig til forhåndsvarselet, krevde å få våpnene utlevert og engasjerte advokat. Politidistriktet traff vedtak etter våpenloven, og A påklaget vedtaket til Politidirektoratet, som opprettholdt vedtaket. A brakte saken inn for Sivilombudsmannen, som fant at politiets konklusjon om å tilbakekalle As våpenkort syntes å bygge på en forsvarlig vurdering slik regelverket er utformet og praktisert.

Spesialenheten la til grunn at politidistriktets håndtering av våpnene var hjemlet i forvaltningssaken (våpensaken), og således ikke var ført som beslag i noen straffesak. Av notoritetshensyn kunne politidistriktet i tillegg til nedtegningene i oppdragsloggen med fordel ha skrevet et notat til våpenkontoret/forvaltningssaken om hvilke gjenstander som ble tatt med fra A.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 378/15-123 – 10.11.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENSTEN I FORBINDELSE MED ETTERFORSKING AV VOLDTEKT

A anmeldte politibetjent B for dårlig og mangelfull etterforsking i sak vedrørende voldtekt. A hadde mistanke om at gjerningsmannen hadde dopet henne ned i forkant av voldtekten. Det var i anmeldelsen til Spesialenheten påpekt at A hadde oppsøkt voldtektsmottaket noen timer etter overgrepet og at det hadde blitt tatt blodprøve av henne. Politiet henvendte seg imidlertid ikke til voldtektsmottaket med tanke på bevissikring før to måneder etter anmeldelsen. Blodprøven var da destruert. A anførte videre at etterforskingen hadde tatt for lang tid og at det ikke hadde blitt oppnevnt bistandsadvokat for henne før hun selv tok kontakt med advokat.  

Voldtektssaken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. A klaget over henleggelsen til Riksadvokaten. Henleggelsen ble opprettholdt.

A hadde anmeldt saken i politidistriktet der hun bodde ca. en uke etter voldtekten. Voldtekten hadde funnet sted i et annet politidistrikt. Saken ble derfor dagen etter anmeldelsen oversendt til det politidistrikt der hendelsen hadde funnet sted. 

Spesialenheten undersøkte forholdet med politiet og innhentet straffesaksdokumenter der A hadde anmeldt voldtekt. Det fremkom at politiet hadde gjort undersøkelser for å bringe klarhet i hvor lenge voldtektsmottaket oppbevarte blodprøver. Voldtektsmottaket hadde opplyst at de på grunn av plassmangel kun oppbevarte prøvene i en uke.  

Spesialenheten gjennomgikk samtlige opplysninger i saken, saksgangen, og de etterforskingsskritt som var gjort opp mot sakstypen og innholdet i politianmeldelsen. Det ble ikke funnet sannsynlig at B eller andre ansatte i politiet hadde opptrådt straffbart.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 430/15-123 – 10.11.2015

ANMELDELSE FOR Å HA BENYTTET SNØSCOOTER I NASJONALPARK

A anmeldte politioverbetjent B for å ha kjørt snøscooter i en nasjonalpark. A opplyste at han under tingrettens behandling, hvor B hadde vitnet, hadde fått opplysning om dette. A mente at loven må være lik for alle.

Saksdokumenter ble innhentet fra politiet. Det fremkom at B hadde vært etterforsker på sak vedrørende landing av helikopter i nasjonalparken, og hadde vært inne i området for å ta bilder/drive etterforsking samtidig som han sammen med en representant fra Statens naturoppsyn hadde drevet oppsyn.

I følge forskrift er det forbudt med motorferdsel i det aktuelle området, med unntak av blant annet politi- og oppsynsvirksomhet.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politioverbetjent B hadde opptrådt straffbart.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 704/15-123 – 10.11.2015

KLAGE I FORBINDELSE MED TRAFIKKONTROLL

Spesialenheten mottok klage fra A over politibetjenters opptreden i forbindelse med trafikkontroll der de undersøkte As utenlandske bil og førerkort.

Spesialenheten gjennomgikk klagen, og det var ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart. Det var forhold i saken som tilsa at politiet måtte gjøre nærmere undersøkelser.

Dersom en mener å ha blitt utsatt for en tjenestehandling som er kritikkverdig, men ikke straffbar, kan en fremme klage til politimesteren i det aktuelle politidistriktet, jf. politiloven § 29, jf. Justisdepartementets instruks for behandling av henvendelser om kritikkverdige forhold utført i tjeneste i politi- og lensmannsetaten. Spesialenheten oversendt klagen fra A til politimesteren i det aktuelle politidistriktet for klagebehandling.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 145/15-123 – 10.11.2015

ANMEDELSE ETTER ETTERFORSKING AV BRANN

Bistandsadvokat A anmeldte på vegne av flere etterlatte, politiet knyttet til deres etterforsking av brann der flere unge personer omkom. Det var anført at det var gjort både taktiske og tekniske feil/mangler under etterforskingen.

Spesialenheten gjennomgikk politiets dokumenter/etterforsking.

Det ble ikke iverksatt etterforsking. Spesialenheten vektla at saken var vurdert av statsadvokaten forut for henleggelsen og av Riksadvokaten gjennom klagebehandlingen. Videre hadde politidistriktet, med bistand fra Kripos, i ettertid på nytt gjennomgått saken. Samlet sett syntes saken å ha vært undergitt grundig og omfattende etterforsking.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er påklaget.

 

Sak 728/15-123 – 11.11.2015

A anmeldte ”alle politi, nav, bank og offentlig ansatte fordi X fengsel er nødt til å ta konvoluttene som kommer fra dere fordi dere kan sende narkotika til oss. Hvis det stemmer så er jo dere kriminelle så da må dere anmeldes for å smugle narkotika…”   

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking på bakgrunn av anmeldelsen idet det ikke var sannsynlig at politiet smuglet eller forsøkte å smugle narkotika inn i fengselet.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 437/15-123 – 11.11.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED INNHENTING AV DNA-PRØVE

A ved sin advokat, anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med innhenting av DNA-prøve av A for lagring i DNA-registeret. A opplyste at han var domfelt for promillekjøring for 3-4 år siden og hadde sonet dommen for lenge siden. Han mente det ikke kunne være riktig at han skulle avgi DNA-prøve så lenge etterpå. Han opplyste at politiet hadde informert ham om at prøven eventuelt ville bli tatt med tvang. En dag ankom politiet først hans arbeidsplass og deretter hans bopel. A, som var syk den dagen, ble varslet av arbeidsgiveren om at politiet hadde kommet. Da politiet forsøkte å komme i kontakt med A hjemme, unnlot han å åpne døren. Politiet tok seg inn i boligen med makt. Prøven ble tatt ved hjelp av en bomullspinne i As munn.

Spesialenheten innhentet aktuelle dokumenter fra politidistriktet.

Dommen mot A var rettskraftig i desember 2013. I januar 2014 besluttet påtalemyndigheten at det skulle tas DNA-prøve av A, og han ble informert om dette og om klageadgangen. I mai 2015 ble det besluttet at prøven skulle tas, og A ble informert per telefon. Han åpnet ikke døren for politiet da de ankom hans bolig, og døren ble åpnet med makt etter beslutning fra jurist.

Av politiregisterloven § 12 og rundskriv fra Riksadvokaten fremgår at alle som er dømt til forvaring, ubetinget fengsel eller samfunnsstraff skal registreres i identitetsregisteret. Dette gjelder for alle rettskraftige dommer etter 1. oktober 2013. Det forelå således hjemmel for registrering av As DNA-profil. Videre fremgår av straffeprosessloven § 158 fjerde ledd at dersom vedkommende nekter å avgi prøven frivillig, kan den innhentes med tvang når dette kan skje uten fare eller betydelig smerte.

Politiet brøt opp døren fordi A nektet å åpne for politiet. Det framkom ikke at selve prøven ble tatt med tvang.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 328/15-123 – 12.11.2015

A anmeldte politiet for å ha stanset ham uten grunn, tatt blodprøve, beslaglagt hans førerkort og ransaket bopel og arbeidsplass. Han reagerte også på at politiet mente han hadde 8 prikker på førerkortet, mens han hadde 4.

Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med A for utdypende forklaring. A tok ikke kontakt med Spesialenheten. Aktuelle dokumenter ble innhentet fra politidistriktet.

Det fremkom at A ble stanset i sin bil fordi han hadde grønne lys foran. Politiet mistenkte ham for å ha røyket narkotika. Han ble tatt med til lege for prøvetaking og hans førerkort ble midlertidig beslaglagt. A samtykket i beslaget. Prøveresultatet viste senere at prøven var negativ.

A var i autosys registrert med 8 prikker. 4 av prikkene ble i august 2015 foreldet.

Spesialenheten fant på bakgrunn av sakens opplysning ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet ikke på var sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart. A hadde videre ikke bidratt til å belyse saken nærmere.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 383/15-123 – 12.11.2015

ANMELDELSE FOR LEGEMSFORMÆRMELSE

A anmeldte en polititjenestemann for å ha slått ham i hodet under et opphold i arrest. A var kort tid forut innbrakt til arresten fordi han hadde nektet å etterkomme politiets pålegg.

Spesialenheten opptok en detaljert forklaring fra A. Korresponderende straffesaksdokumenter fra politidistriktet ble innhentet. Videre innhentet Spesialenheten videoopptak fra arresten, fra garasjen der A ble innbrakt, fra området ved inkvireringsskranken og fra arrestgangen. Hele tidsforløpet fra A steg ut av politiets cellebil og til han gikk inn på cellen var dekket på videoopptaket.

A anmeldte hendelsen umiddelbart etter at han var dimittert fra arrest. A opplyste både i anmeldelsen, i en e-post til Spesialenheten og i detaljert forklaring til spesialenheten at voldsutøvelsen hadde funnet sted i arrestgangen; på vei fra inkvireringsskranken og mot cellen.

Bildeopptaket viste at samtlige personer, inkludert A, forholdt seg helt rolig under hele sekvensen. Det var ikke på noe tidspunkt maktanvendelse, vold eller fysisk kontakt mellom tjenestemennene og A. Opptaket viste et hendelsesforløp som på alle punkt avvek markant fra den forklaring A hadde gitt.

A har ved to anledninger tidligere anmeldt andre politidistrikt for helt identiske hendelser.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at noen i politidistriktet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 665/15-123 – 17.11.2015

ANMELDELSE FOR FABRIKKERING AV FAKTUM I FØRERKORTSAK

A anmeldte tjenestepersoner for grov uforstand i tjenesten og fabrikkering av faktum i førerkortsak.

Spesialenheten innhentet korresponderende saksdokumenter.

På bakgrunn av melding fra privatperson om As kjøreadferd, sammenholdt med at politiet flere ganger tidligere hadde mottatt meldinger om As opptreden i trafikken, besluttet politiet at A måtte gjennomføre vurderingsprøve, jf. vegtrafikkloven § 34.

A påklaget vedtaket. A påpekte flere feil i faktagrunnlaget som vedtaket var fattet på bakgrunn av. Politiet gjennomførte ytterligere undersøkelser, og bekreftet at det forelå noen feil i beskrivelsen av As kjøreadferd og misforståelser knyttet til meldingen politiet hadde mottatt om A. Politiet vurderte likevel at As kjøreadferd ga skjellig grunn til mistanke om at han ikke hadde de kjøreferdigheter som hensynet til trafikksikkerheten krever. Politidirektoratet tok ikke As klage til følge.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 403/15-123 – 17.11.2015

ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE, FALSK ANMELDELSE M.V.

A anmeldte politiet for politivold og falsk anmeldelse mot henne og familien. Hendelsen skjedde på lensmannskontoret i forbindelse med at politiet hadde tatt med As sønn dit for å forkynne dokumenter. A reiste til lensmannskontoret sammen med en annen sønn C. C viste fingeren til politiet, og ble i den forbindelse tatt tak i. A mente at politiet gjorde slik at hun falt. Tjenestemennene opplyste i egenrapport, og også i forklaring til retten, at de oppfattet at A hadde falt med vilje.

Spesialenheten innhentet aktuelle dokumenter fra politidistriktet, samt rettsbok og dom fra tingretten.

Det var i dommen uttalt at retten ikke fant det bevist at politiet hadde benyttet vold mot A.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at det fra politiets side var opptrådt slik at det var sannsynlig at det var begått straffbar tjenestehandling.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 734/15-123 – 30.11.2015

UNDERSØKELSE AV POLITIETS HÅNDTERING DER A HADDE FORSKANSET SEG I EGET HJEM OG SENERE TOK SITT LIV

Spesialenheten ble av et politidistrikt informert om at A hadde skutt seg med pistol etter at han hadde forskanset seg i sitt hjem. Politiet hadde via en tredjeperson hatt dialog med A i over en time før selvdrapet. Politiet hadde omringet huset da drapet fant sted.

Spesialenheten ba politidistriktet foreta kriminaltekniske undersøkelser på åstedet. Politiets oppdragslogg og lydlogg ble gjennomgått. Kopi av politiets straffesaksdokumenter ble innhentet og det ble foretatt agentsøk på avdøde A.

Politiet fikk melding fra X om at A hadde skutt 3-4 skudd inne i sin bolig og ett skudd utendørs. X var bekymret for at A ville ta sitt liv. Det ble avtalt at X, som var venn med A, skulle opprette telefonkontakt med A og forsøke å få ham til å komme ut av huset. Etter ca. 1 time skjøt A seg i hodet. A hadde ikke våpentillatelse for det aktuelle våpenet.

 Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde opptrådt straffbart.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 449/15-123 – 30.11.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FBM. INNKALLING OG GJENNOMFØRING AV DOMMERAVHØR

A anmeldte politibetjent B for fremgangsmåten benyttet ved innkalling og gjennomføring av dommeravhør av hans datter. Bakgrunnen for dommeravhøret var at datteren kunne ha vært utsatt for et seksuelt overgrep, jf. straffeloven § 195. A reagerte på at B hadde tatt kontakt med datteren for å be om foreldrenes telefonnummer. Det gikk kun en dag fra de ble varslet om dommeravhøret til det ble gjennomført, at det ble gjennomført på et tidspunkt på dagen som ikke passet dem og de ble varslet om at datteren kunne hentes dersom foreldrene ikke samarbeidet. Moren hadde heller ikke fått lov å bli med datteren inn i avhørsrommet, og foreldrene følte seg presset til å gjennomføre et avhør i en sak de selv hadde besluttet å ikke gjøre noe med.  

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter i sak hvor en 16 år gammel gutt var anmeldt for seksuell omgang med As datter. Saken var opprettet av politiet på bakgrunn av opplysninger fremkommet i en annen sak.

Spesialenheten viste til at overtredelse av straffeloven § 195 er undergitt offentlig påtale. Det var derfor ikke avgjørende hva As foreldre mente. Videre ble det vist til forskrift om dommeravhør. Det fremkom ikke opplysninger som tilsa at politibetjent B hadde opptrådt straffbart ved innkallingen eller gjennomføringen av dommeravhøret. Dommeravhøret ble ledet av dommere og gjennomført ved et Barnehus. Forsvarer, bistandsadvokat, påtaleansvarlig og representant fra Barnehuset fulgte avhøret fra tilstøtende rom. As mor ble på forhånd informert om fremgangsmåten og samtykket til avhøret.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 456/15-123 – 30.11.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN KNYTTET TIL ETTERFORSKING OG IRETTEFØRING AV VOLDTEKTSSAK

A anmeldte et politidistrikt, en førstestatsadvokat og en politietterforsker for å ha gjennomført en mangelfull, partisk og lite objektiv etterforsking. Det var anført at etterforskingen var preget av at politiet arbeidet ut fra en bekreftelsesteori, at etterforsker over for tingrett og lagmannsrett forsøkte å påvirke retten ved sine troverdighetsvurderinger, at førstestatsadvokaten ved å ta ut tiltale i saken unnlot å kvalitetssikre og at denne bevist valgte å overse svakheter i etterforskingen for å “vinne” saken.

A ble domfelt i både tingretten og i lagmannsretten. A var representert ved forsvarer ved begge rettsinstanser.

Spesialenheten var i kontakt med A for å avklare innholdet i anmeldelsen. Spesialenheten innhentet og gjennomgikk politiets saksdokumenter knyttet til saken, samt tingrettens og lagmannsrettens dom.

Spesialenheten for politisaker har ikke kompetanse til å omgjøre påtalevedtak, gjenoppta straffesaker eller endre domsresultat. Kvalitetssikring av politiets arbeid, påtaleskjønnet, herunder å ta stilling til om de nødvendige etterforskingsskritt er foretatt vil normalt være oppgaver som faller utenfor Spesialenhetens mandat.    

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at noen i politidistriktet eller politidistriktet som sådant hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.



Oktober

Sak 138/15-123 – 02.10.2015

ANMELDELSE FOR MAKTMISBRUK

A anmeldte politiet for maktmisbruk overfor sin sønn B. B er myndig. A anførte at politiet hadde reist til Bs bopel med forutinntatt holdning fordi politiet hadde mottatt uriktige opplysninger om B fra naboen. A mente videre at politiet ikke hadde grunnlag for å ransake boligen.

Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med B for utdyping av hendelsen. Han tok ikke kontakt med Spesialenheten. Aktuelle dokumenter fra politidistriktet ble innhentet.

Grunnet taushetsplikten var Spesialenheten tilbakeholden med å gi informasjon til A om saksforholdet. Sakens dokumenter viste uansett at det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking fordi det ikke var sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart. Det ble vist til meldingen fra naboen, at politiet vurderte B som ruset og at det forelå skriftlig beslutning om ransaking fra politijuristen.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 432/15-123 – 06.10.2015

ANMELDELSE FOR UNDERSLAG/TYVERI

A anmeldte politiet for underslag/tyveri av hans lommebok og mobiltelefon natt til 17. mai.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets straffesak mot A, oppdragslogg og arrestlogg.

Politiet hadde tatt kontakt med A utenfor en pub fordi han hadde urinert. A nektet for å ha urinert. Han var beruset og kverulerende. Han fikk beskjed om at han ville bli anmeldt for urinering og at han måtte forlate sentrum. A nektet dette. Han kastet lommeboken i bakken og ba politiet plukke den opp. Han ble etter hvert innbrakt og satt i drukkenskapsarrest.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking da det ikke var fremkommet opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiet hadde stjålet eller underslått lommeboken og mobiltelefonen.  

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 239/15-123 – 07.10.2015

ANMELDELSE FOR FRIHETSBERØVELSE

A anmeldte et politidistrikt for ulovlig frihetsberøvelse. Hun opplyste at hun hadde ankommet Y flyplass for å besøke sin familie i Norge. A ble pågrepet fordi passkontrolløren var usikker på om passet tilhørte henne, og ble plassert på celle i arresten i ca. to døgn.

 

Spesialenheten var i kontakt med As advokat med ønske om å oppta utdypende forklaring fra A. As advokat opplyste at A var returnert til sitt hjemland. Han hadde ikke hennes kontaktinformasjon.

 

Spesialenheten innhentet politiets korresponderende straffesaksdokumenter, oppdragslogg for hendelsen samt arrestlogg.

 

Gjennomgangen av dokumentene ga et annet bilde av faktum enn det som fremgikk av anmeldelsen. Politiet fikk henvendelse fra legevakten om en kvinne som gjentatte ganger hadde kommet til legevakten for å få utskrevet medikamenter. Kvinnen oppga ulike navn og fødselsdatoer hver gang. Hun befant seg igjen på legevaktens venteværelse.

 

Da patruljen ankom legevakten befant A seg inne hos en lege. A opplyste først at hun kun hadde med seg bilde av sitt utenlandske førerkort på mobiltelefonen. Da dette ikke var gyldig legitimasjon, opplyste hun at hun hadde passet sitt hjemme. A skulle vise patruljen vegen til sin bolig. Adressen A oppga stemte ikke med adressen på den boligen A etter hvert førte patruljen til. Da A ringte på, etter å ha forklart at hennes tante og bestemor også bodde der, kjente ikke personen som åpnet til verken bestemoren, tanten eller at A bodde der.

 

A fant etter hvert frem passet som hun hadde i vesken sin, og beklaget sin oppførsel og at hun hadde oppgitt falsk navn. A kunne ikke oppgi fast bopel i Norge, og svarte unnvikende på hvor hun hadde vært de månedene hun hadde oppholdt seg i Norge. På grunn av usikkerhet knyttet til As identitet ble hun innsatt i arrest etter beslutning av henholdsvis vaktleder og jourhavende jurist.

 

I arrestjournalen var det nedtegnet at hun fikk mat, ble avhørt, fikk ringe venner, fikk oppnevnt advokat og møte ham, fikk anledning til å kontakte ambassaden, ble fremstilt for lege, fikk smertestillende osv. Det er undervegs nedtegnet at ”utlendingsavdelingen arbeider med saken”. A ble løslatt etter ca. to døgn.


Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ble vist til at en utlending kan pågripes og fengsles når utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig identitet, jf. utlendingsloven § 106.

 

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 194/15-123 – 07.10.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG MAKTBRUK

A anmeldte en tjenestemann for ulovlig maktbruk i forbindelse med bortvisning fra en offentlig gate. A anførte at tjenestemannen hadde dyttet ham noen meter bakover. A opplyste videre at han verken hadde kommet i ubalanse eller falt på grunn av dyttingen. Hendelsen fant sted i en gate i nærheten av Kirkens Bymisjons tilbud om matservering til vanskeligstilte.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. A forklarte at han følte at hans integritet ble krenket ved politiets handling, at han opplevde seg respektløst behandlet og at politiet ”tyvlyttet” på hans samtaler. A antar at denne behandlingen har sammenheng med hans sosiale status.

Spesialenheten undersøkte forholdet med politiet og fant at A var bortvist fra området etter politilovens § 7 en rekke ganger.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at tjenestepersonen hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 572/15-123 – 07.10.2015

FORELEGG FOR UFORSIKTIG OMGANG MED SKYTEVÅPEN

Spesialenheten ble varslet om at det var gått av et skudd fra en tjenestepistol ved et lensmannskontor.

Politibetjentene A og B ble avhørt som mistenkt. Politibetjentene C og D ble avhørt som vitner. Det ble utarbeidet illustrasjonsmappe fra våpenrommet. Tjenestevåpenet og en uniformbukse ble sikret. Aktuelle instrukser ble innhentet fra politidistriktet.

Saken ble vurdert etter straffeloven § 352 første ledd annet punktum om uforsiktig omgang med skytevåpen.

Politibetjent A presset fingeren ned i våpenhylsteret til B for å undersøke om det gikk an å gjøre avtrekk med pistolen mens det var i hylsteret. A forklarte at han ikke visst at B i mellomtiden hadde ladet våpenet. B, som var opptatt med andre oppgaver, fikk ikke med seg at A førte hånden ned i hylsteret. Prosjektilet gikk gjennom Bs bukse like over ankelen og deretter ned i gulvet. Ingen ble skadet.

Det var ikke tvilsomt at politibetjent A ikke hadde fulgt politiets grunnleggende sikkerhetsregler, og at han hadde opptrådt uaktsomt.

A ble ilagt forelegg. Forelegget er vedtatt.

Saken ble mot B henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 769/14-123 – 07.10.2015

PÅTALEUNNLATELSE FOR ULOVLIG MAKTANVENDELSE

A anmeldte en politibetjent for å kvele ham tre ganger.

Spesialenheten iverksatte etterforsking, og opptok forklaring fra A. A forklarte at hendelsen fant sted da han henvendte i resepsjonen på det lokale lensmannskontoret for å få tilbake en telefon politiet hadde beslaglagt.

Spesialenheten var i kontakt med lensmannskontoret for å klarlegge om det fantes kameraovervåking med lagring av bilder eller video. Dette fantes ikke.

Spesialenheten avhørte politibetjent B som mistenkt. Politibetjent C, som kom til i avslutningsfasen av maktanvendelsen, ble avhørt som vitne. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten oppdragslogg for hendelsen. Det var ikke opprettet straffesak mot A.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228, første ledd.

Spesialenheten la til grunn Bs forklaring om at han hadde presset området mellom sin tommel og pekefinger mot As strupehode. Dette var en teknikk han hadde lært under trening av judo og ju jitsu, og skaper distraksjon og mulighet til å endre posisjon eller får en person til å roe seg.

Spesialenheten mente maktbruken ikke sto i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål eller omstendighetene for øvrig, og at hans opptreden var kritikkverdig. Det ble også vist til rettspraksis vedrørende bruk av makt.

Politibetjent B ble ilagt påtaleunnlatelse. Han har ikke vedtatt denne, og har bedt om at saken behandles av tingretten.

 

Sak 234/15-123 – 14.10.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte en politimester og visepolitimester grunnet politiets etterforsking eller manglende etterforsking av en anmeldelse av A.

Den sak A hadde anmeldt manglende etterforsking av var ikke avgjort. Spesialenheten har tidligere behandlet tre anmeldelser fra A i samme sakskompleks.

Spesialenheten viste til at enheten ikke er et alminnelig kontrollorgan for politiet, og at kvalitetssikring av politiets arbeid i alminnelighet faller utenfor Spesialenhetens mandat.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 386/15-123 – 23.10.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å OPPGI NAVN M.M.

A anmeldte en politibetjent for å ha nektet å oppgi sitt navn. Vedlagt anmeldelsen fulgte en lenke til et opptak av en polititjenestemann som forsøkte å henvende seg til A for å forkynne et dokument. A sendte også senere inn anmeldelse/klage over tjenestemenn som hadde nektet å oppgi navnet sitt. Han mente også at det var galskap av politiet å kreve DNA-test av ham.

Politiet kan gå inn på privat grunn eller inn i privat hus når de skal forkynne stevning eller gi annen tjenstlig meddelelse, jf. politiinstruksen § 8-7 nr. 1. Politiet plikter, så langt tjenesteforholdene tillater det, å oppgi navn og tjenestenummer, jf. politiloven § 20.

Det var ikke grunnlag for at politiet hadde opptrådt straffbart. Det fremgikk av egenrapport at politistudenten i sin kontakt med A allerede hadde opplyst sitt navn da A ba om det på nytt. Det å ikke fremvise tjenestebevis eller oppgi tjenestenummer er uansett ikke straffbart, jf. forarbeidene til straffeloven av 2005.

Det at politidistriktet ikke tidligere hadde oversendt innsigelsen fra A vedrørende DNA-takingen var klart uheldig, men det var ikke sannsynlig at dette ville føre til straffansvar. DNA-takingen var ikke gjennomført mot As vilje.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 685/14-123 – 29.10.2015

ANMELDELSE FOR PÅGRIPELSE TIL TROSS FOR LOVLIG OPPHOLD I NORGE

A anmodet i brev om at Spesialenheten etter eget initiativ vurderte å iverksette etterforsking i en sak hvor en vietnamesisk borger (X) ble satt på glattcelle. Vedlagt brevet fulgte to avisartikler om hendelsen. A opplyste at han ikke påberopte seg noe oppdrag for fornærmede, og at han hadde blitt kjent med saken gjennom media.

 

Spesialenheten avhørte leder for utlendings- og forvaltningsenheten ved politidistriktet (B) som vitne. Videre ble aktuelle dokumenter innhentet fra politidistriktet.

 

B opplyste at en patrulje hadde stanset X og at det var usikkert om hun hadde lovlig opphold. Patruljen var i kontakt med politiets utlendingsenhet, men de kunne ikke gi svar. Jourhavende jurist besluttet at kvinnen skulle pågripes inntil hennes identitet var klarlagt. Det ble etter hvert klart at kvinnen hadde lovlig opphold fordi hennes mann hadde lovlig opphold i Schengen.

 

Det var ikke bevismessig grunnlag for å hevde at politiet hadde opptrådt straffbart i sin håndtering av kvinnen.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 618/15-123 – 30.10.2015

UNDERSØKELSE AV ET POLITIDISTRIKTS INNDRAGNING AV FØRERKORT SOM MEDFØRTE AT A TOK SITT LIV

Et politidistrikt kontaktet Spesialenheten fordi politidistriktet i forbindelse med et selvdrap hadde fått informasjon om at avdøde hadde tatt sitt liv fordi politiet hadde tilbakekalt hans førerkort. Dette hadde fremkommet i brevene til familien og politiet.

 

Spesialenheten innhentet straffesaksdokumentene og forvaltningssaken.

 

Det var på bakgrunn av sakens dokumenter og de regler som gjelder på området ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne føre til straffansvar.

 

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

September

Sak 259/15-123 – 08.09.2015

ANMELDELSE FOR FORHOLD KNYTTET TIL EN CAMPINGVOGN

A opplyste at hun så det som sin plikt å melde fra om en campingvogn med alvorlige feil og mangler, da den var misbruk og mishandlet av tidligere eier. Tidligere eier hadde også misbrukt As id til å få tilgang til politiopplysninger.

Spesialenheten var i kontakt med A for å utdype anmeldelsen. Hun har ikke opplyst hvem i politiet hun har anmeldt eller gitt nærmere opplysninger om grunnlaget.

Undersøkelser hos politiet viste at A var registrert som eier av den omtalte campingvognen, men det var ikke registrert hendelser hos politiet hvor campingvognen var involvert. Den var heller ikke registrert stjålet. Det fremgikk at A hadde blitt tvangsinnlagt. Saker var også henlagt av politiet grunnet tvil om tilregnelighet.

Anmeldelsen rettet seg ikke direkte mot noen i politiet, og det lyktes ikke Spesialenheten å avklare innholdet i anmeldelsen nærmere. De undersøkelser som ble gjort ga ikke grunnlag for at det fra politiets side var opptrådt straffbart.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

 

Sak 556/15-123 – 08.09.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE

A anmeldte et politidistrikt for å ha unnlatt å hjelpe ham da han ringte politiets nødnummer. A opplyste at han gjennom flere år hadde vært utsatt for kraftige røntgenangrep og stråleterror fra naboene i etasjen over ham. I den forbindelse hadde han ringt politiets nødnummer og anmodet politiet om å rykke ut for å beslaglegge utstyr og arrestere de ansvarlige. Politiet hadde imidlertid ikke gjort noe for å hjelpe ham. Videre anførte A at politiet ved flere anledninger hadde henlagt saker han hadde anmeldt vedrørende røntgenterror.

Det faller utenfor Spesialenhetens mandat å instruere politiet vedrørende deres prioriteringer og ressursbruk. Videre tilligger det påtalemyndigheten, med bakgrunn av bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølgning er til stede eller ikke.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 113/15-123 – 09.09.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE

A anmeldte to politibetjenter for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med pågripelse av ham. Foranledningen var at As ektefelle hadde ringt til politiet og meldt fra om at A hadde kniv og hadde sagt at han skulle ta livet sitt. A ba politiet “dra til helvete”, og nektet å ta opp hånden fra jakkelommen. Han slo politibetjent B i magen. A ble senere domfelt for trusler og slaget. Han mente at opptrinnet ikke ville ha skjedd dersom politiet hadde hørt på ham.

Spesialenheten innhentet kopi av aktuelle dokumenter fra politidistriktet og opptok forklaring fra A.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.   

Med bakgrunn i As forklaring til politiet og anmeldelse til Spesialenheten la Spesialenheten til grunn at A ikke hadde etterkommet pålegg om å ta ut hånden av jakkelommen. Det ble senere funnet en kniv i lommen og A hadde skåret seg opp på underarmen. A hadde også slått politibetjent B og kommet med trusler.

Det var ikke bevismessig grunnlag for at politiets håndtering av A innebar en straffbar tjenestehandling. Det ble vist til at politiet skal beskytte personer, jf. politiloven § 2 og bistå med hjelp til syke, jf. politiloven § 12. Videre kan politiet pågripe personer i medhold av straffeprosesslovens bestemmelser.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 839/14-123 – 11.09.2015

ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE

A anmeldte tjenestemenn ved legemskrenkelse. Han hadde blitt stanset i trafikkontroll og blitt bedt om å bli med til lensmannskontoret for å få overlevert papirer. I følge A hadde politiet fysisk krenket ham, hans mor og bror da de var på lensmannskontoret. 

Spesialenheten innhentet kopi av politiets oppdragslogg og aktuelle dokumenter fra politidistriktet. Det ble forgjeves forsøkt å få oppta utdypende forklaring fra A.

Det fremkom at politiet over lengre tid hadde etterlyst A for å forkynne besøksforbud han var ilagt overfor sin eks-samboer. A ble stanset i trafikkontroll, og ble bedt om å bli med til lensmannskontoret for å få beslutningen forkynt. A satte seg opp, og ble ført av politiet til politibilen. Han var deretter rolig. Hans mor, som var passasjer i bilen, ble også med til lensmannskontoret. Hun spilte seg opp. As bror ankom. Han var ufin og viste finger til politiet. I forbindelse med at han ble bedt om å komme tilbake for en prat angående hans oppførsel, blandet moren seg inn og “spilte” at hun kollapset.

Spesialenheten fant på bakgrunn av sakens opplysning det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at politiet har vid stansingshjemmel i medhold av vegtrafikkloven § 10, og at politiet kan anvende makt slik politiloven § 6 foreskriver.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 348/15-123 – 09.09.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN KNYTTET TIL PÅGRIPELSE

A anmeldte ansatte i politiet i forbindelse med pågripelse av ham. A dro til politistasjonen for å anmelde sin bil stjålet. Han ble pågrepet mistenkt for å ha skadet og satt fyr på bilen. Han var ikke edru, og samtykket til blodprøvetaking. I avhør ble et kontantbeløp på kr 40 000 beslaglagt. A anmeldte politiadvokaten som hadde besluttet pågripelsen og etterforskeren som tok pengene i beslag. Han anmeldte også tjenestemennene som hadde inngitt bekymringsmelding til barnevernet etter ransaking hjemme hos ham.

Spesialenheten opptok forklaring fra A og innhentet kopi av straffesaken mot A.

Politiet hadde mottatt melding om en bil som sto i brann. A var eier av bilen. Det var tydelig at bilen var benyttet til “grisekjøring”, jf. skadene og sporene på stedet. Politiet forsøkte å komme i kontakt med A, men lyktes ikke. A var beruset da han møtte ved politistasjonen, og politiadvokat B besluttet å pågripe ham grunnet mistanke om etterfølgende inntak av alkohol. Det ble også besluttet ransaking. A ble dimittert etter avhør. De beslaglagte pengene og gjenstandene ble utlevert dagen etter.

Spesialenheten tok ikke stilling til hvem som hadde kjørt bilen, men fant ikke bevismessig grunnlag for at politiadvokat Bs beslutning om pågripelse og ransaking innebar en straffbar tjenestehandling. Det var videre ikke grunnlag for at etterforsker C eller tjenestemennene som hadde inngitt bekymringsmeldingen hadde opptrådt straffbart. I følge politiregisterforskriften § 9-6 nr. 7, jf. politiloven § 30 har politiet hjemmel til å inngi bekymringsmelding i forbindelse med barneverntjenestens ivaretakelse av sine oppgaver etter barnevernloven. A hadde ikke bestridt at leiligheten ikke var ryddet og i forsvarlig stand.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 433/15-123 – 09.09.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING M.M.

A anmeldte politiet for ulovlig ransaking av hennes bolig og for bruk av makt. A oppdaget at politiet var på hennes eiendom, og gikk for å høre hva de ville. Hun fikk ikke svar. Da hun skulle låse seg inn i boligen ble hun spurt av politiet om å få låne nøkkelen. A ville ikke gi den fra seg siden politiet ikke kunne fremvise ransakingsbeslutning. En tjenestemann vred da nøkkelen ut av hånden hennes. Politiet gjennomsøkte deretter boligen.  

Spesialenheten innhentet kopi av aktuelle dokumenter fra politidistriktet.

Politiet hadde mottatt trusselmelding fra As sønn og det ble muntlig besluttet at han skulle pågripes. Politiet var kjent med at As sønn bodde på samme eiendom som A. A opplyste også til politiet på stedet at boligen var delt i to, og at sønnen hadde tilgang til den ene delen.

Spesialenheten viste til at politiet kan gjennomføre ransaking i forbindelse med pågripelse, jf. straffeprosessloven § 192. Videre kan ransakingsbeslutning være muntlig, men skal da snarest mulig nedtegnes.

Politiet har anledning til å benytte makt i tjenesten i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiet hadde opptrådt straffbart ved ransakingen av As bolig eller at maktbruken mot henne hadde vært uforholdsmessig eller unødvendig.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 500/15-123 – 15.09.2015

ANMELDELSE

A innga klage/anmeldelse av politiet for ikke å ha svart på “omfattende dokumentasjon om skatt, ansettelse, bank, bolig, kriminalitet fra Skatteetaten og tingretten i januar-april 2015.

Spesialenheten innhentet fra politiet dokumenter som kunne omhandle aktuelt tidspunkt.

Politiet hadde registrert undersøkelsessak på bakgrunn av henvendelse fra A om at flere navngitte leger hadde autorisasjon på feilaktig grunnlag, og at ansatte ved sykehuset hadde hindret ham i å fortsette ved barneavdelingen etter 1999. Saken ble henlagt i januar 2015 med den begrunnelse at forholdet ikke var straffbart. I saken lå dokumenter hvor det fremgikk at Skatteetaten og Tingretten hadde vurdert henvendelsene fra A ikke å være relevant/falle utenfor deres mandat. Fylkesmannens undersøkelser hadde vist at de omtalte legene hadde autorisasjon. Av brev fra sykehuset til A i 1999 fremkom at A hadde fått tilbud om et 4- måneders vikariat ved sykehuset i 1999.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 258/15-123 – 15.09.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG PÅGRIPELSE, UNØDIG MAKTBRUK OG FOR Å HA BRUTT RETTIGHETER

A anmeldte politiet for ulovlig pågripelse, unødig bruk av makt og for å ha brutt hans rettigheter. A ble kontaktet av politiet med påstand om at han hadde kjørt bil i påvirket tilstand. A benektet dette, og forklarte til Spesialenheten at han hadde parkert bilen der tidligere på dagen for deretter å ha gått på bar. Han hadde på natten gått tilbake til bilen for å hente sin mobiltelefon. Politiet hadde bedt ham blåse i alkometer. Alkometeret viste positiv verdi, og A ble tatt med til blodprøvetaking. Han ble påsatt håndjern og måtte ha håndjernene på under legeoppholdet.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A og innhentet kopi av straffesaken mot ham.

Politiet hadde møtt A kjørende i bil og besluttet å kontrollere ham. Han hadde akkurat parkert bilen da patruljen tok kontakt med ham. Han var tydelig beruset. Han motsatte seg først alkotest og var hissig. Han blåste etter hvert, og testen viste over tillatt verdi. A ble påsatt håndjern fordi han motsatte seg å bli med til lege for blodprøvetaking. Han var hissig og stygg i munnen under oppholdet på legevakten. A ble innsatt i arrest etter politiloven § 9.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiet hadde opptrådt straffbart. Det ble vist til at politiet kan stanse og kontrollere fører i medhold av vegtrafikkloven § 10, og gjennomføre test av rus, jf. vegtrafikkloven § 22a. Det var videre ikke grunnlag for å hevde at politiets maktbruk var uforholdsmessig eller unødvendig, jf. politiloven § 6, eller at det var opptrådt straffbart ved innsettelsen av A i arresten. 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 703/14-123 – 15.09.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG INNTREDEN I BOLIG

A anmeldte politibetjent B for å ha tatt seg inn i hennes bolig. Ingen var hjemme, og det var en nabo som opplyste A om hendelsen dagen etter.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. Politibetjent B ble avhørt som mistenkt. Kopi av politiets oppdragslogg og straffesaksdokumenter ble innhentet.

Det var besluttet pågripelse av X, og han hadde selv opplyst at han ville oppholde seg på adressen til sin mor A. Det var også klær på stedet som talte for at X var i huset. Politiet forsøkte å komme i kontakt med A på telefon og de snakket med As datter.

I følge straffeprosessloven § 192 annet ledd nr. 3 kan politiet ransake hos andre enn den mistenkte dersom det er særlig grunn til å tro at den mistenkte der kan pågripes.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politibetjent B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble imidlertid bemerket at alminnelig rutine for politiet ved ransaking av bolig når eier ikke er varslet eller ikke er til stede er at politiet legger igjen melding. Manglende varsling av A medførte imidlertid ikke straffansvar. Videre skal det etter ransaking skrives rapport, jf. straffeprosessloven § 199 annet ledd.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble sendt til administrativ vurdering hva gjaldt rutiner for varsling ved ransaking og etterfølgende skriving av rapport.

 

Sak 652/14-123 – 17.09.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG MAKTANVENDELSE M.M.

A anmeldte to politibetjenter for ulovlig maktbruk og ulovlig ransaking. A opplyste at han hadde flere venner på besøk. Like etter at to av vennene hadde kommet inn i leiligheten, stormet to menn ned fra trappeavsatsen ovenfor og presset seg inn hos ham. A ble redd og forsøkte å stenge døren. Mennene var i sivile klær og legitimerte seg ikke. De presset døren åpen. A forsøkte å hindre dem i å komme inn ved å sperre inngangen. De tok tak i armene hans og slengte ham i gulvet slik at han fikk skade over venstre øye. 

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Tjenestemennene ble avhørt som mistenkt. D ble avhørt som vitne. Videre ble kopi av straffesaken mot A innhentet.

Tjenestemennene forklarte at de arbeidet i Uro-gruppen ved politidistriktet og at det var bestemt at de skulle reise på hjemmebesøk til A. Uro-gruppen oppsøker personer som driver eller har drevet med kriminell virksomhet. Besøkene er uanmeldte. De observerte at A fikk besøk av flere personer som er kjent for politiet for bruk av narkotika. Tjenestemennene hadde også tidligere vært hos A for å ransake og pågripe ham grunnet oppbevaring og bruk av narkotika.

Tjenestemennene ønsket å snakke med A og gikk til inngangsdøren. A dyttet den igjen, selv om de oppfattet at han forsto at de var politiet og at de flere ganger legitimerte seg og sa at de ville snakke med ham. De klarte å hindre A i å stenge døren, og fikk etter hvert tak i armene hans og dro ham ut. Han etterkom ikke pålegg om å være rolig og ble lagt i bakken. Han dunket hodet i gulvet. Tjenestemennene forklarte at de i utgangpunktet ikke hadde konkrete mistanker mot A om omsetning av narkotika, men at de på bakgrunn av opplysninger fra naboer, tidligere beslag hos A og hans opptreden oppfattet at vilkårene for ransaking etter straffeprosessloven § 198 var til stede. Det ble under ransakingen av leiligheten funnet marihuana og hasj. Jourhavende jurist besluttet at A skulle pågripes.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228 første ledd og straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

Spesialenheten mente at vilkårene for ransaking var til stede.

Det var grunn til å tro at A hadde oppfattet at mennene var politi, idet han blant annet hadde bedt om ransakingsbeslutning mens han hindret dem i å komme inn.

Bruken av makt mot A ble ikke ansett å være uforholdsmessig eller unødvendig sett hen til As opptreden og at det var viktig å raskt få kontroll på stedet siden det var flere som befant seg inne i leiligheten og det kunne være fare for bevisforspillelse.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 766/14-123 – 14.09.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENSTEN

A anmeldte lensmann B for hans innblanding og håndtering i et saksforhold/konflikt som A hadde mot et skitrekkanlegg. A mente lensmann B hadde begått grov uforstand i tjenesten ved blant annet støtte og samarbeid med motparten i det sivilrettslige saksforholdet.

Spesialenheten innhentet fra politiet fire speilsaker som berørte saksforholdet. Videre mottok Spesialenheten diverse dokumentasjon fra fornærmede, herunder rettsavgjørelser, som angikk den sivilrettslige tvisten.

Den anmeldte lensmannen hadde oppgaver som blant annet etterforsker i straffesaker som gjaldt partene, utøvelse av ordensmakt og også sivile oppgaver med grunnlag i blant annet naturskadeloven.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking fordi det ikke var sannsynlig at lensmann B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 532/15-123 – 18.09.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

A anmeldte et politidistrikt for å ha foretatt ulovlige ransakinger ved tre ulike anledninger, en i oktober 2014 og to i desember 2014. A anførte at politiet ved samtlige anledninger hadde gått inn i hjemmet hans for å pågripe en tredjeperson og at det ikke forelå lovlige beslutninger om tredjemannsransaking.

Spesialenheten undersøkte forholdet med politiet og innhentet straffesak fra oktober 2014 der A var siktet for overtredelse av narkotikalovgivningen. Det fremkom av politiets rapporter om pågripelser og ransaking at det var truffet lovlige muntlige beslutninger om ransaking, samt at A ved denne anledning var i besittelse av narkotika. I avhør erkjente A kjøp, bruk og besittelse av narkotika. Det fremkom i egenrapport fra den politiadvokat som i oktober 2014 hadde fattet beslutningen om ransaking at han etter at han hadde gitt muntlige beslutninger om pågripelse og ransaking hadde glemt å nedtegne disse i egne dokument.

Spesialenheten undersøkte med politiet om A eller tredjeperson var registrert med saker eller andre treff i politiets systemer i desember 2014. Politidistriktet opplyste at det ikke var funnet noen registrerte saker på de to i desember 2014, og at de sist ble pågrepet i oktober 2014.      

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var foretatt ulovlige ransakinger. Det fremstår imidlertid som uheldig at beslutning om ransaking truffet av politiadvokat ikke ble nedtegnet. Det er av hensyn til borgernes rettssikkerhet og mulighet for kontroll med politi og påtalemyndighets bruk av prosessuelle fullmakter svært viktig at beslutninger om å benytte tvangsmidler nedtegnes.   

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 615/15-123 – 22.09.2015

ANMELDELSE FOR OPPFORDRING TIL DYREMISHANDLING

To dyrevernsorganisasjoner anmeldte et politidistrikt for å ha oppfordret til dyremishandling i forbindelse med at det var funnet et skadet pinnsvin. Personen som fant det skadede pinnsvinet hadde ringt politiets nummer 02800 for å varsle om funnet og for å få opplyst nummeret til veterinærvakten i kommunen og til Viltnemda. Det var i anmeldelsen anført at politiet ikke ga opplysninger om de ønskede nummer og at personen i stedet fikk beskjed om å bruke en hammer for å slå i hjel pinnsvinet. Det var i anmeldelsen uttrykt stor bekymring i forhold til at politiet oppfordret til en avlivingsmetode som var ulovlig i henhold til dyrevelferdsloven. 

Spesialenheten har gjennomgått opplysningene i saken og har på bakgrunn av dette foretatt en konkret saklighets og forholdsmessighetsvurdering, samt vurdert sannsynligheten for at det har funnet sted straffbare forhold. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at noen i politidistriktet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 841/14-123 – 24.09.2015

ANMELDELSE FOR TYVERI, TRAKASSERING, UHJEMLET BLODPRØVE M.M.

A anmeldte politiet for trakassering. Han mente at politiet hadde pågrepet ham for angivelig kjøring i ruset tilstand og beslaglagt hans førerkort som ledd i trakasseringen. A opplyste at han ble fremstilt for lege og at det ulovlig ble tatt DNA-prøve sammen med blodprøve. A mente også at politiet hadde tatt kr 5000 fra ham.

Spesialenheten innhentet politiets straffesak mot A og forvaltningssaken som gjelder førerkortbeslaget. Videre ble A avhørt som fornærmet, to tjenestepersoner ble avhørt som mistenkt og en person avhørt som vitne.

Det fremgår av vegtrafikkloven § 22a at politiet kan ta alkotest av føreren dersom det er grunn til å tro at han har kjørt i ruspåvirket tilstand. Videre kan det tas tegn- og symptomtest og besluttes fremstilling for lege for blodprøvetaking.

Tjenestepersonene forklarte at de oppfattet A som ruspåvirket. Blåseprøven viste negativt resultat, mens tegn- og symptomtest ga grunnlag for å fremstille A for blodprøvetaking og klinisk undersøkelser fordi de mistenkte at han hadde inntatt rusmidler. Også legen vurderte A som moderat påvirket, og uttrykte bekymring for As helse og at han ikke burde kjøre bil. Senere prøveresultat viste at A ikke hadde vært ruspåvirket.

Det er fra politidistriktet skriftlig opplyst at det ikke ble tatt DNA-prøve eller opprettet DNA-sak. Tjenestepersonene opplyste at prøven som ble tatt av A var en spyttprøve.

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å hevde at tjenestepersonenes opptreden var gjort for i den hensikt å trakassere A. Det ble vist til at årsaken til at politiet tok kontakt med A var at hans parkering hadde bidratt til problemer for andre trafikanter. Tjenestepersonene kjente ikke A, og den videre prøvetakingen var gjort med bakgrunn i mistanke om ruspåvirkning, noe også legen mente det var grunnlag for å anta.

Om anførselen knyttet til tyveri av pengene som A hadde lommen og som tjenestemannen fant og talt under ransakingen, sto påstanden mot hverandre. Tjenestemannen forklarte at han la pengene tilbake i As lomme.

Etterforskingen hadde ikke i tilstrekkelig grad kunnet avdekke hva som hadde skjedd med pengene, og denne delen av saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Saken ble delvis henlagt som intet straffbart forhold anses bevist og etter bevisets stilling.

 

Sak 173/15-123 – 28.09.2015

ANMELDELSE FOR DIVERSE STRAFFBARE FORHOLD

A anmeldte politiadvokat B for at B som ledd i straffesak mot A tok ut tiltale hvor han ved vitende og vilje unnlot å kontakte tingrettsdommer X for å avklare fakta i saken. A ble dermed utsatt for justismord. A har også anmeldt to statsadvokater for deres håndtering av straffesak mot A.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. Politibetjent B ble avhørt som mistenkt. Kopi av politiets oppdragslogg og straffesaksdokumenter ble innhentet.

A har tidligere anmeldt de samme personene til Spesialenheten, og det var Spesialenhetens vurdering at As anmeldelse tidligere var behandlet av Spesialenheten, med unntak at ett forhold.

Spesialenheten fant det ikke sannsynliggjort at det fra statsadvokatens og politiadvokatens side var opptrådt straffbart. Saken var uansett foreldet.

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse.

A har påklaget henleggelsen.

 

August

Sak 304/15-123 – 03.07.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA IVERKSATT ETTERFORSKING

A anmeldte en politiadvokat for ikke å forfølge/iverksette etterforsking etter at et vitne, B, i en straffesak endret forklaring. A mente at B hadde fremmet falsk anklage mot A, og at politiet måtte forfølge dette.

Spesialenheten innhentet fra politidistriktet kopi av aktuelle dokumenter.

I følge tingrettens dom hadde vitnet B fremsatt en avvikende forklaring på et sentralt punkt og A ble derfor frifunnet. Politiadvokaten, som var aktor i saken, opprettet ikke straffesak mot B. A anmeldte selv forholdet noen måneder senere. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiadvokat B ved unnlatelse av å iverksette etterforsking hadde begått straffbar tjenesteunnlatelse.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 630/14-123 – 03.08.2015

ANMELDELSE FOR STRAFFBAR EMBETSFØRSEL

A anmeldte et statsadvokatembete for straffbar embetsførsel. Han viste til at statsadvokatembetet støttet opp om nazistisk personhets fra Norges handelshøgskole.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

A har påklaget avgjørelsen.

 

Sak 511/14-123 – 04.08.2015

ANMELDELSE FOR NAZISTISK TJENESTEUTØVELSE

A anmeldte politifullmektig B for nazistisk tjenesteutøvelse. Anmeldelsen syntes å knytte seg til at B hadde henlagt As anmeldelse av Norges handelshøgskole for rasistisk boikotting. Henleggelsen er opprettholdt av statsadvokatembetet.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

A har påklaget avgjørelsen.

 

Sak 232/15-123 – 05.08.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE

A anmeldte et politidistrikt for tjenesteunnlatelse. A hadde i en toårsperiode henvendt seg en rekke ganger til politiet fordi det var behov for bistand knyttet til et turbulent forhold til ektefellen. Ved en del tilfeller hadde A ringte til politiet, ved andre anledninger hadde hun oppsøkt politiet for å inngi anmeldelse.

A anførte at politiet flere ganger lovet å ringe tilbake, men at så ikke skjedde, at politiet avviste henne når hun kom, utsatt avtaler med henne, at sakene der hun var involvert ble sendrektig behandlet og at politiet ikke tok hennes anmeldelser alvorlig. Videre mente hun at politiet hadde gitt henne besøksforbud, men at politiet aldri etterkom hennes begjæringer om å ilegge besøksforbud overfor henne. 

Spesialenheten innhentet samtlige av politiets oppdragslogger der A var omhandlet. Av loggene fremgikk at det var iverksatt tiltak eller rykket ut en rekke ganger.

Spesialenheten fant på bakgrunn av sakens opplysning det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Spesialenheten fant grunn til å presisere at politiets plikt til å ta imot en anmeldelse ikke er ensbetydende med en rett til å inngi anmeldelse når som helst. Tidspunkt må tilpasses den konkrete sak, praktiske omstendigheter knyttet til tilkalling av tolk og det som rent faktisk er mulig i forhold til andre prekære gjøremål ved en politistasjon.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

 

Sak 313/15-123 – 06.08.2015

ANMELDELSE FOR Å HA AVSLÅTT BEGJÆRING OM GJENÅPNING AV STRAFFESAK

A anmeldte et politidistrikt for ikke å gjenoppta etterforskingen av en sak hvor A hadde opplevd seg utsatt for plagsom og ubehagelig opptreden fra en ikke navngitt kvinne siden 2005. A opplyste at hennes opptreden fortsatte også etter at han hadde flyttet, og at den ukjente kvinnen sannsynligvis hadde flyttet sammen med ham.

Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaksdokumenter. A hadde fra politidistriktet fått opplyst at hans klage over henleggelsen ikke hadde ført frem. Han ble senere i nytt brev informert om at klageinstansens avgjørelse er endelig og ikke kan påklages.

Spesialenheten viste til at det tilligger påtalemyndigheten med bakgrunn i bevisene i saken å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølgning er til stede eller ikke. A hadde benyttet klageadgangen. Spesialenheten fant ikke at det skjønn som var utvist ved påtalemyndighetens beslutning innebar en straffbar tjenesteutøvelse.

Saken ble henlagt på saksnivå i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 448/15-123 – 17.08.2015

ANMELDELSE FOR Å HA HENLAGT ANMELDELSE

A anmeldte et politidistrikt for å ha henlagt hans anmeldelse av ansatte i helsevesenet. A opplyste at han siden august 2014 hadde blitt holdt innesperret mot sin vilje av offentlig ansatte. Han hadde anmeldt forholdet til politiet, som henla anmeldelsen til tross for at overgrepene fortsatte.

Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaksdokumenter.

A hadde henvendt seg til helsevesenet for blant annet å få assistent, rullestol, heis og hjelp til å komme ut i frisk luft. En politistudent avhørte A per telefon og nedtegnet anmeldelsen. Under gjennomlesingen opplyste A at hans fastlege hadde vært på besøk og skulle se på saken. Politistudenten var deretter i kontakt med As fastlege. Politiet henla anmeldelsen fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Spesialenheten viste til at det tilligger påtalemyndigheten med bakgrunn i bevisene i saken å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølgning er til stede eller ikke. A hadde ikke benyttet klageadgangen.

Spesialenheten fant ikke at politiet ved etterforskingen av saken eller påtalejuristen ved utøvelsen av sin skjønnsmyndighet hadde begått straffbare tjenestehandlinger.

Saken ble henlagt på saksnivå i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 190/15-123 – 17.08.2015

ANMELDELSE FOR UNØDIG MAKTBRUK OG ULOVLIG PÅGRIPELSE

A anmeldte en politibetjent for unødig maktbruk og ulovlig pågripelse. Han anmeldte også en tjenestemann for tjenesteunnlatelse. Anmeldelsen om tjenesteunnlatelse er behandlet av Spesialenheten i egen sak.

A anførte at han i forbindelse med at politiet ba ham vise identifikasjonsbevis, ble slått i tinningen. Slaget førte til at han ble uvel og kastet opp. Han ble deretter båret inn i arresten av fire tjenestepersoner. A oppsøkte lege dagen etter, og det ble da konstatert hjernerystelse.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Politibetjent B ble avhørt med status som mistenkt. Politibetjent C, som bisto B i kontakten med A, er avhørt som vitne. Videre ble det innhentet kopi av aktuelle dokumenter fra politidistriktet. Saken ble anmeldt over 1 ½ år etter hendelsen fant sted. Det var derfor ikke mulig å sikre bildeopptak. A har tidligere anmeldt liknende forhold.

Politiet var i kontakt med A fordi flere personer hadde kommet inn på politistasjonen og opplyst at A fulgte etter dem. A satt på trappen utenfor politistasjonen. Tjenestemennene ba om at A fremviste legitimasjon/oppgi personalia. A ønsket ikke dette, og ble hissig. En politipatrulje ankom for å bistå med anholdelsen av A. Tjenestepersonene avviste at noen av dem slo A i tinningen. Det var heller ikke riktig at A hadde kastet opp.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228 om legemsfornærmelse, straffeloven § 117 om ulovlig pågripelse og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

Enhver plikter straks å rette seg etter politiets pålegg, jf. politiloven § 5, og unnlatelse er straffbart, jf. straffeloven § 333. Videre kan politiet sette i arrest enhver som på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre bedøvende midler forstyrrer den offentlige ro og orden, jf. politiloven § 9 første og annet ledd.

Politiet har anledning til å benytte makt under utøvelsen av tjenesten, jf. politiloven § 6.

Spesialenheten fant ikke bevismessig dekning for at politibetjent B eller andre tjenestemenn hadde slått A i tinningen.

Det anmeldte forholdet fant sted i mai 2013. Den alminnelige foreldelsesfristen for overtredelse av straffeloven §§ 228 og 325 er to år, jf. straffeloven § 67, jf. 66.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 228 første ledd og § 325 første ledd nr. 1, som foreldet.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 223 som intet straffbart forhold anses bevist.

Henleggelsen er oppretthold av Riksadvokaten.

 

Sak 54/15-123 – 18.08.2015

ETTERFORSKING AV SAK HVOR A BLE PÅFØRT BRUDD I ANSIKTET

Spesialenheten ble varslet om at A hadde blitt påført brudd i ansiktet da han satte seg til motverge og forsøkte å ta våpenet fra en tjenestemann som bisto Mattilsynet med avvikling av dyreholdet hos A.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Politibetjent B og politibetjent C ble avhørt med status som mistenkt. Førsteinspektør i Mattilsynet, C, er avhørt som vitne. Videre ble det innhentet kopi av aktuelle dokumenter fra politidistriktet.

Mattilsynet skulle effektuere vedtak om avvikling av dyreholdet, og A var på forhånd gjort kjent med vedtaket. A ønsket ikke å bidra frivillig. Slaktebil var bestilt, og politiet var på gården for å bistå. Tjenestemennene var bevæpnet, jf. Justis- og beredskapsdepartementets beslutning om midlertidig bevæpning av innsatspersonell.

A gikk inni slaktebilen for å slippe ut dyrene og tjenestemann B gikk etter for å hindre ham. A “stupte” frem og tok tak i skjeftet på pistolen som B bar i lårhylster på høyre ben. A har forklart at han ikke forsto at det var pistolen han holdt rundt, mens tjenestemann B forklarte at As opptreden tilsa at han forsto dette. Han ble også bedt om å slippe våpenet, uten å gjøre dette. Tjenestemann C slo A i ansiktet for å få ham til å slippe. A ble påført tre brudd i ansiktet.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 229 første ledd om legemsbeskadigelse. For tjenestemann C ble saken vurdert etter straffeloven § 229 første ledd om medvirkning til legemsbeskadigelse.

Politiet har anledning til å benytte makt under tjenesten, jf. politiloven § 6. Spesialenheten fant ikke å betvile tjenestemennenes og vitnes forklaring om at A flere ganger ble bedt om å slippe våpenet, uten å etterkomme dette. Tjenestemennenes vurderinger av situasjonen bedømmes ut fra deres egen oppfatning av situasjonen, jf. straffeloven § 42.

Ingen kan straffes for handling foretatt i nødverge, jf. straffeloven § 48 første og annet ledd. Spørsmålet var om tjenestemennene gikk lenger i sitt forsvar enn det som fremsto som nødvendig og å avverge angrepet, og om slagene mot A var ubetinget utilbørlig.

Det var Spesialenhetens vurdering at situasjonen var uoversiktlig, farepotensialet ved avfyring av skudd betydelig og valg av handlingsalternativ måtte foretas raskt. Spesialenheten fant ikke at slag med knyttneve mot ansiktet oversteg det som fremsto nødvendig for å avverge angrepet eller at det var ubetinget utilbørlig. Det ble vektlagt at A både av tjenestemennene og vitnet ble bedt om å slippe taket rundt pistolen og at både tjenestemennene og vitnet oppfattet situasjonen som svært alvorlig.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 229 første straffalternativ, som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 247/15-123 – 18.08.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG PÅGRIPELSE OG FRIHETSBERØVELSE

A anmeldte/klaget over politiets handlemåte ved at han ble pågrepet og satt i arrest.

Spesialenheten innhentet kopi av straffesak, registrert som mishandling i familieforhold med legemskrenkelse.

Det var i politiets anmeldelse opplyst at politiet fikk melding om en jente som var blitt slått og sparket av sin far. Jenta oppholdt seg på politistasjonen sammen med barnevernet. En patrulje reiste til stasjonen og snakket med jenta. Hun forklarte at faren hadde trykket henne ned i gulvet, revet henne i håret og sparket henne. Hun hadde rømt i sokkelesten. Tjenestemennene var i kontakt med jourhavende jurist, som besluttet at A skulle pågripes grunnet skjellig mistanke om vold mot datteren. Pågripelsen var begrunnet i bevisforspillelsesfare. I arresten ble det tatt blodprøve av A, som viste noe over 1,5.

Spesialenheten viste til at politiet kan pågripe personer i medhold av straffeprosessloven § 171 nr . 2, jf. § 175. Det var ikke grunnlag for å hevde at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 117 som intet straffbart forhold anses bevist.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 604/14-123 – 18.08.2015

ANMELDELSE FOR UNØDIG MAKTBRUK

A anmeldte to tjenestemenn for unødig maktbruk.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. Tjenestemann B ble avhørt som mistenkt. Videre ble det innhentet kopi av politiets oppdragslogg. Legevakten opplyste at bildeopptaket automatisk var slettet etter 1 uke.

A forklarte at han var på legevakten. Det var lang ventetid, og han ble utålmodig. Han snakket med resepsjonisten flere ganger. En patrulje ankom med en pasient, og resepsjonisten snakket med tjenestemennene. De ga A beskjed om å sette seg og vente på tur. A ville forklare hvorfor han var der etc. og tok på armen til den ene tjenestemannen. Tjenestemannen tok da umiddelbart tak i armen til A og vred den bak ryggen hans.

Tjenestemennene forklarte at resepsjonisten opplyste at hun hadde problemer med en mann på venterommet. Tjenestemennene tok kontakt med ham, og oppfattet at han var tydelig beruset. Han ble bedt om å forlate legevakten, noe han nektet. A opplyste at han var “såpass mye høyere i systemet enn tjenestemennene at det ikke ville koste ham noe å ta i fra dem jobbene”. De oppfattet ikke at As klapp ikke var et vennlig klapp på skulderen. Tjenestemennene tok tak i As armer og gjentok pålegget om at han måtte forlate stedet. A forlot etter hvert stedet.

Spesialenheten viste til at politiet skal søke å gjennomføre tjenesteoppdraget gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel, eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak, jf. politiloven § 6 første og annet ledd. Videre kan det benyttes makt i medhold av politiloven § 6 annet ledd.

Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestemennenes opptreden innebar en straffbar tjenestehandling. Enhver plikter straks å rette seg etter politiets pålegg, jf. politiloven § 5. Det var ikke grunn til å betvile at A flere ganger var blitt bedt om å forlate legevakten uten at han etterkom dette.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 228 første ledd og straffeloven § 325 første ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 767/14-123 – 18.08.2015

ANMELDELSE FOR PLAGSOM OPPTREDEN

A anmeldte politibetjent B for å ha plaget ham unødig i en periode på ca. to år ved å uttale i ulike sammenhenger at han visste at B røykte hasj. A oppfattet Bs opptreden som plagsom.

Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaker og oppdragslogger for aktuelle hendelser hvor A var involvert. Det fremgikk blant annet at det i 2013 ble registrert tre saker hvor A var mistenkt for narkotikaovertredelser. Sakene ble henlagt etter bevisets stilling i 2014 og 2015.

A opplyste til Spesialenheten at politibetjent B ikke lenger plaget ham slik som før, og at han vurderte å trekke anmeldelsen. A ville ta kontakt med Spesialenheten dersom han på ny opplevde at politibetjent B plaget ham.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 738/14-123 – 18.08.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE M.M.

A anmeldte politibetjent B for å ha unnlatt å ta i mot hans anmeldelse, for å ha unnlatt å sikre videobevis og for å ha tvunget A til å vedta forelegg. A opplyste at han var satt i arrest, og at han følte seg truet av B til å signere en tilståelse og at han ble gjeninnsatt på cellen fordi han nektet å signere.  

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. B ble avhørt som mistenkt. Videre ble aktuelle dokumenter innhentet fra politidistriktet.

B opplyste at han skulle forkynne forelegg for A, og at A verken ville signere på at han vedtok eller ikke vedtok forelegget. B oppfattet ham som ruset, svært pågående, aggressiv og kverulerende, og at han kontinuerlig snakket om videobevis. B oppfattet A som fortsatt ruspåvirket, og A ble satt tilbake på cellen. B forklarte at han oppfattet at videobeviset A snakket om var knyttet til at A hadde nektet å oppgi personalia, ikke politiets opptreden. Nedtegninger i arrestloggen samsvarte med Bs forklaring. B bekreftet at han på bakgrunn av As ruspåvirkning/opptreden hadde bedt A komme tilbake senere for å inngi anmeldelse.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politibetjent B hadde handlet med grov uforstand i tjenesten eller begått straffbar tjenesteunnlatelse, jf. straffeloven § 325 første ledd nr. 1 og straffeloven § 324.

Hendelsen fant sted 9. mai 2013. Den alminnelige foreldelsesfristen for overtredelse av straffeloven §§ 324 og 325 er to år, jf. straffeloven § 67, jf. 66.

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse.

Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 838/14-123 – 19.08.2015

ANMELDELSE FOR MANGELFULLT TILSYN I ARRESTEN

A anmeldte tjenestemenn for manglende oppfølging i arresten ved at han ikke fikk nødvendig legetilsyn. A ble pågrepet og innsatt i arrest siktet for legemsbeskadigelse av en taxisjåfør. I forbindelse med hendelsen med taxisjåføren hadde A falt ned fra en høy mur og skadet foten.

Flere tjenestepersoner og arrestforvarere som hadde hatt kontakt med A, ble avhørt som mistenkt. Kopi av politiets dokumenter, oppdragslogg og arrestlogg ble innhentet. Siden forholdet var anmeldt nærmere 3 måneder etter hendelsen var det ikke mulig å sikre bildeopptak fra arresten.

Det var på det rene at A ved løslatelsen ble brakt til legevakten og deretter innlagt ved ortopedisk avdeling grunnet brudd i kneet.

Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten ikke at opplysninger om skaden i foten var fremkommet på slik måte ved pågripelsen og inkvireringen at noen av de involverte tjenestemennene kunne bebreides for å ha unnlatt å fremstille A for lege. Tjenestemennenes forklaringer sto i sterk motstrid til As forklaring om at han ble båret inn i arresten. Bilde tatt ved inkvireringen viste at A sto oppreist, og A hadde til flere tjenestepersoner opplyst at det var en gammel idrettsskade. A hadde ikke hatt fokus på smerter i foten. Saken ble for tjenestepersonene som var involvert i pågripelsen og inkvireringen henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Situasjonen endret seg etter at A var i kontakt med arrestforvarer og ga uttrykk for smerter i foten og at han ønsket legetilsyn. Grunnet betydelig kommunikasjonssvikt mellom arrestforvarer og ledende arrestforvarer, ble As ønske ikke videreformidlet og tatt tak i. Manglende loggføring gjorde det vanskelig for de ansatte å føre kontroll eller få oversikt over alvoret i situasjonen og hvem som skulle utføre de ulike oppgavene. Arrestforvarernes opptreden kunne imidlertid ikke karakteriseres som kvalifisert klanderverdig, og saken ble for dem henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble sendt til administrativ vurdering da Spesialenheten mente det særlig var grunnlag for å gå gjennom rutiner knyttet til ansvar, situasjoner der innsatte gjentatte ganger ga utrykk for at de trenger legetilsyn, samt rutiner for loggføring av slike ønsker.

 

Sak 143/15-123 – 20.08.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten. Hun opplyste at hennes anmeldelse fra 2012 av person X for forfalsking av journaler, var unndratt registrering hos politiet, og at registrering skjedde som følge av hennes kontakt med Politidirektoratet. A mente også at Spesialenheten hadde bidratt til tildekkingen.

Spesialenheten har tidligere behandlet fire anmeldelser fra A knyttet til samme sakskompleks hvor A har anmeldt sykehus, leger og politiet for deres manglende oppfølging av feilbehandling.

Spesialenheten innhentet fra politiet kopi av dokumenter knyttet til As anmeldelse av X. Det fremkom at politiet hadde gjennomført avhør av X og et vitne. Saken var henlagt.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking på bakgrunn av As anførsler.

 

Sak 412/15-123 – 24.08.2015

ANMELDELSE FOR STRAFFBARE HANDLINGER I FORBINDELSE MED RANSAKING

A anmeldte politibetjent B for nærmest å ha forlangt at han ikke skulle røyke i sitt hjem under ransaking av boligen, for å ha gjennomgått bilder på mobil, pc og nettbrett, og for å ha ringt et vennepar for å spørre om de hadde mistet et nettbrett.

Spesialenheten var i kontakt med A. A opplyste at saken mot ham var henlagt og at han hadde fått tilbake eiendelene som politiet hadde tatt i beslag.

Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesak og oppdragslogg for hendelsen.

Av politiets dokumenter fremgikk at tingretten, etter begjæring fra påtalemyndigheten, hadde besluttet ransaking hos A grunnet mistanke om overtredelse av narkotikalovgivningen. Det ble videre vist til bestemmelsene om ransaking og beslag i straffeprosessloven §§ 192, 197 og 203.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 189/15-123 – 24.08.2015

ANMELDELSE FOR ULOLIG RANSAKING/INNTREGNING I BOLIG

A anmeldte politiet for ulovlig ransaking/inntregning i hennes bolig. A og hennes samboer var anmeldt for trusler, og politiet var på deres bopel i den sammenheng. A opplyste at hun sov på sofaen. Politiet ringte på og banket på vinduet, men As samboer ønsket ikke å åpne. Politiet tok seg inn i boligen, og A ble vekket på en aggressiv og inngripende måte. A mente politiet ikke hadde rettslig grunnlag for å ta seg inn i boligen. Hun mente også at politiets gjentatte kjøring forbi boligen var unødvendig og trakasserende.

Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesak.

Politiet hadde forsøkt å avtale tidspunkt for å gjennomføre avhør av A og hennes samboer. En patrulje reiste til deres bopel. A lå på sofaen og så på tv. Da hun ble oppmerksom på tjenestemennene, lot hun som hun sov. Tjenestemennene ringte på døren og banket på vinduet. De gikk inn den ulåste ytterdøren og sa As navn. As samboer kom da ut i gangen og uttalte at han ville anmelde tjenestemennene for å ha tatt seg inn i boligen. Tjenestemennene opplyste da at de var kommet for å informere om at A og samboeren var innkalt til avhør, og opplyste tidspunktet. De forlot deretter stedet.

Det fremgår av politiinstruksen § 8-7 første ledd nr. 1 at politiet kan gå inn på privat grunn eller i privat hus for å forkynne stevning eller for å avgi annen tjenstlig meddelelse.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det var videre ikke grunnlag for å iverksette etterforsking på bakgrunn av anførselen om at politiet ved å patruljere i bil natterstid hadde opptrådt trakasserende.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Juli

Sak 287/15-123 – 01.07.2015

ANMELDELSE FOR Å HA TATT I MOT FALSK ANMELDELSE

A anmeldte politibetjent B for å ha tatt imot en anmeldelse fra X som åpenbart måtte fremstå som falsk.

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen fra X og foretok undersøkelser i straffesaksregisteret.

X hadde opplyst at A hadde møtt hos henne med et dokument som han ville hun skulle underskrive. På grunn av As opptreden, så hun ingen annen mulighet enn å undertegne. Hun begjærte ikke A tiltalt og straffet. Politibetjent B registrerte anmeldelsen. Den ble senere henlagt grunnet manglende påtalebegjæring.

Det følger av påtaleinstruksen § 7-1 tredje ledd at enhver anmeldelse snarest skal registreres i samsvar med gjeldende regler.

Det var ikke grunnlag for å hevde at politibetjent B, ved å ta i mot anmeldelsen, avhøre X og avklare hvorvidt hun begjærte påtale, hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 249/15-123 – 02.07.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politidistriktet og Økokrim for ikke å straffeforfølge en kommune og en ansatt i kommunen for brudd på forurensingsloven.

Anmeldelsen var underskrevet med et fiktivt navn. Spesialenheten gjore forsøk på finne anmelders identitet uten å lykkes. Ca. en uke etter mottak av anmeldelsen mottok Spesialenheten nytt brev i saken signert ”anonym”.

Det fremgikk av dokumentene og av undersøkelser i politiets straffesaksregister at straffesaken ble henlagt etter bevisets stilling i 2012. Henleggelsen var ikke påklaget.

Et eventuelt straffansvar etter straffeloven § 324 og § 325 ville i dag være foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67. Spesialenheten fant videre ikke forhold ved saken som tilsa at etterforsking burde iverksettes så lang tid etter at et eventuelt straffansvar var foreldet.

Saken ble henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 268/15-123 – 02.07.2015

ANMELDELSE FOR MEDVIRKNING TIL ELLER BESKYTTELSE AV DOMSTOLERS LOVBRUDD

A anmeldte en politimester, førstestatsadvokat og riksadvokat for medvirkning til, eller beskyttelse av, domstolers lovbrudd. A påpekte politimesterens maktdemonstrasjon/uforstand ved å åpne og henlegge As anmeldelse samme dag som A innga anmeldelsen. A mente at verken politiet, statsadvokaten eller domstolen tar ham på alvor fordi alle hans anmeldelser er henlagt av politiet.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. Det ble innhentet kopi av korresponderende straffesaksdokumenter og gjort søk i politiets straffesaksregister.

As anmeldelse av tingretten var henlagt samme dag fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking. A hadde ikke påklaget avgjørelsen. As andre anmeldelser var også henlagt med samme begrunnelse.

Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn i bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølgning er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten.

Det var ut fra sakens opplysning ikke holdepunkter for at politiet eller påtalemyndigheten hadde gjord seg skyldig i straffbare forhold i forbindelse med det som var beskrevet i anmeldelsen.

Saken ble henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. 

 

Sak 316/15-123 – 02.07.2015

ANMELDELSE FOR MISTENKELIGE FORHOLD

A anmeldte politiet for mistenkelige forhold i forbindelse med etterforskingen av en sak hvor A var mistenkt og domfelt for befatning med narkotika. A viste blant annet at han etter et politiavhør i 2009 observerte etterforskeren sammen med en ”mistenkelig midtøstenmann”. 

Anmeldelsen rettet seg mot politiets arbeid tilbake til 2009-2010. Et eventuelt straffansvar etter straffeloven § 325 ville i dag være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67.

Saken ble henlagt som foreldet. Henleggelsen er oppretthold av Riksadvokaten.

 

Sak 144/15-123 – 03.07.2015

ANMELDELSE FOR ENSIDIG OG FRAVÆRENDE ETTERFORSKING

A anmeldte et politidistrikt for ensidig og fraværende etterforsking. Han anførte at han i tingretten ble uskyldig dømt for voldtekt av en elev. Han mente han var utsatt for løgner og at etterforskingen ikke hadde vært objektiv. A hadde påanket tingrettens dom, og ankeforhandling for lagmannsretten var berammet.

Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaksdokumenter, herunder tingrettens dom med rettsbok.

Det var Spesialenhetens vurdering at det var foretatt adekvate etterforskingsskritt i saken. A var representert ved forsvarer, og hadde anledning til å fremsette begjæring om at politiet foretar ytterligere etterforskingsskritt. A kan også fremsette sine anførsler overfor retten under lagmannsrettsbehandlingen. Retten skal etter straffeprosessloven § 294 våke over at saken blir fullstendig opplyst.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. 

 

Sak 208/15-123 – 03.07.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE

A anmeldte politiet for brudd på forvaltningsloven og manglende svar på spørsmål. A anførte at det tyder på at politiet har fabrikkert bevis og medvirket til barnemishandling. A ba om svar på om hans datter hadde fått utlevert voldsalarm, og grunnlaget for voldsalarm, innsyn i politiets saksdokumenter og hvilke andre beskyttelsestiltak som eventuelt var gjort vedrørende datteren.

Spesialenheten foretok søk i politiets straffesaksregister.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det falt utenfor Spesialenhetens mandat å gjøre undersøkelser for å kunne besvare de spørsmål som A hadde. Anmodning om innsyn i politiets dokumenter måtte rettes til politiet. 

A ble informert om muligheten for å inngi klage til politidistriktet.

 

Sak 146/15-123 – 03.07.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet å ha henlagt sak mot As ekskjæreste. A hadde blitt utsatt for vold, og mente at det var ekskjæresten som sto bak. Saken mot henne var henlagt etter bevisets stilling. A anførte at lensmannen kjente ekskjærestens foreldre og at dette var årsaken til at saken mot henne var dysset ned. A hadde påklaget henleggelsen.

Spesialenheten var i kontakt med A. Kopi av politiets dokumenter ble innhentet.

Anmeldelsen fremsto å være en klage over politiets henleggelse. Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn i bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølgning var til stede. A hadde benyttet sin rett til å klage over henleggelsen. Spesialenheten kunne, ved gjennomgangen av saksdokumentene, ikke se at lensmannen hadde hatt noen rolle i etterforskingen av saken.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 308/15-123 – 06.07.2015

ANMELDELSE FOR Å HA UTØVET TJENESTE PÅ FRITIDEN

A anmeldte tjenestemann B for å ha opptrådt som polititjenestemann på fritiden. A forklarte at han tidligere hadde vært medlem i en hundeklubb, men at medlemskapet hadde opphørt på grunn av en konflikt som følge av at B mistenkte ham for hærverk på klubbens område. A mistenkte B for å ha satt opp ulovlig overvåkningskamera på området. Han hadde ingen sikre bevis for dette, men mente at dette fremkom av tekstmeldinger som B hadde sendt ham. Spesialenheten mottok kopi av tekstmeldingene.

Spesialenheten gjennomgikk tekstmeldingene. Det var ikke sannsynlig at B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. I tekstmeldingene som B sendte A opplyste han at det var montert passiv overvåkning ved p-plassen og at området var merket.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

Sak 372/15-123 – 06.07.2015

ANMELDELSE FOR SAKSBEHANDLINGSFEIL

A anmeldte tjenestepersoner for feil i saksbehandlingen. Hun var eneverge for sønnen, men hadde ikke mottatt noe informasjon fra politiet om straffesaken. Hos politiet var guttens far registrert som verge, noe som var feil.

Spesialenheten foretok undersøkelser i strasak og innhentet korresponderende straffesaksdokumenter fra politidistriktet.

I strasak var det notert merknad etter henvendelse fra A samme dag som hun innga anmeldelse til Spesialenheten. Det var notert at A var eneverge og at all post skulle sendes henne.

Spesialenheten gjennomgikk saken og fant ikke grunnlag for at politiet hadde opptrådt straffbart. A ble informert om anledningen til å sende klage til politidistriktet.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

 

Sak 179/15-123 – 06.07.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN KNYTTET TIL HENLEGGELSE AV OVERGREPSSAK

A anmeldte politiet og statsadvokaten i forbindelse med henleggelse av overgrepssak mot hennes datter.

Spesialenheten innhentet kopi av sakens dokumenter.

Politiet hadde etterforsket saken ved blant annet avhør av foreldre, ansatte i barnehagen, dommeravhør, medisinske undersøkelser og samtaler med psykolog. Den 21. mars 2014 foreslo politiet at saken skulle henlegges som intet straffbart forhold anses bevist. Statsadvokaten tiltrådte politiets vurdering. Henleggelsen ble påklaget, og opprettholdt av Riksadvokaten.

Spesialenheten vurderte at anmeldelsen fremsto å være en klage på henleggelsen. Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn i bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Klageadgangen var benyttet i saken.

Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 78/15-123 – 07.07.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for måten hun ble behandlet på under pågripelsen og oppholdet i arresten, herunder at hun ble presset til å avgi uriktig tilståelse. Hun anmeldte også en tjenestekvinne for å ha avgitt falsk forklaring for retten.  

Spesialenheten innhentet kopi av sakens dokumenter, herunder oppdragslogg og arrestlogg. Lydopptaket av politiets avhør ble gjennomgått. Også domsavgjørelsene i straffesaken fra tingrett og lagmannsrett ble innhentet.

Anmeldelsen ble vurdert opp mot straffeloven § 325 første ledd nr. 1 (grov uforstand i tjenesten) og straffeloven § 163 (falsk forklaring for retten).   

Gjennomgang av lydopptaket av avhøret ga ikke holdepunkter for at A hadde blitt presset til å avgi uriktig tilståelse. Et eventuelt straffansvar etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1, ville uansett være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67. Det samme gjaldt for As anførsler knyttet til pågripelsen og oppholdet i arresten.

Det var videre ikke grunnlag for å hevde at tjenestekvinnen hadde overtrådt straffeloven § 163. Saken var behandlet med full bevisførsel i to rettsinstanser, og tjenestekvinnens vitneprov utgjorde bare en del av det totale bevisbildet.

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse. For tjenestekvinnen ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 21/15-123 – 09.07.2015

ANMELDELSE FOR MANGELFULL ETTERFORSKING

A anmeldte politiet for mangelfull etterforsking av voldtekt. A anmeldte i november 2013 en navngitt person for flere tilfeller av voldtekt.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets sak.

Politiet avhørte X som mistenkt i desember 2013. I februar 2014 ble saken henlagt etter bevisets stilling. A påklaget avgjørelsen og statsadvokaten besluttet ytterligere etterforsking. Etterforskingsskrittene ble gjennomført i juli 2014. Statsadvokaten besluttet 15. oktober 2014 å henlegge saken etter bevisets stilling. Det ble rettet kritikk mot etterforskingen ved at den fremsto å ha manglet nødvendig fremdrift og prioritet. Henleggelsen ble påklaget til riksadvokaten, som opprettholdt henleggelsen.

Spesialenheten gjennomgikk sakens dokumenter. Det ble ikke funnet sannsynlig at tjenestepersoner hver for seg eller politidistriktet som sådan hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at polititjenepersoner, som for andre er et vidt spillerom før dårlig utførelse av arbeidet representerer en straffbar handling.

Saken ble henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 419/14-123 – 13.07.2015

ETTERFORSKING AV UP-PATRULJE FOR UFORSVARLIG KJØRING I TUNNEL

A anmeldte en up-patrulje for å ha kjørt i 211 km/t i en tunnel. Hastigheten på stedet var 80 km/t. Anmeldelsen bygget på en artikkel i media i forbindelse med behandling av straffesak mot en bilfører som var målt til å kjøre i 148 km/t. Av artikkelen fremkom at up-patruljen var oppe i høy hastighet for å kunne foreta fartsmåling av denne bilen.

Spesialenheten avhørte politibetjentene B og C som mistenkt. Fra politidistriktet ble korresponderende straffesaksdokumenter innhentet, herunder bildeopptak som up-patruljen tok i forbindelse med gjennomsnittsmålingen av den aktuelle bilen.

For sjåføren av tjenestebilen (B) ble saken vurdert i forhold til vegtrafikkloven § 3, jf. § 31 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1. For politibetjent C, som var passasjer, ble saken vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

Etter vegtrafikkloven § 11, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4, kan fører av utrykningskjøretøy fravike vegtrafikkloven §§ 4-9, noe som innebærer at politiet under utrykning kan kjøre over tillatt fartsgrense. Vegtrafikkloven § 3 gjelder også under utrykningskjøring.

Spørsmålet i saken var om politibetjent B hadde handlet i strid med aktsomhetsnormen “kan oppstå fare for skade”. Hvordan aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 skal forstås når den anvendes på politiets kjøretøy i en forfølgningssituasjon, beror på en konkret vurdering der det også må foretas avveiing mellom behovet for å få gjennomført tjenesteoppdraget og hensynet til trafikksikkerheten. Det foreligger ingen øvre grense for hvilken hastighet en sjåfør av up-bil kan holde, ei heller i tunneler.

Spesialenheten mente den aktuelle kjøringen objektivt sett fremsto som risikofylt, men fant ikke tilstrekkelig bevis for at politibetjent Bs kjøring var i strid med vegtrafikkloven § 3. Det ble vist til at den høye hastigheten ble holdt i et kort tidsrom og at B var erfaren og hadde lagt inn “gode” marginer. Videre ga ikke bildeopptaket et korrekt bilde av de faktiske kjøreforholdene, herunder Bs synsfelt.

Det var ikke fremkommet opplysninger som tilsa at politibetjent C hadde opptrådt straffbart.

Saken ble for politibetjent B henlagt etter bevisets stilling. For politibetjent C ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble oversendt utrykningspolitiet for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd. Det ble foretatt forbikjøring i tunnel under svært høy hastighet. Det ble bedt om at metodebruken ble vurdert i forhold til prinsippet om minstemiddel og forholdsmessighet, jf. politiloven § 6.

 

Juni

Sak 809/14-123 – 03.06.2015

ANMELDELSE FOR PLAGSOM OPPTREDEN

A anmeldte lensmann B for plagsom opptrenden fordi B hadde ringt på deres fasttelefon. As kone hadde tatt telefonen. A mente at A ikke skulle ha ringt og at B ved å ringe hadde overtrådt straffeloven § 390a.

Spesialenheten var i kontakt med A og B.

B opplyste at han hadde forsøkt å nå A på mobiltelefonen uten å komme i kontakt med ham. Han ringte familiens fasttelefon og snakket med As kone. Han hadde presentert seg, men ikke fortalt hvorfor han skulle snakke med A. A opplyste at B ikke hadde vært ufin. Det var selve oppringingen han ville ha seg frabedt.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at lensmann B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

 

 

Sak 19/15-123 – 03.06.2015

ANMELDELSE FOR FALSK BEGJÆRING OM UTLEGG M.M.

A anmeldte politiet for falsk begjæring om utlegg med mer. A opplyste at varselet var levert i en nøytral, hvit konvolutt uten påført avsender.

Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med A for utdyping av anmeldelsen. A besvarte ikke Spesialenhetens henvendelser.

Saken ble henlagt idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

 

 

Sak 35/15-123 – 04.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for “rasistig forhold, ærekrenka menneskerett selvbestemmelsesrett over egen eiendom fra politiet og tingretten”. Han opplyste at saken gjaldt retten til å beskytte økonomiske verdier og rettigheter på privat eiendom.

A har tidligere inngitt en rekke anmeldelser til Spesialenheten og til politidistriktet, blant annet av naboer, tingretten, dommerfullmektig og kommunen. Anmeldelsene knytter seg til samme saksforhold; konflikt med naboene om vegrett over As eiendom.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politidistriktet hadde forfulgt, trakassert eller på annen måte handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

 

 

Sak 727/14-123 – 08.06.2015

ANMELDELSE FOR Å HA FORHINDRET ADEKVAT LEGEHJELP M.M.

A anmeldte politiet for at de på legevakten forhindret at han fikk adekvat legehjelp. Han anmeldte også politiets etterforsking. A opplyste at han var blitt slått ned på byen og at han ble kjørt til legevakten. På legevakten ble han møtt av to tjenestemenn. Det oppsto en verbal konflikt. A fikk helt “noia” og ville ikke være på legevakten, men ble ført inn på et undersøkelsesrom av tjenestemennene. Der måtte han vente alene. En sykepleier skulle ta promilletest av ham, men han nektet. A kontaktet sin mor, som hentet ham. Han ble ikke undersøkt av lege.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A og innhentet aktuelle dokumenter fra politidistriktet.

Det fremkom av legeerklæringen at A ble undersøkt av lege og at det ikke da ble funnet tegn til bruddskade. A ble bedt om å komme tilbake dersom tilstanden forverret seg. Det ble senere likevel oppdaget bruddskader, og A ble operert. Gjerningsmannen ble tiltalt i saken.

Det var ikke holdepunkter for at tjenestemennene hadde hindret A legetilsyn, og det fremkom at A ble undersøkt av lege. Tjenestemennene hadde også på åstedet vært i kontakt med A og personene på stedet for å få opplysninger om hendelsen og gjerningsmannen. Det var ikke fremkommet opplysninger som gjorde det sannsynlig at etterforsker på saken hadde begått straffbar tjenesteutøvelse. En avgjørelse om å ikke innhente eventuell videoovervåkning fra åstedet innebar ikke en straffbar tjenesteforsømmelse.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

 

Sak 713/14-123 – 08.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN VED RANSAKING

A anmeldte tjenestemennene B og C for grov uforstand i tjenesten i forbindelse ransaking hos henne. Tjenestemennene hadde kommet for å ransake hos hennes sønn. De foreviste ikke ransakingsbeslutning, og A ønsket ikke å slippe dem inn. Hun forsøkte å lukke døren, men B tok da tak i armen hennes og dro henne utendørs. Hun fikk deretter se et dokument på en iPad. Tjenestemennene ransaket sønnens rom. De fant ikke noe. A mente tjenestemennene hadde opptrådt uhøflig og at de benyttet unødvendig makt mot henne.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. Politibetjent B ble avhørt som mistenkt. Kopi av politiets dokumenter ble innhentet.

Tjenestemann B forklarte at A hadde skjelt ut ham og kollegaen, og dyttet til ham da han hadde tatt et skritt mot døren. B tok tak i As arm for å hindre at hun lukket døren. Tjenestemennene var på dette tidspunktet ikke kjent med om As sønn var i huset, og de var redde for at han kunne forspille bevis dersom de ikke kom raskt inn. A fikk lese ransakingsbeslutningen på iPad. De gjorde ingen beslag hos As sønn, men mistenkte at han hadde stukket ut av et vindu fordi det luktet som om noen nylig hadde røyket hasj i rommet.

Spesialenheten viste til at politiet kan gjennomføre ransaking for å sette i verk pågripelse, jf. straffeprosessloven § 192. I saken forelå beslutning om ransaking fra tingretten, jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Før ransaking settes i verk skal beslutningen leses opp eller forevises, jf. straffeprosessloven § 200 første ledd. A ble forevist ransakingsbeslutningen elektronisk på iPad.

Politiet kan benytte makt i tjenesten så langt det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6. A opplyste at hun hadde forsøkt å lukke døren, og politibetjent B forklarte at han tok tak i A for å hindre henne i å lukke den.

Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestemennene hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 316/14-123 - 09.06.2015

ANMELDELSE FOR TRUSLER, UTPRESSING OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte en politibetjent B for trusler, utpressing og grov uforstand i tjenesten i perioden 2012 til 2014. A opplyste at han i sitt virke som lege var blitt uriktig tiltalt for å ha utnyttet sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang med pasienter. Den ene pasienten var politibetjent Bs søster. A mente politibetjent B hadde bistått søsteren med å presse A for penger. A mente også at politibetjent B hadde påvirket etterforskingen i straffesaken mot A og at han var inhabil.

Spesialenheten var i kontakt med A. Kopi av politiets straffesaksdokumenter mot A ble innhentet.

Sakens dokumenter viste at det var moren til politibetjent B som hadde kontaktet A og hans ektefelle samme kveld som datteren hadde fortalt at A hadde utnyttet henne seksuelt. Politibetjent B hadde på dette tidspunktet ikke kunnskap om at søsteren var fornærmet i straffesaken mot A. Videre var det intet i saksdokumentene som viste at han hadde hatt noen rolle i etterforskingen av A eller at han hadde forsøkt å påvirke denne. Politibetjent B var ansatt og arbeidet i ordenstjenesten på et annet kontor enn der etterforskingen av A pågikk.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at det hadde skjedd en straffbar handling, saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. A har påklaget henleggelsen.

 

Sak 50/15-123 – 09.06.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å TA ANMELDELSER PÅ ALVOR

A opplyst at han hadde anmeldt en slektning for trusler og plagsom opptreden, og at situasjonen hadde eskalert over flere år. A anmeldte politiet for ikke å ta anmeldelsene av slektningen tilstrekkelig på alvor.

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen og innhentet korresponderende straffesaksdokumenter. Det fremgikk av politiets straffesaksregister at det var inngitt flere anmeldelser mot slektningen og at han var gitt påtaleunnlatelser.

Spesialenheten viste til at det tilligger påtalemyndigheten, på bakgrunn av bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for straff er til stede og evt. reaksjon. Det fremkom ikke opplysninger som ga grunnlag for straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 220/15-123 – 11.06.2015

ANMELDELSE FOR UNNLATELSE AV Å REGISTRERE ANMELDELSE

A anmeldte politiet for manglende registrering av hans anmeldelse.

Spesialenheten innhentet korresponderende dokumenter fra politidistriktet.

Anmeldelsen var registrert og behandlet av et settepolitidistrikt grunnet As anførsler om inhabilitet. Det fremkom at A noen dager etter inngivelsen av anmeldelsen hadde fått tilsendt bekreftelse på anmeldt forhold.

Saken ble henlagt på saksnivå som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

Sak 183/15-123 – 11.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten knyttet til etterforsking og domfellelse i en sak fra 2008-2010. A ble av lagmannsretten i 2010 domfelt for overtredelse av regnskapsførerloven til bot kr 14 000. A mente at politiet hadde brutt reglene om objektivitet og kontradiksjon, at det var produsert feilaktige politirapporter og at etterforskingen hadde vært mangelfull og snever.

Spesialenheten innhentet lagmannsrettens dom.

Spesialenheten har ikke anledning til å omgjøre påtaleavgjørelser fattet av politiet, til å gjenoppta straffesaker eller å endre et domsresultat.

Et eventuelt straffansvar etter straffeloven § 325 og § 324 vil i dag være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67, og tap av stilling var ikke en mulig reaksjon.

Saken ble henlagt som foreldet.

 

Sak 776/14-123 - 26.05.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING OG MANGLENDE UTLEVERING AV BESLAG

A anmeldte ansatte i politiet for å ha ransaket i boligen hans og tatt flere gjenstander i beslag. Dette var våpen og våpendeler som ikke var omfattet av våpenloven og som han derfor kunne oppbevare selv om politiet hadde inndratt våpenkortet hans. Det var også tatt beslag i en del private dokumenter som han heller ikke fikk utlevert fra politiet.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets straffesak mot A og kopi av politiets forvaltningssak om inndragning av våpenkortet og våpnene til A.

Sakens dokumenter viste at politiet hadde gitt A et forhåndsvarsel om inndragning av våpenkortet og at han i den forbindelse måtte levere våpnene sine til politiet. Litt senere ble A anmeldt av en tidligere samboer og hennes nye kjæreste for trusler og skadeverk ved bla å ha hoppet opp på panseret mens de satt i bilen. I den forbindelse ransaket politiet A`s bopel og fant et våpen og flere våpendeler som de mente var omfattet av forbudet A var varslet om. Noe senere oppsøkte politiet As bopel på nytt fordi han ifølge deres opplysninger ikke hadde levert inn alle våpnene han var registrert med. Det skjedde med hjemmel i våpenloven og var ingen straffeprosessuell ransaking slik som A påstod.

Etter dette ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten fant at politiet feilaktig hadde destruert A`s private dokumenter og sendte derfor denne delen av saken til politimesteren til administrativ behandling.

A påklaget henleggelsen. Henleggelsen ble oppretthold av Riksadvokaten, men henleggelsen ble endret til bevisets stilling.

 

Sak 810/14-123 - 11.06.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA ETTERFORSKET PERSON

A anmeldte ansatte i politiet og påtalemyndigheten for ikke å ha etterforsket en navngitt person, og mente at vedkommende derfor måtte ha en kjenning i politiet eller påtalemyndigheten som ”beskyttet ham”. A viste til flere eksempler som han mente underbygget påstanden, og viste også til at personen ved en anledning hadde fått usedvanelig rask hjelp av namsmannen da han ba om det. A hadde ingen konkret mistenkt i politiet eller påtalemyndigheten, og opplyste videre at han selv hadde vært i langvarig konflikt med den navngitt personen.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter i de sakene A hadde opplyst om.

Sakens dokumenter viste at det ikke var bevismessig grunnlag for at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling. Sakene var behandlet av forskjellige etterforskere og jurister i påtalemyndigheten og flere av sakene hadde også vært påklaget til statsadvokaten, som hadde opprettholdt politiets henleggelser. I en sak hadde det også vært oppnevnt setteverge og bistandsadvokat for A`s barn og heller ingen av disse hadde funnet grunn til å påklage politiets henleggelse.

Siden sakens opplysning med særlig styrke viste at det ikke hadde skjedd en straffbar handling, ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 747/14-123 – 11.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED INNBRINGELSE OG OPPHOLD I ARRESTEN

A anmeldte politiet for grov uforstand ved innbringelse. Han opplyste at han hadde vært ute på sin private veg for å se om naboen hadde flyttet bilen slik at det var trygt å kjøre ut på fylkesvegen. A ble skjelt ut av naboen. A var tilbake i sin bolig da politiet banket på, satte på ham håndjern og brakte ham til legevakten og deretter til arresten. A fikk brystsmerter og klaustrofobi på cellen, men fikk ingen hjelp.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter samt politiets oppdragslogg og logg over arresttiltak for hendelsen.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

I politiets oppdragslogg var det nedtegnet at politiet mottok melding om at A og hans løse hund befant seg i hagen til nabo C. A var beruset og ville ikke gå. Før politiet ankom hadde A sprayet med rød maling på felgen og hjulet til Cs bil. Politiet påla A å holde seg hjemme resten av kvelden.

Et par timer senere var A tilbake hos C. A var overstadig beruset. Politiet kom til stedet og fikk kontroll på A. A var misfornøyd og nektet å blåse i alkometer. A ble brakt til legevakten og klarert for arrest. Han fremsto som åpenbart beruset, og ble vurdert å være til fare for andre.

I loggen over arresttiltak er det nedtegnet at A etter et par timer fortalte om smerter i brystet og bruk av hjertemedisiner. Da en patrulje skulle kjøre A til legevakten, ønsket A likevel ikke å være med. A følte seg bedre og hadde ikke lenger vondt. Det er flere nedtegnelser utover natten og morgenen om at A fikk vann og tilbud om pledd, men ikke ønsket pledd. Han fikk mat og vann, og ble dimittert ca. kl. 09:30.

Spesialenheten fant ikke å betvile at vilkårene for å innbringe og sette A i arrest var til stede, jf. politiloven § 9. Det var ikke bevismessig grunnlag for å hevde at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 726/14-123 – 11.06.2015

VEGTRAFIKKUHELL – SAMMENSTØT MELLOM SYKLIST OG POLITIBIL

Spesialenheten ble varslet av et politidistrikt varslet om sammenstøt mellom en syklist og politibil. Syklisten var ikke skadet.

Politibetjent A ble avhørt som mistenkt, og dokumenter fra politidistriktet ble innhentet.

Syklisten kom syklende på fortauet da A svingte for å kjøre over fortauet og inn til en butikk.

Saken ble vurdert etter vegtrafikkloven § 3, jf. § 31 første ledd. Kjørende som vil svinge inn over fortau har vikeplikt for gående og syklende som ferdes på fortauet, jf. trafikkreglene § 7 nr. 3. Videre har kjørende som kommer fra parkeringsplass, holdeplass, torg, eiendom, bensinstasjon, gågate, gatetun eller liknende område vikeplikt for annen trafikkant, jf. § 7 nr. 4, og kjørende som vil inn på eller krysse veg fra sykkeveg, gangveg eller fortau har ikke vikeplikt overfor kjørende som kommer fra eller til slike områder som nevnt.

Spesialenheten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at politibetjent A hadde opptrådt straffbart. Det ble vektlagt at han hadde lav fart og på kort tid klarte å bremse slik at bilen sto stille da sammenstøtet inntraff. Syklisten ble ikke skadet.

Saken ble henlagt etter bevists stilling.

 

Sak 847/14-123 – 12.06.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

A anmeldte politiet for ulovlig ransaking. Han opplyste at han var leietaker i leiligheten, men hadde lånt den ut til en bekjent. I følge A hadde en person ringt politiet og feilaktig opplyst at det var benyttet narkotika i leiligheten, hvorpå politiet oppsøkte leiligheten og gjennomførte ransaking uten at A som leietaker ble informert.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter fra politidistriktet.

Det var opplyst i politiets anmeldelse og rapport at grunnlaget for beslutningen om ransaking var fersk gjerning, jf. straffeprosessloven § 198.

Spesialenheten fant på bakgrunn av sakens opplysning det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kan lede til straffansvar. Det ble vist til at politiet på bakgrunn av fersk gjerning kan ransake i medhold av straffeprosessloven § 198. Det er ikke krav om at leietaker skal varsles om at boligen blir ransaket.

Saken ble henlagt idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

 

 

 

Sak 250/15-123 - 12.06.2015

ANMELDELSE FOR Å HA HENLAGT STRAFFESAKER

A anmeldte ansatte i politiet for ikke å ha etterforsket saker til tross for at de gjaldt alvorlige forhold og var rettet mot navngitte personer. A mente politiet hadde begått klare feil ved at de hadde trodd mer på de anmeldte personene enn på henne. A hadde i forbindelse med de anmeldte sakene vært bistått av advokater.

Spesialenheten innhentet sakene og foretok videre undersøkelser i politiets straffesaksregister.

Sakens dokumenter viste at anmeldelsene fra A var blitt behandlet, men henlagt av ulike grunner. Henleggelsene hadde skjedd for over 2 år siden.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var opptrådt straffbart fra politiet eller påtalemyndighetens side.

Saken ble henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 84/15-123 - 12.06.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE

 A anmeldte ansatte i politiet for ikke å ha foretatt ytterligere undersøkelser av et narkotikabeslag for å fastslå at narkotikaen hadde en lavere styrkegrad enn det analyseresultatet viste.

Spesialenheten innhentet kopi av straffesakens dokumenter mot A og lagmannsrettens avgjørelse i samme sak.

Sakens dokumenter viste at narkotikaens styrkegrad hadde vært analysert av KRIPOS og at dette hadde vært behandlet av domstolen.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart. Saken ble henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 69/15-123 – 12.06.2015

ANMELDELSE FOR SKADEVERK

A anmeldte politibetjent B for å ha brutt opp hanskerommet i As bil.

Spesialenheten avhørte A, og innhentet korresponderende straffesaksdokumenter fra politidistriktet.

A forklarte at han ble stanset av politiet grunnet mistanke om kjøring i påvirket tilstand. Han reagerte på at politiet skadet luken til hanskerommet i bilen hans og ikke hadde sørget for å dekke utgiftene til reparasjon. A hadde til politiet opplyst at vognkortet lå inne i hanskerommet og at luken til hanskerommet var gått i vranglås slik at han ikke fikk åpnet den. Etter forslag fra Spesialenheten besluttet A å ta kontakt med sitt forsikringsselskap for å kunne taksere skaden og innlevere krav om erstatning til politiet. A ønsket ikke at politiet skulle straffes, men at de gjorde opp for seg.

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at involverte polititjenestepersoner hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Det var besluttet ransaking av A og hans bil med bakgrunn i funn i bilen, og vilkårene for straffansvar etter straffeloven § 291 om skadeverk var ikke til stede.  

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 812/14-123 – 15.06.2015

VEGTRAFIKKULYKKE MED PERSONSKADE

Spesialenheten for politisaker ble varslet av operasjonssentralen om et vegtrafikkuhell med alvorlig personskade. En sivil tjenestebil under utrykning hadde kollidert med en personbil i en rundkjøring. Begge de involverte førerne ble brakt til lege. Det viste seg i ettertid at det likevel ikke forelå alvorlig personskade.
 

Spesialenheten for politisaker igangsatte etterforsking i medhold av straffeprosessloven § 67 åttende ledd, jf. påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd.

Politibetjent A ble avhørt som mistenkt. Fører av personbilen (B) ble avhørt som vitne. I tillegg ble et utenforstående vitne avhørt. Spesialenheten utarbeidet en illustrasjonsmappe fra den aktuelle rundkjøringen. Politiets operasjonslogg og lydlogg knyttet til politiets opprinnelige tjenesteoppdrag, samt til trafikkulykken ble innhentet. Også straffesaksdokumenter fra politidistriktet ble innhentet.


Saken mot A ble vurdert i forhold til vegtrafikkloven § 3, jf. § 31 første ledd. B var av politidistriktet ilagt forelegg, som hun hadde vedtatt.


I medhold av vegtrafikkloven § 11, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4 kan fører av kjøretøy i politiets tjeneste fravike trafikkreglene når det er nødvendig eller vesentlig til lette i tjenesten. Føreren er likevel bundet av grunnregelen om aktpågivende og varsom kjøring i lovens § 3. Trafikkreglene har ikke spesielle bestemmelser i rundkjøring. Det er derfor forståelsen av de generelle skiltreglene og øvrige bestemmelser i trafikkreglene som blir avgjørende.

Spesialenheten la på bakgrunn av etterforskingen til grunn at fører at personbilen B kjørte inn i rundkjøringen til tross for at politibilen allerede befant seg i rundkjøringen. Fører av politibilen hadde varslet utrykningskjøring god tid i forkant og var godt synlig for andre trafikanter som befant seg i området.

Det ble ikke funnet bevismessige holdepunkter for at politibetjent A hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 318/15-123 – 15.06.2015

ANMELDELSE FOR TRAKASSERING OG MAKTMISBRUK

A anmeldte politiet for uriktig å ha uttalt at han hadde kjørte feil i en rundkjøring. Han anmeldte politiet for trakassering og maktmisbruk.

Etter å ha kjørt gjennom en rundkjøring hadde A blitt stanset av politiet, og en politistudent hadde uttalt at han hadde kjørt feil i rundkjøringen. Dette var uriktig, og politistudenten beklaget uttalelsen. A ga uttrykk for at politistudenten måtte lære seg trafikkreglene.

Det ble i rapport fra patruljen opplyst at de hadde stanset A for å informere ham om at hans kjøring kunne skape misforståelser hos medtrafikantene. A opptrådte kverulerende og avbrøt tjenestepersonene. Det ble vist til at politistudenter er i en opplæringssituasjon og at det må tas høyde for at misforståelser kan oppstå. Det hadde ikke vært patruljens hensikt å “plage” A eller utøve tjenesten på utilbørlig måte.

Politiet kan stanse personer for trafikkontroll i medhold av vegtrafikkloven § 10. Det er ikke krav om mistanke om straffbart forhold.

Det var ikke bevismessig grunnlag for å hevde at tjenestepersonene hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

 

Sak 393/14-123 – 15.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED TRAFIKKONTROLL

A anmeldte tjenestemenn for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med at han ble stanset i trafikkontroll. A anførte at han ble bedt om å gå ut av bilen, ble på satt håndjern og deretter tatt med vekk fra bilen. En narkotikahund søkte deretter på ham og bilen hans.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Tjenestemennene B og C ble avhørt som mistenkt. Videre ble aktuelle dokumenter fra politidistriktet innhentet.

Tjenestemennene opplyste at de hadde stanset A for trafikal kontroll fordi de kjente til at A tidligere hadde vært i politiets søkelys. De kunne ikke huske om A ble bedt om at komme ut av bilen eller om han gikk ut av eget initiativ. Mens politibetjent B snakket med A, tok politibetjent C narkotikahunden ut av tjenestebilen. Selv om de sto på god avstand, markerte hunden mot A, og C vurderte at det forelå skjellig grunn til mistanke om brudd på narkotikalovgivningen. A ble påsatt håndjern for å hindre bevisforspillelse, og bilen ble ransaket. Det ble funnet en flik av noe som formentlig var emballasje til bruk ved oppbevaring av narkotika. Det ble ikke tatt beslag. A fikk kjøre fra stedet.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten. Det ble ikke funnet grunnlag for å hevde at tjenestemennene forsettlig hadde gjennomført en ulovlig ransaking.

Politiet kan gjennomføre trafikkontroller i medhold av vegtrafikkloven § 10. De kan også stanse biler for kontroll der politiet har en mistanke om ulovlig forhold som ikke har noen sammenheng med trafikksikkerheten, jf. rettspraksis.

Dersom politiet ønsker å gjennomføre ransaking, må vilkårene for ransaking etter straffeprosesslovens bestemmelser være oppfylt. Spørsmålet var om bruk av tjenestehund krevde at vilkårene for ransaking var til stede før hunden ble tatt ut/tatt i bruk, eller om bruken av hunden var innenfor politiets alminnelige handlefrihet.

Spesialenheten viste til at det måtte foreligge skjellig grunn til mistanke for at politibetjent B skulle kunne lede hunden bort til A for søk.  Det å ta tjenestehunden ut av bilen i det formål at hunden skulle “avstandskontrollere” A, var etter Spesialenhetens mening nær en situasjon som krever skjellig grunn til mistanke. Det var på det rene at det ikke forut for tjenestehundens markering hadde vært skjellig grunn til å mistenke A for brudd på narkotikalovgivningen.

Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestemennenes opptreden nådde opp til terskelen for straffansvar. Siden etterforskingsresultatet ikke med særlig styrke hadde talt mot at det var begått en straffbar handling, ble saken henlagt etter bevisets stilling.

Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, i forbindelse med bruk av tjenestehund ved “avstandsvurdering” opp mot vilkårene om skjellig grunn til mistanke.

 

Sak 176/15-123 – 15.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORTSTAND I TJENESTEN

A anmeldte flere tjenestepersoner for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med henleggelse av og håndtering av As anmeldelse av vedvarende fyllebråk i naboleiligheten. As anmeldelse var henlagt etter bevisets stilling, og statsadvokaten fant ikke å omgjøre henleggelsen. A innga senere ny anmeldelse fordi forholdene i naboleiligheten hadde forverret seg. Etter to måneder og flere purringer fikk A opplyst at anmeldelsen var henlagt. A mente at politiets opptreden fungerte som signal til beboerne i naboleiligheten om at de kunne ture frem overfor A som de ville.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter.

Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn i bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølgning er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten, og A hadde benyttet seg av denne muligheten. Det var ikke fremkommet opplysninger som gjorde det sannsynlig at påtalemyndigheten ved sin skjønnsutøvelse hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.  

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 819/14-123 – 15.06.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA REGISTRERT BESLAGLAGT VÅPEN

A anmeldte to tjenestepersoner for manglende registrering av beslaglagte våpen.

Politiet hadde noen år tidligere, i forbindelse med at A var anmeldt for underslag, vært hjemme hos A og tatt beslag i et fotoapparat og en server. Politiet tok samtidig med seg det As våpen. Saken mot A var henlagt, men han hadde ikke fått utlevert våpenet. Han var også i ettertid blitt kjent med at våpenet ikke var registrert som beslag i saken. Han ba Spesialenheten om å gjøre undersøkelser.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter og oppdragslogg for aktuell hendelse. Kripos bisto med søk i Våpenregisteret og Indicia.

Det fremkom av noteringer i Indicia og Våpenregisteret at våpenet ikke var beslaglagt, men innlevert til politiet frivillig for oppbevaring inntil videre. Det var ikke fattet vedtak om at våpenet eller våpenkortet skulle inndras. A kunne henvende seg til politiet og få våpenet tilbakelevert. Spesialenheten orienterte A om dette.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

 

Sak 20/15-123 – 16.06.2015

ETTERFORSKING AV POLITIDISTRIKTETS BEHANDLING AV INNKOMNE NØDSAMTALER TIL OPERASJONSSENTRALEN

Spesialenheten besluttet å iverksette etterforsking på bakgrunn i opplysninger i media om at operatører ved operasjonssentralen i et politidistrikt ikke hadde loggført anrop fra en gutt på 15 år som hadde blitt overfalt og utsatt for forsøk på seksualforbrytelse.

Lydopptak av kommunikasjonen mellom innringer og operasjonssentralen ble innhentet og gjennomgått av Spesialenheten.

 

Operatør A og operasjonsleder B, som hadde besvart de tre anropene til politiets nødnummer, ble avhørt med status som mistenkt. Avsnittslederen for operasjonssentralen, lederen for felles operativ enhet og politimesteren ble avhørt som vitner. Korresponderende straffesaksdokumenter mot gjerningsmannen som hadde overfalt gutten, ble innhentet. Det samme ble relevant instruksverk fra politidistriktet, operasjonslogg som viste antall meldinger og aktive oppdrag i aktuelt tidsrom, bemanningsoversikt for operasjonssentralen og den operative styrke, samt informasjon om undervisningsopplegget for operatører.

 

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 324, om tjenesteunnlatelse og § 325, om grov uforstand i tjenesten.

 

Politiet skal forebygge kriminalitet, beskytte person, og yte borgerne hjelp og tjenester i faresituasjoner, jf. politiloven § 2 og politiinstruksen § 2-2. Innholdet i politiets handleplikt styres først og fremst av den konkrete situasjon som foreligger, hvilket rettsgode som er truet og graden av fare.

 

A og B forklarte at de i samtalene ikke oppfattet at X hadde vært utsatt for en handling som skulle ha medført prioritering av politiets ressurser. Deres vurderinger blir å bedømme ut fra deres egen oppfatning av situasjonen da samtalene fant sted, jf. straffeloven § 42. Politibetjent A forklarte også at han samtidig som han snakket med X hadde oppmerksomheten sin rettet mot å finne på kartet hvor X befant seg slik at han kunne notere opplysningene i politiets oppdragslogg (PO). Han hadde også trolig innkomne anrop fra patruljer “på øret” samtidig. Politioverbetjent B forklarte at han så igjennom loggen for å se etter bakgrunnsopplysninger i forbindelse med samtale nr. 2, men at han ikke fant føringer i PO. Begge forklarte at det var en travel vakt. Politibetjent A forklarte at han noterte opplysningene fra X i en notatblokk. Han visste ikke om han hadde tenkt å konferere med operasjonsleder B om samtalen skulle føres i PO. Han gikk videre til neste henvendelse og ny problemstilling, og notatene “gikk i glemmeboken”.

 

Spesialenheten mente politibetjent A ikke hadde stilt de nødvendige spørsmål for å avklare hva som hadde skjedd og for å kunne vurdere behovet for å tildele ressurser. Spesialenheten mente det var kritikkverdig og uprofesjonelt av A å tøyse med innringer. Det må forventes at en operatør opptrer saklig og profesjonelt i møte med publikum. Spesialenheten fant det også kritikkverdig at anropene til nødtelefonen ikke ble loggført i politiets oppdragslogg slik at verdifulle opplysninger ikke ble videreformidlet til politibetjent B. Samtidig fremsto årsaken å være en kombinasjon av manglende opplæring av hva som skulle føres i PO, unødvendige forutsetninger i arbeidsverktøyet for å kunne starte føringene i PO og høyt arbeidspress.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at politibetjentene A og B hadde opptrådt straffbart. Spesialenheten konkluderte også med at det ikke var grunnlag for å reagere med foretaksstraff.

 

Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet. Det var Spesialenhetens inntrykk at arbeidsforholdene ved operasjonssentralen kunne være så presset at det kunne gå utover kvaliteten på arbeidet og derigjennom publikums sikkerhet. Det var til Spesialenheten opplyst at det er gjort ulike grep for å bedre situasjonen og at mye også er bedre. Det var likevel fremkommet opplysninger som gjorde at Spesialenheten anmodet politidistriktet om å fortsette dette arbeidet.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Saken ble sendt til administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.

 

 

 

Sak 199/15-123 – 16.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN OG TJENESTEUNNLATELSE

A anmeldte et politidistrikt for tjenesteunnlatelse og grov uforstand i tjenesten. Anmeldelsen knyttet seg til politiets håndtering av sak om familievold m.m der A var fornærmet. Det var anført at politiet ikke hadde etterforsket saken i tilstrekkelig grad og at politiet ikke hadde tatt forklaringer i saken alvorlig nok. Saken var henlagt på grunn av bevisets stilling.

Den etterforsking og de påtaleavgjørelser som ble anmeldt hadde funnet sted i perioden fra oktober 2006 til utgangen av april 2009. Den alminnelige foreldelsesfrist for overtredelse av straffelovens § 324 og § 325 er to år, jf. straffeloven § 67, jf. § 66. Flere av de konkrete handlingene som var omfattet av anmeldelsen var foreldet flere år før saken ble anmeldt til Spesialenheten.

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse.

 

Sak 9/15-123 – 16.06.2015

FUNNET BEVISSTLØS PÅ VENTECELLE I ARRESTEN I TINGRETTEN

Spesialenheten ble varslet av politidistriktet om at en arrestant (A) var funnet bevisstløs på ventecelle i tinghuset. A ble kjørt til sykehuset for behandling.

Spesialenheten ba om at bildeopptak fra arresten ble sikret, om oversendelse av politiets oppdragslogg, logg over arresttiltak og å bli holdt oppdatert om utviklingen i As helsetilstand.

Samme dag fikk Spesialenheten opplyst at behandlende lege vurderte at A hadde hatt et abstinensanfall.  Legen vurderte at A kunne tilbakeføres til arresten, og A ble overført til fengsel.

Spesialenheten fant at det var ført tilsyn i henhold til arrestforskriften § 2-5. Det var ikke fremkommet opplysninger om A som tilsa at det var omstendigheter som krevde hyppigere tilsyn enn det som var blitt gitt.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt på saksnivå som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 8/15-123 – 16.06.2015

FORSØK PÅ STRANGULERING PÅ CELLE I ARRESTEN

Spesialenheten ble varslet av et politidistrikt om at en arrestant (A) var funnet bevisstløs på celle i arresten. Det ble opplyst at A hadde forsøkt å strangulere seg ved bruk av et teppe. A ble transportert til sykehuset for behandling.

Spesialenheten ba om at bildeopptak fra arresten ble sikret, om oversendelse av politiets oppdragslogg, logg over arresttiltak, og å bli holdt oppdatert om utviklingen i As helsetilstand.

Samme dag fikk Spesialenheten opplyst at A var uskadd, og kunne tilbakeføres til arresten.  A ble overført til fengsel.

Etterforskingen hadde ikke avdekket at politiet ved tilsynet av A hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. A var inspisert kl. 08:30. Ca. 20 minutter senere ble det oppdaget, og gitt beskjed til operasjonsleder om, at A hadde forsøkt å kvele seg. Det var videre ikke omstendigheter som skulle tilsi at A av sikkerhetsmessige grunner ikke skulle ha teppe på cellen. Det ble vist til arrestforskriften § 2-5 og § 2-6.

Saken ble henlagt på saksnivå som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 244/15-123 – 16.06.2015

ANMELDELSE FOR UHJEMLET INNKALLING TIL DNA-REGISTRERING

A henvendte seg i til Spesialenheten i brev med overskriften ”Klagesak til politiet” vedrørende innkalling for DNA-registrering i forbindelse med straffesak fra 2010. A anførte at DNA-registering ville være i strid med legalitetsprinsippet og forbudet mot at lover gis tilbakevirkende kraft. Han opplyste at han hadde vært i kontakt med jourhavende jurist og Riksadvokatembetet. Riksadvokatembetet hadde opplyst at han ikke skulle DNA-registreres og at de nye bestemmelsene i politiregisterloven ikke skulle ha tilbakevirkende kraft. Da A innen klagefristens utløp kontaktet politidistriktet, fikk han beskjed om å se bort fra innkallingen.

Politiregisterloven § 12 trådte i kraft den 27. september 2013 med virkning fra 13. september 2013. Forut for dagens retningslinje gjaldt Riksadvokatens retningslinje av 16. august 2008. Med bakgrunn i sakens opplysning la Spesialenheten til grunn at det ikke var grunnlag for DNA-registrering av A etter tidligere retningslinje.

Spesialenheten fant ikke at det fra politiets side var opptrådt på et vis som nådde opp til terskelen for straffansvar. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 68/15-123 – 16.06.2015

ANMELDELSE FOR MISBRUK AV STILLING

A anmeldte en tjenestemann B for misbruk av stilling. Hun anførte at B blandet sammen sitt private vennskap med C med sin tjenesteutøvelse i politiet. A viste til to hendelser hvor hun hadde blitt kontaktet av B.

Spesialenheten var i kontakt med A for utdyping av anmeldelsen. A opplyste at hun likevel ikke ønsket å anmelde B. Hun forklarte at det ikke med sikkerhet kunne være slik hun først hadde trodd.

Spesialenheten innhentet sak hvor A var blitt stanset av politiet, herunder av politibetjent B. A var stanset i bil grunnet mistanke om ruspåvirket kjøring. Det ble besluttet urinprøve, og den var positiv. Hun erkjente å ha røyket hasjisj noen timer tidligere.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 824/14-123 – 16.06.2015

ETTERFORSKING AV BILFORFØLGELSE DER A KJØRTE UT I SJØEN 4. DESEMBER 2014

Spesialenheten ble varslet om at A, som tidligere på dagen hadde skadet seg med kniv, hadde stukket av fra legevakten og tiltvunget seg en bil. Under bilforfølgelsen kjørte A i sjøen fra en dypvannskai. Han ble hentet opp av dykkere etter ca. 15 minutter og ble innlagt på intensivavdelingen ved Stavanger sykehus. A døde på sykehuset to dager senere.

Spesialenheten rykket ut og iverksatte etterforsking i medhold av påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd.

Fire tjenestepersoner ble avhørt som mistenkte og fire sivile personer ble avhørt som vitner. Videre ble aktuelle dokumenter fra politidistriktet innhentet, samt lydlogg fra politisambandet. Spesialenheten undersøkte om hendelsen var tatt opp av overvåkningskameraer, men det ble ikke funnet opptak som var av interesse for etterforskingen. Det ble oppnevnt bistandsadvokat for As sønn. A ble obdusert.

Politiet fikk 4. desember 2015 melding om at en mann hadde lånt en kniv og ikke levert kniven tilbake. Melder var bekymret over hva mannen ville gjøre med kniven. Politiet rykket ut. Det var gitt ordre om bevæpning. Mannen ble funnet, og han hadde skåret seg på underarmene. Han var rolig og bevisst, men preget av at han hadde blødd en del. Politiet vurderte at det ikke var en politisak, og han ble tatt med til legevakten av helsepersonell.

Politiet mottok melding om at A hadde stukket av fra legevakten, og politiet sendte ut mannskaper for å lete etter ham. Det innkom melding om at A befant seg i parkeringsanlegget, og man fryktet at han hadde til hensikt å ta sitt liv ved å kaste seg ut fra anlegget. Deretter innkom melding om at A hadde tiltvunget seg en bil inne i parkeringshuset. Politiet forsøkte å sperre inngangen til parkeringshuset, men A kom seg ut. Flere patruljer kom til, og de kjørte etter A for å stanse ham. Det ble gjort flere forsøk på å stanse A ved bruk av stopp-stikk og ved å sperre ham med tjenestebilene. Tjenestepersonene forklarte at de fortløpende vurderte forfølgelsen og at de vurderte den som forsvarlig, kontrollert og nødvendig. Det oppsto ikke situasjoner som fremsto som åpenbart farlige for øvrig trafikk. På bakgrunn av As adferd fryktet de at han kunne ha til hensikt å ta sitt liv ved å frontkollidere med annet kjøretøy. De vurderte det som påkrevd å stanse ham. Tjenestepersonene antok at A ville stanse på kaia side det var en blindvei. De hadde ikke sett for seg at han ville kjøre ut i sjøen. Det fremsto for dem at han gjorde det med vilje. Et vitne til hendelsen forklarte at bilen straks begynte å synke da den traff vannet, og at sjåføren ble sittende i førersetet uten å gjøre tegn på å forsøke å komme ut av bilen. Tjenestepersonene hoppet ut i vannet og forsøkte å dukke etter mannen, men bilen lå for dypt. Selv forsøkte han med kranen på båten sin å heise opp bilen, men lyktes ikke. Dykkere kom til stedet etter kort tid.

Spesialenheten skal iverksette ulykkesetterforsking dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse, jf. straffeprosessloven § 67 åttende ledd, jf. påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten, og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3.

I følge vegtrafikkloven § 11, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4 bokstav a og b, kan utrykningskjøretøy og politikjøretøy i tjeneste fravike de nærmere angitte bestemmelsene i vegtrafikkloven og trafikkreglene dersom det er nødvendig. Videre vises det til instruks for utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy av 1. mai 2009 pkt. 3.2. og 3.3.

A tiltvang seg en bil og det ble gjort flere forsøk på å stanse ham. Det var ikke tvilsomt at A var klar over at politiet ønsket at han skulle stanse. Tjenestemennene forklarte at de anså det nødvendig å stanse A fordi de fryktet at han ville skade seg selv eller andre. Det ble gjort forløpende vurderinger av om forfølgelsen skulle fortsette.

Det fremsto for Spesialenheten at A bevisst kjørte ut i sjøen. Det ble vist til tjenestemennenes og vitnets forklaring. Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at tjenestepersonene ved sin kjøreadferd presset A til å kjøre i sjøen, eller på annet vis opptrådte på et en slik måte at det kunne lede til straffansvar. Det var videre ikke opplysninger som tilsa at det fra politiets side var handlet straffbart i forbindelse med redningen av A.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 285/15-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE

A anmeldte lensmann B for å ha slått i ruten i huset hans og pågrepet ham i januar 2011. A anmeldte også at han hadde blitt fratatt kr 1000. Han krevde kr 2000 tilbake. Videre anmeldte han B for å ha uttalt at A skulle “dra til helvete”.

Et eventuelt straffansvar for overtredelse av straffeloven § 324 og 325 ville i dag være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67. De øvrige beskrevne hendelsene var ikke tidfestet, og Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking for nærmere å avklare hendelsene, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse.  

 

Sak 674/14-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE

A anmeldte politiet for unnlatelse av tjenestehandlinger knyttet til hans anmeldelser so han hadde levert til politiet. Anmeldelsene var i det vesentlige relatert til en tvist om barnefordeling og samvær. A anførte også at politiet trakasserte ham og hadde utsatt ham for tyveri og hærverk. 

Spesialenheten innhentet kopi av politiets sak. Det ble forgjeves forsøkt å få gjennomført utdypende telefonavhør av A. I følge strasak hadde A inngitt 19 anmeldelser i til politiet i perioden 2012-2014. Med unntak av en sak, var alle avgjort.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 741/14-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten. Han opplyste at han var blitt frastjålet 6 tonn armeringsjern og 10 tonn stålbjelker fra sin eiendom, og at politiet hadde tillatt tyvene å reise fra stedet med tyvgodset.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets sak.

Saken syntes å ha sitt utspring i en konflikt A har hatt med sin fraseparerte ektefelle og to sønner. Politiet henla tyverianmeldelsen idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, og statsadvokaten opprettholdt henleggelsen.

Politiet hadde i egenrapport opplyst at de reiste til stedet etter melding om tyveri. De møtte As sønn på stedet. Han opplyste at han var i rettsak med sin far vedrørende eierskap til eiendeler etter at de tidligere hadde hatt firma sammen. Saken gjaldt et privatrettslig anliggende, og var ikke en politisak. Patruljen besluttet, i samråd med operasjonsleder og jourhavende, å foreta bevissikring før As sønn fikk reise fra stedet.  

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 825/14-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN

A anmeldte en tjenestekvinne for brudd på taushetsplikten. A mistenkte henne for å ha fortalt sitt barn at A er dømt for drap og i stand til å drepe igjen, samt at samboeren til A hadde hatt befatning med narkotika. As datter var venn med tjenestekvinnens datter.

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen og foretok undersøkelser i straffesaksregisteret. Spesialenheten gjorde flere forsøk på å avtale tidspunkt for utdypende avhør av A, men A avlyste avtalt tidspunkt og responderte ikke på Spesialenhetens henvendelser.

A hadde i liten grad bidratt til å opplyse saken, og Spesialenheten fant ikke å iverksette etterforsking på bakgrunn av de opplysningene som var gitt i anmeldelsen. Saken ble henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 40/15-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA IVERKSATT ETTERFORSKING

A anmeldte et politidistrikt for ikke å ha etterforsket en drosjesjåfør som A mente hadde slått hans sønn B. B opplyste til Spesialenheten at han var kjent med innholdet i farens anmeldelse, og at han begjærte tiltale og straff.

Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaksdokumenter og oppdragslogg for aktuell hendelse.

Drosjesjåføren mente at B hadde slått ham. Verken drosjesjåføren eller B hadde inngitt anmeldelse mot hverandre.

Det fremgår av straffeloven § 228 fjerde ledd at offentlig påtale av legemsfornærmelser ikke finner sted uten påtalebegjæring fra fornærmede, med mindre allmenne hensyn krever påtale. Det forelå ikke påtalebegjæring verken fra drosjesjåføren eller B.

Saken ble henlagt for politidistriktet som intet straffbart forhold. Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 41/15-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE FOR FALSK ANKLAGE

A anmeldte to politibetjenter for falsk anklage fordi de hadde anmeldte B (sønnen til A) for vold mot tjenestepersonene i forbindelse med pågripelse av B.

I en annen sak anmeldte A de samme politibetjentene for uten grunn å ha pågrepet B. Politibetjentene ble avhørt som mistenkt og to personer som befant seg på stedet ble avhørt som vitner. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaksdokumenter og oppdragslogg for aktuell hendelse. I korresponderende straffesak hadde politidistriktet avhørt både B, C, D og to andre sivile vitner som kjente B og befant seg på stedet (E og F).

Politiadvokat Y besluttet på hendelsestidspunktet pågripelse av B med den begrunnelse at det forelå skjellig grunn til mistanke om at B hadde hindret politibetjent H i tjenesten ved å dytte H bort, jf. straffeloven § 127. Handlingen ble i ettertid nedsubsumert, slik at B ble ilagt forelegg for overtredelse av straffeloven § 326 nr. 1 for å ha hindret H i lovlig utførelse av tjenesten.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 168 om falsk anklage.

Fra Gyldendal rettsdatas kommentarer til straffeloven ved Magnus Matningsdal gjengis fra note 1486: ”Falsk forklaring er ikke det samme som at man forklarer seg i strid med den objektive sannhet. Dette er verken et nødvendig eller tilstrekkelig vilkår. Falsk forklaring kjennetegnes ved at det gis en bevisst usann forklaring. Se Rt. 1998 s. 1112 og Rt. 2000 s. 1285. Begrepet inneholder m.a.o. et subjektivt element ved at den som tror at forklaringen er sann, ikke forklarer seg ”falsk”.

Den som forklarer seg skal gjengi sin subjektive oppfatning av de faktiske forhold. Det er dermed ikke falsk forklaring om det i ettertid viser seg at man har misforstått situasjonen. Omvendt er det falsk forklaring selv om forklaringen er i samsvar med den objektive sannhet, dersom vitnet subjektivt har opplevd, og dermed tror, at faktum er annerledes enn han forklarer, jf. Rt. 1934 s. 55.”

Det forelå motstrid mellom forklaringene på enkelte punkter. Deler av forklaringene underbygget politibetjentenes forklaringer og deler av forklaringene underbygget forklaringen til B og beskrivelsen fra A.

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å hevde at politibetjent G og politibetjent H hadde gitt opplysninger i anmeldelse og egenrapport i strid med sine subjektive oppfatninger av de faktiske forhold.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 168 som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 581/14-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG MAKTBRUK OG LEGEMSBESKADIGELSE

A anmeldte tjenestepersonene som uten grunn pågrep hans sønn (B). A anmeldte tjenestepersonene for ulovlig maktanvendelse, herunder for å ha sprayet A med pepperspray, lagt B i bakken og for å ha skadet Bs tenner.

Spesialenheten opptok forklaring fra B som fornærmet. B forklarte at han var kjent med innholdet i farens anmeldelser og at han selv sto inne for det som fremkom i anmeldelsen. De involverte tjenestepersonene G og H ble avhørt som mistenkt. C (en sivil person som kjente B og befant seg på stedet) og D (en drosjesjåfør som befant seg på stedet) ble avhørt som vitner. I korresponderende straffesak hadde politidistriktet avhørt både B, C, D og to andre sivile vitner som kjente B og befant seg på stedet (E og F).

Det var ikke omstridt at politibetjentene G og H hadde anvendt makt mot B, herunder at politibetjent G hadde anvendt pepperspray. Det forelå for øvrig motstrid mellom partenes forklaringer på flere punkter.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228 annet ledd om legemskrenkelse med påregnelig skadefølge, og straffeloven § 325, første ledd om grov uforstand i tjenesten.

Spørsmålet i saken var om tjenestepersonenes maktanvendelse overfor B var innenfor politiets rammer for lovlig maktbruk, jf. politiloven § 6.

Spesialenheten fant å legge til grunn at B hadde opptrådt aggressivt og ikke hadde etterkommet pålegg om å roe seg ned. Det ble ikke funnet bevist at tjenestepersonenes bruk av makt ved å ta tak i B innebar en straffbar tjenestehandling.

Når det gjaldt bruken av pepperspray og nedleggelsen av B, forelå ulike forklaringer.

Pepperspray er et inngripende maktmiddel, og vilkårene for bruken er strenge. Slag- og gassvåpen må bare benyttes i særlige faresituasjoner eller når tjenestehandling ikke kan gjennomføres uten at politimann utsettes for skade, jf. våpeninstruksen § 17. G forklarte at hun ikke klarte å få kontroll over Bs arm og at politibetjent H også hadde vanskeligheter med å få kontroll på B. B var aggressiv og truende, og hun var redd han ville slå henne. Hun benyttet pepperspray mot B. Hun vurderte at det ikke var tid til å varsle B om at hun ville benytte pepperspray mot ham.

Spesialenheten mente at etterforskingen ikke i tilstrekkelig grad hadde klarlagt hvorvidt det forelå en særlig faresituasjon og at det ikke hadde vært tid til å varsle B. Imidlertid måtte politibetjent Gs vurderinger bli å bedømme ut fra hennes egen oppfatning av situasjonen, jf. straffeloven § 42. Spesialenheten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at Gs opptreden nådde opp til terskelen for straffansvar. Det ble vist til uttalelser i Rt. 1995 s. 661 om at vurderingen må skje der og da, og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid.

Det ble videre ikke funnet bevist at politibetjent H hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

B hadde anført at han hadde fått skadet tennene som følge av politiets opptreden. Etterforskingen hadde ikke i tilstrekkelig grad kunnet avklare årsaken til tannskaden. B opplyste at han hadde landet med ansiktet delvis i asfalten. Vitner hadde forklart at en drosjesjåfør, forut for hendelsen, slo B i ansiktet med knyttet neve slik at han begynte å blø fra overleppen.

Saken ble henlagt for politibetjent G etter bevisets stilling. For politibetjent H ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 135/15-123 – 18.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED FØRERKORTBESLAG

A anmeldt politiet for å ha inndratt hans førerkort i 14 dager. Tjenestemennene hadde ment at A var synlig beruset, noe blodprøveresultatet senere viste at ikke var tilfellet. A opplyste at hendelsen fant sted 15. mars 2012.

Spesialenheten innhentet tingrettens dom. Det fremkom her at A i 2012 ble domfelt for å ha parkert sin lastebil slik at den sperret veien for andre trafikanter. Ved straffutmålingen la retten i formildende retning vekt på at A i forbindelse med forelegget hadde fått inndratt førerkortet grunnet mistanke om ruskjøring. Dette gjorde at han hadde mistet arbeidet som sjåfør. Resultatet av blodprøven viste imidlertid at han ikke hadde vært påvirket.

Det anmeldte forholdet hadde skjedd for tre år siden. Et eventuelt straffansvar etter straffeloven § 325 om grov uforstand i tjenesten, ville i dag være foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67.

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse.

 

Sak 36/15-123 – 18.06.2015

ANMELDELSE FOR ÆREKRENKELSE, FORFØLGELSE OG KRENKING AV MENNESKERETTIGHETER

A anmeldte politiadvokat B for ærekrenkelse, forfølging og krenking av menneskerettigheter i sak av 1989. A oppga at gjerningsdato var 1999.

Saksforholdet har sin bakgrunn i uenighet med naboen om vegrett over As private eiendom. A mente seg trakassert av politiet og tingretten. Spesialenheten har behandlet en rekke anmeldelser fra A knyttet til dette saksforholdet.

Anmeldelser av ærekrenkelser blir i praksis ikke etterforsket av politiet, og straffebestemmelsene videreføres ikke i ny straffelov. Med bakgrunn i dette, iverksetter Spesialenheten gjennomgående ikke etterforsking i saker om ærekrenkelse. Et eventuelt straffansvar for ærekrenkelse vil i dag uansett være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67.

Saken ble henlagt som foreldet. Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 642/14-123 – 18.06.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA REGISTRERT ANMELDELSER OG BEHANDLET SAKER

Spesialenheten ble varslet av politidistriktet om at det i forbindelse med at politiadvokat B gikk ut i permisjon, ble avdekket forhold som hadde fordret oppfølging av påtaleleder. Dette innebefattet blant annet manglende oppfølging av saker knyttet til kjøre- og hviletid anmeldt av Statens vegvesen. Noen av sakene syntes å ha blitt foreldet mens den var hos politiadvokat B, og at B flere ganger hadde blitt minnet om sakene.

Politiadvokat B ble avhørt som mistenkt. Politibetjent C ble avhørt som vitne. De angjeldende sakene ble innhentet fra politidistriktet.

Det var på det rene at sakene lå på politiadvokat Bs kontor i lang tid. Det ble ikke funnet bevist at B forsettlig hadde unnlatt å registrere sakene i BL for at sakene skulle bli foreldet. B forklarte at sakene ble liggende grunnet usikkerhet om sakskoding og valg av etterforskingsstrategi. Spesialenheten mente det var kritikkverdig av B å ikke foreta seg noe for å klargjøre usikkerhetene, evt. be om bistand fra andre. Riksadvokaten har uttalt at manglende behandling av saker over tid kan rammes av straffeloven § 324 eller straffeloven § 325, men at det i utgangspunktet må utvises varsomhet med å straffebelegge lang saksbehandlingstid i politiet og påtalemyndigheten. Forsinkelser kan være forårsaket av stort arbeidspress, bemanningsproblemer osv.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiadvokat B hadde opptrådt straffbart. Saken ble sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, men henblikk på registrering og oppfølging av saksportefølje.  

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 97/15-123 – 19.06.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG FRIHETSBERØVELSE

A anmeldt politiet for ulovlig frihetsberøvelse. Han opplyste at han hadde kommet i klammeri med to personer på byen, og at han hadde skallet til disse personene i selvforsvar. Politiet ankom og han ble innsatt i drukkenskapsarrest.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter fra politiet.

Politiet hadde mottatt melding om slåsskamp, og A ble pekt ut av utenforstående som den som hadde skallet ned to personer. A innrømmet å ha skallet, men viste til at det var gjort i selvforsvar. Han ble innbrakt etter politiloven § 9. Ved legevakten ble det påvist alkoholkonsentrasjon på 1,06 promille.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at politiet kan innbringe og sette i arrest personer som pga beruselse forstyrrer den offentlige ro og orden, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre, jf. politiloven § 9.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

Sak 206/15-123 – 19.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten. Han anførte at politiet ulovlig hadde åpnet et brev som han hadde sendt til lagmannsretten.  A mottok brev fra politiet som beskrev at det var begått et innbrudd fra en rød postkasse ved et kjøpesenter.  A hadde vært i kontakt med Posten, som opplyste at de ikke hadde opplysninger om når innbruddet fant sted. Anførte at politiet hadde fingert postkasseinnbruddet.

Av strasak fremgikk at saken om grovt tyveri fra postkasse ved kjøpesenter var registrert, og at anmodning om fingeravtrykkundersøkelse var sendt.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 327/15-123 – 25.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte tjenestepersoner for grov uforstand i tjenesten. A anførte at politiets handlemåte var årsak til at samlivsbruddet mellom ham og ektefellen kom ut av kontroll, og utløsende årsak til at et av barna fikk psykisk lidelse.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter og oppdragslogger fra politidistriktet.

As tidligere ektefelle (B) anmeldte A for familievold. Hun begjærte også besøksforbud.

Besøksforbud ble besluttet av påtalemyndigheten, og ble forkynt for A på politistasjonen samme dag, A leverte fra seg nøkkel til deres felles hjem. Det var nedtegnet i politiets oppdragslogg at A fikk hente eiendeler i hjemmet. Politiet etterforsket saken og avhørte A. Innen fem-dagers fristen for å bringe beslutningen om besøksforbud i eget hjem inn for retten, konkluderte politidistriktet med at vilkårene for å ilegge besøksforbud i eget hjem ikke var til stede. Både A og B ble orientert om at beslutningen om besøksforbud i eget hjem var omgjort.

Straffesaken, som ble opprettet ved Bs anmeldelse, ble oversendt konfliktrådet for behandling.

A ble senere på ny ilagt besøksforbud overfor B. Dette besøksforbudet ble opprettholdt av tingretten.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 148/15-123 – 25.06.2015

ANMELDELSE FOR MANGLENDE SVAR PÅ KLAGE

A opplyste at han hadde sendt inn klage på politiet. Politimesteren hadde besvart klagen 28. mai 2014, og hadde da opplyst at A ville motta ny avgjørelse. Den 25. februar 2015 hadde A enda ikke mottatt nytt svar fra politimesteren, og A sendte saken til Spesialenheten.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet det ikke var sannsynlig at politimesteren hadde opptrådt straffbart, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. En eventuell klage over sen saksbehandling kan rettes til Politidirektoratet.

 

Sak 269/15-123 – 25.06.2015

ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE I FORBINDELSE MED TRANSPORT TIL SYKEHUS

A anmeldte politiet for å ha tatt ham i armen og dratt ham på en stygg måte inn i en ventende bil, for deretter å bli transportert til psykiatrisk sykehus.

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg. Det fremkom at ambulansepersonell var på stedet for å hente A, men at de måtte ha bistand fra politiet fordi A er en stor og kraftig mann. En patrulje reiste til stedet. A var litt “opp og ned” i sinnsstemning, men ble etter hvert frivillig med til sykehuset.

Politiet skal på anmodning bistå andre offentlige myndigheter, jf. politiloven § 2 nr. 5. Politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning dette er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6 fjerde ledd.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet det ikke var sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Sak 697/14-123 – 25.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldt politiet for delaktighet i innbrudd og for ikke å ha tatt i mot As anmeldelser. Det gikk sju dager fra han ønsket å inngi anmeldelse til anmeldelsen ble tatt i mot.

Spesialenheten har innhentet kopi av politiets saksdokumenter.

Politiet mottok melding om innbrudd og rykket ut samme kveld. Det var skiftet låser, noe som muligens kunne knyttes til at leietaker hadde gått konkurs. Det var således usikkert om det var begått innbrudd. To dager etter hendelsen var A i kontakt med politiet. Han fikk time hos politiet for å anmelde saken to dager senere. Imidlertid avlyste politiet timen grunnet overbooking. A fikk inngi anmeldelse noen dager senere.

Politiet skal ta imot og registrere anmeldelser, jf. straffeprosessloven § 223, jf. påtaleinstruksen § 7-1. Tjenesteutførelse i strid med retningslinjene kan etter omstendighetene medføre straffansvar etter straffeloven § 324 og § 325 første ledd nr. 1.

Det var ikke grunnlag for å hevde at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 431/15-123 – 26.06.2015

ANMELDELSE FOR MAKTOVERGREP OG LEGEMSKRENKELSE I 2006

A anmeldte politiet for unødig maktbruk i forbindelse med at han som mindreårig ble transportert til sykehus i 2006 for medisinering.

Spesialenheten innhentet dokumenter fra politidistriktet, herunder brev fra lensmann B til kommunen, hvor B redegjorde for hendelsen. Det fremkom at politiet hadde bistått etter anmodning fra lege.

Det anmeldte forholdet skjedde i 2006. Et eventuelt straffansvar etter straffeloven §§ 228, om legemsfornærmelse, og 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten, ville i dag være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67, og tap av stilling var ikke aktuell reaksjon. Det ble ikke funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 290/15-123 – 29.06.2015

ANMELDELSE FOR Å HA HANDLET I STRID MED SIVILRETTSLIG DOM M.M.

A anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten ved å bistå en kommune med å åpne privat veg i strid med sivilrettslig avgjørelse. A hadde stengt vegen fordi han mente den var privat. Kommunen mente vegen var kommunal. A opplyste at politiet ved to anledninger hadde sørget for å åpne igjen vegen for naboer og hytteeiere. 

A avga forklaring til Spesialenheten. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten politiets oppdragslogger knyttet til hendelsene. Politidistriktet hadde ikke opprettet straffesaker knyttet til hendelsene.

Det fremgikk at kommunen ved begge anledningene tok kontakt med politiet for bistand med å åpne vegen som A hadde sperret. Den ene gangen hadde A plassert en gravemaskin i vegen og den andre gangen hadde han benyttet en lastebil. A mente ambulanse og brannvesen kunne komme seg inn til gårdene ved å benytte en annen veg.

Det tilligger ikke Spesialenheten å ta stilling til den sivilrettslige konflikten.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det fra politiet var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. A hadde etter dialog med politiet selv flyttet lastebilen. Hendelsen i 2012 var foreldet.

Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224.

 

Sak 204/15-123 – 29.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN M.M.

A anmeldte politiadvokat B for grov uforstand og falsk forklaring knyttet til at politiadvokat B hadde henlagt flere saker som A hadde anmeldt. A hadde politianmeldt en rekke advokater for bedrageri. I tillegg hadde han politianmeldt Fylkesmannen for å ha unnlatt å innvilge ham fri rettshjelp.

En av politianmeldelsene vedrørte forhold som fant sted i første halvdel av 2000 tallet. Dette forholdet har vært anmeldt til både politi og til Spesialenheten tidligere. A hadde klaget over alle avgjørelsene, og ingen av henleggelsene hadde blitt omgjort av Riksadvokaten. 

Spesialenheten har hatt en rekke samtaler med A for å bringe klarhet i det anmeldte forhold. Videre innhentet Spesialenheten samtlige politidokumenter som knyttet seg til de forhold A hadde politianmeldt.

Spesialenheten viste til at det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn i bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Henleggelsen er opprettholdt av Riksadvokaten.

 

Mai

Sak 762/14-123 – 28.05.2015

ANMELDELSE FOR PERSONFORFØLGELSE OG UTLEVERING AV OPPLYSNINGER TIL BARNEVERNET

A anmeldte tjenestemenn ved Hordaland politidistrikt for å ha kommet med uriktige opplysninger til barneverntjenesten i den hensikt å frata ham omsorgen for sitt barn. Han anmeldte også politiet for personforfølgelse ved at politiet hadde kommet uniformert til hans bopel.  A anførte videre at politiet på bakgrunn av en voldsanmeldelse fra hans tidligere samboer og barnets mor hadde gitt barnevernet flere uriktige opplysninger.

Spesialenheten opptok et utdypende avhør av A. Spesialenheten innhentet straffesaksdokumenter der A var anmeldt for vold mot sin tidligere samboer X. Det fremkom av Xs forklaring til politiet at hun ønsket hjelp fra barnevernet. Hun hadde en periode hatt opphold ved et Krisesenter. Etterforsker på saken opplyste at politiet ikke hadde gitt opplysninger om A til barneverntjenesten i forbindelse med anmeldelsen fra X. Spesialenheten innhentet også politiets oppdragslogg knyttet til A og hans tidligere samboer.

Det fremkom av oppdragsloggene at barnevernet umiddelbart etter voldsanmeldelsen hadde anmodet om politiets bistand i forbindelse med undersøkelser for å bringe klarhet i barnets omsorgssituasjon. Videre fremkom det at Krisesenteret og A`s tidligere samboer hadde anmodet om, og fått politiets bistand, til å hente ut eiendeler.

Det følger av politiinstruksen § 12-4 at politiet er pålagt varslingsplikt når politiet får kunnskap om at barn lever under forhold som kan innebære risiko for helse og utvikling og at politiet er pålagt en omfattende meldeplikt om iverksatt etterforskning. Av politiloven § 2 fremkommer at politiet på anmodning skal yte andre offentlige myndigheter bistand når dette følger av lov eller sedvane.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

 

A har påklaget henleggelsen.

 

 

Sak 638/14-123 – 12.05.2015

ANMELDELSE FOR MANGELFULLT TILSYN I ARRESTEN OG FOR Å HA UNNLATT Å TILKALLE LEGE

A anmeldte tjenestemenn for manglende oppfølgning i arresten ved at han ikke fikk nødvendig legetilsyn. A var innsatt i arresten etter politiloven § 9. Han hadde kort tid forut for innsettelsen blitt anholdt av politiet. A opplyste at han i løpet av et ca. fem timer langt opphold på celle gjentatte ganger ga vakthavende beskjed om at han hadde smerter i armen og at armen hadde hovnet opp. Han ble likevel ikke fremstilt for legevakten før ved løslatelsen søndag morgen. Legeerklæringen viste at A hadde brudd i overarmsbenet.

Spesialenheten opptok utdypende avhør av A. Arrestforvarer B og operasjonsleder C ble avhørt som mistenkt. Spesialenheten innhentet politiets arrestlogg og oppdragslogg, samt logg som viste samtlige inspeksjoner og anrop fra cellen som A satt på. Videre ble bildeopptak fra inkvireringsrom, cellegang og cellen innhentet.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten og straffeloven § 324 om brudd på tjenesteplikt.

Politiet kan innbringe og sette i arrest enhver som på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler forstyrrer den offentlige ro og orden, jf. politiloven § 9. Det var ikke grunn til å betvile at vilkårene for å sette A i arrest var til stede.

Arrestinstruksen regulerer tilsyn med arrestanter i arresten. Videre var det innhentet lokal arrestinstruks. Spesialenheten la til grunn at operasjonsleder var til stede i arresten og observerte A. A ga ikke på noe tidspunkt før innsettelsen på cellen uttrykk for at han hadde smerter i armen.

A var beruset og skulle etter gjeldende regler ha tilsyn hver halve time. Arrestforvarer B opplyste at han ikke gjennomførte tilsyn hver halvtime, men at han rent faktisk hadde oversikt over A via callinganlegget og ved overvåkning på monitor. B oppfattet ikke at det var fare for As liv og helse, og registrerte ikke at B hadde smerter. Han oppfattet at As opplysninger om smerter i armen var et påskudd for å slippe ut av arresten.

Spesialenheten mente manglende tilsyn av A på cellen var kritikkverdig, men at hans opptreden og unnlatelse ikke nådde opp til terskelen for straffansvar. Det var videre ikke bevismessig grunnlag for at operasjonsleder C hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd knyttet til å gå igjennom rutinene for inspeksjoner av berusede personer, herunder om det i situasjoner med stort belegg i arresten er mulig å utføre oppgaver som operatør samtidig som man ivaretar plikten til inspeksjoner.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

A påklaget avgjørelsen. Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen.

 

 

Sak 432/14-123 – 12.05.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG MAKTBRUK OG LEGEMSKRENKELSE

A anmeldte tjenestemenn for ulovlig maktbruk med den følge at det oppsto brudd i armen hans. A hadde den aktuelle natten vært på fest og politiet ble tilkalt på grunn av festbråk. En politipatrulje ankom og anmodet festdeltakerne om å forlate stedet. Idet A var i ferd med å gå nedover veien kom politipatruljen kjørende og tok på ny kontakt med festdeltakerne. A stilte seg da opp foran politibilen. Tjenestemennene anmodet ham om å fjerne seg. Han etterkom ikke dette. Tjenestemennene beveget seg mot ham. A løp, men mistet balansen og falt mot asfalten. Mens A fremdeles lå i bakken tok tjenestemennene tak i ham. Han ble rullet over på magen og påført håndjern. A ble deretter innbrakt til politiets arrest. Etter at A var innsatt på celle oppdaget han at han hadde smerter i armen.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. To tjenestepersoner ble avhørt som mistenkt. Det ble også opptatt vitneforklaring fra en av de som hadde vært sammen med A.

Bevistemaet i saken var først og fremst hvorledes bruddet hadde oppstått, herunder om de involverte tjenestemenn kunne holdes strafferettslig ansvarlig for bruddskaden.

Spesialenheten la til grunn at A falt i bakken i forbindelse med at han løp fra politiet. Han landet i mageleie, men rullet seg over på rygg. Det var ikke bevismessig dekning for at politibetjentene holdt i ham, dyttet ham eller på annen måte var årsak til dette fallet. Tjenestemennene rullet A over i mageleie og tok tak i hver sin arm ved påsettelse av håndjern. Verken A, vitnet eller de involverte tjenestemennene oppfattet at A var skadet. Ingen kunne med sikkerhet si noe om når og hvordan bruddet hadde oppstått.  

Spesialenheten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at tjenestemennene var skyld i skaden. Den maktbruk som ble benyttet syntes å være foranlediget av As opptreden og ikke å ha gått lenger enn det som måtte ha fortonet seg som nødvendig.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

A påklaget avgjørelsen. Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen.

 

 

Sak 468/14-123 – 13.05.2015

ANMELDELSE AV POLITIET FOR ÆREKRENKELSE, PERSONFORFØLGELSE OG TRAKASSERING

A anmeldte politiet for ærekrenkelse, personforfølgelse og trakassering av ham og kjæresten over en periode på et halvt år.

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen og avhørte A. På spørsmål fra Spesialenheten om å konkretisere grunnlaget for anmeldelsen nærmere, forklarte A seg om en konkret hendelse.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter knyttet til denne konkrete hendelsen. Spesialenheten foretok søk i strasak. Der fremkom at A er registrert med en rekke forhold, blant annet flere tilfeller av brudd på narkotikalovgivningen og kjøring uten førerkort. Spesialenheten innhentet tingrettsdom mot A hvor flere aktuelle episoder fra det angjeldende halvåret var omtalt.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at ansatte i politidistriktet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

April

 

Sak 354/14-123 – 29.04.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG PÅGRIPELSE OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for ulovlig pågripelse og grov uforstand i tjenesten. A opplyste at han var fører av en bil og hadde to venner med som passasjerer. Uten foranledning ble bilen stanset av politiet, og både A og vennene ble undersøkt i forhold til bruk og besittelse av narkotika. A anførte at de, til tross for at det ikke ble funnet narkotika og de fremsto som edru, ble innbrakt til politistasjonen og innsatt på celle. Han ble dagen etter presset til å undertegne et forelegg.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Politibetjent B ble avhørt med status som mistenkt. Videre ble aktuelle dokumenter innhentet fra politidistriktet.

Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å stanse fører av kjøretøy for kontroll i medhold av vegtrafikkloven § 10. Vilkårene for bruk av tegn- og symptomtest av fører fremgår av vegtrafikkloven § 22a annet ledd. Spesialenheten bemerket at et ikke i tilstrekkelig grad var nedtegnet grunnlaget for mistanken mot A og resultatet av tegn- og symptomtesten. Det var derfor ikke i tilstrekkelig grad klart om A ble vurdert som ruspåvirket eller ikke. Det var videre ikke i tilstrekkelig grad notoritet om grunnlaget for innsettelsen av A, og det var ikke skrevet arrestjournal slik arrestforskriften § 2-2 foreskriver. Det var vanskelig for Spesialenheten å gå nærmere inn på grunnlaget for frihetsberøvelsen siden det ikke var gjort nødvendige nedtegninger. Med bakgrunn i funn i bilen og i As jakke, syntes det uansett å ha vært grunnlag for pågripelse av A. Spesialenheten stilte seg også tvilende til at vilkårene for ransaking var oppfylt etter straffeprosessloven § 198.

Det ble ikke funnet bevist at politibetjent B forsettlig hadde gjennomført ulovlig ransaking og frihetsberøvelse av A, og saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Det var i saken unnlatt å sikre nødvendig notoritet om bruken av tegn- og symptomtester. Videre manglet beslutning om pågripelse, opprettholdelse av pågripelse, rapport om løslatelse og arrestjournal, og saken ble sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet.

 

 

Sak 298/14-123 – 29.04.2015

ANMELDELSE FOR LANGVARIG OPPHOLD I POLITIARREST

A ved advokat B, anmeldte et politidistrikt for at han ble holdt i politiarrest i 4 dager og 20 timer.

 

Spesialenheten avhørte politiadvokat C, som var påtaleansvarlig i saken, som mistenkt. Det ble videre innhentet oppdrags- og arrestlogg vedrørende As opphold i arresten. De sentrale dokumentene i As straffesak ble innhentet, og det ble foretatt undersøkelser med personell ved den lokale arrest- og fremstillingsseksjon, samt med kriminalomsorgen i forhold til hva som ble gjort i den konkrete sak for å fremskaffe fengselsplass.

A ble pågrepet fredag kl. 17.45 siktet for forsøk på drap. Han ble pågrepet med bakgrunn i bevisforspillelsesfare.

Den lokale tingretten har ikke lørdagsfengslinger og A ble fremstilt for varetektsfengsling mandag. Retten fant skjellig grunn til mistanke A for forsøk på drap, og han ble varetektsfengslet i 4 uker med brev- og besøksforbud, samt to uker i fullstendig isolasjon. 

Onsdag kl. 13.30 var det fremdeles ikke funnet varetektsplass for A, og politiadvokat besluttet å løslate ham. A hadde helsemessige utfordringen i løpet av sitt opphold i politiarresten og ble fremstilt for legevakt ved tre anledninger. Han ble ved alle tre anledningene klarert for videre opphold i arresten.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Det ble vist til forskrift om bruk av politiarrest § 3-1 og forskrift til lov om straffegjennomføring § 4-1, samt retningslinjer fra Riksadvokaten og Rt. 2010 s. 65.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiadvokat C hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at to-dagersfristen ikke er absolutt, siktelsens alvor, vurderingen av bevisforspillelsesfare og at A var underlagt isolasjon av retten.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Avgjørelsen er publisert i anonymisert form på Spesialenhetens hjemmeside under Avgjørelser – Utvalgte publiserte avgjørelser.

 

 

Sak 116/15-123 – 16.04.2015

ANMELDELSE FOR DIV. FORHOLD

A opplyst i anmeldelsen til Spesialenheten at han tidligere hadde hatt oppdrag/arbeidet for Forsvaret. Dette var arbeid som var klassifisert som strengt fortrolig, og at han sannsynligvis ikke var registrert med Forsvaret som arbeidsgiver eller at Forsvaret ville oppgi at han var ansatt der. A mente det var tatt bevisst gale avgjørelser i Forsvaret og at politiet har begått lovbrudd, sannsynligvis i samarbeid med Forsvaret. A opplyste at han hadde blitt oppsøkt på bopel av en politimann som hadde uttalt at han så at A ikke var “helt slik han skulle være”. Politimannen uttalte til legen som også ankom boligen, at A hadde uttalt at det var montert avlyttingsutstyr i boligen. A mente legen besluttet tvangsinnleggelse av ham på bakgrunn av politimannens uttalelse.

 

I politiets oppdragslogg var det notert at Forsvarets operative hovedkvarter meldte om gjentatte oppringninger fra A. A snakket usammenhengende om avlytting, cyber og annet, og virket å være i ubalanse. En patrulje ble sendt til As bopel, og lege fra legevakten besluttet å tvangsinnlegge A.

 

Det fremgår av politiloven § 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal yte andre offentlige myndigheter bistand når dette følger av lov og sedvane, og at politiet har plikt til å gi hjelp til syke, jf. politiloven § 12.

 

Det var ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

A påklaget avgjørelsen, og Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen.

 

 

Sak 34/15-123 – 13.04.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet for å ha forfulgt ham og familien siden 1989. A opplyste at saken gjaldt retten til å beskytte økonomiske verdier og rettigheter på privat eiendom.

A har inngitt en rekke anmeldelser til Spesialenheten og til politidistriktet, blant annet av naboer, tingretten, dommerfullmektig og kommunen.  På bakgrunn av innholdet i anmeldelsen innhentet Spesialenheten korresponderende saksdokumenter fra politidistriktet, herunder begjæring om besøksforbud, naboavtale, diverse brev mellom naboene og rettsbok med kjennelse om besøksforbud.

Saken bunner i en langvarig konflikt mellom A og naboene om vegrett over As eiendom. Konflikten har ledet til flere domfellelser av A. Saken bærer preg av at A var uenig i politiets behandling av sakene A er part i, og i tingrettens kjennelse om besøksforbud.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet har opptrådt på et vis som kan lede til straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

A påklaget avgjørelsen, og Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen.

 

 

 

Sak 733/14-123 – 13.04.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA GJORT JOBBEN SIN

A anmeldte politiet ved politiførstebetjent B for ikke å ha gjort jobben sin. A opplyste at han hadde inngitt flere anmeldelser til politiet for brudd på hundeloven. Han mente politiet ikke hadde tatt hans anmeldelser på alvor og at dette har påført ham utgifter og problemer i forhold til hans sauehold.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaker fra politidistriktet.

Det fremgikk at A hadde inngitt flere anmeldelser mot X grunnet Xs hundehold. X var avhørt. Flere av anmeldelsene var henlagt etter bevisets stilling, en var henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke og den siste anmeldelsen var henlagt grunnet manglende saksbehandlingskapasitet.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet det ikke ble ansett sannsynlig at politiet hadde begått straffbare tjenestehandlinger. Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn i bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølgning er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten.

 

 

Sak 210/14-123 – 08.04.2015

ANMELDELSE FOR BORTKOMMET BESLAG

A anmeldte politiet for at teiner som var tatt i beslag var blitt borte. A viste til at han var ilagt forelegg og ønsket i den forbindelse å se på teiene. Han fikk da beskjed om at teiene var borte. A observerte noen uker senere at det utenfor containeren hvor politiet oppbevarer beslag lå teiner utenfor containeren. Han mente politiets oppbevaring var kritikkverdig og var også redd for at noen hadde stjålet de nye teinene hans. Senere informerte A Spesialenheten om at han hadde hørt at B, som har kontorvindu mot containeren, hadde observert at tjenestemann C hadde tatt med seg teiner uten at dette var tjenstlig begrunnet.

 

Spesialenheten var i kontakt med A. B og leder av e-seksjonen ved politidistriktet ble kontaktet som vitner. Videre ble politiets dokumenter og dom mot A innhentet.

 

Det fremgikk at Fiskeridirektoratet hadde tatt beslag i As teiner og teinene var overlevert politiet for oppbevaring. Teinene ble oppbevart i container.

 

B avviste at han hadde sett tjenestemann C eller andre ta med teiner. Han opplyste at det tidvis blir liggende belag utenfor containeren etter at disse er blitt fraktet dit av ulike instanser. Det er politiet som har nøkkel til containeren, og de blir varslet når det er ankommet nytt beslag. I følge B er politiet raske med å låse inn teinene, men uvedkommende har anledning til å forsyne seg av beslaget før de blir låst inn. B hadde imidlertid aldri sett at dette hadde skjedd.

 

I følge politidistriktet var det sannsynlig at teinene på et eller annet vis hadde blitt med da politidistriktet skulle destruere andre teiner. Etter interninspeksjon i 2014 ble kontainerne flyttet til et bevoktet havneområde.

 

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

 

Politiets håndtering av beslag reguleres av straffeprosessloven, påtaleinstruksen og rundskriv 2010/007, samt lokal beslagsinstruks. Her fremgår at beslag skal opptegnes nøyaktig og merkes slik at forveksling unngås. Videre skal beslag som hovedregel oppbevares avlåst i særskilt beslagsrom og det skal av protokoll fremgå hva som til enhver tid befinner seg i beslagsrommet.

 

Det var grunn til å anta at politiets behandling av beslag ikke hadde vært tilstrekkelig. Det ble imidlertid ikke funnet bevismessig grunnlag for at det var handlet kvalifisert klanderverdig. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på å utarbeide rutinebeskrivelse for kontaineren slik at beslag som oppbevares der håndteres i samsvar med reglene i beslagsinstruksen.

 

 

 

Sak 744/14-123 – 07.04.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTE N OG MAKTOVERGREP

A anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten og maktovergrep fordi han mente at politiet hadde brutt reglene om objektivitet og kontradiksjon. Han mente også at saken var ufullstendig og smalt etterforsket, at han ikke hadde fått tilstrekkelig informasjon og at politiet hadde brukt for lang tid.

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen og innhentet dokumentene i straffesaken mot A, som gjaldt brudd på regnskapsloven m.m.

Det fremgikk at A var representert med forsvarer under etterforskingen og under rettsbehandlingen. Han ble av retten domfelt for overtredelse av regnskapsloven. A har påanket avgjørelsen.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet det ikke ble ansett sannsynlig at politiet hadde begått straffbare tjenestehandlinger.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

A har påklaget henleggelsen. 

 

Mars

Sak 170/15-123 – 24.03.2015

ANMELDELSE FOR KOMPLOTT M.M.

A anmeldte politiet for en rekke forhold. Han forklarte blant annet at politiet har bedt leger, hans psykiater og ansatte på nærbutikken om å begå straffbare handlinger. Han mente politiet står bak et komplott. A hadde vært i kontakt med politiet om dette. Han hadde også snakket med psykiater, men var redd psykiateren ville tvangsinnlegge ham. A mente politiet også instruerer legene om hvilke medisinske undersøkelser legene skal foreta. Han ønsket at Spesialenheten stanset politiet.

Det var ikke grunnlag for å hevde at politiet har opptrådt på et vis som kan lede til straffansvar.

Saken ble henlagt på saksnivå fordi forholdet ikke var straffbart.

A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.

 

 

Sak 545/14-123 – 20.03.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A og hans bror anmeldte flere navngitte tjenestemenn for deres tjenestehandlinger/unnlatelser i forbindelse med etterforsking mot A hvor han var siktet for vold/overgrep mot sin tidligere ektefelle og deres barn. A anførte at politiets etterforsking ikke var objektiv og at det ikke ble gjort etterforskingsskritt til fordel for ham. Han viste blant annet til 20 punkter ved etterforskingen han mente var straffbar/kritikkverdig. Det ble også anmeldt at politiet nesten ikke ville ta i mot anmeldelse fra As bror mot As tidligere ektefelle, og at As bror heller ikke ble underrettet om at anmeldelsen hans var henlagt.

Spesialenheten innhentet aktuelle saker fra politidistriktet.

Det fremgikk at A ble varetektsfengslet som følge av anførslene fra hans tidligere kone. Det ble gjennomført 42 vitneavhør i saken og to dommeravhør av As sønn. A ble avhørt fire ganger. Det ble også innhentet div. dokumentasjon. Saken mot A ble henlagt etter beslutning fra statsadvokaten.

Spesialenheten viste til at enheten ikke er et alminnelig kontrollorgan for politiet. Det tilligger i utgangspunktet ikke Spesialenheten å gå nærmere inn i de skjønnsmessige vurderinger som lå til grunn for politiet og påtalemyndighetens vurderinger/beslutninger knyttet til etterforskingsskritt og beslutning om å ta ut siktelser. Ei heller statsadvokatens beslutning om å henlegge saken. Det fremkom at det var gjort en rekke etterforskingsskritt i saken, også til gunst for A.

Enhver anmeldelse skal snarest registreres i samsvar med gjeldende regler, jf. påtaleinstruksen § 7-1 tredje ledd. Underretning om innstilling av straffeforfølgelse gis blant annet til den som har inngitt anmeldelse og som antas å ha rettslig klageinteresse, jf. påtaleinstruksen § 17-2 d. Spesialenheten tok ikke stilling til om As bror hadde rettslig klageinteresse. Det var uansett ikke sannsynlig at det forholdet vedrørende inngivelse av anmeldelsen og manglende underretning om henleggelsen nådde opp til terskelen for straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Sak 353/14-123 – 17.03.2015

ANMELDELSE FOR INNBRUDD, ULOVIG RANSAKING OG BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN

A anmeldte politiet for ulovlig ransaking, innbrudd og brudd på taushetsplikten. A opplyste at politiet hadde kommet til hennes hjem mens hun var på arbeid. De gikk inn i huset og vekket hennes 16 år gamle sønn. Da politiet gikk, la de igjen en ransakingsbeslutning som vedrørte As andre sønn X. A opplyste at X ikke lenger bodde hos henne. Hun mente at politiets opptreden kunne betraktes som innbrudd siden beslutningen ikke omfattet henne. Videre at de, ved å legge igjen beslutningen hvor det fremgikk at X var siktet for narkotikalovbrudd, hadde gjort seg skyldig i brudd på taushetsplikten.

Spesialenheten innhentet aktuelle dokumenter fra politidistriktet.

Det fremkom at X til politiet hadde forklart at han bodde sammen med sin mor og bror og at hans post ble sendt dit. Beslutningen om ransaking var fattet av politiadvokat, og omfattet blant annet bopel.

Spesialenheten viste til at politiet kan gjennomføre ransaking i medhold av straffeprosessloven § 192. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at X hadde opplyst at han bodde på adressen. Det anses videre ikke som brudd på taushetsplikten å etterlate en beslutning om ransaking der siktede etter egen opplysning bor. Videre ble det bemerket at dersom A hadde vært hjemme på tidspunktet for ransakingen, ville hun ha blitt kjent med at politiet ville ransake boligen og blitt forevist eller gitt informasjon om ransakingsbeslutningen, jf. straffeprosessloven § 200 første ledd.  

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Sak 702/14-123 – 17.03.2015

ANMELDELSE FOR UTILBØRLIG OPPTREDEN

A anmeldte tjenestemann B for utilbørlig opptreden. B og to andre uniformerte tjenestepersoner kom til A og ektefellens bolig. De “stormet” inn uten å ringe på og A mente B var høyrøstet og ufin i sin opptreden. Han spurte As ektefelle flere ganger hva han het selv om ektefellen svarte. Det samme skjedd med A. Hun ble meget oppskaket over at politiet kom. B var ikke interessert i å si unnskyld. A ringte i ettertid 112, og skjønte først da at det var “ekte” politi som hadde vært hos dem. Hun ble så oppskaket over hendelsen at hun måtte til lege grunnet høyt blodtrykk. Også hunden måtte noen dager senere til veterinær fordi den mistet pels rundt halsen som følge av politiets besøk. 

Av politiets oppdragslogg fremgikk at politiet fikk melding om at en eldre mann opptrådte truende og ropte at han skulle drepe. En patrulje reiste til stedet. De fikk av nabo opplyst at det var As ektefelle som hadde ropt og at han ofte gjorde dette. Han benektet at han hadde ropt. Patruljen ga pålegg om å holde ro.

Spesialenheten fant ikke å iverksette etterforsking idet det ikke var sannsynlig at etterforsking ville avdekke at B hadde opptrådt utilbørlig.  

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Sak 535/14-123 –17.03.2015

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ RETTEN TIL TILGANG TIL VALGT ADVOKAT

Et advokatfirma anmeldte på vegne av A et politidistrikt for brudd på As rett til å få tilgang til den forsvareren A ønsket. Det ble vist til at A under pågripelsen opplyste til politiet at han ønsket å bli representert av advokatfirmaet. A fikk imidlertid oppnevnt en annen advokat som sin forsvarer, og det ble anført at det var handlet straffbart fra politiets side.

Spesialenheten innhentet straffesaksdokumentene, og gjennomgikk e-postkorrespondanse mellom advokatfirmaet og politiet.

Prinsippet om fritt forsvarervalg kommer til uttrykk i straffeprosessloven § 94 første ledd, straffeprosessloven § 102 første ledd tredje punktum og EMK art. 6 nr. 3 bokstav c. Oppnevning av forsvarer gjøres av retten. I sak hvor siktede er pågrepet kan forsvarer også oppnevnes av påtalemyndigheten, jf. § 102 første ledd annet punktum, jf. § 98. Siktede skal spørres om han ønsker forsvarer og om det evt. ønskes en bestemt forsvarer, jf. påtaleinstruksen § 9A-1. Oppnevning av en bestemt advokat kan unnlates dersom oppnevning av ham eller henne anses utilrådelig, jf. § 102 og 105. For flere siktede med motstridende interesser kan ikke samme person være forvarer, jf. § 95. Den pågrepne kan bringe påtalemyndighetens avgjørelse av hvem som skal oppnevnes, inn for tingretten.

Spesialenheten fant ikke å iverksette etterforsking for nærmere å avklare hvorfor advokat X ble oppnevnt som As forsvarer. I følge arrestloggen var advokat X en av de advokatene som A hadde nevnt. A kunne også ha påklaget forsvareroppnevningen.

 

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

 

Sak 512/14-123 – 12.03.2015

ANMELDELSE GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte polititjenestepersoner for grov uforstand i tjenesten. Vedlagt anmeldelsen fulgte kopi av forhåndsvarsel om tilbakekalling av våpenkort og to beslutninger om besøksforbud. Forhåndsvarselet og beslutningene om besøksforbud ble forkynt for A på samme sted og dato.

 

På bakgrunn av innholdet i anmeldelsen innhentet Spesialenheten politiets oppdragslogger for hendelsen samt dokumentene i korresponderende forvaltningssak og straffesak.

 

Det var politiadvokat B som hadde skrevet forhåndsvarselet, og politiet beslagla våpenkort og tre våpen i forbindelse med forkynningen av besøksforbudene og forhåndsvarselet. Saken ble noen dager senere overført til settepolitimester etter anmodning fra politidistriktet. A påklaget avgjørelsen om tilbakekall. Politidirektoratet tok ikke klagen til følge.

 

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at tjenestepersonene hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar i forbindelse med deres håndtering av saken om tilbakekall av våpenkort.

 

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.

 

 

Sak 653/14-123 – 11.03.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN – FREMSATT URIKTIGE PÅSTANDER

Advokat A anmeldte politiadvokat B for at B i brev til tingretten fremsatte påstander om at advokat A mot bedre vitende hadde antydet til tingretten at politiet hadde nektet ham dokumentinnsyn i sak hvor A var offentlig oppnevnt forsvarer.

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelse med vedtak og innhentet aktuelle dokumenter.

Det fremgikk at saken bunnet i uenighet om hva som var blitt sagt/avtalt i en telefonsamtale mellom A og B vedrørende oversendelse av dokumenter.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet det ikke var sannsynlig at B hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 661/14-123 – 11.03.2015

ANMELDELSE FOR UNØDIG MAKTBRUK OG TRAKASSERING

A anmeldte politiet for unødig maktbruk og trakassering i forbindelse med at hans bil ble stanset. A var passasjer. Han nektet å gi nøkkelen til politiet fordi han heller ville gi nøkkelen til sin kone, som var på vei til stedet. A ble lagt i bakken av tjenestemennene. A anmeldte også politiet for trakassering fordi han ble stanset “hele tiden”.

Spesialenheten innhentet nødvendig dokumentasjon fra politidistriktet.

Det fremgikk at A var passasjer i bilen som var stanset. Det var As kone som eide bilen. Både føreren B og A var alkoholpåvirket. Tjenestemennene ba om nøkkelen til bilen for å sikre at A ikke kjørte videre. A nektet å gi fra seg nøkkelen. Heller ikke da det ankom flere tjenestemenn ville A gi fra seg nøkkelen. Han ble til slutt lagt i bakken. A forklarte at han hadde strittet i mot under pågripelsen.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet A ikke hadde etterkommet flere pålegg. Videre hadde han selv forklart at han hadde strittet i mot. Han hadde også forklart at han ved enkelte tilfeller valgte å kjøre uten førerkort. Siden 2010 var A registrert med 10 saker for kjøring uten gyldig førerkort.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 640/14-123 – 10.03.2015

ANMELDELSE FOR MAKTMISBRUK OG VOLD

A anmeldte et politidistrikt for maktmisbruk og vold ved to anledninger i årene 2008-2011. Han opplyste at det hadde skjedd i forbindelse med at han ble kastet ut av et psykiatrisk sykehus og også ved en anledning da politiet skulle ta ham med til legevakten.

Spesialenheten innhentet loggføringer knyttet til A for den aktuelle periode og fant at anmeldelsen gjaldt hendelser i september 2009 og oktober 2010. Det fremkom av disse føringene og av de andre føringene i oppdragsloggen at A gjentatte ganger var i kontakt med politiet og helsevesenet fordi han ønsket hjelp grunnet sin psykiske helse.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking på bakgrunn i de opplysningene som var fremkommet i anmeldelsen og i oppdragsloggene. Videre ble det vist til at forholdene hadde skjedd for over fire og fem år siden, og at et eventuelt straffansvar etter straffeloven § 325 og § 228 første ledd ville være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67. Tap av stilling var ikke ansett som mulig reaksjon.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.

 

 

Sak 699/14-123 – 10.03.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG INNTREGNING I LEILIGHET

A anmeldte en polititjenesteperson B for uten lovlig grunn å ha gått inn i A`s leide leilighet. A ønsket at Spesialenheten skulle utlevere dokumentasjon på at B hadde vært inne i leiligheten. Dokumentasjonen skulle benyttes i forbindelse med en sivil sak A hadde anlagt mot B.

B var ansatt i politiet. B hadde som privatperson leid ut en leilighet i sin bolig til A. I forbindelse med opphør av leieforholdet oppsto det en konflikt mellom A og B vedrørende depositumbeløpet og leilighetens tilstand ved tilbakeleveringen.

Der forelå ingen registrering i politiets logg om at B hadde vært inne i A`s leilighet i forbindelse med tjenesteoppdrag.

De forhold som saken gjaldt var av privatrettslig karakter. B var inne i leiligheten som utleier, ikke som politimann. Det var ikke fremkommet opplysninger om at B hadde benyttet eller forsøkt å benytte seg av sin stilling i politiet i forbindelse med utleieforholdet.

Saken ble avvist, jf. påtaleinstruksen § 34-5 tredje ledd.

 

Sak 634/14-123 – 10.03.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED BESLUTNING OM BESØKSFORBUD

A opplyste at han de siste 2 ½ årene hadde vært ilagt besøksforbud overfor sin ekssamboer. Politiadvokat B besluttet å forlenge besøksforbudet, og A krevde besøksforbudet prøvd for retten. Tingretten besluttet at vilkårene for fortsatt besøksforbud ikke var til stede.

Spesialenheten innhentet aktuelle dokumenter fra politidistriktet.

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom vilkårene etter straffeprosessloven § 222a er oppfylt. Den som forbudet retter seg mot kan kreve beslutningen brakt inn for retten. A benyttet seg av denne retten.

Det fremkom ikke opplysninger som ga grunnlag for å hevde at politiadvokat B ved sin utøvelse av skjønnsmyndighet hadde begått en straffbar tjenestehandling.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 587/14-123 – 10.03.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN OG ULOVLIG RANSAKING

A anmeldte to polititjenestepersoner for ulovlig å ha tatt seg inn i leiligheten hans, samt for å ha opptrådt på en nedverdigende og aggressiv måte.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. To tjenestepersoner ble gitt status som mistenkt. En av tjenestemennene ble avhørt. Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg for hendelsen.

Politipatruljen fikk i oppdrag å kjøre til et leilighetsbygg fordi det var utløst en mobil voldsalarm tilhørende en person som bodde i bygget. Da tjenestemennene kom på stedet hadde de ikke informasjon om hvor i bygget voldsalarmen var utløst eller i hvilken leilighet innehaver av voldsalarmen bodde. Tjenestepersonene startet derfor med å banke på den første døren i bygget. Denne viste seg å tilhøre A.

A ble svært ute av seg da tjenestemennene banket på døren. Han ville ikke snakke med politiet, nektet å slippe dem inn og opplyste at det kun var ham i leiligheten. A forsøkte å smelle døren igjen, men ble stoppet ved at en av tjenestemennene satt en fot i døren. A opplevde tjenestemennene som så skremmende at han fikk et akutt og kraftig angstanfall. A mente at tjenestemennene hadde skreket til ham.

Etter kort tid ble tjenestemennene oppringt fra politiets operasjonssentral med opplysning om at vedkommende som hadde alarmen var funnet og at oppdraget var å anse som avsluttet. På dette tidspunkt hadde tjenestemennene gått ut fra A`s leilighet. De ønsket å informere A om at oppdraget var avsluttet og gikk derfor på ny inn i A`s leilighet uten å ringe på.     

Saken ble vurdert opp mot straffeloven § 116 om ulovlig ransaking og § 325 om grov uforstand i tjenesten. Politiet plikter etter politilovens § 2 å yte borgerne hjelp i faresituasjoner.

Tjenestemennene forklarte at de vurderte at As reaksjon ga tilstrekkelige objektive holdepunkter for skjellig grunn til mistanke om at personen som hadde utløst voldsalarmen var i leiligheten. De gikk derfor inn og så etter vedkommende. Spesialenheten fant ikke tjenestemennenes vurderinger knyttet til mistankegrunnlaget åpenbart så mangelfulle at det var grunnlag for straffansvar. At de gikk inn i leiligheten for å opplyse A om at oppdraget av avsluttet og at de ville reise, ga heller ikke grunnlag for straffansvar.

Det ble videre vist til at politiet skal opptre med ro og beherskelse, at det ikke er tillatt med sårende eller upassende utrykk, at tjenestemenn ikke skal la seg provosere og at politiet skal opptre høflig mot enhver, jf. politiinstruksen § 5-2. Kommunikasjonen i leiligheten syntes å være preget av tjenestemennenes bekymring knyttet til voldsalarmen, sammenholdt med en sykdomsutløst reaksjon fra A.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.

 

 

Sak 514/14-123 – 09.03.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED ETTERFORSKING

A anmeldte politiet for mangelfull etterforsking i sak der hans 12 år gamle datter ble utsatt for seksuell handling. Det ble tatt ut tiltale mot mannen, men han ble frifunnet av retten. A anførte at mannen ble frifunnet fordi politiet hadde unnlatt å gjennomføre nødvendige etterforskingsskritt, da særlig ikke å ha ransaket mannens bolig. A mente at politiet ved dette hadde gjort seg skyldig i tjenesteunnlatelse og grov uforstand i tjenesten.

Spesialenheten var i kontakt med A. Politibetjent B og politiadvokat C ble avhørt som mistenkt. Kopi av politiets saksdokumenter ble innhentet, samt tingrettens dom.

Det fremgikk at politiadvokat B hadde, etter dommeravhør av jenta, besluttet ransaking. Dette formidlet han til politibetjent C. C og hennes kollega var to ganger på tur for å gjennomføre ransakingen, men ble begge ganger omdirigert til andre oppdrag. Ranskingsbeslutningen løp ut samme dag, og det ble ikke gjort flere forsøk på å ransake. C kontaktet ikke B for å informere om at ransakingen ikke var gjennomført. Politiadvokat B forklarte at han la til grunn at ransakingen var gjennomført, men at det ikke var gjort funn. Han ble først klar over at det ikke var ransaket da han noen måneder senere fikk saken til påtaleavgjørelse. Han vurderte da at det grunnet tiden som var gått, ikke var aktuelt å ransake.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 324 om tjenesteunnlatelse og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

At det ikke ble ransaket syntes å ha sin forklaring i ressursbruk og prioriteringer i lensmannsdistriktet. Det fremsto imidlertid klart at det forelå betydelig kommunikasjonssvikt mellom etterforsker og påtaleansvarlig. Påtaleansvarlig må i alminnelighet kunne ha en rimelig forventning om at en beslutning ble fulgt opp av etterforsker og at det gis informasjon dersom ransakingen ikke er gjennomført. Videre påhviler det påtaleansvarlig et ansvar for å holde seg oppdatert og å følge opp de beslutninger om tvangsmidler som er gitt.

Spesialenheten fant ikke at B og Cs opptreden/unnlatelse nådde opp til terskelen for straffansvar. Rettspraksis viser at det i den strafferettslige vurderingen skal gis rom for feilvurderinger.

Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Sak 534/14-123 – 09.03.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEFORSØMMELSE

A anmeldte et politidistrikt for å unnlatt å hjelpe ham, gripe inn eller registrere saker som knyttet seg til hendelser der A`s sønner kjørte etter eller truet A. Hendelsene var ikke tidfestet i anmeldelsen.

Spesialenheten var flere ganger i kontakt med A for å søke å klarlegge nærmere hvilke hendelser anmeldelsen refererte seg til, samt det nærmere innhold i det som var ønsket anmeldt. A forklarte at anmeldelsen knyttet seg til samtlige saker knyttet til A`s konflikt med sønnene der politiet ikke hadde aksjoner. Det forelå en konflikt mellom A og familiemedlemmer som strakk seg flere år tilbake i tid. A hadde tidligere anmeldt tilsvarende forhold til Spesialenheten for politisaker.

Spesialenheten undersøkte forholdet med politiet. Det ble brakt på det rene at verken A eller sønnene var omhandlet i politiets registre eller logger de siste 8 månedene.  

Spesialenheten fant det etter dette ikke sannsynlig at det forelå tjenesteforsømmelse fra politiets side. 

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

A har påklaget henleggelsen til Riksadvokaten.

 

 

Sak 698/14-123 – 09.03.2015

TRAFIKKUHELL UNDER UTRYKNING, INGEN PERSONSKADE

Et politidistrikt oversendte sak til Spesialenheten hvor en politibil i utrykning hadde støtt sammen med en personbil. Det var ingen personskade. Tjenestebilen var skadet på venstre hjørne i front og personbilen var skadet i høyre hjørne bak.

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen, skademelding, rapport fra tjenestemann som kom til stedet og oppdragslogg.

Det var i dokumentene beskrevet at politibilen lå i høyre felt. Personbilen lå i samme kjørefelt. Like før rundkjøringen deler vegbanen seg i tre kjørefelt. Politibilen la seg over mot feltet helt til høyre for å passere. Det samme gjorde personbilen. Tjenestebilen hadde benyttet blålys, ikke sirener.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking idet det ikke var sannsynlig at tjenestemannen som var sjåfør hadde kjørt på slik måte at vegtrafikkloven § 3 var overtrådt.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

 

Sak 700/14-123 – 09.03.2015

ANMELDELSE FOR Å HA KRENKET RETTIGHETER

A anmeldte politiet for å ha krenket A og familiens rettigheter på privat eiendom og deres fred.

På bakgrunn av innholdet i anmeldelsen innhentet Spesialenheten korresponderende saksdokumenter fra politidistriktet, herunder begjæring om besøksforbud, naboavtale, diverse brev mellom naboene og rettsbok med kjennelse om besøksforbud.

Det fremgikk at A var ilagt besøksforbud mot sin nabo. De hadde over flere tiår kranglet om vegrett, og A var flere ganger domfelt og bøtelagt for vold og trusler mot naboen. Tingretten opprettholdt beslutningen om besøksforbud.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

Spesialenheten viste til at påtalemyndigheten kan ilegge besøksforbud i medhold av straffeprosessloven § 222a, og at vedkommende kan kreve saken brakt inn for tingretten. A hadde benyttet seg av denne retten.

Spesialenheten kunne ikke se at det fra politiets eller påtalemyndighetens side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.

 

Sak 450/14-123 – 04.03.2015

ANMELDELSE FOR FALSK FORKLARING, TRUSLER OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte to tjenestemenn i en politipatrulje for falsk forklaring, trusler og grov uforstand i tjenesten. Det anmeldte forhold fant sted i forbindelse med at bilen A var passasjer i ble stoppet for kontroll. A ble bedt om å gå ut av bilen mens den ble ransaket. I den forbindelse tok A med seg en ølboks og gikk bort til et busskur. A satt deretter ølboksen fra seg på bakken i busskuret. Kort tid etter kom en av politiets hundepatruljer til stedet. Hunden markerte for narkotika på en papitbit eller klipspose som lå like ved ølboksen.

A har anført at tjenestemennene feilaktig anklaget ham for å ha hatt befatning med papirbiten eller klipsposen. A har videre anført at tjenestemennene uttalte til ham at han hadde valget mellom å godta et forenklet forelegg eller tåle ransaking hjemme, at han ville bli meldt til barnevernet, og at han om han ikke erkjente ville bli tatt med til politiarrest og at det ville bli tatt blodprøve av ham.

A har anført at tjenestemennene plantet bevis og at de truet med ovennevnte for å få ham til å tilstå.

Spesialenheten opptok et utdypende avhør av A og innhentet straffesaksdokumenter der A var anmeldt for bruk av narkotika. Det var utferdiget en påtaleunnlatelse overfor A for bruk av narkotika. Påtaleunnlatelsen var ikke påklaget av A. 

Spesialenheten har gjennomgått opplysningene i saken, har sammenholdt det med innholdet i anmeldelsen og har på bakgrunn av dette vurdert sannsynligheten for om det har funnet sted straffbare forhold. Spesialenheten finner det på bakgrunn av dette ikke sannsynlig at tjenestepersonen har handlet på et vis som kan lede til straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

 

Sak 662/14-123 – 04.03.2015

ANMELDELSE FOR URETTMESSIG STRAFFEFORFØLGNING

A anmeldte politiadvokat B for urettmessig strafforfølgelse. A anførte at et forhold som ikke ble anmeldt og ikke hadde skjedd, urettmessig ble brukt som bevis i en sak der A ble fratatt førerkortet. Han viste til at B i påtegning til tingretten hadde redegjort for at noen hadde påstått at A hadde kjørt inn i deres bil. B nektet for at han hadde gjort dette.

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg for hendelsene, aktuelle straffesaksdokumenter og avgjørelser fra tingretten vedrørende belaget av førerkortet og straffesaken mot A.

Politiadvokat B hadde i begjæring om midlertidig tilbakekall av førerrett og beslag av førerkort i sak som fant sted i 2014, også vist til en vegtrafikkhendelse som fant sted 8 måneder tidligere. B opplyste i påtegningen at A ikke var siktet for dette forholdet, men at hun mente saken uansett kunne benyttes som bevis. Også tingretten viste til begge hendelsene da den besluttet å opprettholde det midlertidige beslaget av As førerkort.

Anmeldelsen bar preg av at A var uenig i politiadvokatens vurderinger og tingrettens kjennelse om midlertidig beslag av førerkort.

Det ligger utenfor Spesialenheten mandat å kvalitetssikre politiets og påtalemyndighetens saksbehandling, herunder å ta stilling til om politiadvokaten Bs skjønnsutøvelse var korrekt. Videre kan ikke Spesialenheten endre avgjørelser truffet av påtalemyndigheten eller domstolen. A hadde prøvd spørsmålet ved tingrettens behandling og lagmannsretten hadde forkastet hans kjæremål.

Det var ikke fremkommet opplysninger som ga grunnlag for å hevde at politiadvokat B ved sin skjønnsutøvelse hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

Sak 742/14-123 – 04.03.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEUNNLATELSE

A anmeldte et politidistrikt for tjenesteunnlatelse. A forklarte at han tidligere hadde vært sammen med B. B hadde fortalt A at hun hadde vært utsatt for en voldtekt en del år før hun og A ble sammen. A mente at B burde anmelde voldtekten. B mente at det var hennes sak og vurdering, og at A ikke skulle blande seg inn i dette. Etter at det ble slutt mellom A og B, var A bekymret for B og mente at en anmeldelse ville hjelpe B videre. A forsøkte selv å anmelde voldtekten, men opplevde at han ikke ble tatt på alvor. B ønsket ikke selv å anmelde forholdet.

Spesialenheten kontaktet A på telefon. Videre ble det gjennomført søk i strasak.

Selv om anmeldelser skal registreres, jf. påtaleinstruksen § 7-1, fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at det dreide seg om anmeldelse fra en tredjeperson og at B var rette vedkommende til å vurdere om hun ønsket å anmelde forholdet til politiet.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 686/14-123 – 04.03.2015

ANMELDELSE FOR FALSK ANKLAGE M.M.

A anmeldte politiet, advokater og barneverntjenesten for flere forhold/forfølgelse av ham og hans familie. A anførte blant annet at saken mot ham var iretteført uten at han fikk anledning til innsyn i dokumentene og at bevis var manipulert.

A ble av tingretten og lagmannsretten dømt til fengsel i 8 år for seksuelle overgrep. Hans anke til Høyesterett ble nektet fremmet. A var representert av advokat.

Spesialenheten bemerket at det faller utenfor Spesialenhetens mandat å behandle anmeldelse av advokater, barneverntjenesten eller andre som ikke er ansatt i politiet eller påtalemyndigheten.

Spesialenheten fant ikke å iverksette etterforsking idet det ikke var fremkommet opplysninger som tilsa at det av ansatte i politidistriktet var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

 

Sak 648/14 123 – 02.03.2015

ANMELDELSE FOR Å HA GITT URIKTIGE OPPLYSNINGER TIL BARNEVERNTJENESTEN M.M.

A anmeldte en tjenestemann for å ha fremsatt uriktige opplysninger om ham til barnevernet i 2010. A la ved en lydfil som skulle bevise dette. Videre anmeldte A politiet for ikke å ha mottatt/registrert hans anmeldelser.

Spesialenheten innhentet politidokumentene. Det ble foretatt et utdypende avhør av A. A mente politiet hadde opplyst til barnevernet at A hadde blitt ilagt besøksforbud mot sin egen sønn. Dette var uriktig. A hadde blitt ilagt besøksforbud ovenfor tidligere samboer (mor til barnet).

Spesialenheten kunne ikke ved gjennomlytting av opptaket se at det ble opplyst at tjenestemannen hadde kommet med slik opplysning. Det ble i møtet/lydopptaket lest opp fra en rapport hvor det var skrevet at A hadde fått besøksforbud fra mor.

Det ble bemerket at et eventuelt straffansvar etter straffeloven § 121 i dag ville være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67, og at tap av stilling ikke var en mulig reaksjon.  

Spesialenheten fant videre ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking knyttet til anførselen om at A ikke hadde fått inngi anmeldelser, idet det ikke ble ansett sannsynlig at grensen for straffansvar var overtrådt.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

 

 

Sak 355/14-123 – 18.03.2015

ETTERFORSKING AV POLITIETS HÅNDTERING AV REDNINGSAKSJONEN HVOR X OG Y BLE FUNNET OMKOMMET

Spesialenheten ble av et politidistrikt informert om at det fra politibetjent A var anført kritikk mot politidistriktets håndtering av redningsaksjon der X og Y ble funnet omkommet. Politibetjent A anførte at lokalkunnskap ble ignorert, at det ble foretatt feilvurderinger i startfasen og at informasjonsflyten var for dårlig politidistriktene imellom. Han mente også at informasjonsflyten mellom operasjonssentralen og lokalt politi, samt til frivillige letemannskaper var for dårlig. Han viste til at viktig informasjon, basestasjonssøk og kartfunn ikke ble kommunisert til lensmannskontoret. Dette kunne ha fått fatale følger ved at de omkomne kunne ha blitt funnet tidligere.

Politibetjent A ble avhørt som vitne. Det ble innhentet oppdragslogger fra de to politidistriktene som hadde vært engasjert i søket.

Politiet har som oppgave å yte borgerne hjelp og tjenester i faresituasjoner, jf. politiloven § 2 nr. 4. Videre skal politiet iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, jf. politiloven § 27 første ledd. Politiets plikter er nærmere regulert i politiinstruksen § 12-2.

Spesialenheten gikk gjennom alle føringer i oppdragsloggene gjennom tre dager, fra ekteparet ble meldt savnet til de ble funnet. Det ble ikke funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ligger i sakens natur at det ved redningsaksjoner må foretas en rekke vurderinger basert på de opplysninger som løpende kommer frem, herunder når operative tiltak skal iverksettes, hvilke ressurser som skal tilkalles, hvilke søksområder som skal prioriteres og hensynet til værforhold og mannskapenes sikkerhet. Det var for spesialenheten ikke fremkommet opplysninger som tilsa at de skjønnsmessige vurderingene som ble foretatt var av en slik karakter at de kunne vurderes som klanderverdige. Dette gjaldt selv om man i ettertid kunne hevde at de savnede ville ha blitt funnet i live.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.  

 

 

Februar

Sak 833/14-123 – 27.02.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I FORBINDELSE MED BESØKSFORBUD

A anmeldte politiet for sjikane og menneskerettsbrudd relatert til et besøkforbud A ble ilagt. A anførte at han ikke kunne ilegges besøksforbud blant annet fordi han var frifunnet i en sak mot henne som han nå var ilagt besøksforbud overfor. Frifinnende dom ble avsagt fordi A ikke var tilregnelig.

Spesialenheten innhentet aktuelle straffesaksdokumenter i saken hvor besøksforbud ble ilagt, samt relevant tingrettsdom.

Spesialenheten vurderte saken i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

Spesialenheten viste til at besøksforbud kan ilegges når vilkårene i straffeprosessloven § 222a er oppfylt. Det er ikke et vilkår at vedkommende har begått en straffbar handling. Det er heller ikke et vilkår at den som ilegges besøksforbud er strafferettslig tilregnelig.

Det ligger utenfor Spesialenhetens mandat å ta stilling til om skjønnsutøvelsen som ledet til beslutningen om å ilegge besøksforbud var korrekt. A var orientert om adgangen til å bringe beslutningen om besøksforbud inn for rettslig prøving.

Saken ble henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 442/14-123 – 25.02.2015

ANMELDELSE I SAMMENHENG MED ETTERFORSKING AV DØDSFALL

A ved advokat anmeldte i juni 2014 og august 2014 ansatte i et politidistrikt for tjenesteforsømmelser i sammenheng med etterforskingen av Xs død.

X, f. 15. april 2003, ble 14. november 2011 funnet død av sin mor A i deres hjem. Politiet henla etterforskingen 14. august 2012 som intet straffbart forhold og kodet saken som selvdrap.

Spesialenheten besluttet å ilegge politidistriktet som foretak et forelegg med en bot på kr 100.000 for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

Spesialenhetens vurdering var at politidistriktet hadde opptrådt på et vis som ikke ivaretok det ufravikelige kravet til høy kvalitet i straffesaksbehandlingen. Det ble vist til rapport fra B.

Fire personer var under etterforskingen avhørt som mistenkt; påtalejuristen og tre etterforskere. Et mulig straffansvar for tjenestehandlinger som ble begått forut for og i forbindelse med beslutningen om henleggelse 14. august 2012 er av Spesialenheten vurdert å være foreldet. Saken er for to av etterforskerne henlagt pga foreldelse. For en av etterforskerne er saken henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

Personlig straffansvar for behandlingen i 2014 er vurdert for påtalejuristen på saken, som til tross for de godt begrunnede spørsmålene som var reist, holdt fast ved at saken måtte forbli henlagt som selvdrap. Saken ble for påtalejuristen henlagt etter bevisets stilling. Det ble her blant annet lagt vekt på at påtalejuristen søkte råd hos eller var i dialog med andre, heriblant overordnede.

Et mer utfyllende sammendrag av “Monika-saken” er publisert på Spesialenhetens hjemmeside under fanen Avgjørelser –Utvalgte publiserte avgjørelser. 

   

Sak 443/14-123 – 23.02.2015

ANMELDELSE FOR MISTANKE OM FARTSOVERTREDELSE

Spesialenheten mottok oversendelse fra et politidistrikt grunnet mistanke om at politibetjent B hadde begått fartsovertredelse i tjenesten. Vedlagt meldingen fulgte rapport skrevet av tjenestepersoner som hadde observert og stanset B. Det ble fra politidistriktet også reiste spørsmål om hvem som var passasjer i bilen og hvorvidt det var noen tjenstlig grunn for at vedkommende var passasjer. Disse spørsmålene ble håndtert som personalsak, og B ble gitt en tilrettevisning av arbeidsgiver.

Politibetjent B ble avhørt som mistenkt. Videre innhentet Spesialenheten kopi av dokumentene i personalsaken.

Kollegaene hadde i rapport beskrevet at de reagerte på hastigheten til en bil. Fartsgrensen på stedet var 40 og 50 km/t, og de beskrev at bilen ”fløy” over et opphevet fotgjengerfelt. Det ble ikke foretatt fartsmåling. Bilen stanset umiddelbart da de satte på blålys. Politibetjent B erkjente ikke straffeskyld for å ha kjørt for fort. Han var kjent på stedet. Han hadde ikke sett på fartsmåleren på det aktuelle tidspunktet, men nektet for at han hadde kjørt uforsvarlig.

Saken ble vurdert i forhold til vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. §§ 5 og 6.

Spesialenheten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at B hadde overtrådt vegtrafikkloven. Det ble vektlagt at det ikke var gjennomført fartsmåling som kunne belyse saken.

Spesialenheten fant det lite sannsynlig at ytterligere etterforskingsskritt ville kunne klarlegge faktum. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

 

Sak 774/14-123 – 05.02.2015

ANMELDELSE FOR SKADEVERK, ULOVLIG RANSAKING OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet diverse forhold, blant annet skadeverk og grov uforstand i tjenesten.

Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med A for utdyping av anmeldelsen idet anmeldelsen var lite konkret og ikke tidfestet. Spesialenheten forsøkte å nå A via telefon og brev. Heller ikke hans advokat besvarte Spesialenhetens henvendelse.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Sak 41/14-123 – 04.02.2015

ANMELDELSE FOR FALSK FORKLARING

A anmeldte tjenestemann B for falsk forklaring i tingretten og for villedende forklaring for lagmannsretten og tingretten, i en sak hvor A ble domfelt for besittelse av barneporno.

Spesialenheten avhørte B som mistenkt og As advokat C som vitne. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaksdokumenter. Videre ble dom og rettsbok fra tingretten, lagmannsretten innhentet, samt Høyesteretts beslutning om å nekte anken fremmet. Fra advokat C mottok Spesialenheten kopi av Application to the European Court of Human Rights.

Straffeloven § 163 fastsetter straff for den som for retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring. Skyldkravet er forsett.

Med bakgrunn i sakens opplysning fant Spesialenheten ikke bevisgrunnlag for at B hadde forklart seg falskt for tingretten eller gitt villedende forklaring fra tingretten og lagmannsretten.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

A har påklaget henleggelsen til Riksadvokaten.

 

Sak 693/14-123 – 03.02.2015

ANMELDELSE FOR DOKUMENTFALSK M.M.

A anmeldte politiet dokumentfalsk m.m. Han viste til at det var en ukultur i politidistriktet og at dette gikk utover ham, blant annet ved at det ble ”rippet opp i ” gamle saker mot ham og begjært besøksforbud.

Spesialenheten innhentet aktuelle straffesaksdokumenter og gjennomførte søk i strasak.

Det fremgikk at A var anmeldt for trusler mot familien via facebook. Han var ilagt besøksforbud mot sin mor og anmeldt for id-tyveri av sin fars e-postkonto.

Spesialenheten fant det på bakgrunn sakens dokumenter ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 730/14-123 – 03.02.2015

ANMELDELSE FOR MANGLENDE ETTERFORSKING

A anmeldte politiet for mangelfull etterforsking av barnemishandling i form av brudd på plan- og bygningsloven. A viste til at hans datter av sin mor var tildelt et barnerom på 3,8 m2 uten vindu.

Spesialenheten innhentet korresponderende straffesaksdokumenter, korrespondanse og rettsavgjørelser.

Det fremgikk av saksdokumentene at politiet hadde foretatt adekvate undersøkelser i saken. Det var opplyst at As datter hadde fått nytt rom etter kort tid, og at politiet ikke anså grunnlag for å iverksette etterforsking. Saken ble henlagt.

Spesialenheten anså på bakgrunn sakens dokumenter det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

A har påklaget henleggelsen til Riksadvokaten.

 

 

Januar

Sak 264/14-123 – 29.01.2015

ANMELDELSE FOR Å HA FORLATT HAM I HJELPELØS TILSTAND

A anmeldte to arrestforvarere for å ha forlatt ham i hjelpeløs tilstand i arresten i forbindelse med at han hadde skadet seg selv ved å dunke hodet gjentatte ganger i celledøren og veggen. A ble skadet som følge av dette, og måtte til legevakten. Da han kom tilbake til cellen skallet han hodet på nytt slik at han måtte til legevakten igjen. A opplyste at han hadde skallet hodet 20-30 ganger, og at han etter skallingen var omtåket og hadde ligget på madrassen. Det gikk deretter 1-1,5 time før han ble fremstilt for legevakten. A anmeldte også ulovlig ransaking av hans bolig og ulovlig beslag i sønnens mobiltelefon.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Arrestforvarerne B og C ble avhørt som mistenkt. Politiets oppdragslogger og arrestlogg ble innhentet, samt kopi av politiets dokumenter i sak mot A. Politiets spesialinstruks for bruk av politiarrest ble innhentet, og ansatte i politidistriktet ble kontaktet vedrørende rutiner i politiarresten.

I følge politiets loggføring ble A pågrepet grunnet mistanke om voldsbruk. Urinprøve ga utslag på THC, benzodiazepiner og amfetamin. A skallet hodet i celledøren/veggen. Vaktleder ble umiddelbart informert, og iverksatte oppdrag for fremstilling av A for legevakten. A ble fremstilt med bistand fra tre patruljer idet han ble ansett som uberegnelig. Da han kom tilbake på cellen skallet han hodet en gang i celledøren som reaksjon på at han måtte tilbringe natten i arresten. Stingene gikk opp og han måtte fremstilles for lege på nytt. Arrestforvarer B opplyste at han observerte A via overvåkningssystemet. A vandret rundt på cellen og B oppfattet ikke at As selvskading var av slik karakter og intensitet som han hadde beskrevet i anmeldelsen. Han anslo at A hadde skallet 1-2 ganger.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 242 annet ledd og straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Det ble ikke funnet bevist at arrestforvarerne hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.  

Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 tredje ledd, idet det ikke var samsvar mellom de rutiner som var blitt praksis i politidistriktet vedrørende håndtering av personer som driver selvskading, og nedtegnede rutinebeskrivelser i politidistriktets spesialinstruks.

Når det gjaldt As påstand om ulovlig ransaking og beslag, var det ikke fremkommet opplysninger som tilsa at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

A har påklaget henleggelsen.

 

 

Sak 260/14-123 – 28.01.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FOR BINDELSE MED ETTERFORSKING AV VOLDTEKT

A anmeldte et politidistrikt for mangelfull etterforsking i sak vedrørende voldtekt der A var fornærmet. Det var i anmeldelsen påpekt at A ikke var gitt anledning til å lese gjennom og signere fornærmedeavhøret og at det således forelå et brudd på påtaleinstruksens § 8-14, 4. ledd, samt at det forelå brudd på påtaleinstruksens § 7-4, idet det var anført at politidistriktet ikke hadde iverksatt relevante etterforskingsskritt i saken. A hadde klaget over henleggelsen av politisaken til overordnet påtalemyndighet. Klagen var imidlertid trukket tilbake idet A ikke maktet ny gjennomgang av saken.

Spesialenheten opptok et utdypende avhør av A, var i kontakt med tjenestemann B og innhentet politiets dokumenter.

Det fremkom at A selv ikke husket overgrepet eller hvem som eventuelt hadde foretatt dette, samt at det ikke hadde vært andre til stede under hendelsen. Det var ingen fysiske skader på A. Det fremkom videre at det var foretatt åstedsundersøkelse, samt at taxi sjåfør som hadde kjørt A den aktuelle natten var kontaktet.

Spesialenheten fant at det medførte riktighet at avhøret av A ikke var signert, og at grunnen til dette var en forglemmelse ved politidistriktet. Et brudd på påtaleinstruksen vedrørende gjennomlesing og signering av avhør vil ha betydning for gyldigheten av avhøret, men vil ikke i seg selv medføre straffansvar for ansatte i politidistriktet.

Spesialenheten gjennomgikk opplysningene i saken. Det var ikke grunnlag for å hevde at ansatte i politiet ved etterforskingen av saken eller påtalemyndigheten ved utøvelse av sin skjønnsmyndighet hadde begått straffbare tjenestehandlinger.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.

 

 

Sak 451/14-123 – 23.01.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A innga anmeldelse fordi det var ”begått lovbrudd av tjenestemenn”.

 

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Politiadvokat B ble avhørt som mistenkt. Videre ble dom mot A innhentet. Det fremgikk at A blant annet var dømt for legemsbeskadigelse under skjerpende omstendigheter, frihetsberøvelse, trusler, vold mot offentlig tjenestemann og brudd på narkotikalovgivningen.

 

Han forklarte at han var delvis uskyldig dømt, og at årsaken til dette var at aktor B i saken var venn med samboeren (Y) til en av de fornærmedes mor. A forklarte at han hadde sett B og Y sammen på gaten. Han hadde også spurt fornærmede om Y og B kjente hverandre, noe fornærmede hadde bekreftet.

 

Politiadvokat B forklarte at han ikke hadde noen relasjon til Y utover at han for en del år siden var påtaleansvarlig i en sak hvor Y var part. Han kunne ikke lenger erindre hvordan Y så ut, og det ville ikke være naturlig for ham å stoppe opp og prate med Y.

 

Det ble ikke funnet bevismessig grunnlag for å hevde at politiadvokat B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Saken ble henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

Sak 623/14-123 – 15.01.2015

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA TATT I MOT ANMELDELSE

A anmeldte tjenestepersoner for ikke å ha tatt imot hans anmeldelse. A hadde forsøkt å anmelde trusler og hacking av sin datamaskin. En person i skranken noterte As navn og opplyste at politiet ville ta kontakt. Politiet ringte A, men etter truslene han hadde mottatt, turte han ikke å ta telefonen.

Senere ringte politiet igjen. Samme dag gikk A på politistasjonen og ba om å få levere anmeldelsen. A fikk snakke med samme tjenesteperson som A hadde snakket med i telefonen, men endte opp med å gå derfra uten å ha fått inngi anmeldelse.

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg. Det fremgikk av oppdragsloggen at politiet hadde gjort flere forsøk på å kontakte A. Det var også notert at det var usikkert om A ville inngi anmeldelse. Det var flere måneder senere registrert en anmeldelse fra A vedrørende skremmende/plagsom/hensynsløs adferd.

Det fremgår av straffeprosessloven § 223, jf. påtaleinstruksen § 7-1 tredje ledd skal politiet ta imot og registrere anmeldelser i samsvar med gjeldende regler. Politiet har mulighet til å prioritere mellom ulike oppdrag, og kan blant annet be om at vedkommende kommer tilbake en annen dag eller inngi skriftlig anmeldelse. 

Det ble ikke funnet sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Sak 564/14-123 – 27.11.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiadvokat B for å blande sammen en 5 år gammel straffesak og en anmeldelse fra Reisegarantifondet.

 

Kopi av korresponderende straffesaksdokumenter og tingrettsdom ble innhentet fra politidistriktet.

 

Det fremgikk at rettsmøtet hadde vært berammet tidligere, men ble utsatt av hensyn til at A. As advokat var i kontakt med tingretten forut for hovedforhandlingen. A møtte ikke, og hans politiforklaring ble lest opp. A ble i tingretten dømt for overtredelser av likningsloven.

 

Spesialenheten gjennomgikk opplysningene i saken og vurderte sannsynligheten for at det hadde funnet sted en straffbar tjenestehandling. Spesialenheten kunne ikke se at det forelå omstendigheter ved tjenestehandlingen som når opp til terskelen for straffbarhet.

Saken ble henlagt som i det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 565/14-123 – 15.01.2014

ANMELDELSE FOR UTILBØRLIG OPPTREDEN

A anmeldte førstekonsulent B for utilbørlig opptreden. A anførte at B hadde vært uhøflig og truende i telefonsamtale med A. I telefonsamtalen skal A ha anført at det var feil og endringer i sakspapirer A hadde fått tilsendt knyttet til beramming av en hovedforhandling. Da det senere i rettsboken fra hovedforhandlingen sto at B hadde forklart retten at hun hadde hatt telefonsamtaler (flertallform)med A, anførte A at B hadde forklart seg uriktig i retten.

 

Kopi av korresponderende straffesaksdokumenter, forkynningsdokumenter og klagesaksdokumenter ble innhentet fra politidistriktet.

 

Etter en samlet vurdering av opplysningene i saken fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at førstekonsulent B hadde handlet på et vis som kan lede til straffansvar. Det var Spesialenhetens vurdering at saken ikke tilfredsstilte de krav til sannsynlighet, saklighet og forholdsmessighet som skal til for at etterforsking skal iverksettes.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbar tjenestehandling, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 566/14-123 – 15.01.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte tjenestepersoner i et politidistrikt for grov uforstand i tjenesten. Han anførte at ansatte ved et lensmannskontor hadde ringt ham og bedt han om å hente noen papirer istedenfor å si at det var en dom som skulle forkynnes. A har også anmeldt at tjenestepersoner forkynte en dom for ham hjemme hos en nær slektning.

 

Kopi av korresponderende straffesaksdokumenter, forkynningsdokumenter og klagesaksdokumenter ble innhentet fra politidistriktet.

 

Det fremgikk av saksdokumentene at A over tid ikke var å få tak i og også oppholdt seg i utlandet en lengre periode. A fikk også beskjed om å komme til lensmannskontoret for å få forkynt dommen, uten at han gjorde dette.

 

Da tjenestepersoner noen dager senere på ny forsøkte å forkynne dommen, var ikke A hjemme. De observerte As bil utenfor huset til en slektning. Tjenestemennene spurte etter A og ble stående utenfor huset. A kom utendørs. De opptrådte høflig og korrekt, og var særlig bevisste på å foreta forkynningen utendørs slik at ikke andre kunne overhøre. A var sint fordi tjenestemennene hadde funnet ham og fordi de kom i uniform.

 

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Det var ikke fremkommet opplysninger som gjorde det sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Sak 588/14-123 – 15.01.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte tjenestepersoner for grov uforstand i tjenesten, terroranslag og husinkvisisjon.

 

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogger for hendelsen samt dokumentene i korresponderende ”savnet” - sak fra politidistriktet.

 

Det fremgikk av saksdokumentene at undersøkelser ble foretatt flere steder, også på A sin eiendom, i en sak hvor en ung kvinne var meldt savnet og ikke hadde møtt til skolestart. Den unge kvinnen var datter av A, men det forelå rettslig beslutning om at hun ikke skulle oppholde seg hos faren. Faren hadde nektet å samarbeide og nektet å la politiet lete etter kvinnen på hans eiendom. Politiet gjennomførte søket med makt.

 

Etter politiloven § 12, tredje ledd kan politiet bane seg adgang til hus, rom eller annet lokale for å ettersøke bortkomne.

 

Med bakgrunn i at jenta var mindreårig og at det forelå avgjørelse om at hun ikke skulle oppholde seg hos A, sammenholdt med As opptreden, fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Saken ble henlagt idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 381/14-123 – 15.01.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG MAKTBRUK OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

En mindreårig person (A) anmeldte to tjenestepersoner for unødig maktbruk i forbindelse med at han ble anholdt av politiet for drikking på offentlig sted. A befant seg på det aktuelle tidspunkt utenfor en hall der det var avholdt et rusfritt arrangement for ungdommer. Utenfor hallen var det flere mindreåringe som drakk alkohol. Politiet ble orientert om de berusede ungdommene av ansvarshavende ved arrangementet.

Spesialenheten opptok en utdypende forklaring fra A. A forklarte at han følte at tjenestepersonene overfalt ham og at han i den situasjon spente armene sine. Han opplevde politiet som svært brutale og at han ville ha etterkommet deres pålegg dersom de hadde snakket roligere til ham. A var beruset under hendelsen, men opplyste at han følte seg skjerpet i sin kontakt med politiet.

To tjenestepersoner ble avhørt med status som mistenkte. I tillegg avhørte Spesialenheten to andre ungdommer som befant seg utenfor hallen.
 
Spesialenheten gjennomgikk politiets oppdragslogg og dokumenter i politiets straffesak mot A. A var tiltalt for vold mot politiet og for drikking på offentlig sted.

A ønsket å filme politiet med telefonen da de anmodet ham om å tømme ut alkohol han hadde. Det oppsto en diskusjon mellom A og politiet omkring dette. Diskusjonen endte med at A ble fratatt telefonene. A ble da svært aggressiv. Han satt seg til motverge ved at han kastet seg rundt og sparket da politiet forsøkte å legge ham i bakken. Til tross for at han ble holdt nede av to tjenestemenn klarte han å reise seg opp. A ble til slutt påført håndjern og ble kjørt hjem.  

Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke holdepunkter for at politiet i den aktuelle sitasjonen hadde brukt mer makt enn det som der og da fortonte seg nødvendig, forsvarlig og forholdmessig. Bruken av makt fremsto som fremtvunget av As opptreden og det var ikke holdepunkter for at denne hadde gått lenger enn det som etter omstendighetene fortonet seg som nødvendig.

 

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 228 og § 325 som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 563/14-123 – 15.01.2015

ANMELDELSE FOR UTILBØRLIG OPPTREDEN

A anmeldte politiadvokat B for å ha opptrådt utilbørlig og respektløst i et møte. A hadde også sendt klage til politimesteren og politidirektoratet.

 

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen med vedlegg. Kopi av korresponderende straffesaksdokumenter og klagesaksdokumenter ble innhentet fra politidistriktet.

 

Det fremgikk av dokumentene at politimesteren i klagebehandlingen hadde innhentet et notat fra politiadvokat B og et notat fra en etterforsker som også var til stede i møtet med A. I tillegg hadde politimesteren kontaktet As advokat og bedt advokaten om å sende inn en skriftlig forklaring på hvordan advokaten opplevde hendelsen, uten at advokaten innga dette.

 

I notatet til politimesteren opplyste politiadvokat B at A, da A var inne til et avhør hos etterforsker i anledning forkynning av stevning til hovedforhandling, ønsket å snakke med politiadvokat B om de to straffesakene A var part i. Politiadvokat B var imøtekommende til dette, og leste raskt gjennom dokumentene som forelå i den sist innkomne straffesaken. Politiadvokat B har anført at han stilte opp på kort varsel som en ekstraservice. Han kjente seg ikke igjen i anklagene om hovmodig væremåte, nedlatende holdninger og andre personkarakteristikker.

 

Politimesteren fant på bakgrunn av informasjonen som ble gjennomgått i klagesaken ikke grunn til å kritisere politiadvokat B, men la til grunn at det hadde vært en tilspisset situasjon mellom A og B. A ble orientert om muligheten for å forelegge konklusjonen for politidirektoratet innen fire uker.

 

Spesialenheten gjennomgikk opplysningene i saken og fant det ikke sannsynlig at det hadde funnet sted en straffbar tjenestehandling.

Saken ble henlagt som idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 562/14-123 – 15.01.2015

ANMELDELSE FOR TJENESTEFORSØMMELSE

A anmeldte politimesteren i et politidistrikt for tjenesteforsømmelse. A og As advokat hadde i tre brev bedt om et møte med politimesteren. Henvendelsene gjaldt både en straffesak A var siket i og det forhold at A hadde opplevd at politiadvokat C opptrådte utilbørlig og respektløst i et møte.

 

Kopi av korresponderende straffesaksdokumenter og klagesaksdokumenter ble innhentet fra politidistriktet.

 

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten og § 324, som rammer tjenesteunnlatelse.

 

Det fremgikk at politimesteren i brev at A hadde beklaget at henvendelsene fra A ikke hadde blitt besvart tidligere, og uttalte at det var kritikkverdig at henvendelsene hadde blitt lagt inn i straffesaken istedenfor å bli sendt politimesteren for besvarelse. Politimesteren var ikke klar over brevene før han mottok brev fra politidirektoratet i klagesaken. Rutinene for hvilke brev som skal vedlegges straffesaken ble ifølge politimesteren innskjerpet.

 

Spesialenheten gjennomgikk opplysningene i saken og fant det ikke sannsynlig at det hadde funnet sted en straffbar tjenestehandling.

Saken ble henlagt som idet det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Sak 684/14-123 – 12.01.2015

ANMELDELSE FOR ULOVLIG MAKTANVENDELSE OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte tjenestepersoner for ulovlig maktanvendelse og grov uforstand i tjenesten. Han mente at tjenestepersonene ukritisk hadde hørt på vakten som hadde kastet ham ut fra utestedet, og at politiet burde ha forstått at vakten ikke snakket sant. Han reagerte også på å bli satt i drukkenskapsarrest og at han hadde blitt vekket for å bli tatt med til lege. A mente han i stedet skulle ha fått sove. Han mente også at politiet hadde instruert legen til å tvangsinnlegge ham og å legge ham i belter.

 

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Politiets oppdragslogg for hendelsen samt dokumentene korresponderende sak ble innhentet. Politidistriktet opplyste at det ikke er bildeopptaksutstyr i den aktuelle arresten/glattcellen.  

 

Det fremgikk av saksdokumentene at A var beruset og hadde blitt kastet ut fra et utested. Han fikk flere pålegg fra politiet om å forlate stedet, men etterkom ikke dette. Han var kverulerende og var flere ganger opp i ansiktet til den ene tjenestemannen. De besluttet å kjøre A hjem. Han nektet å gå ut av bilen. Det ble besluttet at han skulle settes i arrest. A nektet å gå ut av bilen da de var kommet frem til arresten, og måtte bæres. Han nektet også å gå ut av cellen for å bli med til legevakten. Han kom med ufine betegnelser både til tjenestemennene og til legen. På legevakten ødela han en glassdør, og forsøkte å løpe fra stedet. Han ble innhentet av tjenestemennene og påsatt håndjern. Helsepersonell besluttet at han skulle tvangsinnlegges. Tjenestemennene transporterte ham til sykehuset. Der ble han lagt i belter.

 

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228 første ledd om legemsfornærmelse og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

 

Spesialenheten fant ikke å betvile tjenestemennenes opplysning om As opptreden og at han ikke hadde etterkommet pålegg. Det var ikke bevismessig grunnlag for å hevde at tjenestemennenes maktbruk var av slik art at den nådde opp til terskelen for straffansvar. Det ble vektlagt at mildere midler var forsøkt anvendt og at tjenestemennenes maktbruk var foranlediget at As opptreden.

 

Det var ikke fremkommet opplysninger som tilsa at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar i forbindelse med fremstillingen av A for lege.

 

Det faller utenfor Spesialenhetens mandat å behandle de medisinske vurderinger som lå bak beslutningen om å tvangsinnlegge A og legge ham i belter.  

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.  

A påklaget henleggelsen til Riksadvokaten, som opprettholdt denne.

 

Sak 440/14-123 – 19.01.2015

ANMELDELSE I FORBINDELSE MED ETTERFORSKING AV VEGTRAFIKKULYKKE DER X OMKOM

A innga, på vegne av sin sønn, anmeldelse av politiet for deres etterforsking av trafikkulykke der sønnens mor omkom. A var av den oppfatning at sjåføren B, som kolliderte med X, forårsaket ulykken enten ved at han var ruspåvirket eller var uoppmerksom pga av andre årsaker. A mente blant annet at politiet skulle ha tatt blodprøve av B.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Fire tjenestepersoner ble avhørt som mistenkt. Sju personer ble avhørt som vitner. Politiets oppdragslogg for hendelsen og korresponderende dokumenter ble innhentet.

 

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd om grov uforstand i tjenesten og straffeloven § 324 om brudd på tjenesteplikt.

 

Formålet med etterforskingen er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å avgjøre spørsmålet om tiltale, tjene som forberedelse for rettens behandling av straffeskyld og evt. straffutmåling, jf. straffeprosessloven § 226. I følge vegtrafikkloven § 22a kan politiet ta foreløpig blåseprøve (alkotest) og foreløpig test av om motorvognfører er påvirket når han med eller uten skyld er innblandet i trafikkuhell. Dersom resultatet av testen eller andre forhold til grunn til å tro at føreren var ruspåvirket, kan politiet foreta særskilte undersøkelser, herunder fremstille for blodprøvetaking.

 

Det fremkom uklarheter mellom vitneutsagn og tekniske spor, og det viste seg i ettertid at slutninger ble trukket for tidlig og på for svakt grunnlag. Det var likevel ikke bevismessig grunnlag for å hevde at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Med bakgrunn i de opplysningene jourhavende hadde på det aktuelle tidspunktet var det heller ikke bevist at hun handlet på et vis som kunne lede til straffansvar da hun besluttet å ikke fremstille B for blodprøvetaking.

 

Det ble besluttet å iverksette ytterligere etterforsking i saken basert på opplysninger fra de etterlatte. Det er politiet og påtalemyndighetens oppgave å vurdere hvilke etterforskingsskritt som skal benyttes i den enkelte sak. Det må foreligge betydelig kritikkverdige forhold rundt sakens etterforskings- og påtalemessige behandling for at det kan anses å foreligge tjenesteforsømmelse eller grov uforstand i tjenesten.

 

Spesialenheten fant videre ikke at politiets unnlatelse av å informere A om bistandsadvokatordningen innebar en straffbar tjenestehandling.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med tanke på erfaringslæring knyttet til etterforskingskvalitet og ivaretaking av etterlatte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dokumenter

30.06.2014 15:49   (Eldre versjoner)
29.10.2013 11:07   (Eldre versjoner)
29.10.2013 14:26   (Eldre versjoner)

Aktuelt
Sjefen for Spesialenheten
Hamar
 

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Grønnegata 82, 2317 HAMAR

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Etterforskingsavdeling
Øst-Norge, Hamar og Oslo

 

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Grønnegata 82, 2317 HAMAR

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Etterforskingsavdeling
Vest-Norge, Bergen
 

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Slottsgaten 3, 5003 Bergen

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Etterforskingsavdeling
Midt-Norge og
Nord-Norge, Trondheim

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Kongens gate 30, 7012 Trondheim

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no