Spesialenheten har fra 2013 skrevet sammendrag i alle saker enheten har avgjort. Vi gjør oppmerksom på at sammendragene blir publisert kort tid etter avgjørelsesdato og at informasjon om eventuell klagebehandling hos Riksadvokaten følgelig ikke er med.

For å søke i dokumentene anbefales å benytte Ctrl+F. 

Det er også forut for 2013 skrevet sammendrag, men ikke for alle saker. Sammendrag forut for 2013 finner du under Dokumenter nedenfor.

Vest 2017, inkl. uke 23

Uke 23

Sak 823/16-123, 06.06.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG MAKTBRUK

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

A anmeldte to polititjenestepersoner for ulovlig maktbruk mot ham da han ble pågrepet og påsatt håndjern. A opplyste at armene hans ble bendet bak på ryggen og at han fikk røff behandling av politiet. Han ble påført smerter i skulderbladene og albuene, samt et skrubbsår på venstre arm. A opplyste at han hadde vært “ en drittsekk tilbake mot politiet fordi de var en drittsekk mot han”. Han erkjente at han dyttet politiet idet han ble påsatt håndjern og at han sparket mot dem like før han skulle settes i politibilen.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra anmelder. To tjenestepersoner er avhørt med status som mistenkt. Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og politioperativt register.  

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven § 271 om kroppskrenkelse.

 

Spesialenhetens vurdering:

A hadde deltatt i slåsskamp og angrepet en annen. Politiet oppfattet A som aggressiv. Han fremsatte trusler mot politiet, nektet å etterkomme gjentatte pålegg om å bli med frivillig, og satte seg fysisk til motverge da politiet ville sette på ham håndjern og føre ham til en ventende cellebil.

 

Politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6 fjerde ledd. Av politiinstruksen § 3-2 tredje ledd fremgår at politiet kan benytte håndjern på personer som under pågripelse eller transport truer med eller gjør seg skyldig i vold, eller det er grunn til å frykte at personer vil utøve vold.

 

Spesialenheten fant etter gjennomgang av sakens opplysninger, det ikke sannsynlig at tjenestepersonene hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vektlagt at A ikke etterkom politiets pålegg, at han hadde angrepet en annen, og at han fremsto aggressiv og satte seg til motverge.  Maktbruken mot A fremstod som nødvendig og forholdsmessig.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 55/17 – 123, 06.06.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenesteperson B for brudd på taushetsplikten. Anmeldelsen hadde sin bakgrunn i egenrapport B hadde skrevet etter samtale med X etter at Xs sønn var avhørt om mulig seksuelt overgrep fra A. A mente at B i samtalen med X, nedtegnet i egenrapporten, hadde gitt opplysninger om ham som var taushetsbelagt.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra vitnet X.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 209, om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

X forklarte til Spesialenheten at opplysningene om A var alt kjent for henne. Opplysningene hadde hun fått av bekjente i lokalsamfunnet og fra sin bistandsadvokat.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at B hadde brutt sin taushetsplikt.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 599/16 – 123, 07.06.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM KROPPSKRENKELSE

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politiet ble kontaktet av X sykehus fordi A hadde stukket av. Han kunne av helsemessige årsaker ikke være alene, og politiet ble bedt om å finne A. A anmeldte politiet for å ha kastet seg over ham og lagt ham i bakken slik at han slo ansiktet. A fikk flere skrubbsår etter hendelsen.

Det ble også anført at han ble holdt lenge i mageleie.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra As foreldre.

De tre tjenestepersonene som var innblandet i hendelsen er avhørt som mistenkt.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Etter politiloven har politiet anledning til å gripe inn for å ivareta en person som er til fare for seg selv, jf. politiloven § 12 annet ledd, eller for å ivareta enkeltpersoners sikkerhet, jf. politiloven § 7 første ledd nr. 2.

 

Tjenesteperson B forklarte at han oppfattet det slik at tjenesteperson C ble slått ned. B, som var på stedet i sin fritid, trådte inn i tjenesten ved først å gjøre tegn til A om å stanse for deretter å løpe etter ham og rope «politi, stå i ro». B skubbet A på skulderen med sin høyre hånd slik at A kom i ubalanse og ramlet i bakken.

 

Spesialenheten fant ikke grunn til å tvile på tjenestepersonenes forklaringer om at det var Bs handling som medførte at A falt. Det var ikke holdepunkter for at C og D kunne knyttes til fallet. Spesialenheten mente videre at det kunne legges til grunn at tjenestemennene opplyste at de var fra politiet og at A forsto dette, samt Bs forklaring om at han stanset A ved å dytte ham i skulderen slik at han falt.

 

Fordi B egentlig ikke var på jobb den aktuelle dagen, hadde han ikke samme bakgrunnskunnskap om oppdraget som tjenestepersonene C og D. B forklarte at han trodde C ble slått ned av A. Dette var årsaken til at han valgte å gripe inn så resolutt. B forklarte at dersom han hadde kjent til den reelle årsaken til at A skulle stanses, ville han valgt en annen tilnærming.   

 

Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 25 første ledd. Spesialenheten fant det ikke bevist at Bs bruk av makt var av en slik karakter som kunne føre til straffansvar. Det ble særlig vist til Bs forklaring om årsaken til at han stanset A. Ut fra forklaringene fremstår handlingen ikke å være uforholdsmessig og unødvendig.

 

Det var ikke tvilsomt at A landet på magen og at han lå på magen mens tjenestepersonene tok på ham håndjern. Det var ikke bevismessige holdepunkter for at A over noe tid ble liggende på magen. Han ble raskt reist opp på bena.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at bruken av håndjern på A innebar straffansvar. Det ble vist til at A hadde stukket av fra politiet og at han motsatte seg transporten tilbake til sykehuset.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 436/16 – 123, 07.06.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG BRUK AV MAKT

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte i avhør hos politiet to tjenestepersoner for ulovlig bruk av makt. A forklarte at han ble pepret med pepperspray. Deretter slo politiet ham med batong da han lå på bakken. Han ble slått på høyre arm og på bena. Han ble også sparket. A klarte å komme seg løs fra politiet, men hadde svært vondt i øynene fordi han hadde blitt "pepret" tre ganger. Siste gangen holdt politiet peppersprayen kun få cm fra øynene hans. Fordi A vet at vann lindrer, løp han ned til sjøen og hoppet ut i. Han ble senere pågrepet.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra A. A ønsket i avhør hos Spesialenheten å opprettholde sin anmeldelse. Han ba om at politiet fikk opplæring i hvordan de skal utføre jobben sin.

 

De to tjenestepersonene er avhørt som mistenkt. Det er opptatt avhør av fire vitner.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, oppdragslogg, arrestjournal og dom fra tingretten der A ble dømt for vold mot offentlig tjenestemann.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten la til grunn at tjenesteperson B påla A å stanse da A sprang fra politiet, og det var ikke tvilsomt at A forsto at politiet ønsket å snakke med ham. I henhold til politiloven § 5, plikter enhver å rette seg etter de pålegg de får fra politiet. Unnlatelse av å etterkomme pålegg er straffbart etter § 30 nr. 1. Tjenestepersonene ønsket å bringe klarhet i hvorfor A løp fra dem og om han var involvert i slåsskampen som det var meldt om.

 

Tjenesteperson B forklarte at han oppfattet A som truende da A stanset i trappen opp til parken. Det kunne stilles spørsmål ved om B var i en "særlig faresituasjon" eller om "tjenestehandlingen ikke kunne gjennomføres uten at han ble utsatt for skade". Samtidig var han på tidspunktet alene med A, og B oppfattet situasjonen som truende. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at B ved bruk av pepperspray hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Om Bs bruk av batong mot A la Spesialenheten vekt på at A gjentatte ganger ble oppfordret til å roe seg og til å samarbeide om håndjernpåsettet. B fikk satt på håndjern rundt As ene håndledd før A rev seg løs. Tjenesteperson C forsøkte å få kontroll på As arm. A kunne benytte håndjernet som slagvåpen mot tjenestepersonene, og B slo derfor mot lår og arm med batongen, anslagsvis 4-5 ganger. Hensikten var å lamme muskulaturen slik at de kunne få kontroll over A.

 

Spesialenheten anså ut fra omstendighetene ikke bruken av betongen som straffbar. Det ble vist til situasjonen som oppsto med fare for at tjenestemennene kunne bli skadet og at A ikke etterkom pålegg om å ro seg. B slo mot de større muskelgruppene. Bruken av batong var foranlediget av As egen opptreden, og ble ikke ansett som uforholdsmessig eller unødvendig i situasjonen.

 

Saken ble for tjenesteperson B henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Tjenesteperson C fulgte etter A og B for å bistå B med å stanse A. C kom inn i situasjonen i trappen opp til parken etter at B hadde anvendt pepperspray mot A. A var på veg videre oppover trappen, og C stanset ham ved å dytte til ham slik at han mistet balansen. Tjenesteperson C valgte å bruke pepperspray mot A da A gikk mot ham. Sett hen til at B raskt måtte ta beslutning om hvilke maktmidler han skulle bruke/hvordan han skulle løse situasjonen, fant Spesialenheten det ikke bevist at C ved å benytte pepperspray opptrådte på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Tjenesteperson C forklarte at han for å hindre A, sparket et kontrollert spark slik at han traff med vristen av foten ved As ribbein på høyre side. Det var ikke et hardt spark, og han gjorde dette for å kjøpe seg litt tid mens han og B bakset med A i forsøk på å få kontroll ham. A hadde håndjern påsatt den ene armen som han kunne bruke som slagvåpen. B hadde forsøkt å få kontroll ved å slå 4-5 slag med batong, uten at dette ga ønsket resultat. 

 

Å sparke er ikke i tråd med alminnelig arrestasjonsteknikk. Spesialenheten bemerket at dette i seg selv ikke er avgjørende i vurderingen av straffansvar. Spesialenheten la til grunn at C og B allerede hadde forsøkt pepperspray og slag med batong. C forklarte at han ikke sparket hardt.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at Cs spark kunne innebære straffansvar.

 

Vedtak

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

Uke 22

Ingen publiserte vedtak i uke 22.

Uke 20 og 21

Sak 159/17-37 – 123, 15.05.2017

 

TJENESTEFEIL – UTHENGT PGA. MISFORSTÅELSE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A innga anmeldelse fordi han mente seg forhåndsdømt og uthengt av politiet på grunn av hendelig misforståelse og stress.

 

Anmeldelsen hadde sammenheng med at A hadde tatt med seg en pc fra et offentlig kontor. Han hadde deretter gått til politiet i et annet ærend, hvorpå politiet hadde oppdaget PC-en i posen hans. Pc-en var meldt stjålet.

 

A har i anmeldelsen lagt ved bilder av sin egen pc, som han har opplyser er helt lik den som var borttatt. A forklarte til politiet at han hadde tatt med pc-en fordi han trodde det var hans egen pc, og fordi han var stresset. A har vedtatt forelegg for tyveri av pc-en.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten har gjennomgått den innsendte e-posten og innhentet dokumenter fra Vest politidistrikt knyttet til hendelsen som er omtalt i e-posten. Spesialenheten har gjort flere forsøk på å få kontakt med A på telefon, herunder lagt igjen beskjed på svarer uten å oppnå kontakt.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten kunne ikke se at det er rimelig grunn til å iverksette etterforsking, da det ikke var sannsynlig at politiet har opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 78/17 – 123, 22.05.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEUNNLATELSE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte Namsfogden for tjenesteunnlatelse fordi As begjæring om tvangsfravikelse av B var satt i bero.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Anmeldelsen med vedlagt korrespondanse med Namsfogden er gjennomgått.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av korrespondansen med Namsfogden at A hadde stilt spørsmål til Namsfogden om hvorfor tvangsfullbyrdelse ikke ble gjennomført i henhold til As begjæring om fravikelse. Namsfogden redegjort for sine vurderinger, og viste blant annet til at NAV hadde gitt garanti om dekning av utestående beløp. Saken var derfor besluttet stilt i bero. A mente at NAV hadde gitt en falsk garanti.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 837/16 – 123, 23.05.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiadvokat B for brudd på taushetsplikten. A opplyste at han ble ansatt som vikar i X barnehage. A hadde informert styreren i barnehagen om at han var domfelt for overtredelse av straffeloven § 228, jf. § 232 mot sine barn. A hadde også levert politiattest uten merknader. Bs sønn gikk i X barnehage. B ble kjent med As domfellelse, og grunnet bekymring for sønnen og de øvrige barna i barnehagen, varslet han politiet om at B skulle arbeide i barnehagen. Politiet varslet deretter barnehagens styrer og styreleder. På et foreldremøte informerte B om A.

 

A mente B hadde brukt sin posisjon i politiet til å innhente og å spre taushetsbelagt informasjon om A, og han mente B hadde bidratt til å spre frykt og rykter istedenfor å avvente barnehagens behandling av varselet.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra anmelder, mistenkte og vitner.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter. Kripos har bistått med innhenting av søkehistorikk.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 121, om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Det måtte med bakgrunn i etterforskingsresultatet legges til grunn at B mottok informasjon om A av bekjente og at han som privatperson innhentet tilståelsesdommen mot A fra tingretten. Undersøkelser av B søkehistorikk ga ikke holdepunkter for at han hadde innhentet opplysninger om A via politiets registre.

 

Fordi det ikke var bevismessige holdepunkter for at B hadde viderebragt opplysninger om A som B hadde fått kjennskap til gjennom sitt arbeid som politi, forelå ikke brudd på taushetsplikten.

 

A hadde anført at B på foreldremøtet bidro til å spre frykt og rykter om ham. Spesialenheten la til grunn at B i foreldremøtet hadde opptrådte som privatperson. Spesialenheten anså ikke Bs opptrenden på foreldremøtet å være et mulig straffbart forhold.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 519/16 – 123, 09.05.2016

 

ANMELDELSE FOR TJENESTEFEIL OG MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

I mai 2016 mottok politiet opplysninger fra et firma om at en av firmaets motorvogner, som firmaet mente var underslått av en tidligere ansatt ett år tidligere, var funnet i innkjørselen til A. På tidspunktet var denne bilen ikke forsikret, ikke fremstilt for kontroll og begjært avskiltet. A hevdet overfor tjenestemennene på stedet at det var en sivilrettslig tvist, og ikke et straffbart forhold, som var bakgrunnen for at han var i besittelse av bilen. Jourhavende jurist, politiadvokat B, besluttet å beslaglegge bilen, som skulle leveres tilbake til registrert eier.  A nektet å gi fra seg nøklene til bilen fordi han ikke ble forevist skriftlig beslutning om beslag. Politiadvokat B besluttet da å ransake hos A for finne bilnøklene. B oppfattet ransakingen som komplett meningsløs og sløsing med offentlige ressurser.

 

A anmeldte politiadvokat B tjenestefeil og misbruk av offentlig myndighet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 171, om tjenestefeil

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

Straffeloven (2005) § 173, misbruk av offentlig myndighet

 

Spesialenhetens vurdering:

Foretatte undersøkelser bekreftet A sine opplysninger om at han nektet å overlevere nøklene til en bil som han ikke var registrert eier av, og at dette førte til en ransaking for å finne bilens nøkler. Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.


 


Uke 19

Sak 196/17 – 123, 08.05.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM GROV UAKTSOM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenesteperson B. A opplyste at han og ektefellen følte seg maktesløse fordi de blir utsatt for ufin opptreden fra naboen C knyttet til grenselinje mellom eiendommene deres. A mente C burde ha fått god rådgivning av B slik at hun kunne besinnet seg. A opplever at C får trakassere og anmelde dem, samtidig som hun blir skjermet. As henvendelser blir derimot ikke besvart. A opplyste at C avdøde ektemann var ansatt det lokale lensmannskontoret, og mente Bs håndtering kunne ha sammenheng med dette. A ønsket en beklagelse fra B, og at trakasseringen fra C blir stanset.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Av den vedlagte korrespondansen mellom A og politiet fremgikk blant annet at B hadde skrevet brev til A der det fremgikk at B hadde hatt samtaler med begge parter i saken.

 

Cs anmeldelse mot A for hensynsløs adferd var henlagt etter bevistes stilling.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Saken har sitt utspring i uenighet om en grenselinje mellom to naboeiendommer.

 

Saken fremstår som en klagesak egnet for behandling av politidistriktet i klagesporet.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking da det ikke var opplysninger som gjorde det sannsynlig at B eller andre ansatte i politiet har opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 27/17 – 123, 08.05.2017

 

UTILSIKTET AVFYRING AV TJENESTEVÅPEN

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politidistriktet varslet Spesialenheten om at et vådeskudd var gått av under trening på skytebane. Tjenestepersonen som avfyrte skuddet ble truffet i leggen.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Våpenet og hylsteret ble sikret. Illustrasjonsmappe er utarbeidet.

Det er opptatt forklaring fra mistenkte og vitner.

Det er innhentet kopi av politiets oppdragslogg.

Instrukser og undervisningsplan for IP4 – mannskap er innhentet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 188, om uforsiktig omgang med skytevåpen

 

Spesialenhetens vurdering:

Straffansvar etter straffeloven § 188 er betinget av at gjerningspersonen har brukt eller behandlet skytevåpenet på en uforsiktig måte, som er egnet til å volde fare for andres liv eller helse. Bestemmelsen rammer ikke fare for eget liv eller helse.

 

Spesialenheten vurderte på bakgrunn av opplysningene i saken at tjenestepersonen hadde holdt våpenet i sikker retning, og at avfyringen ikke var egnet til å volde fare for andres liv eller helse.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 87/17-123, 08.05.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM URETTMESSIG PÅGRIPELSE

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

As advokat anmeldte Sør-Vest politidiskrikt for å ha pågrepet og innsatt A i arrest fordi A ikke hadde møtt til soning. Det ble anført at A var gitt soningsutsettelse, noe som også ble formidlet til politiet. Til tross for dette ble A pågrepet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, og grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

A var etterlyst fordi han ikke hadde møtt til soning. Det fremgikk av politiets oppdragslogg og notat fra jourhavende jurist at politiet var i kontakt med Kriminalomsorgen og fikk opplyst at A skulle avhentes til soning selv om han hadde søkt om soningsutsettelse.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.  Politiet hadde gjort det som kunne forventes av undersøkelser nattestid, og hadde forholdt seg til de opplysninger som var innhentet. A ble løslatt om morgenen. 

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 461/16 – 123, 10.05.2017

 

MELDING OM BORTKOMMET PENGEBESLAG PÅ KR 2 000

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Spesialenheten ble varslet om at det ved oppgjør av beslag i en narkotikasak, var borte 2 000 kroner i kontanter.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten innhentet kopi av korresponderende straffesaksdokumenter, samt lokale instrukser som regulerer håndertingen av denne type pengebeslag.

 

Spesialenheten har avhørt politiadvokat B, politiførstebetjent C og politibetjent D, alle med status som vitne.

 

Spesialenheten har foretatt undersøkelser ved den aktuelle politistasjon for å se nærmere på hvordan pengebeslag blir håndtert ved stasjonen. Det er skrevet en egenrapport fra disse undersøkelsene.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 om grov uforstand i tjenesten.

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten ble varslet om at pengebeslaget var kommet til rette. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at ansatte, ved sin behandling av beslaget, hadde opptrådt straffbart.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Administrativ vurdering;

Spesialenheten oversendte saken for administrativ gjennomgang i politidistriktet med henblikk på

notoritet i forhold til frakt av beslaget og rutiner ved mottak av beslaget ved annen avdeling/politistasjon.

 

 

 

Sak 237/17 – 123, 15.05.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM URIKTIG ANMELDELSE

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte B for å ha kommet med uriktige opplysninger i anmeldelse av A. B hadde anmeldt A fordi A hund hadde bitt Bs datter. A opplyste at han, etter å ha lest anmeldelsen fra B, mente at B hadde kommet med mange usannheter i anmeldelsen.

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten for politisaker skal etterforske og påtaleavgjøre saker der det er spørsmål om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått straffbare handlinger i tjenesten, jf. påtaleinstruksen § 34-1. Saker som faller utenfor enhetens saklige kompetanseområde skal avvises, jf. påtaleinstruksen § 34-5 tredje ledd.

 

B hadde inngitt skriftlig anmeldelse/redegjørelse for hendelsen der hans 7 år gamle datter hadde blitt bitt av As hund. Anmeldelsen var også medundertegnet av barnets mor. Anmeldelsen var inngitt av B som privatperson. Det tilligger i utgangspunktet ikke Spesialenheten å etterforske handlinger som er foretatt på fritiden, og hvor personen ikke har trådt inn i tjeneste.

 

Vedtak:

Saken er avvist.

 

 

 

Sak 838/16 – 123, 11.05.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiadvokat B for brudd på taushetsplikten. A var ansatt som vikar i X barnehage. A informerte styreren i barnehagen om at han var domfelt for overtredelse av straffeloven § 228 jf. § 232 mot egne barn, og han fremviste vandelsattest uten merknader før han ble tilsatt.

 

Politiadvokat B varslet styrer og styreleder i barnehagen om at A var domfelt. A mente B med dette brøt taushetsplikten og også utviste grov uforstand i tjenesten ved ikke å sette seg tilstrekkelig inn i bakgrunnen for domfellelsen og heller ikke ta hensyn til at lovgiver har besluttet at overtredelsen som A er domfelt for, ikke skal fremgå av vandelsattest.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra anmelder, mistenkte og vitner.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og dom mot A.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

Straffeloven (1902) § 121, om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Politiadvokat B opplyste at han mottok opplysningene om As ansettelsesforhold om kvelden da han hadde jourvakt. Det var Bs vurdering at det på bakgrunn av opplysningene som fremkom om As domfellelse i politiets registre, var nødvendig å varsle ledelsen i barnehagen slik at de fikk anledning til å iverksette de tiltak de fant nødvendig. B forklarte at han vurderte spørsmål om utlevering av opplysningene opp mot politiregisterloven § 27 om å forebygge lovbrudd og § 31, i barnehagens interesse for hindre at virksomheten ble utøvd på uforsvarlig måte. Det muntlige varslet ble nedtegnet og sendt skriftlig noen dager senere.

 

Det var for Spesialenhetens vanskelig å se at omstendighetene var slik at det var helt nødvendig for politiadvokat B og avklare spørsmålet om varsling samme kveld. Spesialenhetens oppfatning var at han, selv om det på tidspunktet ikke forelå klare retningslinjer, burde ha overlatt spørsmålet til det politidistriktet som hadde vært ansvarlig for straffesaken mot A og som kjente saken godt. Han burde av hensyn til den vurderingen som skulle foretas også hatt dommen for hånden. Selv om spørsmålet ble reist utenfor alminnelig arbeidstid, antok Spesialenheten at det ved henvendelse til Agder politidistrikt var mulig å be om hjelp til innhente dommen. Disse forholdene ble imidlertid vurdert ikke å være avgjørende i forhold til spørsmålet om B hadde opptrådt straffbart.

 

Vurderingene som skal foretas etter politiregisterloven §§ 27 og 31 er svært skjønnsmessige og det var på det tidspunktet politiadvokat B traff sin beslutning ikke utarbeidet noen veileder som klart beskrev ansvarsforhold mv. ved utlevering av opplysninger. Etter Spesialenhetens vurdering var beslutningen om å utlevere opplysninger i denne sammenheng ikke klart uforholdsmessig. Opplysningene var av relevans i forhold til arbeidet A skulle tiltre.

 

Spesialenheten fant ut i fra sakens samlede opplysning, herunder de direktiver som forelå på tidspunktet, ikke å være grunnlag for å konkludere med at B hadde opptrådt kvalifisert klanderverdig i sammenheng med saksbehandling og utlevering av de aktuelle opplysningene.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

Uke 18

Sak 776/16 – 123, 03.05.2017

 

BITT AV POLITIHUND UNDER PÅGRIPELSE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

En tjenestehund bet A i skrittet/lysken under pågripelse av A. A anmeldte hundeføreren og tjenestepersonen som bistod ved pågripelsen av ham. A opplyste at hunden hadde gått til angrep på ham selv om han etterkom politiets pålegg om å stå stille og vise hendene. A oppga også at flere tjenestepersoner dyttet ham i bakken bakfra og satte knær i nakken hans da han ble påsatt håndjern. I følge A fikk han ikke legebehandling før det hadde gått flere timer.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra A. Tjenestepersonene B og C er avhørt med status som mistenkt og tjenesteperson D er avhørt som vitne.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter i saken mot A, dom fra tingretten mot A, oppdragslogg, arrestjournal og lydlogg.

 

Spesialenheten har innhentet Politihøgskolens dokument: "Utdanningsmodell og godkjenningsprogram for politiets hundetjeneste"

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

Straffeloven (2005) § 273, om kroppsskade

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke å kunne legge til grunn As forklaring om at han ikke var blant de personene som løp fra stedet, og at hunden gitt til angrep på ham til tross for at han fulgte politiets ordre. Spesialenheten la til grunn at A gjemte seg i/bak en busk, og ble funnet etter søk med polititjenestehunden. Spesialenheten la også til grunn at hundefører B på engelsk uttrykte at det var politi, at det ble gitt flere pålegg om å slippe det han hadde i hendene og å vise henne hendene, og at A ble varslet om at hunden ville bite om han ikke etterkom påleggene fra politiet.    

 

Om beslutningen om å benytte hunden, forklarte B at hun oppfattet situasjonen som risikofylt siden hun sto i den mørke hagen alene. Det var ikke klart om det også var andre personer som skjulte seg der. A fiklet med noe hun ikke så hva var, og som senere viste seg å kunne være en kniv. A etterkom ikke pålegg om å vise hendene. A lyttet til sambandet, og forsto at kollegaene ikke hadde lokalisert henne. Hun vurderte andre maktmidler slik som pepperspray og batong, men mente disse ikke var hensiktsmessige handlingsalternativer.

 

Spesialenheten fant ikke at bruken av hunden var unødvendig eller uforholdsmessig, eller at den åpenbart gikk utover det som var forsvarlig.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at hundefører B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. At tjenestehunden bet A i skrittet, endret ikke på dette. Hunden er godkjent tjenestehund og er opplært til å bite i store muskelgrupper slik som armer og lår/ben.

 

Spesialenheten mente det kunne legges til grunn at C tok kontroll over A ved å ta tak i hans arm og å sette på ham håndjern mens og etter at hunden holdt/bet A i den andre armen. Det var ikke holdepunkter for at det var flere tjenestepersoner enn B og C til stede.

Det var videre ikke opplysninger i saken som tilsa at politiets etterfølgende håndtering av A kunne medføre straffansvar. Ambulanse ble tilkalt og A ble undersøkt av ambulansepersonell på stedet før han ble transportert til lege/sykehus for behandling.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 205/17 – 123, 05.05.2017

 

PÅSTAND OM SJIKANE

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en kvinnelig politibetjent for truende adferd og sjikanering. I følge A går kvinnen aldri i politiuniform, og var sist han traff henne, iført arbeidsantrekk fra et helsehus. Kvinnen hadde sett på A/hatt øyekontakt med ham, og hadde også snakket med en ansatt i resepsjonen ved treningssenteret der A er medlem.

 

Spesialenhetens undersøkelser

Spesialenheten har hatt telefonisk kontakt med A.

 

Nærmere om sakens faktum og Spesialenhetens vurdering:

Det var for Spesialenheten noe uklart om den anmeldte kvinnen arbeider i politiet eller om hun arbeider i helsevesenet. Det var uansett ikke holdepunkter for at kvinnen, slik A hadde beskrevet handlingen, hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

 

Uke 17

Sak 710/16 – 123, 25.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM MISBRUK AV STILLING FOR Å SKAFFE SEKSUELL OMGANG

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tidligere tjenesteperson B for å ha misbrukt sin stilling som polititjenesteperson til å skaffe seg seksuell omgang med henne. Frem til mars 2006 hadde de seksuell omgang ved flere anledninger.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten gjennomgikk As forklaring til politidistriktet og vedleggene inngitt av henne. Spesialenheten var i kontakt med As bistandsadvokat. B har gått av med pensjon.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 193, om misbruk av stilling.

 

Spesialenhetens vurdering:

Anmeldelsen gjelder en tidsperiode til mars 2006. Mulig straffebestemmelse ble vurdert å være straffeloven (1902) § 193, som retter seg mot den som skaffer seg seksuell omgang ved misbruk av stilling.

Den alminnelige foreldelsesfrist for straffansvar for overtredelse av straffeloven (1902) § 193 er 10 år, jf. straffeloven § 67, jf. § 66. Dette innebærer at et eventuelt straffansvar var foreldet før saken ble oversendt til Spesialenheten.

Vedtak:

Saken er henlagt på grunn av foreldelse.

 

 

 

Sak 106/17 – 123, 25.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG BESLAG AV FØRERKORT

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for feilaktig beslag av hans førerkort. A opplyste at han ble stanset av politiet i en rutinekontroll i 2014. Politiet opplyste at førerkortet hans var inndratt med bakgrunn i vurdering fra fylkeslegen, og tok førerkortet i beslag. A forklarte at han aldri hadde mottatt noe brev om at førerkortet hans var inndratt. Under hovedforhandlingen i 2015 kunne ikke møtende aktor fremlegge bevis som viste at As førerkort var inndratt, og A ble frifunnet for å ha kjørt uten gyldig førerkort.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og vedtak om inndragning av førerkort

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av politiets anmeldelse at A ble stanset av politiet i trafikkontroll i februar 2014. Undersøkelser i Autosys og kontakt med operasjonssentralen viste at As førerkort var inndratt av fylkeslegen i 2012. Førerkortet ble ved trafikkontrollen beslaglagt og A ble anmeldt for kjøring uten førerkort.

 

I hovedforhandling i oktober 2015 ba As forsvarer om dokumentasjon på at det forelå vedtak om inndragelse av førerkortet. Aktor kunne ikke under hovedforhandlingen fremskaffe vedtaket og A ble frifunnet for dette punktet.

 

Spesialenheten mottok fra politiet kopi av forhåndsvarsel om førerkortinndragning fra november 2012. A var i varselet bedt om innen 5. desember 2012 å levere sitt førerkort til nærmeste lensmannskontor. Den 28. desember 2012 fattet politiet vedtak om inndragning av As førerkort.

 

Spesialenheten la til grunn at det forelå gyldig vedtak om inndragning av førerkortet på tidspunktet for politiets beslag av førerkortet i februar 2014.

 

Et eventuelt straffeansvar etter straffeloven § 325 vil i dag være foreldet, jf. straffeloven § 66 første ledd, jf. § 67. For øvrig var det ikke bevismessige holdepunkter for at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt på grunn av foreldelse.

 

 

 

Sak 581/16 – 123, 25.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM KROPPSKRENKELSE

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenesteperson B for kroppskrenkelse og bruk av unødvendig makt. Hendelsen fant sted i forbindelse med at B grep inn overfor A på sin fritid. B ringte til politiet fordi han oppfattet A som ruset og aggressiv. A skallet ned B, og det oppsto basketak mellom dem.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med A, men han besvarte ikke Spesialenhetens henvendelser. A er tiltalt for å ha skadet B. B fikk kuttskader i ansiktet og fikk slått ut deler av en fortann.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Det tilligger i utgangspunktet ikke Spesialenheten å etterforske handlinger som er foretatt på fritiden, og hvor personen ikke har trådt inn i tjeneste. Med bakgrunn i sakens opplysning la Spesialenheten til grunn at B ikke hadde trådt inn i tjenesten.

 

Vedtak:

Saken er avvist.

 

 

 

Sak 758/16 – 123, 25.04.2017

 

BRUK AV PEPPERSPRAY I ARRESTEN

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for at de hadde brukt pepperspray mot ham i arresten.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Både A og de anmeldte tjenestepersonene ba umiddelbart politidistriktet om å sikre opptaket fra arresten. Politidistriktet sendte saken til Spesialenheten 3 ½ måned etter at A hadde inngitt anmeldelsen. Opptaket var ved en feil ikke sikret. Etter at Spesialenheten mottok anmeldelsen ble det gjort flere forsøk på å gjenfinne videoen, uten hell.

A har ikke vært tilgjengelig for utdypende avhør. De tre tjenestepersonene som var involvert i hendelsen i arresten ble avhørt med status som mistenkt. Politiets dokumenter vedrørende hendelsen ble innhentet.

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven § 271 om kroppskrenkelse

Spesialenhetens vurdering:

A, som satt på celle i arresten, skulle fremstilles for legevakt for blodprøvetaking. A ga uttrykk for at han ikke ville bli med, og hadde smurt seg og cellen inn med avføring, blod og urin. Tjenestepersonene hadde kjennskap til at A hadde utøvd vold mot B tidligere på dagen. De hadde også kjennskap til at A kunne være svært utagerende i pressede situasjoner og at det var knyttet smittefare til ham. På denne bakgrunn iførte tjenestemennene seg heldekkende smittevernsdrakter og utstyrte seg med skjold og pepperspray. Idet de åpnet celledøren kom A løpende mot dem med en madrass foran seg. A presset madrassen mot skjoldet og tjenestemennene. I denne situasjonen ble det brukt pepperspray mot A for å ro ham ned og få kontroll over ham. Bruken av pepperspray ble varslet ved at tjenestepersonen ropte til A og viste frem sprayen. Det hele gikk raskt, og Spesialenheten kunne ikke se at det kunne bevises utover rimelig tvil at polititjenestepersonene hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. A gikk til angrep på tjenestepersonene, og maktbruken mot ham fremsto som nødvendig og forholdsmessig, og hadde bakgrunn i As egen opptreden.

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Administrativ vurdering:
As anmeldelse ble sendt til Spesialenheten 3 ½ måned etter at A innga anmeldelsen. Til tross for at både A og tjenestepersonene anmodet om at overvåkingsvideo fra celle ble sikret, ble ikke dette gjort. Da Spesialenheten mottok anmeldelsen var fristen for sikring av opptaket løpt ut. Saken ble sendt til politimesteren for administrativ vurdering.  

 

 

 

Sak 637/16 – 123, 25.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM KROPPSKRENKELSE OG TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte to polititjenestepersoner for ulovlig maktbruk mot ham.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra anmelder. To tjenestepersoner er avhørt med status som mistenkt. Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Det var ikke tvilsomt at tjenesteperson B anvendte makt mot A. Det var ikke holdepunkter for at tjenesteperson C brukte makt mot ham.

 

Politiets kontakt med A hadde sitt utgangspunkt i en sivil tvist mellom A og en nabo, og politiet ønsket å snakke med A om dette. A og tjenestepersonene traff hverandre på nytt kort tid etter at de hadde snakket sammen på As bopel. A kom da kjørende i bil. Under samtalen spurte tjenesteperson B A om han hadde førerkortet med, og fikk til svar at han ikke hadde det med seg. B hadde også observert at A kom kjørende uten lys på bilen. Før B rakk å konferere med tjenesteperson C om A skulle ilegges gebyr, begynte A å kjøre. Med bakgrunn i partenes forklaringer la Spesialenheten til grunn at A forsto at B påla ham å stanse, men at han likevel valgte å kjøre til et servicesenter ca. 200 meter unna. B hørte ikke at A rope at han måtte på toalettet, mens C hørte dette. Begge tjenestepersonene oppfattet at A forsøkte å stikke fra dem og de lurte på hvorfor. Med bakgrunn i As opptreden, mente Spesialenheten det var forståelig at tjenestepersonene kjørte etter A for å høre hvorfor han kjørte fra stedet.

 

Det videre hendelsesforløpet var av A og tjenestepersonene beskrevet ulikt. Spesialenheten la til grunn at tjenesteperson C møtte A ved hushjørnet på servicesenteret og at de deretter gikk ved siden av hverandre mens de diskuterte/snakket om hvorfor A hadde reist fra stedet. Tjenesteperson B kom bort til dem etter kort tid, og deretter anvendte B makt mot A, og det endte med at A ble lagt i bakken og påsatt håndjern.

 

Spesialenheten mente det ikke var grunn til å frykte at A ville stikke av/flykte fra tjenestepersonene. Grunnvilkåret for å bruke håndjern var ikke oppfylt. Den etterfølgende maktbruken mot A ved å legge ham i bakken og sette på ham håndjern, var heller ikke nødvendig og forholdsmessig.

 

Avgjørelsen av om makt skal anvendes må i stor grad bero på skjønnsmessige vurderinger tatt av den enkelte tjenesteperson. Selv om B skal bedømmes ut fra hvordan han selv oppfattet situasjonen, jf. straffeloven § 25, var det Spesialenhetens oppfatning at han skulle ha brukt mer tid på å få oversikt over situasjonen og å snakke med A. Hans kollega C var allerede i dialog med A, og B kunne ha forsøkt å forklare A at de ikke ønsket at han skulle kjøre videre før de hadde gjennomført en samtale eller et avhør, og at alternativet ville være å sette på ham håndjern og innbringe ham til politistasjonen.

 

Bs valg om å legge A i bakken og sette på ham håndjern var etter Spesialenhetens vurdering klart kritikkverdig. Straff vil som reaksjon på kritikkverdig og uakseptabel tjenstlig adferd bare bli anvendt når det foreligger et kvalifisert avvik fra normen som gjelder for politiets oppgaveutføring på det området som er under vurdering. Høyesterett har påpekt at det generelt, også utenfor pågripelsestilfellene, er behov for "romslighet" i vurderingen av politiets tjenesteutøvelse, jf. Rt. 1995 side 661 og Rt. 2003 s. 948.

 

Spesialenheten kom til at Bs tjenesteutførelse var klanderverdig, men ikke straffbar. Saken ble for ham henlagt etter bevisets stilling.

 

Når det gjaldt tjenesteperson Cs tjenesteutførelse var det ikke opplysninger som ga holdepunkter for at hun hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. For C ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Vedtak:

Saken er henlagt etter bevisets stilling for tjenesteperson B og som intet straffbart forhold anses bevist for tjenesteperson C.

 

 

 

Sak 753/16 – 123, 25.04.2017

 

MELDING OM AVVIK I PENGEBESLAG

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politiet meldte om avvik i et pengebeslag. Da pengene som var beslaglagt skulle settes inn i banken var innskuddet kr 7 000 mindre enn oppgitt i beslagsrapporten. Det manglet 35 stk. 200-sedler.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Spesialenheten har avhørt polititjenesteperson A, B, C, D og E med status som mistenkt. Alle fem hadde befatning med pengebeslaget. Det ble utarbeidet egenrapport av samtale med etterforskningsleder F, samt en illustrasjonsmappe fra Spesialenhetens befaring ved politistasjonen.

 

Spesialenheten innhentet de aktuelle beslagsposene, beslagsrapporter, skjema for meldt avvik på telling av pengebeløp, utskrift av politiets oppdragslogg, kopi av straffesak der pengene var registrert inn som beslag, samt den lokale beslagsinstruksen.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten la til grunn at tjenestepersonene A og B talte pengebeslaget til kr 94 400 og at telleautomaten i banken talte pengebeslaget til kr 87 400. Differansen er kr 7 000.

 

Det fremkom ingen opplysninger i saken som ga holdepunkter for at noen i politiet hadde borttatt de kr 7 000. Spesialenheten mente det på bakgrunn av etterforskingen var sannsynlig at differansen i beløpene skyldtes at A og B hadde talt feil da de talte og nedtegnet de beslaglagte 200-sedlene. De forklart at A la fem 200-sedler i hver bunke, altså til sammen kr 1 000. B talte antall bunker og la til grunn at det i hver bunke var ti 200-sedler slik at det var kr 2 000 i hver bunke med 200-sedler. At det korrekte beløpet var kr 87 400 ble også understøttet av at mannen pengene var beslaglagt hos.

 

Spesialenheten fant ikke at misforståelsen ved opptellingen av pengene innebar straffansvar. Det samme gjaldt forglemmelse av å kvittere beslaget inn i safen. Pengebeslaget syntes for øvrig å ha vært forsvarlig ivaretatt særlig ved at det hele tiden hadde vært behandlet av to tjenestepersoner sammen. 

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Uke 16

Sak 48/17 – 123, 18.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM PERSONFORFØLGELSE OG ULOVLIG RANSAKING

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenestepersoner personforfølgelse, krenkelse av privatlivets fred og ulovlig ransaking. A opplyste at han ble stanset av en uniformert patrulje. Han ble bedt om å vise førerkort og vognkort, hvilket han gjorde. Han ble bedt om å gå ut av bilen, og ble lyst i øynene med lommelykt. Tjenestepersonene mente han hadde store pupiller, at han kunne være påvirket av narkotika, og at de hadde skjellig grunn for ransaking. Politiet ransaket bilen. A følte seg dum og flau. Han så flere bekjente kjøre forbi. A opplyste at han også et par uker senere ble stanset av politiet. Han hadde da blitt stanset 6 ganger på 6 måneder. A følte seg trakassert av politiet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det er i politiets anmeldelse opplyst at politiet ønsket å gjennomføre kontroll av As kjøretøy, Da politiet ga beskjed om at A skulle stanse, observerte patruljen at det virket som om A romsterte med noe i bilen og at han forsøkte å skjule noe. Det lå et pilleglass og en billig mobiltelefon i midtkonsollen. A virket påfallende nervøs og hadde store pupiller. Tjenestepersonene var også usikre på eierforholdet til bilen. A ble hissig da politiet opplyste at de ønsket å ransake grunnet mistenkte om narkotika. Temperamentet styrket politiet i mistanken om at A var ruspåvirket. A opplyste at han brukte flere medisiner, og det ble funnet et pilleglass i bilen med As navn på etiketten. Tegn- og symptomtesten kunne tyde på ruspåvirkning, men patruljen valgte å dimittere A uten å gjennomføre utvidet blodprøve. De valgte å tro på hans forklaring om at han brukte flere medisiner som kunne gi bivirkninger, men som ellers er lovlige å bruke når man kjører bil. Ransakingen resulterte ikke i beslag.

 

Det fremgår av vegtrafikkloven § 10 at politiet kan stanse fører av kjøretøy for kontroll. Det er ikke krav om mistanke om straffbart forhold for at politiet kan stanse vedkommende.

Politiet kan gjennomføre ransaking av når vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, og ransakingen skjer for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges, jf. straffeprosessloven § 192 første ledd. Ransaking besluttes som hovedregel av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 197. Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann forta ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 3.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var på bakgrunn av politiets redegjørelse for hendelsen i anmeldelsesdokumentet vurdert som ikke sannsynlig at tjenestepersonene hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

  

Sak 856/16 – 123, 18.04.2017

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN OG SØK I POLITIETS REGISTRE UTEN TJENESTEMESSIG BEHOV

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenesteperson B for brudd på taushetsplikt og søk i politiets registre uten tjenestemessig behov. A hadde mottatt en bildemelding fra B som viste politiets registreringsbilde av A tatt av henne i forbindelse med straffesak der hun er domfelt. A mente B måtte ha vært inne i politiets register og tatt bilde med sin mobiltelefon.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra anmelder A og mistenkte B.

Vest politidistrikt har bistått med å sikre bildemeldingen på As mobiltelefon.

Kripos og PIT har bistått med innhenting av søkehistorikk.

Det er foretatt undersøkelser i politiets registre.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 171, om tjenestefeil

Straffeloven (2005) § 209, om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Søk i politiets registre uten tjenstemessig behov

Det følger av politiregisterloven § 21 første ledd at tjenestepersoner i politiet og påtalemyndigheten kan gis tilgang til opplysninger, eller opplysninger kan på annen måte gjøres tilgjengelig for dem, i den utstrekning det er et tjenestemessig behov og det er til formål som omfattes av loven.

Politiregisterloven trådte i kraft 1. juli 2014. Bestemmelsen i § 21 første ledd innebærer at direktiver som også tidligere gjaldt for bruk av politiets registre nå er gitt i lovs form. Det var også forut for politiregisterlovens ikrafttredelse klart forutsatt at den enkelte tjenesteperson er gitt tilgang til registrene i egenskap av sin tjenesteutførelse for politiet og at systemene kun skal brukes til formål i tjenesten.

Spesialenheten fant, på bakgrunn av Bs erkjennelse og registerundersøkelser foretatt av Kripos og PIT, det bevist at han foretok søk på A i BL og at han sendte snapchat som han hadde tatt av registreringsbildet i politiets system. B opplyste at han ikke arbeidet med sak(er) som omhandlet A eller hadde annen tjenstlig grunn til å søke på henne. Det fremsto for Spesialenheten som at B søkte på A av nysgjerrighet. 

Ikke ethvert brudd på en tjenesteplikt vil kunne anses å innebære en straffbar handling. Det må blant annet ses hen til pliktbruddets karakter og hvor graveredende handlingen er. Riksadvokaten besluttet 7. mai 2015 i en sak som gjaldt søk i politiets registre uten tjenestemessig behov å gi påtaleunnlatelse til en person som var midlertidig ansatt i en sivil stilling i et politidistrikt. Personen hadde i tiden fra november 2013 til mai 2014 ved tre anledninger foretatt søk i politiets registre på en kollega, kollegaens ektefelle og en nevø. Riksadvokaten viste i avgjørelsen til at det i klagen fra kvinnens arbeidsgiver (politimesteren) blant annet var anført at allmennpreventive hensyn og faren for taushetsbrudd i politiet taler for en reaksjon. Det ble videre vist til at profesjonell informasjonshåndtering er viktig for tilliten til politiet.

Saken vedrørende B hadde visse likhetstrekk med ovennevnte, og Spesialenheten fant at det ut fra en samlet vurdering var grunn til å reagere med en vilkårsløs påtaleunnlatelse uten prøvetid, jf. straffeprosessloven § 69.

B hadde til Spesialenheten opplyst at han høsten 2016 i politiets register hadde søkt på X og Y. Søkene ble utført etter anmodning og samtykke fra X og Y.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at B ved dette hadde opptrådt straffbart. X og Y ville ved å kontakte politiet ha fått opplyst deres status i straffesakene. Det var ikke opplysninger om at B hadde utgitt annen informasjon enn det X og Y hadde anledning til å få. 

Taushetsplikt
B er i kraft av sin stilling undergitt lovbestemt taushetsplikt etter politiregisterloven § 23 flg.
Forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på lovbestemt taushetsplikt er straffbart etter straffeloven § 209.

Spesialenheten fant det ikke bevist at B hadde brutt sin taushetsplikt. Snapchat-en ble sendt til A og bildet var av henne. Det var ikke opplysninger om at B hadde formidlet informasjon fra politiets registre til andre. Denne delen av saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.


Vedtak:

Det er ilagt påtaleunnlatelse for overtredelse av straffeloven § 171.

 

Uke 14 og 15

Sak 85/17 – 123, 08.04.2017

 

KLAGE OVER POLITIETS SAKSGANG

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politidistriktet oversendte klage fra A til Spesialenheten. A klaget over at politiet brukte nesten 11 måneder på å avgjøre en sak om kroppskrenkelse.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av saksdokumentene at saken ble etterforsket. Den ble oversendt til mulig mekling i konfliktråd etter 7 ½ måned. Hovedforhandling ble senere berammet begrunnet i ikke vedtatt forelegg. Etter å ha fått opplyst at fornærmede ikke ville stille i rettssak, besluttet påtalemyndigheten å frafalle saken. A fikk underretning om at saken mot ham var henlagt etter bevisets stilling. Det var da gått nesten 11 måneder fra selve hendelsen fant sted.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 154/17 – 123, 03.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM FALSK INFORMASJON SOM HAR FØRT TIL URETTMESSIG DOM

 

Politidistrikt:

Sør-Vest og Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for falsk og svindlet informasjon som førte til urettmessig dom.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Anmeldelsen og øvrige e-poster fra A er gjennomgått.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, herunder to tingrettsdommer og en dom fra lagmannsretten.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (205) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke fremkommet opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 780/16 – 123, 04.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for brudd på taushetsplikten. A hadde vannskade i sin kjellerleilighet, og kom i konflikt med forsikringsselskapet om skadeoppgjøret. A mottok e-post fra forsikringsselskapet om at han ikke var velkommen som kunde fordi han hadde sagt noe om kvelning til saksbehandleren. A mente saksbehandleren hadde misforstått. Det er politiet som har holdt på å kvele A. A anførte at lensmannen hadde uttalt til forsikringsselskapet at han er “syk i hodet” eller likende.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra A. Spesialenheten har også vært i kontakt med forsikringsselskapet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 209, om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Det ble fra forsikringsselskapet opplyst at A hadde fremsatt trusler mot saksbehandlere i forbindelse med skadesaken, og forsikringsselskapet hadde derfor sendt varsel om oppsigelse. Oppsigelsen var utelukkende basert på As adferd overfor de ansatte. Forsikringsselskapet hadde også vurdert å anmelde A for trusler, og hadde i den sammenheng vært i kontakt med politiet. Forsikringsselskapet avviste av de fra politiet hadde mottatt taushetsbelagt informasjon om A.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke fremkommet opplysninger i saken som gjorde det sannsynlig at politiet hadde brutt taushetsplikten eller på annen måte hadde opptrådt straffbart.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 155/17 – 123, 31.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM GROVT UAKTSOM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Riksadvokatembetet, Rogaland statsadvokatembeter og Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte Riksadvokatembetet, Rogaland statsadvokatembeter og Sør-Vest politidistrikt for ikke å ta hans anmeldelser mot kommune og fylkesmann på alvor.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er gjort søk i politiets straffesaksregister.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

As anmeldelse av kommunen ble henlagt i september 2013, og henleggelsen er opprettholdt av statsadvokaten. Det er for øvrig en rekke saker i politiets straffesaksregister der A er registrert som fornærmet. Alle disse sakene er henlagt.

 

Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn av bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten. A har i flere av sakene påklaget henleggelsene og henleggelsene er opprettholdt.

 

Spesialenheten fant på bakgrunn av anmeldelsen og de innhentede opplysninger det ikke sannsynlig at ansatte i politiet, statsadvokatembetet eller riksadvokatembetet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar ved henleggelser av As anmeldelser.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 189/17 – 123, 04.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM UANSVARLIG OPPTREDEN I TRAFIKKEN

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en ikke navngitt tjenesteperson for uforsvarlig opptreden i trafikken. A kjørte fra en 40-sone og inn i en 50-sone da han fikk seg "en ordentlig støkk". Han så noe mørkt på høyre side av vegen. Da han passerte, så han en mørkkledd person som satt i vegkanten med laserutstyr for hastighetsmåling. A mente det var uansvarlig å plassere seg så nær kjørebanen med radarutstyret. Han observerte ikke vedkommende før han var like innpå og passerte. A var skremt ved tanken på at vedkommende kunne ha blitt påkjørt.

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke å iverksette etterforsking da det ikke var sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking.

 

 

 

Sak 69/17 – 123, 04.04.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG FEILFØRING I NAMSSAK

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte namsmannen og namsfogden for ulovlig dobbeltføring i en pengesak. Saken ble behandlet både av namsmannen og deretter av namsfogden. A anførte at det ikke var foretatt kvalitetssikring, noe som er lovstridig. Dobbeltbehandlingen medførte komplikasjoner for X og Y. Denne problemstillingen var nå løst, slik A oppfattet det.

 

A anførte også at det var begått saksbehandlingsfeil fordi lensmannen erklærte seg inhabil på et for sent tidspunkt.

 

Spesialenhetens undersøkelser

Det er opptatt forklaring fra A.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten er ikke et alminnelig kontrollorgan for politiet, og kvalitetssikring av politiets arbeid vil i alminnelighet være en oppgave som faller utenfor Spesialenhetens mandat.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiet og/eller namsembetet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 667/16 – 123, 10.04.2017

 

MELDING OM UTILSIKTET AVFYRING AV TJENESTEVÅPEN

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politidistriktet varslet Spesialenheten om at vådeskudd ble avfyrt. Der oppsto ingen personskade.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Tjenesteperson A, som avfyrte skuddet, og tjenesteperson B, som eide tjenestevåpenet, er avhørt som mistenkt.

Instruktør C er avhørt som vitne.

Det er utarbeidet dokumentasjon av åstedsundersøkelsene med fotoillustrasjon.

Utskrift fra politioperativt register for hendelsen er innhentet.

Det er innhentet kopi av aktuelle instrukser/regelverk.

Politihøyskolens opplæringsprogram i ny våpeninstruks er innhentet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 188, om uforsiktig omgang med skytevåpen

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Tjenestepersonene A og B hadde gjennomført patrulje. B skulle laste sitt utstyr over i en annen bil, og A hjalp ham. A åpnet våpenskapet i patruljebilen, tok ut Bs MP5 og ga ham våpenet. Deretter tok A ut Bs tjenestepistol. B var ikke klar til å ta i mot pistolen fordi han holdt på å legge MP5-en inn i den andre bilen. A tok derfor "press-sjekk" på Bs pistol og tok et kontrollert avtrekk i sikker retning mot bakken. Det gikk da av et skudd. A ble svært overrasket over at det gikk av et skudd. B opplyste til A at han pleier å ha magasinet i pistolen når han kjører patrulje – ett magasin i beltet og ett magasin i pistolen. A forklarte til Spesialenheten at han ved fremskutt lagring alltid har magasinene i hylster i beltet, og trodde at også A gjorde det på denne måten.

 

Saken er for A vurdert i forhold til straffeloven § 188 om uforsiktig omgang med skytevåpen.

 

Spesialenheten mente på bakgrunn av tjenestepersonenes forklaringer og etterfølgende undersøkelser på stedet, at avfyringen ikke var egnet til å volde fare for andres liv eller helse. Det ble lagt til grunn at A holdt tjenestepistolen i sikker retning vendt fra B og at det ikke var andre personer til stede.

 

Tjenesteperson B forklart at han i forkant av vakten hadde satt magasinet i pistolen. Magasinet var fylt med patroner. Han hadde ikke tatt ladegrep. Det var derfor ikke patron i kammeret. Dersom en ved et uhell trykker inn avtrekkeren på pistolen, skal det da ikke gå av skudd. Dette er måten han håndterer og frakter pistolen på når han kjører patrulje. Han mente hans opptreden ikke representerte noe faremoment siden pistolen ikke kunne avfyres før det var tatt ladegrep. B mente han hadde håndtert pistolen, ammunisjonen og magasin i henholdt til lokal instruks pkt. 2.1.3 om at ammunisjon skal bæres i belte eller være nedlåst i bilen. Det står ikke at våpen og magasin skal lagres hver for seg.

 

Spesialenheten gjennomgikk direktiver for behandling av våpen og ammunisjon. Det var ikke klart at Bs håndtering av våpenet innebar et instruksbrudd.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Administrativ vurdering:

Spesialenheten oversendte saken til administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med tanke på om det er ønskelig/behov for å klargjøre direktiv/instruks ved oppbevaring av våpen og ammunisjon ved fremskutt lagring. 

 

Uke 13

Sak 683/16 – 123, 27.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM UTILBØRLIG OPPTREDEN OG UNØDIG BRUK AV MAKT

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for utilbørlig opptreden og maktmisbruk mot henne og hennes sønn da de ble stanset av politiet mens de kjørte en bil som var meldt stjålet. I supplerende avhør forklarte A at hun heller ville betegne hendelsen som ufornuftig og hensynsløs adferd enn maktmisbruk og politivold. Ut over at A og sønnen ble påsatt håndjern, gjorde ikke politiet fysiske utfall mot dem.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg. Det er opptatt avhør av A.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Av politiets dokumenter og oppdragslogg fremgikk at politiet stanset bilen som A kjørte fordi den var meldt stjålet. A forklarte at hun leide bilen av bedriften X, og at hun kunne leie den så lenge hun ville for 350 kroner dagen. Hun hadde leid den i over fire måneder. A forklarte at X kunne sende henne faktura og at hun ville gjøre opp for seg. Politiet tok A og sønnen med til X, og det ble bekreftet at bilen var meldt stjålet. Det ble avtalt at X skulle fakturere A kr 350 per dag. Bilen ble levert tilbake til X. A og sønnen ble deretter dimittert. Det er ikke opplysninger i saken om uforholdsmessig maktbruk.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 718/16 – 123, 27.03.2017

 

ANMELDELSE FOR KRENKENDE UTTALELSE MV.

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A hadde hjemmebesøk av politiet. A svimte da av, og hørte langt borte at en stemme sa «Spiller du no, A». A anmeldte vedkommende polititjenestemann for krenkende kommentar/uttalelse.

 

A anmeldte også polititjenesteperson B for å ha gitt A opplysninger om at han hadde rett på gratis advokat i politiavhør. A hadde senere mottatt regning fra advokaten for 6 timers bistand.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, samt kopi av politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven 172, om grovt uaktsomme tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking på bakgrunn av As anførsler, da det ikke var sannsynlig at tjenestepersonene involvert i pågripelsen eller ved avhøret hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til uttalelsens karakter, samt at retten til å ha advokat under avhøret ikke uten videre innbefatter en rett til å ha advokat betalt av det offentlige, jf. straffeprosessloven § 98 og 100 annet ledd.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 129/17 – 123, 27.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL FOR IKKE Å TA ANMELDELSER PÅ ALVOR

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for tjenesteforsømmelse fordi de har henlagt hans anmeldelser av hacking.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder. Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn av bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten. A hadde benyttet seg av sin adgang til å påklage henleggelsen, og henleggelsen er opprettholdt av statsadvokaten.

 

Spesialenheten anså på bakgrunn av anmeldelsen og de innhentede opplysninger ikke å være holdepunkter for at påtalemyndigheten ved utøvelse av sin skjønnsmyndighet hadde begått straffbare tjenestehandlinger.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 787/16 – 123, 27.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL FOR at husnøkkel er på avveie

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A og B anmeldte politiet for ikke å ha tilbakelevert husnøkkel til Bs leilighet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra A og B. Tjenesteperson C har skrevet egenrapport om sine undersøkelser vedrørende nøkkelen.

 

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Tjenesteperson C opplyste at nøkkelen utvilsomt var tatt i beslag av politiet, ført i beslagsrapport i BL og ikke utkvittert fra BL. Nøkkelen var imidlertid aldri blitt innkvittert på beslagslager. Det var også klart at nøkkelen hadde vært brukt til åstedsundersøkelse av leiligheten. Det rådde usikkerhet om hva som hadde skjedd med nøkkelen etter dette.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ble ikke ansett som sannsynlig at ansatte i politidistrikt hadde opptrådt på slik måte at det var grunnlag for straffansvar.

 

B opplyst at hun om mulig ønsket erstatning for de utgifter det vil medføre å produsere ny nøkkel. Et slikt krav må eventuelt fremmes skriftlig til politidistriktet.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 824/16-123, 27.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for tvinge ham til å møte på politistasjonen hver dag kl. 10:00. A er fra Colombia og var i Norge som turist. At han ble tvunget til å møte på politistasjonen førte til at han ikke kunne se landet som turist. Han viste videre til at politiet ofte satte på ham håndjern og hadde manipulert ham til å innrømme forhold han ikke hadde begått.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen fra A og innhentet utskrift fra politiets oppdragslogg. Det ble også innhentet straffesaksdokumenter fra sak der A er anmeldt for ulovlig arbeid.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Det gikk frem av politiets saksdokumenter at A var ilagt daglig meldeplikt i 12 uker i medhold av utlendingsloven § 105. Det fremkom ingen opplysninger om bruk av håndjern mot A og dette var heller ikke nærmere konkretisert av A. Spesialenheten fant ikke indikasjoner på at A var blitt manipulert til å innrømme straffbare forhold. I avhør hadde han benektet at han hadde utført ulovlig arbeid. Han hadde adgang til å bringe spørsmålet om grunnlaget for meldeplikten inn for domstolen etter utlendingsloven § 105 annet ledd.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, da det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var handlet på en slik måte at det kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 735/16 – 123, 27.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM GROVT UAKTSOM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en politiadvokat for å ha ilagt ham forelegg uten først å ha innkalt ham til avhør slik at han kunne legge frem sin side av saken.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten har vært i kontakt med A for utdyping av anmeldelsen. Politibetjent B er avhørt som mistenkt. Politiets saksdokumenter er innhentet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgår av saksdokumentene at A ble ilagt forelegg for overtredelse av hundeloven fordi hans hund som gikk løs, hadde bitt en jente. Jenta måtte behandles med antibiotikakur.

 

Politiadvokat B forklarte at hun skrev ut forelegget fordi hun mente at saken var tilstrekkelig opplyst uten avhør av A. B ble oppringt av A, som ikke forsto hvordan han kunne bli ilagt forelegg uten å få forklare sin side av saken. B forklarte ham at det var frivillig å vedta forelegg, og at han kunne få forklare seg dersom han ønsket det. B opplyste at hun ikke hadde sendt saken til tingretten for beramming ennå, og at hun ville ta kontakt med A slik at han kunne avgi politiforklaring før saken sendes til retten.

 

Spesialenheten viste til at det av juridisk teori fremgår at et forelegg alltid bør være like godt fundert som en tiltalebeslutning. Det ble videre vist til påtaleinstruksen § 7-5 fjerde ledd. Riksadvokaten har i rundskriv 2/2012 presisert at straffesaksbehandlingen skal ha høy kvalitet og at dette er et ufravikelig krav. I dette ligger blant annet at påtalemyndigheten må være overbevist om siktedes straffeskyld for å ta ut tiltale og må også være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten. Videre er det påpekt at høy kvalitet er en forutsetning for å opprettholde og øke publikums tillit til politiets- og påtalemyndighetens straffesaksarbeid.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiadvokat B ved å utstede forelegget i saken hadde opptrådt straffbart.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 836/16 – 123, 28.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG BRUK AV MAKT

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte to tjenestepersoner for å ha oppsøkt ham på bopel, satt på ham håndjern og transportert ham til institusjon. 

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra de to mistenkte tjenestepersonene og operasjonsleder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten la til grunn at A var bosatt ved institusjonen og at han hadde reist tilbake til sin tidligere bopel. En lege hadde besluttet at han skulle tilbakeføres, og flere ansatte hadde forsøkt å overtale A til å bli med frivillig tilbake til institusjonen. A nektet, og ansatte ved institusjonen ba om politiets bistand til å transportere A tilbake. Tjenestepersonene B og C reiste til adressen. Etter gjentatte forsøk fra de ansatte, forsøkte tjenestepersonene å overtale A. Etter hvert tok de et lett tak i As armer, og han reiste seg frivillig. Etter noen steg, sparket han mot en av de ansatte ved institusjonen. Tjenestepersonene satte på ham håndjern og A ble deretter transportert i personbil i ca. 1 km tilbake til institusjonen. Håndjernene ble tatt av da de kom frem.  

 

Bistandsanmodningen ble fremmet muntlig i telefonsamtale med politiet, og Spesialenheten forsto tjenestepersonenes forklaringer slik at patruljens kontakt foregikk direkte med ansatte ved institusjonen, og at spørsmålet om evt. bruk av makt ikke var løftet til politimesteren eller var en del av dialogen med operasjonsleder. Oppdraget var et transportoppdrag der målet var å få A med tilbake til institusjonen frivillig. Det var Spesialenhetens vurdering at bistandsanmodningen ikke i utgangspunktet tilsa fysisk maktbruk med slik krav til skriftlighet som politiinstruksen § 13-4 beskriver. 

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestepersonenes bruk av makt mot A kunne innebære straffansvar. Det var over lengre tid forsøkt å få A frivillig med tilbake til institusjonen. Han reiste seg frivillig da tjenestepersonene tok lett tak i ham. Politiets grep var ikke å anse som ulovlig bruk av makt. Bruken av håndjern var foranlediget av at A sparket mot en av de ansatte ved institusjonen, og han ble påsatt håndjern i den hensikt å ha kontroll på ham. Håndjernene ble tatt av da A var transportert tilbake til institusjonen etter en kort kjøretur.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 786/16 – 123, 28.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM FALSK FORKALRING M.M.

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en politimann som oppsøkte hans mors bopel i 2015 for å se etter sin svigermors motorsag som han mente A hadde stjålet. Politimannen var uniformert, men sa det var "off the record". Det er anført at tjenestemannen tok to motorsager som tilhører As familie og leverte sagene til sin svigermor. Tjenestemannen returnerte senere med dem og sa at A hadde levert tilbake den stjålne motorsagen. A hadde ikke stjålet noen motorsag, men hadde vært i området på tur. A mistenkte tjenestemannen for falsk forklaring og brudd på tjenesteplikt.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det var begrensede opplysninger om tid og sted for hendelsen i anmeldelsen. Navn på tjenestemannen var ikke opplyst. Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med A uten å lykkes.

 

Spesialenheten innhentet kopi av dokumenter i politiets straffesaker som omhandlet A fra 2015, samt utskrift fra hendelser knyttet til A i politiets oppdragslogg for 2015.

 

I april 2015 var det nedtegnet i politiets oppdragslogg: "I løpet av sist helgen ble X, min svigerfar, frastjålet en Stihl motorsag som sto utenfor hans bopel. Samme helg observerte flere innbyggere i Y at A snoket rundt på annenmanns eiendommer. A bor for tiden i Z. Jeg tok kontakt og henstilte ham til å sette motorsagen på plass igjen. Han nektet for forholdet, men etter noen timer stod motorsagen på sin opprinnelige plass igjen.” Melder på saken var politibetjent B.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

 

Spesialenhetens vurdering:

En polititjenesteperson må ikke hevde politimyndighet i egne forhold eller når han i følge lov eller forskrift er ugild av andre grunner, med mindre inngrep antas påkrevet for å beskytte person eller eiendom mot overhengende fare, eller formålet med en uoppsettelig tjenestehandling kan forspilles ved opphold, jf. politiinstruksen § 5-3.

 

Det ble ikke opprettet anmeldelse mot A. Sakens øvrige opplysninger ga ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, da det ikke var sannsynlig at politibetjent B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 166/16 – 123, 28.03.2017

 

BRUK AV MAKT VED FREMSTILLING FOR LEGE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A har i anmeldelsen opplyst at hun ble hentet på bopel av tjenestepersonene B og C fordi de skulle transportere henne til legeundersøkelse. A anførte at hun ble nektet å ringe til legen og også nektet å reise til legen frivillig. Det er beskrevet at A på tidspunktet for hendelsen var 81 år gammel, 161 cm høy og ca. 50 kg. Hun ble båret med tvang av politiet og to ambulansearbeider ut i ventende ambulanse. Der ble hun bundet på armer og ben. Hun fikk blåmerker som følge av maktbruken mot henne.

 

As advokat vist til at tjenestepersonene hadde opplyst at oppdraget var et bistandsoppdrag og at kommunelegen hadde bedt om politiets bistand til transportering av A. Dette var også uttalt av lensmannen. Kommunelegen hadde på sin side avvist at han hadde bedt om politiets bistand. I følge kommunelegen hadde politiet vært i kontakt med ham på grunn av meldinger om A, men han hadde vurdert at det ikke var grunnlag for å beslutte bruk av tvang. Det forelå ingen skriftlig vedtak om tvungen undersøkelse eller vedtak om at politiet kunne hente A med tvang.

 

A mente politiet ikke hadde hjemmel til å hente henne med tvang og at politiet hadde overskredet grensene for lovlig maktbruk.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra tjenestepersonene B og C, samt lensmannen. Ambulansearbeider D ble avhørt som vitne.

Det er innhentet kopi av aktuelle saksdokumenter fra klagesaken.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

Straffeloven (1902) § 228 første ledd, om legemsfornærmelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Det ble fra A anført at politiet ikke hadde hjemmel til å komme til hennes bolig for å hente henne mot hennes vilje for legeundersøkelse. Hun viste til at det ikke forelå vedtak om bruk av tvang. Dette ble også bekreftet fra kommunelegen og fra politiet selv.

 

Det følger av politiloven § 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal yte andre offentlige myndigheter bistand når dette følger av lov eller sedvane. Politiet har også en plikt til å gi hjelp eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, jf. politiloven § 12.

 

Bistandsanmodninger reguleres av politiinstruksen § 13-4. Spesialenheten fant ikke å betvile lensmannens forklaring om at han oppfattet det slik at oppdraget var et samarbeid mellom politiet og helsevesenet. Han hadde forut for oppdraget vært i kontakt med kommunelegen og andre i helsevesenet grunnet bekymring for As helsetilstand, og at han ønsket å finne en løsning fordi det var hans vurdering at politiet ikke var rette instans til å hjelpe A. Sett med bakgrunn i forklaring fra kommunelegen fremsto det for Spesialenheten at bakgrunnen/forutsetningene for oppdraget ikke var slik avklart som lensmannen oppfattet det. Det var ikke kjent for Spesialenheten hva som var årsaken til uklarheten mellom lensmannen og kommunelegen. Spesialenheten bemerker at det uansett tilligger politiet å kontrollere det rettslige og faktiske grunnlaget, jf. politiinstruksen § 13-4 annet ledd, og Spesialenheten mente lensmannen kunne kritiseres for ikke i tilstrekkelig grad å ha kontrollert grunnlaget før oppdraget om å transportere A til lege ble iverksatt

 

Ikke et hvert brudd på instruks kan medføre straffansvar. Spesialenheten fant det ikke bevist at lensmannen hadde utvist grov uforstand i tjenesten. Fordi etterforskingsresultatet ikke med særlig styrke talte mot at det var begått en straffbar handling, ble saken henlagt for lensmannen etter bevisets stilling.

 

Når det gjaldt spørsmål om straffansvar for tjenestepersonene som utførte oppdraget, ble det vist til at straffansvar må vurderes ut fra situasjonen som forelå, slik den fortonte seg for de involverte tjenestepersoner der og da. Oppdraget var gitt dem av lensmannen, og tjenestepersonene B og C har forklart at de oppfattet oppdraget som et helseoppdrag, der de skulle bistå med å bringe A til legeundersøkelse. B var også i kontakt med kommunelegen for å rekvirere ambulanse for transporten siden A ikke ville bli med frivillig. Også ambulansearbeider D forklarte at han oppfattet oppdraget som et helseoppdrag.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestepersonene, ved å gjennomføre oppdraget som var tildelt dem, hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

A hadde også anført at Bs bruk av makt overskred grensen for lovlig maktbruk.

 

Politioverbetjent B forklarte at han tok armene sine bakfra rundt livet til A og låste hendene hennes med sine hender. De to ambulansearbeiderne tok tak i hver sin fot, og sammen bar de A ut i ambulansen og la henne på båren. Hun ble festet med sele på båren slik alle som blir transportert med ambulanse blir. Det er en slags sikkerhetssele på overkroppen og vanlig sele rundt bena. Ambulansearbeider D forklarte i hovedsak det samme som B om maktbruken mot A for å få henne inn i ambulansen.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at B bruk av makt var uforholdsmessig eller unødvendig i situasjonen. Det ble også vektlagt at det forut for bæringen ble brukt tid, både fra de politiansatte og ambulansearbeiderne, med å forsøke å overtale A til å gå frivillig. 

 

Vedtak:

Saken er henlagt etter bevisets stilling for lensmannen. For tjenestepersonene ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

               

Administrativ avgjørelse:

Saken er sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 fjerde ledd.

 

 

 

Sak 133/16 – 123, 22.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM SØK I POLITIETS REGISTRE UTEN TJENESTEMESSIG BEHOV OG BRUDD PÅ TUSHETSPLIKT

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldt en tjenesteperson B, som han er i familie med, for å ha søkt på ham i politiets registre og for å ha videreformidlet opplysninger om A til et annet familiemedlem. A opplyste at han i forbindelse med at han skulle sone en dom, fortalte han B hva han var domfelt for. Noe senere besøkte B ham i fengselet. A fikk da inntrykk av at B visste mer enn det han hadde fortalt.

Spesialenhetens undersøkelser og nærmere om saksforholdet:

A ble avhørt av Spesialenheten. B ble avhørt som mistenkt. Et tredje familiemedlem ble avhørt som vitne.

 

Kripos undersøkte Bs søkeaktivitet på A i alle politiets registre. Det ble avdekket at B på to datoer hadde gjort søk på A. Søkene var gjort i tiden rundt det tidspunkt da A fortalte til B at han skulle sone en dom.  


Rettslig grunnlag:          

For registersøk anvendes straffeloven (2005) § 171 om forsettlig tjenestefeil. Straffeloven (2005) § 209 og § 210 regulerer forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på taushetsplikten.
 
Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant det bevist at B ved to anledninger hadde foretatt registersøk på A uten at det var tjenestemessig behov. B forklarte at hun foretok søkene fordi hun ble svært bekymret.

 

Spesialenheten fant det bevist at A ikke hadde tjenestemessig behov for søkene. Politiregisterloven åpner ikke for at ansatte i politiet skal kunne søke på enhver person med den begrunnelse at kunnskapen har en eller annen politimessig relevans og kan være nyttig å kjenne til. Søket må være knyttet til polititjenestepersonens oppgaveløsning i politiet. Det ble reagert med en vilkårsløs påtaleunnlatelse uten prøvetid. Allmennpreventive hensyn og faren for taushetspliktbrudd i politiet talte for en reaksjon. Spesialenheten fremhevet at profesjonell informasjonshåndtering er viktig for tilliten til politiet.

Spesialenheten fant ikke det ikke bevist at B hadde brutt taushetsplikten ved å videreformidle opplysninger til et annet familiemedlem. Det var ikke holdepunkter for at B hadde gitt andre opplysninger om A enn de opplysningene A selv hadde fortalt til B.    

Vedtak:

B ble gitt vilkårsløs påtaleunnlatelse for søk i politiets registre. Anførselen om brudd på taushetsplikten ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 354/16 – 123, 29.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM KORRUPSJON

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politiet ble kontaktet av A. A hadde fått opplyst fra B at hun hadde truffet utenlandske tilreisende tiggere som hadde sagt at en polititjenestemann hadde lovet å la dem være i fred dersom de betalte ham penger. Denne tjenestepersonen skulle være X. A hadde også hørt fra B at utenlandske tilreisende ved to tilfeller hadde blitt stanset i bil og gitt forelegg. De måtte betale penger kontant til politiet uten å få kvittering for at forelegget var betalt. Politiet varslet Spesialenheten om opplysningene.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra politiet som melder, den mistenkte tjenestepersonen X og vitnene A, B og C.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 171, om misbruk av offentlig myndighet

 

Spesialenhetens vurdering:

Meldingen om at en polititjenestemann har tilbudt utenlandske tilreisende å være i fred mot betaling var opprinnelig basert på opplysninger fra B. B forklarte i avhør hos Spesialenheten at hun ikke kjente til at dette hadde skjedd. Det var ikke andre opplysninger i saken som underbygget påstanden.  

 

Spesialenheten fant ut fra etterforskingen ikke holdepunkter for at tjenesteperson X hadde opptrådt straffbart ved stans av utlendinger og etterfølgende betaling av forelegg. Det ble opplyst at hvert enkelt forelegg er nummerert og at kontant betaling skal anmerkes på forelegget og i egen kvitteringsbok før foreleggene kontrolleres av politijurist. Spesialenheten hadde ikke mottatt opplysninger om personalia til de personer som skulle ha fått utstedt forelegg, eller andre nærmere opplysninger om hendelsene. Det har ikke latt seg gjøre å undersøke foreleggene og om det i forbindelse med utstedelse av disse er begått straffbart forhold.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 95/17 – 123, 30.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å stanse ham i trafikkontroll. A var stanset flere ganger over flere år, og mente seg trakassert av politiet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er foretatt undersøkelser i Strasak.

 

Spesialenheten anmodet om utskrift fra politioperativt register for hendelser der A var omtalt i perioden 2016 til 2017. Politidistriktet hadde ikke nedtegnelser knyttet til A i denne perioden, og henvendte seg til det lokale lensmannsdistrikt og til UP for å undersøke om de hadde kjennskap til at A var stanset og kontrollert.

 

Distriktssjef i UP svarte at UP stanser svært mange førere i løpet av et år. Ca. 80 % av disse kontrollene er kun rutinekontroll med sjekk av førerrett og alkotest. Slike tilfeldige kontroller nedtegnes ikke.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgår av vegtrafikkloven § 10 at politiet kan stanse fører av kjøretøy for kontroll. Det er ikke krav om mistanke om straffbart forhold for at politiet kan stanse vedkommende. Føreren plikter å vise frem dokumenter som det er påbudt å ha med under kjøringen. I Politirett, Auglænd m.fl., side 804 er det uttalt at vegtrafikkloven § 10 første ledd gir politiet en vid stansingshjemmel. 

 

Det er fastsatt i vegtrafikkloven § 22a at politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om motorvognfører er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel når han er blitt stanset i trafikkontroll.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 84/17 – 123, 30.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM GROVT UAKTSOM TJENESTEFEIL I FORBINDELSE MED UTSTEDELSE AV FORELEGG

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiadvokat B, som hadde ilagt ham forelegg for manglende regnskapsføring.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

A vedtok ikke forelegget, og ba om utsatt frist til å komme med merknader. Etter at A kom med skriftlige merknader, ble saken etterforsket. Etter at A var varslet om at saken ville bli oversendt tingretten, kom A med ytterligere skriftlige merknader og vedlegg. Noen dager forut for hovedforhandlingen forhandlet As advokat foreleggets størrelse ned med 10 000 kroner. A mente seg tvunget til å vedta forelegget og at politiadvokaten kunne bebreides for at hans tapte arbeidsfortjeneste. 

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 76/17 – 123, 31.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TILSIDESETTELSE AV BORGERNES RETTIGHETER

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å tilsidesette borgernes rettigheter og for tjenesteunnlatelse. Han opplyste å ha vært i konflikt med sin nabo i nærmere 6 år. Politiet gjør ikke nok for å bistå.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten innhentet kopi av 10 saker som gjaldt konflikten mellom A og naboen der de hadde anmeldt hverandre. De hadde påklaget henleggelser, det var ilagt besøksforbud og gjort forsøk på mekling i konfliktrådet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

Straffeloven (1902) § 324, om brudd på tjenesteplikt

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Anmeldelsen rettet seg politiets arbeid fra 2013 og fremover. Aktuelle straffebestemmelser var vurdert å være straffeloven (1902) §§ 324 og 325 og straffeloven (2005) § 172. Et eventuelt straffansvar etter disse bestemmelsene foreldes etter 2 år. 

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking knyttet til de forhold som eventuelt ikke var foreldet, da det ikke var opplysninger om politiets håndtering som gjorde det sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 739/15 – 123, 31.03.2017

 

ANMELDELSE FOR Å HA HENLAGT SAK OM KORRUPSJON

 

Politidistrikt:

Hordaland politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiadvokat B for grov uforstand i tjenesten for å ha henlagt en anmeldelse om korrupsjon uten å foreta etterforsking og konferere med etterforskerne på saken.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra mistenkte og vitner.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

Det er foretatt undersøkelser i politiets registre.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenhetens etterforsking viste at det var foretatt relevante undersøkelser før saken ble henlagt etter straffeprosessloven § 224 på undersøkelsesstadiet. Før politiadvokat B henla saken hadde han snakket med etterforskerne om dette. Iverksettelse av etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 er en påtaleavgjørelse som treffes av påtalemyndigheten etter en vurdering av sannsynlighet for at det er begått en straffbar handling, forholdsmessighet og saklighet. Det er anledning til å ta med ressurssituasjonen til politidistriktet når det vurderes om etterforsking skal iverksettes eller ikke.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiadvokat B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble lagt vekt på at det var foretatt relevante undersøkelser før henleggelsen og at det lå innenfor politidistriktets organisering at politiadvokat B henla saken.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

Uke 12

Sak 486/16 – 123, 20.03.2017

 

ANMELDELSE FOR Å HA AVLIVET FREDET FISKEMÅKE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for avliving av en fiskemåke. Politiet hadde fått melding om en måke som var skadet i foten, og dro til stedet og avlivet måken. Det viste seg at dette var en ringmerket måke som var oppfostret av A. Undersøkelse på dyreklinikk underbygget at måken ikke hadde alvorlige skader da den ble avlivet. A anførte at avlivingen ble gjennomført uten at det først ble foretatt nødvendige undersøkelser og at det ikke var åpenbart at måken var syk da den ble avlivet. A anførte også at avlingen av fiskemåken medførte overtredelse av naturmangfoldloven siden fiskemåker er oppført på rødlisten.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Avliving for å hindre at dyr lider unødig er tillatt i samsvar med dyrevelferdsloven, jf. naturmangfoldloven § 17 siste ledd.

 

Det følger av dyrevelferdsloven § 4 første ledd første punktum at enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, så langt mulig skal hjelpe dyret. Videre fremgår av dyrevelferdsloven § 4, annet ledd første punktum at dersom det er åpenbart at et dyr ikke kan leve eller bli friskt, kan den som påtreffer dyret avlive det med det samme.

 

I Ot prp. Nr. 15 (2008-2009) uttales følgende om denne bestemmelsen: "Hva slags hjelp som kreves etter loven, må vurderes i et kortsiktig perspektiv. Hjelpen kan for eksempel gå ut på å slippe løs dyr som sitter fast eller som er innestengt i hus eller bringe dyr til veterinær. Avliving vil avslutte lidelse, selv om en annen behandling kunne gjort dyret friskt igjen. Avliving må derfor regnes som nødvendig og/eller god nok hjelp i mange tilfelle, særlig for ville dyr og dyr med ukjent eier."

 

Politiet avlivet måken etter opplysning om at den fremsto som skadet. A har avvist at måken var syk/skadet da den ble avlivet og har vist til etterfølgende undersøkelser. Hun har også påpekt at politiet skulle ha undersøkt påstanden om skade nærmere før måken ble avlivet, også sett i sammenheng med at fiskemåker er oppført på rødlisten.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det var ikke opplysninger i saken om at avlivingen ikke ble utført på forsvarlig vis, slik at måken ble påført unødig lidelse.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

               

Administrativ vurdering:

Saken oversendes politimesteren for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på avling av dyr og fugler.

 

 

 

Sak 446/16 – 123, 21.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM UNØDIG BRUK AV MAKT

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A opplyste at politiet hadde hentet henne på legevakten for å transportere henne hjem. Da hun ble stengt inne i politibilen ble hun hysterisk og begynte å slå jakken sin i døren. Politiet tok tak i henne. Armene ble forsøkt bendt bak på ryggen samt utover slik at de holdt på å brekke. Samtidig ble hodet hennes også slått i gulvet flere ganger, og politiet satte en fot på hodet hennes. Politiet tok også hendene/armene rundt As hals slik at hun mistet pusten. Politiet transporterte henne til arresten i stedet for å kjøre henne hjem. I følge A skrek hun i et døgn før hun fikk tilsyn av lege i arresten. Hun ble deretter løslatt.

 

Ca. en uke senere ble A lagt inn til observasjon på legevakten. I følge epikrise fra legevakten var det mistanke om omfattende vold som følge av blåmerker på kroppen. A opplyste at blåmerkene skyldtes politiets behandling av henne. A var også redd for å fortelle hva politiet hadde gjort mot henne.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra to tjenestepersoner.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, oppdragslogg og epikrise.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Politiet var tilkalt til legevakten fordi A nektet å forlate stedet. Politibetjent B forklarte at han satte seg bak i cellerommet på politibilen sammen med A. Han forsøkte å finne ut hva som var problemet og hvorfor hun ikke ville reise hjem. Tjenesteperson C kjørte politibilen. Kjøreturen gikk først greit. A var rolig selv om hun var frustrert. B vurderte at det ikke var nødvending med håndjern. Etter å ha kjørt en kort stund begynte A plutselig å skrike. Hun vrengte av seg jakken og slo den mot B. For å få kontroll på A tok B tak i hennes høyre hånd/arm. Hun hadde venstre arm fri og klarte å ta tak i den ene underarmen til B og klore ham slik at han fikk sår. A ville ikke roe seg og fortsatte med å skrike og klore. B forklarte at han brukte arrestasjonsteknikken "enkel nedpress forover" for å få kontroll på A. Han presset henne fremover og deretter ned på gulvet. I påfølgende bevegelse vridde han kroppen hennes slik at hun ble liggende med sin høyre side ned mot gulvet med hendene bak på ryggen. B satt på kne bak ryggen hennes og holdt begge hendene hennes med sine hender. B bestemte seg for ikke å sette på A håndjern siden det var trangt bak i bilen og han vurderte at han hadde kontroll. Det var heller ikke lang kjøretur til politistasjonen. Tjenesteperson C stanset bilen fordi han hørte et “rabalder” bak i celledelen. Han åpnet bakdøren for å se til A og B. B holdt da i A for å roe henne. Tjenestepersonene ble enige om å kjøre rett til arresten. 

 

A og B ga ulike forklaringer om Bs bruk av makt mot A i cellerommet under transporten. Spesialenheten fant ikke å kunne sette til side Bs forklaring om at A uten forvarsel utagerte på en slik måte at det var påkrevd at han gjenvant kontrollen. I denne situasjonen fremsto maktbruk fra Bs side nødvendig og forholdsmessig. Spesialenheten mente det ikke var andre opplysninger i saken som bevismessig underbygget at politiet hadde opptrådt straffbart.

Det var videre ikke bevismessige holdepunkter for at B ved inkvireringen av A hadde opptrådt straffbart.

 

Det var ikke opplysninger i saken om at tjenesteperson C hadde utøvd makt mot A. Det var heller ikke opplysninger om at han på annet vis hadde opptrådt straffbart i sin håndtering av A. 

 

Spesialenheten kunne ikke se at politiet i forbindelse med arrestoppholdet hadde handlet på en måte som var straffbar. A hadde fått legetilsyn.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 120/17 – 123, 22.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM USANNE BESKYLDNINGER

 

Politidistrikt:

Hordaland statsadvokatembeter

 

Anmeldelsen:

A anmeldte statsadvokat B å ha kommet med dypt krenkende og usanne beskyldninger mot A og en kvinne X om at de var kjærester på midten av 1990-tallet. Larsen reagerte også på at statsadvokat B i telefonsamtale med A uttalte at A bør glemme hele saken og komme seg videre i livet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av aktuell påtegning fra statsadvokat B.

 

A har inngitt en rekke anmeldelser til Spesialenheten knyttet til det samme saksforholdet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 75/17 – 123, 22.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG MAKTBRUK

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A opplyst at han dagen før hadde falt om i føling og ble påført håndjern av politiet. Ansatte ved akuttmottaket på sykehuset hadde nektet for at politiet hadde påført ham håndjern. Selv husket A ekstreme smerter og at en politimann kjeftet på ham og ba ham roe seg ned.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

A har sendt en rekke e-poster til Spesialenheten og tatt telefonisk kontakt der han blant annet har beskrevet at han blir overvåket av politiet. Spesialenheten har de siste 12 måneder behandlet flere anførsler fra A.

 

Det er innhentet kopi av politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det var i politiets oppdragslogg nedtegnet at A hadde møtt på politistasjon. Han snakket mye og usammenhengende. Det ble ikke iverksatt operative tiltak.

 

Senere same dag kontaktet en drosjesjåfør operasjonssentralen. Han hadde hatt A som passasjer. A hadde betalt, men ville ikke forlate drosjen. Drosjesjåføren forhandlet med A i 20 minutter uten å lykkes i å få ham ut. Det er nedtegnet at en politipatrulje reiste til stedet. A utagerte, fremsto å være i psykisk ubalanse, samarbeidet dårlig og måtte påsettes håndjern. Politiet kontaktet AMK, som sendte ambulanse. A ble sendt til sykehus i ambulanse, og politipatruljen ble frigjort.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 114/17 – 123, 22.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TRAKASSERING

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politimesteren som øverste ansvarlig for at to uniformerte polititjenestepersoner en lørdag ca. kl. 21:30 ringte på hos As mor. A mente tjenestepersonenes opptreden var hensynsløs og måtte anses som trakassering. Politiet ønsket å snakke med A som har opphold på samme adresse som sin mor. Henvendelsen gjaldt ikke en straffesak. A viste til at forkynninger og andre sivile gjøremål ikke skal skje på helligdager eller utenfor dagtid, og at sivile oppdrag i utgangspunktet skal gjøres av personer kledd i sivil.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av politiets saksdokumenter at henvendelsen fra politiet gjaldt en forvaltningssak om inndragning av As førerkort. Det var opplyst at A ikke besvarte skriftlige henvendelser i førerkortsaken, og unnlot å levere inn sitt førerkort. Politiet var på adresse for å hente førerkortet. Førerkortet ble overgitt frivillig. A hadde uttrykt misnøye med at politiet hadde kommet sent lørdags kveld. Det var notert i oppdragsloggen at patruljen ikke hadde hatt tid til å komme tidligere, grunnet skriving i viktigere saker.

 

Det fremgår av politiloven § 6 at politiet skal opptre med tanke for personers integritet slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.

 

Oppmøte av politi vil ofte i seg selv bli lagt merke til og kan for noen oppleves som stressende. Bruk av for eksempel sivilt antrukket politi og bil vil kunne redusere oppmerksomheten. Spesialenheten fant imidlertid ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking knyttet til politiets gjennomføring av oppdraget ved å være uniformerte og å gjennomføre oppdraget en lørdags kveld, idet det uansett ikke anses sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Uke 11

Sak 550/16 – 123, 13.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en tjenesteperson B for hans språkbruk ved forkynning av et besøksforbud.

A satte seg inn i politibilen, men lukket ikke bakdøren fordi hun har klaustrofobi. Hun fikk beskjed om å sette seg skikkelig inn i bilen. A sa at hun hadde problemer med å sitte "innesperret" på grunn av hendelser hun tidligere har vært utsatt for. A har anført at den ene politibetjenten da sa "Det driter jeg i." A gikk ut av politibilen og over i sin egen bil. Hun var fortvilet og gråt. I følge A kom politimannen over til hennes bil og begynte å skrike til henne. Hun ble mer "satt ut". Hun måtte på ny gå over i politibilen, hvor hun fikk overlevert besøksforbudet etter at hun kvitterte på at det var mottatt. Politibetjenten sa at hun måtte være litt blidere neste gang hun snakket med politiet. A uttalte at hun aldri mer ville snakke med ham. Deretter kjørte hun hjem. Hun sendte senere en klage til lensmannen.

 

A forklarte under gjennomlesing av avhøret at hun hadde opplevd at lensmannen hadde lyttet til henne og kommet henne i møte i forhold til klagen hun sendte. I ettertid har A opplevd at politiet har håndtert henne bedre.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

"I tjenesten skal en politimann opptre med den ro og beherskelse som situasjonen krever. En politimann må ikke la seg provosere ved motstand eller fornærmelser. Uten en rolig opptreden kan han ikke opprettholde sin autoritet og vente nødvendig bistand og støtte fra den besindige del av publikum", jf. politiinstruksen § 5-2.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Opplysningene i saken gjorde det ikke sannsynlig at politiets opptreden kunne innebære straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 551/16 – 123, 13.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for at hun ble innbrakt i arrest sammen med en person (B) som hadde bedt A om å kjøre ham. A hentet B og kjørte ham til adresse X. Hun ventet utenfor i bilen mens B gikk inn. A ble deretter kontaktet av en polititjenesteperson i sivil, og arrestert. A opplyste at hun hadde klaustrofobi og at hun derfor ikke kunne oppholde seg i lukkede rom. Til tross for dette ble hun plassert i celledelen av politibilen og transportert til arresten. Hun fikk ikke snakke med lege. Hun ble løslatt etter avhør påfølgende dag. B, som også var arrestert, hadde da forklart til politiet at A ikke hadde noe å gjøre med tyveriene han ble pågrepet for. A anførte at politiet kunne ha avklart dette raskere slik at hun kunne ha sluppet å sitte i arresten hele natten. Hun var livredd og sovnet kun innimellom av ren utmattelse.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra A.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, oppdragslogg og arrestlogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

A satt nattestid i bilen og ventet på B. Politiet, som var blitt varslet om et innbrudd i nærheten, henvendte seg til A og fant en del ”gods” i bilen. På adressen der A sto parkert, påtraff politiet B og C. Alle tre ble siktet for innbrudd og tyveri, og satt i fengslig forvaring i arrest. Alle tre ble avhørt samme dag som de ble pågrepet. A ble løslatt etter avhør. Hun sov deler av tiden frem til hun ble avhørt.

 

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sammendrag uke 11 (13.03-17.03) – Vest

Sak 550/16 – 123, 13.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en tjenesteperson B for hans språkbruk ved forkynning av et besøksforbud.

A satte seg inn i politibilen, men lukket ikke bakdøren fordi hun har klaustrofobi. Hun fikk beskjed om å sette seg skikkelig inn i bilen. A sa at hun hadde problemer med å sitte "innesperret" på grunn av hendelser hun tidligere har vært utsatt for. A har anført at den ene politibetjenten da sa "Det driter jeg i." A gikk ut av politibilen og over i sin egen bil. Hun var fortvilet og gråt. I følge A kom politimannen over til hennes bil og begynte å skrike til henne. Hun ble mer "satt ut". Hun måtte på ny gå over i politibilen, hvor hun fikk overlevert besøksforbudet etter at hun kvitterte på at det var mottatt. Politibetjenten sa at hun måtte være litt blidere neste gang hun snakket med politiet. A uttalte at hun aldri mer ville snakke med ham. Deretter kjørte hun hjem. Hun sendte senere en klage til lensmannen.

 

A forklarte under gjennomlesing av avhøret at hun hadde opplevd at lensmannen hadde lyttet til henne og kommet henne i møte i forhold til klagen hun sendte. I ettertid har A opplevd at politiet har håndtert henne bedre.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

"I tjenesten skal en politimann opptre med den ro og beherskelse som situasjonen krever. En politimann må ikke la seg provosere ved motstand eller fornærmelser. Uten en rolig opptreden kan han ikke opprettholde sin autoritet og vente nødvendig bistand og støtte fra den besindige del av publikum", jf. politiinstruksen § 5-2.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Opplysningene i saken gjorde det ikke sannsynlig at politiets opptreden kunne innebære straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 551/16 – 123, 13.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for at hun ble innbrakt i arrest sammen med en person (B) som hadde bedt A om å kjøre ham. A hentet B og kjørte ham til adresse X. Hun ventet utenfor i bilen mens B gikk inn. A ble deretter kontaktet av en polititjenesteperson i sivil, og arrestert. A opplyste at hun hadde klaustrofobi og at hun derfor ikke kunne oppholde seg i lukkede rom. Til tross for dette ble hun plassert i celledelen av politibilen og transportert til arresten. Hun fikk ikke snakke med lege. Hun ble løslatt etter avhør påfølgende dag. B, som også var arrestert, hadde da forklart til politiet at A ikke hadde noe å gjøre med tyveriene han ble pågrepet for. A anførte at politiet kunne ha avklart dette raskere slik at hun kunne ha sluppet å sitte i arresten hele natten. Hun var livredd og sovnet kun innimellom av ren utmattelse.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra A.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, oppdragslogg og arrestlogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

A satt nattestid i bilen og ventet på B. Politiet, som var blitt varslet om et innbrudd i nærheten, henvendte seg til A og fant en del ”gods” i bilen. På adressen der A sto parkert, påtraff politiet B og C. Alle tre ble siktet for innbrudd og tyveri, og satt i fengslig forvaring i arrest. Alle tre ble avhørt samme dag som de ble pågrepet. A ble løslatt etter avhør. Hun sov deler av tiden frem til hun ble avhørt.

 

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 293/16 – 123, 13.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenestepersoner for håndtering av sak hvor hun var utsatt for vold fra sin samboer. 

Volden fra samboeren førte til at hun fikk angst. A mente politiet burde ha sett problemene som hun fikk og sørget for at hun fikk skikkelig oppfølging av psykolog. Hun fikk tildelt en SARA-kontakt hos politiet som hun hadde flere samtaler med. A fikk et klart inntrykk av at det som fremkom mellom henne og SARA-kontakten ikke skulle bli tatt inn i straffesaksdokumentene. A mente dette skjedde slik at noen av opplysningene ble lagt inn i straffesaken. Dette førte til at samboeren ble varetektsfengslet og dømt.

 

A innga anmeldelsen fordi hun følte at hun hadde blitt urettferdig behandlet. Hun hadde ikke til hensikt at noen skulle bli tiltalt og straffet. A opplyste senere til Spesialenheten at hun hadde vært til samtale med lensmannen og at hun opplevde at politiet i ettertid har håndtert henne på en bedre måte når hun av ulike årsaker har hatt kontakt med dem. Dette har bedret hennes forhold til politiet. Hun ønsket å overlate til Spesialenheten å vurdere hvorvidt noen av politibetjentene og hendelsene som hun har vist til i anmeldelsen skulle være gjenstand for etterforsking.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra A.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

Det er innhentet dom og rettsbok fra tingrett og lagmannsrett, der As daværende samboer ble dømt for vold mot A. Foruten rettsmedisinsk undersøkelse forelå det bevis blant annet i form av vitneforklaringer fra personer som observerte volden. Ved gjennomgang av tingretts- og lagmannsrettsdommene med rettsbøker syntes det ikke som om SARA-risikovurderingen var fremlagt.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Påtalemyndigheten skal påtale overtredelser av straffeloven § 282, uavhengig av om fornærmede ønsker å anmelde mishandlingen, jf. straffeprosessloven § 62a.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking da det ikke var opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 679/16 – 123, 14.03.2017

 

ANMELDELSE AV RIKSADVOKATEN

 

Anmeldelsen:

A anmeldt Riksadvokaten for å ha besluttet at påtalemyndigheten ikke ville begjære gjenåpning av fellende straffedom mot A. Gjenopptakelseskommisjonen hadde As gjenåpningsbegjæring til behandling. A mente det var lovstridig at Riksadvokaten på eget initiativ ikke hadde begjært gjenåpning.

 

Spesialenhetens undersøkelser og nærmere om saksforholdet:
Anmeldelsene knyttet seg til en sedelighetssak som ble anmeldt til politiet i 2011. Anmeldelsen er en av mange knyttet til samme kompleks. Spesialenheten har ved tidligere behandling av samme kompleks innhentet alt etterforskningsmateriell fra politisaken. Sedelighetssaken ble behandlet i tingretten i 2012 og i lagmannsretten i 2013. A er domfelt i begge instanser til en straff av fengsel i 6 år. Saken ble behandlet i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i 2015. Kommisjonen kom til at vilkårene for gjenåpning ikke var til stede. Det forelå i 2016 ny begjæring til Kommisjonen for gjenåpning av straffesak. A har anmeldt Kommisjonen til politiet.

Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.


Spesialenhetens vurdering:
Spesialenheten finner ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke fremkommet opplysninger som gjorde det sannsynlig at det er opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking.

 

 

 

Sak 477/16 – 123, 14.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM KROPPSKRENKELSE, ULOVLIG INNBRINGELSE M.M.

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politibetjent B for ulovlig innbringelse, ulovlig bruk av makt, unødvendig bruk av håndjern, samt for tjenestefeil. A opplyste at politibetjent B uten foranledning tok et hardt tak As arm og tvang ham i bakken. A ble deretter påført håndjern og innbrakt til arresten. A mente vilkårene for innbringelse etter politiloven § 8 ikke var til stede og at politibetjent B fremprovoserte innbringelsen gjennom sin nedlatende og dominerende opptreden. A mente også at vilkårene for å benytte håndjern ikke var tilstede og at politibetjent B hadde begått en tjenestefeil. Vedlagt anmeldelsen var 12 bilder som viste at A lå på bakken med håndjern på. To politibetjenter satt ved siden av ham. Han ble deretter ført til en ventende cellebil.   

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 171, om tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

A var tidligere på dagen bortvist fra stedet av en annen politipatrulje. I følge politiets anmeldelse forsøkte politibetjent B å vise A bort fra stedet på nytt. Politiet oppfattet A som aggressiv. Han fremsatte ukvemsord mot politiet. Etter å ha gitt A gjentatte pålegg om å forlate området la politibetjent B hånden sin på ryggen til A for å føre ham ut av området. A motsatte seg dette. A ble lagt i bakken og innsatt i fengslig forvaring etter ordre fra politiadvokat C. Det ble under ransaking av ham funnet en ulovlig tablett. A erkjente ordensforstyrrelse og oppbevaring av tabletten. A ble løslatt etter ca. 2 timer.

Politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6 fjerde ledd. For all tjenesteutførelse gjelder et forholdsmessighetsprinsipp, og midlene som anvendes må være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig, jf. politiloven § 6 annet ledd. Av politiinstruksen § 3-2 tredje ledd fremgår at politiet kan benytte håndjern på personer som under pågripelse eller transport truer med eller gjør seg skyldig i vold, eller det er grunn til å frykte at personer vil utøve vold. Dessuten kan slike midler brukes mot person som forsøker å påføre seg skade, og ellers for å hindre forspillelse av bevis.

Spesialenheten fant etter gjennomgang av sakens opplysninger det ikke sannsynlig at politibetjent B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vektlagt at A ikke etterkom politiets pålegg, at han fremsto aggressiv og satte seg til motverge. Han var også i besittelse av en ulovlig tablett.  

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 12/17 – 123, 12.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM URIKTIG OPPRETTELSE AV ANMELDLSE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte ansatte i politiet for å opprette anmeldelse mot A for brudd på besøksforbud. A mente anmeldelsen var opprettet i hat mot ham og/eller med ønske om å foregripe varslete anklager om egne lovbrudd.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

 

Spesialenhetens vurdering:

Anmeldelsen fra A retter seg mot Vest politidistrikts sak er politibetjent B 13. mai 2014 opprettet anmeldelse mot A for å ha "oppsøkt X-adresse under visning for å sabotere salg av bolig." Det er i anmeldelsen nedtegnet "Bakgrunnen for at politiet ble tilkalt var at det ett par dager tidligere ble inngitt en anmeldelse for plagsom adferd og mistenkte ble ilagt besøksforbud. Dette ble forkynt for mistenkte den 12.05.14 og gjelder for ett år frem i tid".

 

Spesialenheten forsto As anmeldelse slik at den rettet seg mot registreringen av sak mot ham i mai 2014. Aktuell straffebestemmelse ville eventuelt være straffeloven av 1902 § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten.

Den alminnelige foreldelsesfrist for straffeloven 1902 § 325 første ledd nr. 1 er to år, jf. straffeloven § 67, jf. § 66. Dette innebærer at et eventuelt straffansvar var foreldet før saken ble oversendt til Spesialenheten.

Det var for øvrig ingen holdepunkter for at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. På bakgrunn av lovlig forkynt besøksforbud var det grunn til å opprette anmeldelse om brudd på besøksforbud 13. mai 2014 da A ble påtruffet der han hadde forbud mot å oppholde seg.

Vedtak:

Saken er henlagt på grunn av foreldelse

 

 

 

Sak 23/17 – 123, 14.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG BRUK AV MAKT

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte to polititjenestepersoner, B og C, for ulovlig bruk av makt mot ham i forbindelse med at politiet kom hjem til ham og hentet hans førerkort. Da A snudde seg for å gå inn i huset, tok den mannlige politibetjenten ham i armen og dro ham ut slik at A mistet mobiltelefonen. A forsøkte å komme seg løs. Politiet la ham i bakken og satte på ham håndjern. Politiet sa at de skulle ha sertifikatet hans. A uttalte at politiet skulle få det dersom de satte ham fri. Politiet svarte at de skulle slippe ham fri dersom han var rolig. A fikk lov til å ta bilder av tjenestepersonene før de dro, slik at han fikk dokumentert enda et maktovergrep. A har opplyst at anmeldelsen er en motanmeldelse fordi politiet anmeldte ham for å ha kommet med trusler. Han mente politiet stjal førerkortet hans.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Det er nedtegnet i anmeldelsen mot A at politiet oppsøkte ham på bopel for å hente hans førerkort. As førerkort var inndratt grunnet hans helse. A ble hissig mot politiet og uttalte at han skulle “knuse” dem. Han forsøkte å lukke ytterdøren, og tjenesteperson B "hoppet" frem for å unngå at han lukket døren. A gikk da inn i kroppen til B og forsøkte å skubbe ham unna. Tjenesteperson C kom til, og A ble etter hvert lagt i bakken på utsiden av inngangen. Han forsøkte å bryte og vri seg løs. Han roet seg etter hvert, men nektet å ta frem den ene armen slik at politiet kunne sette på ham håndjern. Etter at han var påsatt håndjern, var han rolig og lovet å holde seg rolig dersom han ble sluppet fri. Tjenestepersonene tok av håndjernene og A var nå rolig og hyggelig. Han hadde førerkortet i holderen til mobiltelefonen. Han ble gjort kjent med at førerkortet var inndratt og at han ikke fikk kjøre bil. A hadde skrubbsår på begge knær og albuer. Også tjenestepersonene fikk skrubbsår som følge av hendelsen.

 

Politiet kan i medhold av vegtrafikkloven § 34 første ledd pålegge en fører å underkaste seg legeundersøkelse og fremstille seg til helt eller delvis ny førerprøve dersom det er skjellig grunn til å tro at vedkommende ikke fyller fastsatte helsekrav. Finner politiet det nødvendig kan føreren pålegges å levere førerkortet til politiet inntil videre. Dersom føreren unnlater å etterkomme pålegg etter første ledd, kan føreretten tilbakekalles. Videre er det i annet ledd vist til at vegtrafikkloven § 33 nr. 5 får tilsvarende anvendelse. Vegtrafikkloven § 33 nr. 5 lyder: "Når tap av føreretten er rettskraftig avgjort, eller det er truffet vedtak om midlertidig tilbakekall av retten til å føre motorvogn og midlertidig beslag av førerkort, plikter rettighetshaveren straks å levere førerkortet til politiet". 

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Politiet hadde anledning til å komme til As bopel for å be ham levere førerkortet. Politiets maktbruk var foranlediget av As egen opptreden, og maktbruken fremsto som nødvendig og forholdsmessig. Det fremkom ikke opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiets maktbruk kunne innebære straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 311/16 – 123, 14.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT OG SØK I POLITIETS REGISTRE UTEN TJENESTEMESSIG BEHOV

 

Politidistrikt:

Oslo politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en ukjent tjenesteperson for brudd på taushetsplikt. I forbindelse med at A var i lagmannsretten i samværssak mot sin tidligere ektefelle X, la Xs advokat frem en utskrift fra Strasak der A var fornærmet. Utskriften hadde Xs kone B fått fra en ansatt i politiet. B nektet i retten å opplyse hvem hun hadde mottatt dokumentet fra.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra A og kopi av utskriften ble innhentet.

 

Kripos og PIT (Politiets IKT-tjenester) bisto Spesialenheten med å spore søk i Strasak. Sporingen har vist at kun en person hadde søkt på sak xxx i Strasak. Dette var person C. C er avhørt som mistenkt.

 

B Lau er avhørt som vitne.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 324, om brudd på tjenesteplikt

Straffeloven (2005) § 171, om tjenestefeil

Straffeloven (2005) § 209, om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Søk i Strasak uten tjenestemessig behov

Det fremgikk av rapport fra Kripos at C gjorde søk i Strasak 2. februar 2012 (3 søk), 3. februar 2012, 6. mai 2015 og 14. oktober 2015.

 

Overtredelse av straffeloven § 324 foreldes etter 2 år, jf. § 67, slik at søkene C foretok 2. og 3. februar 2012 var foreldet. Spørsmål om straffansvar ble vurdert for de gjenstående to søkene.

 

Med bakgrunn i rapport om søkehistorikk sammenholdt med Cs forklaring, fant Spesialenheten det bevist utover rimelig tvil at C hadde søkt og lest informasjon om A i Strasak 6. mai 2015 og 14. oktober 2015 uten å ha hatt tjenestemessig behov. C hadde opplyst at hun gjorde dette av nysgjerrighet. Spesialenheten fant det klart at slik bruk ligger utenfor de rammer og vilkår som gjelder for bruk av politiets dataverktøy.

 

Brudd på taushetsplikt

E-postkorrespondansen mellom C og B, sammenholdt med registersøk 2. og 3. februar 2012 kunne indikere at C hadde gitt informasjon til B. Spesialenheten gikk ikke nærmere inn på vurdering av straffansvar for dette, da forholdet uansett var foreldet.

 

Det var ikke avgjørende om det kunne bevises at det var C som ga utskriften fra Strasak til B. Det var tilstrekkelig at det kunne bevises utover rimelig tvil at C hadde røpet opplysninger som hun har taushetsplikt om.

 

Med bakgrunn i B og Cs forklaringer til Spesialenheten la enheten til grunn at de hadde snakker sammen jevnlig og at de hadde snakket om barnefordelingssaken. C mente hun ikke har videreformidlet informasjon fra søk i Strasak til B, men kunne ikke helt utelukke dette. Selv om forholdet i februar 2012 er strafferettslig foreldet, mente Spesialenheten at e-postkorrespondansen og registersøkene ga holdepunkter for å hevde at C hadde gitt informasjon fra Strasak til B, og at dette ga grunn til å tro at hun også i 2015 hadde gjorde det samme. Spesialenheten så det som lite trolig at C hadde søk i Strasak kun av egen nysgjerrighet, særlig sett hen til hennes forklaring om at hun ikke kjente A. Videre var søkene foretatt i perioden mellom behandling av samværssaken i tingretten og lagmannsretten, og det var i denne perioden B hadde vært opptatt av å få bekreftet hun hadde hørt rykte om.

 

Det er skadelig for allmenhetens tillit til politiet, og for personvernet, når taushetsbelagte opplysninger blir røpet. Spesialenheten fant det bevist utover rimelig tvil at C i det minste grovt uaktsomt hadde røpet taushetsbelagte opplysninger til B i tiden rundt eller etter søkene hun foretok i Strasak 6. mai 2015 og/eller 14. oktober 2015.

 

Vedtak:

C er ilagt forelegg.

 

 

 

Sak 80/17 – 123, 15.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG HENLEGGELSE

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å ha henlagt hans anmeldelse.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er foretatt undersøkelser i politiets registre.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn av bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten. Det fremgikk av politiets straffesaksregister at statsadvokaten hadde opprettholdt henleggelsen.

 

Spesialenheten anså det på bakgrunn av anmeldelsen og de innhentede opplysninger ikke sannsynlig at ansatte i påtalemyndigheten hadde begått straffbare tjenestehandlinger.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 597/16 – 123, 17.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM UAKTSOM KJØRING

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en politibetjent i Utrykningspolitiet for brudd på vegtrafikklovgivningen under forfølgelse av en gruppe motorsyklister. A var en av motorsyklistene som ble forfulgt og stanset av tjenesteperson B. A opplyste at han ikke anfører at Bs kjøring innvirket på As egen trafikkadferd, men at A, etter å ha sett bildeopptaket fra forfølgelsen, reagerte på noen forhold ved tjenesteperson Bs kjøring. A mente at særlig to forbikjøringer som B foretok under forfølgelsen er straffbare. Han mente også at Bs kjøring rett forut for at to motorsyklister veltet mot slutten av forfølgelsen kunne innebære straffansvar.

 

Spesialenhetens undersøkelser

Anmeldelsen er gjennomgått.

Spesialenheten har innhentet video med lydfil fra UP tjenestebilen.

Spesialenheten har innhentet politiets dokumenter i saken.

 

Rettslig grunnlag:          

Vegtrafikkloven § 3, jf. § 11, jf. § 31.

 

Spesialenhetens vurdering:

Etter vegtrafikkloven § 11, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4, kan fører av utrykningskjøretøy fravike vegtrafikkloven §§ 4, 5, 6, 7, 8 og 9. Dette innebærer mellom annet at politiet under utrykning kan ha høyere hastighet enn fastsatte fartsgrenser. Vegtrafikkloven § 3 om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade, og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, gjelder også for utrykningskjøring. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen er straffbar, jf. vegtrafikkloven § 31.

 

Spesialenheten mente at innledende undersøkelser i saken viste at det var grunnlag for å innlede en forfølgelse av motorsyklistene fordi det var mistanke om hastighetsoverskridelse. Videoopptaket viste at forfølgelsen skjedde uten at det oppstod trafikkfarlige situasjoner som innebar overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Uke 10

Sak 45/17 – 123, 08.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenestepersoner for regelbrudd ved ransaking og for å ha holdt en ambulanse tilbake til tross for at A var syk.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

I saksdokumentene var det opplyst at det ble ransaket på adressen etter ordre fra jourhavende jurist.

På adressen befant det seg flere personer.  A lå på sofaen og fremsto som syk. A ble påsatt håndjern under ransaking, og det ble funnet formentlig amfetamin i hans baklomme og batong i fremlommen. A erkjente straffeskyld for besittelse av narkotika og for å ha ulovlig slagvåpen. På grunn av As tilstand bestilte politiet ambulanse, og A ble kjørt til legevakten.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 71/17 – 123, 17.03.2017

 

ANMELDELSE

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å ha utsatt ham og hans bopel for EMP-bombardement.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten var i kontakt med politidistriktet med tanke på om politiet har hatt kontakt med eller tjenestehandlinger knyttet til A den dagen han viste til anmeldelsen eller i tiden for ut for denne datoen. Spesialenheten fikk opplyst at det ikke var gjort nedtegninger om A siden 2014.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke opplysninger som gjorde det sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 783/16 – 123, 10.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenestepersoner for brudd på forvaltningsloven og grunnloven § 95 i en sak hvor en person ble ilagt forelegg for overtredelse av straffeloven (2005) § 186, som gjelder diskriminering.

A er ikke part i saken. A anførte blant annet at saken egentlig var politisk, og at politiet i kontakten med statsadvokatembetet opprettet en ulovlig forbindelse mellom politikere, den utøvende og den dømmende makt.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

Dom og rettsbok fra tingretten er innhentet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det følger av Riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for 2016 at straffbare handlinger motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonalitet, religion eller livssyn skal prioriteres.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Uke 9

Sak 785/15 – 123, 27.02.2017

 

ETTERFORSKING AV PÅSTAND OM BRUDD PÅ TAUSHETPLIKT OG SØK I POLIITETS REGISTRE UTEN TJENESTEMESSIG BEHOV

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politidistriktet mottok opplysninger fra en person som var bekymret for at tjenesteperson A hadde gjort undersøkelser i politiets registre vedrørende B og videreformidlet informasjonen til C og muligvis flere andre. 

 

Spesialenhetens etterforsking:

Tjenesteperson A er avhørt som mistenkt. Videre er det opptatt avhør av B, og tre vitner, herunder C.

Spesialenheten har fått bistand fra Kripos for sporing av As søk i politiets registre.  

Spesialenheten har innhentet dokumenter fra korresponderende sak.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 324 om brudd på tjenesteplikt.

Straffeloven (2005) § 171 om forsettlig tjenestefeil.

Straffeloven (1902) § 121 om brudd på taushetsplikt. 

 

Spesialenhetens vurdering:

A og C var gode venner. C var bekymret fordi B hadde blitt kjæreste med en kvinne som C hadde et felles barn med. C fryktet at B befant seg i et miljø som hadde befatning med narkotika. A hadde også selv sterke bånd til Cs barn. 

 

A erkjente å ha foretatt flere søk i politiets registre på B. Dette fremkom også av Kripos´ rapporter om As søkehistorikk.

 

A oppga at han hadde søkt på B fordi han hadde et tjenestemessig og etterretningsmessig behov for å foreta undersøkelser omkring alle som det opplyses kan ha befatning med narkotika. A oppga at han ikke hadde noe med B å gjøre i sammenheng med sin polititjeneste. A forklarte også at hadde foretatt søket av hensyn til Cs barn. 

 

Spesialenheten fant ikke at As søk på B å være tjenestemessig begrunnet. Et generelt ønske om å stanse alle som det opplyses om kan drive med narkotika, ble etter Spesialenhetens mening for generelt til å begrunne at det er tjenestemessig behov for å søke på personen. B ble ilagt påtaleunnlatelse for å ha søkt i politiets registre uten tjenestemessig behov.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist utenfor rimelig tvil at A hadde gitt taushetsbelagte opplysninger om A til C eller andre. Denne delen av saken ble henlagt etter bevisets stilling.

 

Vedtak:

A er ilagt påtaleunnlatelse

 

 

 

Sak 587/16 – 123, 27.02.2017

 

ANMELDELSE FOR UNØDIG BRUK AV MAKT

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politibetjent B for unødig bruk av makt mot ham. A opplyste at bakgrunnen for hendelsen var at As bror ble nektet adgang til utestedet X. A førte broren vekk fra stedet uten at noe mer skjedde. To polititjenestepersoner kom deretter joggende mot dem. As bror løp og politiet fulgte etter. Politiet oppga jakten etter at broren hadde krysset veien. A og hans venn gikk deretter sakte mot politiet og skulle forklare hva som hadde skjedd. Politibetjent B tok da tak i As arm og vred den bakover samtidig som han presset armen oppover mot skulderbladene. A ble da påført sterk smerte i armen og skulderen.

 

A mente Bs opptreden er i strid med regler om hvordan politiet skal opptre, jf. blant annet politiloven § 6.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra A. To vitner er avhørt.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter der A ble ilagt forelegg forulemping av offentlig tjenestemann.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten la til grunn at blant annet A og broren ble pekt ut av vakter på utestedet X for å ha truet ansatt på stedet. As bror, som ble pekt ut som den mest truende, la på sprang da politibetjentene B og C forsøkte å komme i kontakt med ham. De måtte etter kort tid gi opp forfølgelsen. Tjenestepersonene ønsket å snakke med de to gjenværende, blant annet A og Y, for å få klarhet i situasjonen, samt å få opplysninger om identiteten til personen som hadde løpt.

 

Med bakgrunn i opplysningene fra vitnene Y og politibetjent C la Spesialenheten til grunn at politibetjent B tok tak i As arm med et såkalt ledsagergrep. A reagerte sterkt på dette, både verbalt og ved å stritte imot og veive med armene. Politibetjent C måtte bistå med å få satt håndjern på A.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at politibetjent B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Den maktbruk som ble benyttet anses ikke å være uforholdsmessig eller unødvendig i situasjonen.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 487/16 – 123, 28.02.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG MAKTBRUK

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politibetjent B for måten hennes sønn (C) ble pågrepet. A mente det ble utført rå politivold mot hennes sønn. I følge A ble sønnen holdt i et kvelningsgrep rundt halsen. Ansiktet var hvitt og leppene blå. Han ble ikke tilsnakket av politiet før pågripelsen. A var selv til stede da hendelsen fant sted, men satt ved et annet bord enn sønnen. 

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra melder og mistenkt.

Det lyktes ikke Spesialenheten å komme i kontakt med C for å motta hans forklaring.

 

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Politiet fikk melding fra en kvinne som mente seg forulempet av C. Politibetjent B forklarte at han fra før det aktuelle oppdraget var godt kjent med at C flere ganger tidligere skulle ha truet melder. C var også tidligere domfelt for vold, blant annet mot politibetjent B.

 

B kjørte patrulje sammen med politibetjent X og politistudent Y. Da de kom frem til lokalet gikk politibetjentene bort til C. B tok et lett tak med begge hender rundt den ene armen til C samtidig som han ba ham om å bli med ut. C hisset seg umiddelbart opp, reiste seg og dro armen til seg. Han kom med ukvemsord, og ga uttrykk for at han ikke ville bli med frivillig. Tjenestepersonene tok tak hver sin arm. C var aggressiv.  Han hylte og skrek og gjorde motstand ved å trekke armen til seg og ved å vri kroppen unna. Politibetjent B er helt sikker på at det ikke på noen måte ble tatt halsgrep på C eller utført noe form for slag og spark mot ham under nedleggelsen. De fikk først C ned på kne før han ble lagt ned på gulvet på magen. Han gjorde hele tiden motstand og roet seg ikke før de hadde fått på ham håndjern på ryggen. B mente det ikke ble brukt mer makt enn det som var nødvendig. C ble ført ut i bilen og transportert til lensmannskontoret for avhør.

 

Spesialenheten fant på bakgrunn av sakens opplysning ikke bevismessige holdepunkter for at det var handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Det var mottatt melding om at C hadde forulempet og oppført seg truende mot en annen person som var til stede i lokalet. Spesialenheten la til grunn at C kunne fjernes fra lokalet og innbringes, jf. politiloven § 7. C ønsket ikke å være med frivillig og ytte motstand. Det er ikke bevist for at det ved maktbruken ble brukt halsgrep. Spesialenheten viste til at det ikke var noen opplysninger i straffesaken som ble opprettet mot C som kunne underbygge at halsgrep eller annet lignende grep ble brukt. Maktbruken mot ham fremsto som nødvendig og forholdsmessig, og hadde sin bakgrunn i Cs egen opptreden.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 585/16 – 123, 10.02.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM UNØDIG MAKTBRUK

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tre polititjenestepersoner for å ha holdt henne fast og dratt henne mot en jernport slik at hun ble påført smerter og blåmerker.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten har avhørt A.

Det er innhentet kopi av politiets dokumenter og politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven § 271, om kroppskrenkelse.

 

Spesialenhetens vurdering:

I forbindelse med at politiet oppsøkte A og beslagla hennes førerkort etter et trafikkuhell, uttalte A at hun ville henge seg. Politiet holdt A fast i armene inntil hun hadde roet seg ned og politiet fikk konferert med vakthavende lege på AMK. Maktbruken mot A fremsto som nødvendig og forholdsmessig, og hadde sin bakgrunn i As egen opptreden.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, idet det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 337/16-123, 01.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM ULOVLIG MAKTBRUK

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

A anmeldte tjenestepersoner for å ha utøvd ulovlig makt ved å ha slått ham i kneet med en gjenstand i forbindelse med innbringelse. Det er dokumentert at A dagen etter hadde bruddskader i kneet og ble sykemeldt. A anmeldte også en arrestforvarer for ikke å ha gitt ham nødvendig helsehjelp da han hadde smerter i kneet.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Spesialenheten har opptatt forklaring fra A, de mistenkte politibetjentene og et vitne.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271 om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant det ikke bevist at politibetjentene hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Bruken av makt fremsto å ha vært foranlediget av As egen opptreden. Han fikk gjentatte muligheter til å bli med politiet frivillig, men etterkom ikke pålegg og satte seg til motverge. Politiet grep inn mot A, som forstyrret den alminnelige fred og orden. Maktanvendelsen gikk ikke lenger enn det som var nødvendig eller forholdsmessig.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking av As påstand om ikke å ha fått nødvendig legehjelp i arresten. Spesialenheten fant det ikke er sannsynlig at politiet eller arrestforvarer hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble lagt vekt på at A ble fremstilt for lege og undersøkt for den aktuelle skaden før han ble innsatt i arresten.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 784/16 – 123, 03.03.2017

 

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å ha ransaket hans eiendom uten grunnlag, og for ikke å ha opplyst hva som var grunnlaget.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Anmeldelsen er gjennomgått.

Spesialenheten har innhentet politiets saksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

To politibetjenter hadde i forbindelse med et forkynningsoppdrag observert blant annet flere planter av formentlig cannabis hos A.

 

Tingretten traff beslutning om ransaking grunnet skjellig mistanke om narkotikaovertredelse. Det er nedtegnet i politiets saksdokumenter at det under ransakingen ble funnet formentlig 100 gram hasj/cannabis som ble sendt til analyse.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiet eller påtalemyndigheten hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at politiet kan gjennomføre ransaking av en persons bolig, rom eller oppbevaringssted når vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, og ransakingen skjer for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges, jf. straffeprosessloven § 192 første ledd. Ransaking besluttes som hovedregel av retten, jf. straffeprosessloven § 197.

 

Det fremgikk av sakens opplysning at beslutningen om ransaking hos A ble fattet av tingretten, og at ransakingen ble gjennomført med bakgrunn i denne beslutningen.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 800/16 – 123, 03.03.2017

 

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA REGISTRERT ANMELDELSE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for ikke å ha registrert hans anmeldelse.

Spesialenhetens undersøkelser

Anmeldelsen er gjennomgått.

Politiets saksdokumenter er innhentet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

På bakgrunn av opplysningene fremkommet i saken la Spesialenheten til grunn at anmeldelsen A sendte per e-post etter å ha snakket med politiet per telefon, ble registrert som en forenklet anmeldelse.

 

Spesialenheten kunne ikke se at det var holdepunkter for at det fra politiets side var handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.  

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 835/16 – 123, 03.03.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM INNDRINING AV PENGER UTEN HJEMMEL M.M.

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A har anmeldt flere tjenestepersoner, herunder namsmyndigheten, for å ha krevd inn penger uten hjemmel. A har i en rekke e-poster uttalt sin misnøye med politiet og tjenestepersoner han har vært i kontakt med.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er fra namsfogden innhentet kopi av korrespondanse.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke opplysninger som gjorde det sannsynlig at det er opptrådt på et vis som kan lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 214/16 – 123, 03.03.2017

 

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte to politibetjenter for å ha kommet til hans bolig på nattestid. Tjenestepersonene tok seg inn i boligen og gjennomførte ransaking under påskudd av at de hadde funnet jointer i askebegeret som sto på trappen utenfor leiligheten.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra anmelder og de mistenkte politibetjentene.

Politibetjentenes divisjonsleder er avhørt som vitne.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogger.

Det er foretatt undersøkelser i politiets registre.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Straffeloven (1902) § 116 om ulovlig ransaking ble vurdert ikke å komme til anvendelse da det ikke var opplysninger i saken som tilsa at politibetjentene gjennomførte en ransaking som de visste var ulovlig.

 

Hjemmebesøk

Tjenestemennene forklarte at de på eget initiativ reiste til A på hjemmebesøk. A og kjæresten er registrert med narkotikasaker hos politiet, og i følge tjenestemennene er hjemmebesøk noe de gjør med jevne mellomrom da det er viktig å oppsøke aktuelle adresser for å snakke med folk i forebyggende øyemed.

 

Spesialenheten oppfattet det slik at det på tidspunktet for beslutningen om å reise på hjemmebesøk til A ikke forelå skjellig grunn til å mistenke A eller samboeren for straffbare forhold og at det ikke forelå ransakingsbeslutning. Videre oppfattet Spesialenheten det slik at tjenestemennene aldri kom så langt som å gjennomføre hjemmebesøket/å ta kontakt med A og samboeren for å snakke med dem i forebyggende henseende, fordi tjenestemennene mente at funnet av jointer i et askebeger utenfor ytterdøren ga hjemmel til å ta seg inn i boligen med makt for å ransake.

 

Politiets tjenesteutførelse skal være forholdsmessig og nødvendig, jf. politiloven § 6. Det å reise på hjemmebesøk i forebyggende henseende kl. 01:30 på natten kan lette komme i konflikt med politiloven § 6. Hjemmebesøket ble aldri gjennomført. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at polititjenestemennenes besøk på adressen (utendørs) kunne innebære straffansvar.

 

Ransaking

Politibetjentene forklarte at de etter å ha funnet det som fremsto som jointer av hasj eller marihuana i askebegeret utenfor huset tenkte at det kunne være narkotika inne i leiligheten. A mente det ikke kunne stemme at politiet hadde funnet jointer, og anførte at funnet av jointene var "konstruert" for å kunne ha hjemmel for å ransake.

 

Spesialenheten bemerket at det fremsto som noe underlig at det bare var den ene politibetjenten som hadde observerte jointene. Videre fremsto det som underlig at tjenestemennene hadde tatt med døråpningsutstyret fra bilen når de i utgangspunktet kom til adressen på hjemmebesøk for å snakke med A. Dette talte i retning av at tjenestepersonene hadde en tanke om at de reiste til adressen for å ransake. Tvil med tanke på om det ble funnet jointer i askebegeret måtte likevel komme de mistenkte politibetjentene til gode, og Spesialenheten la til grunn at politiet fant jointer i askebegeret.

 

Spørsmålet var om funnet av jointene var tilstrekkelig til å konstatere at vilkårene for ransaking var til stede, jf. straffeprosessloven § 192, og om forholdene på stedet var slik at de ga tjenestemennene kompetanse til å beslutte ransaking i stedet for å ta kontakt med jourhavende jurist, jf. straffeprosessloven § 198.

 

Med bakgrunn i tjenestepersonenes oppfatning om funnet av jointer, sammenholdt med at de mente at det ikke var naturlig at andre benyttet askebegeret, kunne Spesialenheten ikke se at tjenestepersonenes vurdering av at det forelå skjellig grunn til mistanke, kunne innebære straffansvar. Også A hadde forklart at det ikke var naturlig at andre benyttet askebegeret.

 

Det videre spørsmålet var om politibetjentene selv kunne beslutte ransaking av As bopel.

 

Straffeprosessloven § 198 nr. 2 er et unntak fra § 197 annet ledd om påtalemyndighetens beslutningskompetanse i hastetilfeller, som igjen er et unntak fra hovedregelen i første ledd om at det er domstolen som skal beslutte ransaking. Straffeprosesslovens regler om personell kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler er vesentlige rettssikkerhetsgarantier og unntakshjemlene må derfor tolkes snevert.

 

Polititjenestemennene vurderte at de tørre jointer i askebegeret var ferske spor, og at de ikke hadde tid til å varsle jurist av frykt for at personene i leiligheten kunne kvitte seg med bevis. I følge politiet kom det ikke røyk fra askebegeret/jointene, og at de undersøkte ikke om det var varme i restene. Politibetjentene hadde på dette tidspunktet ikke gitt seg til kjenne for personene i leiligheten.

 

Spesialenheten kunne vanskelig se at funnet av tørre jointrester innebar ferske spor for bruk og/eller besittelse av narkotika på As bopel, så lenge tjenestepersonene ikke utførte enkle undersøkelser som kunne si noe om hvor lenge jointrestene hadde ligget i askebegeret. Omstendighetene tatt i betraktning var det Spesialenhetens vurdering at patruljen skulle ha kontaktet jourhavende jurist med anmodning om ransakingsbeslutning, jf. straffeprosessloven § 197 annet ledd. Påtalejuristen ville da måtte vurdere om det var grunnlag for å beslutte ransaking grunnet fare ved opphold, og om det var forholdsmessig å gjennomføre et slikt tvangsinngrep.

 

Spesialenheten mener politibetjentene gikk ut over sin kompetanse etter straffeprosessloven § 198 nr. 2 da de besluttet å ransake As bopel. 

 

Det skal ved beslutning om bruk av tvangsmidler, slik som ransaking, vurderes om bruken er forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170a. Det er også slik at ransaking skal foretas så skånsomt som forholdene tillater. Bare i påtrengende tilfelle bør den foretas om natten (mellom kl. 21 og 06), jf. straffeprosessloven § 201, første ledd.

 

Spesialenheten mente ransakingen innebar et uforholdsmessig inngrep. Det ble vist til at mistanke om bruk eller besittelse av narkotika basert på funn av rest av joint i askebeger er en sak som i utgangspunktet er av mindre alvorlig karakter, samt at ransaking av bolig om natten er et inngripende tvangsmiddel. Bruken av rambukk og pitch gjorde tvangsmidlet ytterligere inngripende.

 

Spesialenheten kom under tvil til at det ikke var grunnlag for å rette så sterke bebreidelser mot tjenestepersonene at det måtte reageres med straff.

 

Vedtak:

Saken er henlagt etter bevisets stilling.

               

Administrativ avgjørelse:

Saken er sendt politimesteren for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på gjennomføring av "hjemmebesøk", og viktigheten av at regelverket for ransaking er kjent og følges av polititjenestepersoner ute på oppdrag.

 

Uke 8

Sak 471/16 – 123, 21.02.2017

 

BRUK AV SKYTEVÅPEN MOT A 18. JULI 2016 SOM MEDFØRTE PERSONSKADE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Vest politidistrikt varslet Spesialenheten om at skudd var avfyrt under en politiaksjon i Bergen, og at A var truffet i armen og hånden. A ble kort tid etter at han var blitt truffet, transportert til sykehus for behandling av skaden. A måtte amputere deler av en finger.

 

Spesialenheten besluttet å iverksette straksetterforsking i medhold av påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd. I følge bestemmelsen skal etterforsking settes i verk dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse, uavhengig av om der foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling eller ikke.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra A, tre mistenkte tjenestepersoner og vitner.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, oppdragslogg og lydlogg fra aksjonen. Spesialenhetens etterforskere rykket ut og besiktiget åstedet samme dag som hendelsen fant sted. Kriminalteknisk seksjon ved Vest politidistrikt ble anmodet om bistand til kriminaltekniske undersøkelser, utarbeiding av åstedsrapport med illustrasjonsmappe, rapport om håndtering av skytevåpen og rapport vedrørende undersøkelser av sikret tjenestevåpen. Kripos har foretatt laboratorieundersøkelser, analyser og gransket våpen, og utarbeidet rapport om funnene.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 274, om grov kroppskrenkelse

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Vurdering av straffeansvar for tjenestepersonen som skjøt A

Etter en samlet vurdering av bevissituasjonen, la Spesialenheten til grunn at tjenesteperson X avfyrte to skudd mot A, og at A ble truffet av begge skuddene. Han måtte amputert en finger. Saken er for X vurdert som grov kroppsskade med særlig farlig redskap, jf. straffeloven § 274 bokstav f.

 

Det må i den strafferettslige bedømmelsen av Xs opptreden tas utgangspunkt i hans egen oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 25.

 

Spesialenheten la følgende hendelsesforløp til grunn: Bakgrunnen for politiets tilstedeværelse/aksjon var at A hadde opplyst at han hadde våpen og ville skyte seg selv. Etter hvert uttalte han også at han ønsket å skyte politiet. Etter at høyt smell og ingen kontakt med A, ble det besluttet at politiet skulle skyte inn en gass-patron og deretter ta seg inn til A fordi det var bekymring for at han var skadet. X var den som skulle sikre, mens to andre tjenestepersoner skulle åpne døren inn til rommet der A oppholdt seg. X forklarte at han hele tiden ropte at A skulle forhold seg rolig og vise hendene. Han ropte også at A kunne bli skutt dersom han rettet skytevåpen mot politiet. Da X sto i døråpningen hørte han to smell i rask rekkefølge. Han så As arm som stakk frem bak pappemballasje. A holdt en pistol eller revolver i hånden og pekte mot X. X oppfattet dette som et ekte våpen. X avfyrte ett skudd mot As hånd for å hindre at A skulle skyte ham eller de andre tjenestepersonene. Dette skuddet hadde ingen umiddelbar effekt. A holdt fortsatt våpenet i hånden og siktet mot A. Etter skudd nr. 2 senket A armen. Avstanden mellom A og tjenesteperson X var ca. 3,5 meter.

 

Lovligheten av Xs handling er vurdert med utgangspunkt i straffeloven § 18 om nødverge.

Prinsippene i politiloven, politiinstruksen og våpeninstruksen vil være sentrale ved vurderingen av hva som kan aksepteres etter straffeloven § 18, annet ledd.

 

Bruk av våpen i tjenesten reguleres også av våpeninstruksen for politiet.

 

Spesialenheten mente at tjenestepersonene som forsøkte å komme inn til A ble utsatt for et ulovlig angrep da A siktet på dem med våpen, jf. § 18, første ledd bokstav a.

 

Forsvarshandlingen må ikke gå lenger enn nødvendig, jf. § 18, første ledd bokstav b.

I vurderingen av nødvendighetsvilkåret vektla Spesialenheten at lempeligere midler i form av dialog med A var forsøkt i over en time. Forhandleren hadde forsøkt å få A til å legge fra seg våpenet og å komme ut. A var kjent med at det var bevæpnet politi på stedet. Situasjonen endret seg da A sprengte en selvlaget "bombe" og ikke besvarte anrop. Det ble vurdert som nødvendig å komme inn til ham fordi han kunne være skadet. Politiet benyttet CS-gass i forsøk på å sette ham ut av spill. X hørte skudd og oppfattet at A rettet våpen mot ham da politiet forsøkte å komme inn til ham. Tatt i betraktning den korte avstanden mellom A og X, og også de to andre tjenestepersonene, og hvor raskt A kunne treffe dem, var det vanskelig å se at X hadde andre reelle handlingsalternativer enn å rope: "Slipp våpenet!" og å avfyre skudd mot As hånd som holdt våpenet. Under disse omstendighetene kunne Spesialenheten ikke se at X på dette tidspunktet hadde tid eller mulighet til å anvende lempeligere maktmidler, eller til å avfyre varselskudd.

 

Spesialenheten mente det på bakgrunn av Kripos´ undersøkelser og tjenestepersonenes forklaringer, måtte legges til grunn at A hadde løsnet skudd. At As våpen var en knallpistol var ikke kjent for X. A hadde til politiet gitt uttrykk for at han hadde våpen som han kunne skyte seg selv og andre med, og at han hadde sprengstoff. As opptreden ga X grunn til å tro at han og/eller hans kollegaer kunne bli drept eller alvorlig skadet. Trusselsituasjonen fremsto som akutt. Spesialenheten la også vekt på at X rettet skuddene mot hånden som A holdt våpenet i, og således begrenset skadevirkningene av å løsne skudd mest mulig. Det var Spesialenhetens vurdering at X opptrådte i samsvar med prinsippene som gjelder for politiets bruk av skytevåpen, jf. våpeninstruksen.

 

Spesialenheten mente vilkårene for nødverge var til stede. Det var således ikke grunnlag for straffansvar etter straffeloven § 274. Saken henlegges for tjenesteperson A som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Vurdering av straffansvar for tre tjenestepersoner som bisto under oppdraget

Saken ble for disse tre tjenestepersonene vurdert i forhold til straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Bruken av gassvåpenet CS-gass ble besluttet av innsatsleder i henhold til våpeninstruksen § 4-4 nr. 2 bokstav b. Spesialenheten fant det ikke tvilsomt at vilkårene for bruk, jf. våpeninstruksen § 4-4 nr. 1 bokstav b, var oppfylt fordi det forelå en situasjon som var særlig farlig for A, tjenestepersoner eller andre.

 

Det var for øvrig ikke bevismessig holdepunkter for at de tre tjenestepersonene ved utøvelsen av tjenesteoppdraget hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. 

 

Vedtak

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 33/16- 123, 22.02.2017

 

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte to politibetjenter for ulovlig inntrenging og ransaking av bolig. A opplyste at det ringte på dørklokken og at det utenfor sto to uniformerte politibetjenter. Tjenestepersonene gikk, til tross for hans protester, inn i boligen. A fikk ikke ringe noen. Innenfor opplyste tjenestepersonene de at de mistenkte ham for bruk og oppbevaring av anabole steroider. Da han opplyste at han ikke hadde noe, fikk han beskjed om at hvis de fant noe, skulle han "sitte tynt i det". Deretter gikk de ned i underetasjen, hvor de romsterte på As rom og fant en uåpnet eske med fettforbrenningstabletter tilhørende en dame som hadde resept på dette. En av politibetjentene dro frem en kanyle, demonstrerte livaktig og sa han skulle stikke nålen inn i en av As blodårer og vri rundt. A ble skremt. Han fikk beskjed om å opplyse navnene på alle han kjenner som han visste eller trodde bruker ulovlige midler. Tjenestepersonene truet også med at de skulle sørge for at A mistet jobben og at han ble utestengt fra treningssenteret dersom han nektet. A nektet.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra anmelder og en av de mistenkte politibetjentene.

Lydopptaket av avhøret som ble tatt av A i boligen er innhentet.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogger.

Det er foretatt undersøkelser i politiets registre.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325, om grov uforstand i tjenesten

 

Spesialenhetens vurdering:

Politibetjent B forklarte at han og politibetjent C oppsøkte A i et forebyggende perspektiv fordi det var opplysninger om at han brukte anabole steroider. De gikk bort til huset og ringte på. A kom ut. Tjenestepersonene presenterte seg og spurte om de kunne ta en prat med ham. A sa at de kunne komme inn, og de satte seg ved kjøkkenbordet og pratet. Under samtalen opplyste A at han har brukt anabole steroider, og den videre samtalen ble gjennomført som et avhør. Han ble gjort kjent med sine rettigheter. A opplyste at han hadde noen tabletter liggende på soverommet i kjelleren. Han var usikker på om tablettene var å anse som ulovlige dopingmidler/anabole steroider. I følge politiets forklaring var A sammen med dem hele tiden, og han åpnet en safe han hadde på rommet. Han tok ut en tom eske. Den hadde inneholdt tabletter som tjenestepersonene mente var steroider. A hadde også to plastbokser som tjenestemennene, med bakgrunn i etikettene, antok var ulovlige dopingmidler. De tok disse i beslag. De ransaket deretter rommet til A, og kjøleskapet/fryseren på kjøkkenet, da de av erfaring vet at steroider ofte oppbevares der. 

 

Spesialenheten oppfatter det slik at det på tidspunktet for besøket ikke var skjellig grunn til å mistenke A for å bruke anabole steroider, og det var ikke på forhånd gitt ransakingsbeslutning.

 

Av politiinstruksen § 8-7 nr. 3 fremgår at politiet under tjenesteutførelsen ikke kan gå inn på privat grunn eller inn i privat hus med mindre han skal gå inn for å forebygge, stanse eller etterforske et lovbrudd som er gjenstand for offentlig påtale.

 

I følge Grunnloven § 102 første ledd må "husransakelse ikke finne sted unntatt i kriminelle tilfeller". Bestemmelsens hensikt er å beskytte borgerne mot at offentlig myndighet vilkårlig, eller på mer eller mindre løs mistanke, tar seg inn i private boliger for å bringe på det rene om det foregår eller har foregått noe straffbart."

 

A forklarte at polititjenestepersonene presset/truet seg inn i boligen. Politibetjent B forklarte at A samtykket i at de fikk komme inn for en prat.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at polititjenestemennene opptrådte på et vis som kunne lede til straffansvar ved deres innledende kontakt med A. Spesialenheten fant imidlertid å påpeke det problematiske ved å oppsøke personer på bopel for "en prat" og be om samtykke til å komme inn. Det vil for mange være vanskelig å nekte politiet å komme inn i boligen. Det kan derfor stilles spørsmål ved om personen reelt har gitt sitt samtykke eller om vedkommende følte seg presset til å samtykke, da en nektelse kan sette vedkommende i et negativt lys overfor politiet. 

 

Spesialenheten bemerket også at politiets tjenesteutførelse skal være forholdsmessig. De midler som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. Det å oppsøke for eksempel treningssentre og snakke med personer der i forebyggende øyemed, vil i de fleste sammenhenger være mindre inngripende enn å gå på "hjemmebesøk" i privatpersoners bolig.

 

Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan ransakingen bare foretas etter beslutning av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig. Muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, jf. straffeprosessloven § 197. Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann forta ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 2, eller det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 3.

 

Slik Spesialenheten vurderte sakes opplysninger informerte A om at han hadde tabletter som han var usikker på om var dopingpreparat. Han påviste emballasje og tabletter, og politiet vurderte dette som dopingmidler. Ransakingen av As rom og familiens kjøleskap/fryser ble ransaket etter dette. Spesialenheten kunne ikke se at det var forhold, slik som bevisforspillelsesfare, tidsnød eller annet, som hindret tjenestemennene å kontakte jourhavende jurist for å be om ransakingsbeslutning forut for ransakingen. Tjenestemennene var også kort tid etter ransakingen i kontakt med jourhavende for å be om beslutning om urinprøve. Straffeprosesslovens regler om personell kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler er vesentlige rettssikkerhetsgarantier, jf. f.eks. Rt. 1993 side 1025, og unntakshjemlene må derfor tolkes snevert.

 

Brudd på straffeprosesslovens bestemmelser innebærer ikke at det direkte må legges til grunn at handlingen (her ransakingen) innebærer straffansvar. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at tjenestepersonene, ved selv å beslutte ransaking hos A, hadde opptrådt straffbart. Det ble vist til at straff for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 krever at tjenestepersonen har opptrådt kvalifisert klanderverdig.

 

Vedtak:

Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

               

Administrativ avgjørelse:

Spesialenheten anser saken egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på metoden "hjemmebesøk". Det er nødvendig med bevissthet om hjemmelsgrunnlag og bevissthet rundt samtykke i forhold til grensen mellom frivillighet og opplevelse av tvang.

 

 

 

Sak 816/16 – 123, 08.02.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM IKKE Å HA TATT I MOT ANMELDELSE

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for ikke å ta imot hennes anmeldelse mot tidligere ektefelle. Den tidligere ektefellen hadde omsorgen for deres felles datter, og A var bekymret for datteren. Hun ønsket at en politipatrulje skulle reiste til eks-mannens adresse for å se til datteren. 

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Politiet hadde noen dager tidligere registrert anmeldelse fra A om det samme og hadde mottatt hennes forklaring. Politiet hadde opprettet undersøkelsessak og hadde vært i kontakt med barnevernet. Barnevernet ga beskjed om at deres undersøkelser tilsa at barnet hadde det bra.

 

I følge straffeprosessloven § 223, jf. påtaleinstruksen § 7-1 skal politiet ta imot og registrere anmeldelser. Muntlige anmeldelser skal skrives ned. Selv om politiet skal ta imot og registrere anmeldelser, må politiet ha mulighet til å prioritere mellom ulike oppdrag. I denne saken var det allerede, da A møtte ved politistasjonen for å inngi anmeldelse og å be om at en patrulje reiste til eks-mannens adresse, registrert anmeldelse fra A.

 

Politiet skal blant annet bistå og beskytte personer, jf. politiloven § 2, men politiet må selv gjøre prioriteringer av de ressursene, herunder mannskaper, som er tilgjengelig.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 340/16-123, 22.02.2017

 

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING M.M.

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A og B anmeldte tjenestepersoner ved Vest politidistrikt for grov uforstand i tjenesten ved ulovlig ransaking, manglende ivaretakelse av mistenktes rettigheter og uhjemlet melding til barneverntjenesten.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten innhentet oppdragslogg og rapport fra tjenesteperson. To av tjenestepersonene ble avhørt som mistenkt.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grov uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Politiet oppsøkte As leilighet etter bekymringsmelding fra X. X hadde mottatt en rekke telefonoppringninger fra et barn på 1-2 år. X var redd for at det hadde tilstøtt barnet foresatte noe. En patrulje reiste til As bopel med bakgrunn i at hun sto registrert som eier av telefonnummeret som oppringningen skjedde fra. Politiet kom i kontakt med A. B var på besøk. Det viste seg at det var Bs telefon som var benyttet. B hadde latt sønnen på 2 år låne telefonen. Politiet snakket med A og B, og oppfattet B som påvirket av narkotika. Det ble funnet fragmenter av formentlig narkotika i Bs jakkelomme. Politiet informerte A og B om at de ville sende melding til barneverntjenesten om funnet på B. Det ble ikke opprettet straffesak mot B.

 

Med bakgrunn i politiets forklaring, mente Spesialenheten at tjenestepersonenes vurdering knyttet til mistankegrunnlaget åpenbart ikke var så mangelfull at det kunne lede til straffansvar.

 

B mente at han ikke ble gjort kjent med sine rettigheter som mistenkt, mens politibetjent C mente dette ble gjort. Spesialenheten fant det ikke bevist at det fra politiets side var opptrådt straffbart.

 

Politiet har plikt og anledning til å varsle barnevernstjenesten når det ved ulike situasjoner er grunn til bekymring for den mindreårige. Barnevernloven § 6-4 andre ledd pålegger offentlige myndigheter av eget tiltak, og uten hinder av taushetsplikten, å gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste.

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at politiet, ved å sende bekymringsmelding til barneverntjenesten vedrørende B, hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Uke 7

Sak 439/16 – 123, 14.02.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM TJENESTEFEIL OG BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A var mistenkt for å ha stjålet en bil. Han anmeldte at politiet hadde oppsøkt hans huseier og fått nøkkel til å låse seg inn i hans leilighet. A mente også at politiet hadde brutt sin taushetsplikt ved å opplyse til huseieren at A var mistenkt for å ha stjålet en bil og for å omsette tabletter/stoff. A mente videre at politiets handlemåte ved pågripelsen hadde vært overdreven og uten saklig grunn.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten har foretatt et utdypende avhør av A. Polititjenestepersonene B og C er avhørt med status som mistenkt. D og E, som er huseier og hans kone, er avhørt med status som vitne. Det er innhentet korresponderende politidokumenter og utskrift av politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172 om grovt uaktsomme tjenestefeil

Straffeloven (2005) § 209 om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Etter Spesialenhetens vurdering var vilkårene for pågripelse etter straffeprosessloven § 171 til stede og politiet måtte anses for å forfølge A på “ferske spor”. Beslutning om pågripelse ble gitt av jurist kort tid etter politiet var på As bopel. Spesialenheten mente politiet hadde anledning til å ta seg inn i boligen, jf. straffeprosessloven § 192 om ransaking for å sette i verk pågripelse, og at tjenestepersonene kunne beslutte dette i medhold av § 198 nr. 2.

 

Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at politiet hadde gitt opplysninger til huseier om at A omsatte tabletter/narkotika. Spesialenheten kunne heller ikke se at tjenestepersonene hadde brutt taushetsplikten ved å opplyse om at de så etter A og en stjålet bil. Det var sentralt for politiet å komme i kontakt med A. Det kan i medhold av politiregisterloven § 26 gis opplysninger som kan ha betydning i etterforskingen.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 713/16 – 123, 15.02.2017

 

MC-FØRER OMKOM VED TRAFIKKULYKKE KORT TID ETTER AT POLITIET  HADDE GITT SIGNAL OM STANS FOR KONTROLL

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Spesialenheten ble varslet av Sør-Vest politidistrikt om at en MC-fører var kritisk skadet. Han hadde kjørt av veien og truffet et busskur. MC-føreren døde påfølgende natt. En sivil politipatrulje på vei til et annet oppdrag hadde kort tid forut for trafikkulykken reagert på kjøreadferden til MC-føreren og hadde signalisert at de ønsket å stanse ham.
 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten avhørte de to tjenestepersonene i den sivile politipatruljen som mistenkt. Tre vitner ble avhørt. Spesialenheten utarbeidet illustrasjonsmappe over åstedet. Politiets dokumenter vedrørende hendelsen, obduksjonsrapport, rapport om åstedsundersøkelse og illustrasjonsmappe ble innhentet. Det samme ble lydlogg fra politiets samband og politiets oppdragslogg for trafikkulykken og for oppdraget den sivile patruljen egentlig var på vei til.

Rettslig grunnlag:          

Vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 og straffeloven (2005) § 172.  

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten la på bakgrunn av sakens samlede opplysninger til grunn at det ikke ble iverksatt forfølgelse av MC-fører. Det kunne fremstå som at MC-føreren trodde at politiet kjørte i utrykning på grunn av ham. Den utrykningskjøring som ble foretatt var knyttet til et annet oppdrag og fremsto velbegrunnet.

 

Tjenestepersonene forsøkte å stanse MC-føreren ved en anledning ved å signalisere med sirene. Begge kjøretøyene hadde da lav hastighet. Forsøket på å stanse MC-føreren ble avbrutt kort tid etter at sirene var påsatt fordi føreren brått akselererte fra den sivile politibilen. De opplysninger som har fremkommet om politiets hastighet, avstand til motorsykkelen og bruk av signalanlegg ga ikke holdepunkt for at politiets opptreden var uforsvarlig.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiet ved sin kjøreadferd eller ved å signalisere at MC-førere skulle stanse, hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 717/16 – 123, 16.02.2017

 

SAK OM UTRYKNINGSKJØRING I HØY HASTIGHET

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Politibetjent A drev trafikkovervåking på E39 sammen med politihøgskolestudent B. A var sjåfør. De kjørte en sivil patruljebil utstyrt med blålys, sirene, trip-trac fartsmåler og videokamera. Da de stod parkert i en sidelomme passerte en motorsyklist i høy hastighet. A startet forfølgelse, som pågikk i ca. 8 kilometer, blant annet gjennom flere tunneler. Motorsyklisten kjørte fra politiet. Høyeste registrerte hastighet under forfølgelsen var 211 km/t. Hastighetsmåling av motorsyklisten viste at han holdt en gjennomsnittsfart til på mer enn 175 km/t. I ettertid opplyste politihøgskolestudent B at han tidvis opplevde forfølgelsen som var skremmende. Vest politidistrikt valgte å orientere Spesialenheten om hendelsen.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Politibetjent A opprettet en anmeldelse mot motorsyklisten for hastighetsoverskridelse. Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter. Straffesaken inneholdt også videoopptak fra forfølgelsen. Opptaket er gjennomgått. 

 

Rettslig grunnlag:          

Vegtrafikkloven § 31, jf. § 3

 

Spesialenhetens vurdering:

Etter vegtrafikkloven § 11, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4, kan fører av utrykningskjøretøy fravike vegtrafikkloven §§ 4, 5, 6, 7, 8 og 9. Dette innebærer blant annet at politiet under utrykning kan ha høyere hastighet enn fastsatte fartsgrenser. Vegtrafikkloven § 3 om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade, og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, gjelder også for utrykningskjøring. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen er straffbar, jf. vegtrafikkloven § 31.

 

Hvordan aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 skal forstås når den anvendes på politiets kjøretøy i en forfølgelsessituasjon, beror på en konkret vurdering der det også må foretas en avveiing mellom behovet for å få gjennomført tjenesteoppdraget og hensynet til trafikksikkerheten, jf. eksempelvis Rt-1994-1478 hvor Høyesterett uttalte: ”Hvor langt man i en situasjon skal lempe på de krav som gjelder for andre bilførere, må bero dels på hvor viktig det fremstiller seg å få stanset og eventuelt pågrepet den som forfølges, og dels på trafikksituasjonen og risikoen for at skade kan bli voldt. Det må foretas en avveining mellom behovet for at politiet skal kunne løse sine tjenesteoppdrag og hensynet til trafikksikkerheten.” 

 

Det var Spesialenhetens vurdering at det var grunnlag for å innlede forfølgelse av motorsyklisten grunnet motorsyklistens kjøring i høy hastighet. Motorsyklisten holdt høy hastighet over en lengre strekning, slik at det var grunnlag for også å fortsette bilforfølgelsen. Opptaket viste at forfølgelsen skjedde uten at det oppstod trafikkfarlige situasjoner. Det var dagslys, god sikt, bar vei og forholdsvis lite trafikk. Deler av forfølgelsen skjedde i tunneler.

 

Det er på det rene at høy fart i trafikken årlig fører til dødsfall og alvorlige skader. En polititjenestemann som kjører betydelig over fartsgrensen vil også utgjøre en risiko. Til forskjell fra sivile bilister er UP-sjåfører trent i å kjøre i utrykning. Videre var tjenestebilen utstyrt med trip-track fartsmåler og videokamera. Denne formen for trafikkontroll fordrer at føreren av politibilen, innenfor det forsvarlige, følger etter trafikanten som holder for høy hastighet.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Spesialenheten har tidligere behandlet og etterforsket flere saker der sjåfør av tjenestebil/UP-bil har kjørt i hastighet over 200 km/t i forfølgelsessituasjon. Det er i disse sakene konkludert med at kjøringen ikke innebar overtredelse av vegtrafikkloven § 3. Herværende sak ble vurdert å i hovedsak gjelde samme vurderingstema. 

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

               

Administrativ avgjørelse:

Saken er sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 fjerde ledd, fordi saken ble ansett egnet for erfaringslæring, særlig sett hen til politihøgskolestudentens opplevelse av hendelsen.

 

 

 

Sak 881/15- 123, 16.02.2017

 

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte to politibetjenter for ulovlig inntrenging og ransaking av hans og kjærestens bolig. A opplyste at to uniformerte polititjenestemenn ringte på hos ham og anmodet om å komme inn i boligen under påskudd av at de ikke skulle bli observert av naboene. A slapp tjenestemennene inn. Straks de var kommet inn uttalte den ene at "da har du vel ikke noe i mot at vi tar en husransakelse?" A ba politiet vise ransakingsbeslutning. Han og samboeren fikk beskjed om å legge fra seg mobiltelefoner. Deretter gikk polititjenestemennene gjennom skuffer og skap i alle rom. A fikk forståelse av at de lette etter anabole steroider. Politiet fant to stk. Viagra-tabletter og et brett med noen anti-østrogentabletter. Urinprøven som A tok på stedet var negativ.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra de mistenkte politibetjentene.

Med tanke på å klarlegge praksis og hvilke føringer som er gitt for “hjemmebesøk” er politiadvokat X og politiførstebetjent Y er avhørt som vitner.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogger.

Det er foretatt undersøkelser i politiets registre.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325, om grov uforstand i tjenesten

 

Spesialenhetens vurdering:

Tjenestepersonene forklarte at de arbeider med dopingsaker og hadde opplysninger om at A muligens benyttet doping. De hadde på forhånd gjort ulike undersøkelser, men hadde behov for å treffe/observere A for å få nødvendig informasjon som kunne bekrefte/avkrefte mistanken om dopingbruk. De bestemte seg derfor å kontakte A på hans bopel. I følge politiets forklaring hadde A et utseende som talte i retning av at han brukte doping. Han samtykket i at de fikk komme inn.

Spesialenheten oppfattet det slik at det på tidspunktet for "hjemmebesøket" forelå opplysninger som kunne mistenke A for bruk av doping uten at det forelå skjellig grunn til mistanke, og at tjenestepersonene reiste til A for om mulig få ytterligere opplysninger som kunne bekrefte, evt. avkrefte mistanken. Det var ikke på forhånd gitt ransakingsbeslutning.

 

Politiets adgang til å gå inn på privat grunn er regulert i politiloven § 7 og politiinstruksen § 8-7. Politiloven § 7 anses ikke å komme til anvendelse i denne saken da det ikke var opplysninger om at politiet var på adressen for å håndheve offentlig ro og orden m.v. Av politiinstruksen § 8-7 nr. 3 fremgår at politiet under tjenesteutførelsen ikke kan gå inn på privat grunn eller inn i privat hus med mindre han skal gå inn for å forebygge, stanse eller etterforske et lovbrudd som er gjenstand for offentlig påtale.

 

I følge Grunnloven § 102 første ledd må "husransakelse ikke finne sted unntatt i kriminelle tilfeller". Bestemmelsens hensikt er å beskytte borgerne mot at offentlig myndighet vilkårlig, eller på mer eller mindre løs mistanke, tar seg inn i private boliger for å bringe på det rene om det foregår eller har foregått noe straffbart."

 

Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at polititjenestemennene opptrådte på et vis som kunne lede til straffansvar ved deres innledende kontakt med A. Spesialenheten fant imidlertid å påpeke det problematiske ved å oppsøke personer på bopel for "en prat" og be om samtykke til å komme inn. Det vil for mange være vanskelig å nekte politiet å komme inn i boligen. Det kan derfor stilles spørsmål ved om personen reelt har gitt sitt samtykke eller om vedkommende følte seg presset til å samtykke, da en nektelse kan sette vedkommende i et negativt lys overfor politiet. 

 

Spesialenheten bemerket også at politiets tjenesteutførelse skal være forholdsmessig. De midler som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. Et mulig alternativ til “hjemmebesøk” ville være å drive forebyggende arbeid på treningssentre og i den sammenheng også observere og snakke med mulige "kandidater". Dette vil i de fleste sammenhenger være mindre inngripende enn å gå på "hjemmebesøk" hos vedkommende.

 

Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan ransakingen bare foretas etter beslutning av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig. Muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, jf. straffeprosessloven § 197. Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann forta ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 2, eller det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 3.

 

Spesialenheten kunne ikke se at det var forhold, slik som bevisforspillelsesfare, tidsnød eller annet, som hindret tjenestemennene å kontakte jourhavende jurist for å be om ransakingsbeslutning forut for ransakingen. Spesialenheten oppfattet det slik at tjenestemennene hadde kontroll på A og hans samboer, og hadde bedt om at de la fra seg sine mobiltelefoner. Tjenestemennene var kort tid etter ransakingen i kontakt med jourhavende for å be om beslutning om urinprøve. Straffeprosesslovens regler om personell kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler er vesentlige rettssikkerhetsgarantier, jf. f.eks. Rt. 1993 side 1025, og unntakshjemlene må derfor tolkes snevert.

 

Brudd på straffeprosesslovens bestemmelser innebærer ikke at det direkte må legges til grunn at handlingen (her ransakingen) innebærer straffansvar. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at tjenestepersonene, ved selv å beslutte ransaking hos A, hadde opptrådt straffbart. Det ble vist til at straff for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 krever at tjenestepersonen har opptrådt kvalifisert klanderverdig.

 

Vedtak:

Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

               

Administrativ avgjørelse:

Spesialenheten anser saken egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på metoden "hjemmebesøk". Det er nødvendig med bevissthet om hjemmelsgrunnlag og bevissthet rundt samtykke i forhold til grensen mellom frivillighet og opplevelse av tvang.

 

Uke 6

Sak 626/16 – 123, 06.02.2017

 

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for brudd på straffeprosessloven knyttet til beslag av As våpen. A opplyste at tre polititjenestepersoner kom hjem til ham for å beslaglegge hans våpen. En av polititjenestepersonene fulgte etter ham da han gikk inn for å hente våpnene. A spurte politiet om de hadde ransakingsordre, noe de ikke hadde. En av tjenestepersonene oppga at beslaget var godkjent av politiadvokat og at de ikke trengte ransakingsbeslutning.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av sakens dokumenter at A var anmeldt for familievold, og at politiadvokat X i forbindelse med anmeldelsen besluttet å beslaglegge As våpen. Tre tjenestepersoner reiste til As adresse for å beslaglegge våpnene. Skriftlig beslutning om beslag var nedtegnet av politifullmektig Y, hvor grunnlaget for beslaget er opplyst å være mistanke om at A hadde tatt opptrådt voldelig mot sin samboer.

 

Utover at en av tjenestepersonene fulgte etter A inn i garasjen da han hentet våpnene, og slik observerte hvordan våpnene var oppbevart, forelå det ingen opplysninger om at politiet ransaket hjemme hos A.

 

A brakte spørsmålet om opprettholdelse av beslaget inn for tingretten. Retten kunne ikke se at våpnene og ammunisjonen hadde betydning som bevis eller kunne bli inndratt i en straffesak. Politiets begjæring om opprettholdelse av beslaget ble ikke tatt til følge. Retten uttalte at dersom politiet mener at forholdet i siktelsen kan ha betydning for hvorvidt siktedes tillatelse til å inneha våpen etter våpenloven skal inndras, må politiet behandle saken etter reglene i våpenloven.

 

Ting som kan ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger, jf. straffeprosessloven § 203. Enhver som rammes av beslaget kan straks eller senere kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal opprettholdes, jf. straffeprosessloven § 208. Under tjenesteutøvelsen kan en politimann ikke gå inn på privat grunn eller inn i privathus eller lokale, med mindre han skal foreta pågripelse, ransaking, beslag eller iverksette andre tvangsmidler i samsvar med regler fastsatt i lov eller i medhold av lov, jf. politiinstruksen § 8-7 nr. 2.  

 

Med bakgrunn i sakens opplysning kunne Spesialenheten ikke se at politiet ransaket hos A. Det var videre ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 557/16-123, 06.02.2017

ANMELDELSE FOR ÆREKRENKELSE OG TJENESTEFEIL 
  
Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte lensmann B for å ha kommet med uriktige opplysninger til en avis om at A fremdeles var siktet i en straffesak. Avisoppslaget var skrevet i anonymisert form. As identitet ble ikke røpet. A opplyste at hun ca. fire måneder tidligere hadde fått underretning om at saken mot henne var henlagt etter bevisets stilling. På bakgrunn av As henvendelse til avisen ble opplysningene korrigert i en avisartikkel dagen etter.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Lensmann B ble avhørt som mistenkt

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Lensmann B forklarte at hun ble oppringt av en journalist i lokalavisen, som spurte om en sak om forsikringssvindel. Journalisten kjente saken godt da avisen hadde skrevet flere artikler om den tidligere. Journalisten kjente til at det var tatt ut tiltale mot den mannlige parten. Journalisten spurte om det var tatt ut tiltale mot mannens samboer. Avisen hadde tidligere skrevet en artikkel om at samboeren var siktet i saken. B forklarte at hun ikke fant opplysninger i BL om det var tatt ut tiltale eller ikke, og opplyste til journalisten at hun måtte undersøke dette og komme tilbake med svaret. Hun sa også til journalisten at det var best hun ikke skrev noe om dette i avisen før B hadde fått undersøkt kvinnens status i straffesaken. B ringte til påtalejuristen, men kom ikke i kontakt. Etterforskingslederen på saken var heller ikke tilgjengelig. Dagen etter sto artikkelen i lokalavisen. Om morgenen, før hun leste avisartikkelen, snakket B med etterforskingslederen, som opplyste at siktelsen mot samboeren var frafalt.

 

Saken er vurdert i forhold til straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil. I følge straffeloven § 23 annet ledd er uaktsomheten grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse. Det fremgår for øvrig av Ot.prp. nr. 8 (2007-08) punkt 12.2.4 at bestemmelsen blant annet erstatter straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. I rettspraksis er det lagt til grunn at det for domfellelse for grov uforstand i tjenesten etter straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1 må kreves en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, jf. blant annet Rt. 1986 s. 670.

 

Ærekrenkelse ble ved ikrafttredelse av straffeloven av 2005 avkriminalisert.

 

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at lensmann B hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 611/16 – 123, 06.02.2017

 

ANMELDELSE FOR Å IKKE GI LIVREDDENDE HJELP

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for ikke å ha gitt livreddende helsehjelp, samt for å ha hindret helsevesenet å gi livreddende helsehjelp, til en person som var blitt skutt. Personen ble erklært død da ambulansepersonalet kom til stedet. Hendelsen skjedde i oktober 2010.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Anmeldelsen med vedlegg, herunder vedlagte dom, er gjennomgått av Spesialenheten. Spesialenheten har innhentet politirapporter fra politiets sak mot X og kopi av politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

Straffeloven (1902) § 324, om brudd på tjenesteplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Politiet rykket ut etter melding om at en mann truet en kvinne med pistol. Det ble også gitt bevæpningsordre. Første patrulje på stedet var ikke bevæpnet, og de avventet videre handling til bevæpnet patrulje ankom kort tid etter. Det fremgikk av sakens dokumenter at det gikk ca. 13 minutter fra operasjonssentralen fikk melding om at en person var skutt, til politiet var på adressen. Den skadde ble overlevert til helsepersonell 4 minutter senere.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking på bakgrunn av sakens opplysning da det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Videre ble det vist til at et eventuelt straffansvar i dag vil være foreldet, da aktuelle straffebestemmelser ble vurdert å kunne være straffeloven (1902) § 324, om tjenesteunnlatelse og brudd på tjenesteplikt, straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten og/eller straffeloven (1902) § 387 nr. 1, om ikke å hjelpe den som er i livsfare. Foreldelsesfristen for nevnte bestemmelser er to år, jf. straffeloven (1902) § 67, jf. § 66.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking.

 

 

 

Sak 712/16 – 123, 09.02.2017

 

ANMELDELSE MED PÅSTAND OM FORSØK PÅ Å PÅVIRKE VITNE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å ha forsøkt å påvirke et vitne i forbindelse med avhør.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og dom fra lagmannsretten mot A.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Formålet med etterforskingen er i følge straffeprosessloven § 226, tredje ledd å søke å klarlegge både det som taler mot og det som taler til fordel for mistenkte.

 

Det fremgår av korresponderende straffesaksdokumenter at det var foretatt adekvate etterforskingsskritt i Vest politidistrikts sak. A hadde oppnevnt forsvarer, og hadde anledning til å fremsette begjæring om ytterligere etterforskingsskritt.

 

Spesialenheten har ikke mandat til å omgjøre en påtaleavgjørelse eller til å endre et domsresultat. Retten skal etter straffeprosessloven § 294 våke over at saken blir fullstendig opplyst. A og hans forsvarer hadde anledning til å presentere sine anførsler for retten.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, da det ikke var opplysninger som gjorde det sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 866/16 – 123, 10.02.2017

 

ANMELDELSE FOR Å HA UNNLATT Å IVERKSETTE ETTERFORSKNING PÅ BAKGRUNN AV TIPS

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldt politiet for ikke å ha grepet inn mot B, som tidligere er domfelt for sedelighetsforbrytelse. A som var bosatt i samme nærområde som B, hadde i løpet av høsten 2014 overhørt uttalelser og gjort observasjoner som gjorde at A fikk mistanke om at B fortsatte med liknende forbrytelser som de han var domfelt for. A meldte flere ganger sin bekymring til det lokale lensmannskontoret høsten 2014.

B ble pågrepet sommeren 2015 og ble i desember 2016 domfelt.

 

Spesialenhetens undersøkelser og nærmere om saksforholdet:

Spesialenheten innhentet tingrettens dom av desember 2016. Brevene fra A som var sendt lensmannskontoret høsten 2014 ble gjennomgått.

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325, første ledd nr. 1 om grovt uaktsom tjenestefeil

Straffeloven (1902) § 324 om tjenesteunnlatelse.

 

Den alminnelige foreldelsesfrist for overtredelser av straffeloven § 324 og § 325 er to år, jf. straffeloven § 67, jf. § 66.

Spesialenhetens vurdering:

Anmeldelsen rettet seg mot politiets arbeid tilbake til høsten 2014. Et eventuelt straffansvar var foreldet før saken kom inn til Spesialenheten. 

Vedtak:

Saken ble henlagt på grunn av foreldelse. 

 

 

Uke 5

Sak 821/16 – 123, 01.02.2017

 

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å ha ransaket hans biler uten å vise ransakingsbeslutning. A følte seg trakassert av politiet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Anmeldelsen er gjennomgått. Dagen etter at anmeldelsen var mottatt sendte A ny e-post om at han trakk anmeldelsen.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 819/16 – 123, 01.02.2017

 

ANMELDELSE FOR MANGLENDE UTLEVERING AV FØRERKORT

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for ikke å ha utlevert hans førerkort som var tatt i beslag. I følge A var tidsperioden for belaget løpt ut.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten har innhentet politiets saksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

På bakgrunn av opplysningene fremkommet i saken legger Spesialenheten til grunn at førerkortet ble sendt A kort tid før anmeldelsen ble inngitt til Spesialenheten.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking da det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 646/16 – 123, 01.02.2017

 

ANMELDELSE FOR HENLEGGELSE AV SAK

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiadvokat B for å ha henlagt en sak med den begrunnelse at straffeansvar ikke kan gjøres gjeldende fordi det er tvil om mistenktes tilregnelighet. A anmeldte også at saken var registrert som bilbrukstyveri, ikke som innbrudd, skadeverk og tyveri.

 

Spesialenhetens undersøkelse:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av saksdokumentene at det var gjennomført etterforskingsskritt. Henleggelsen var påklaget og opprettholdt av statsadvokaten.

 

Det tilligger påtalemyndigheten å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Gjerningspersonens tilregnelighet er ett av vilkårene for å kunne straffeforfølge.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet ved registrering av saken eller påtalejuristen ved utøvelse av sin skjønnsmyndighet hadde begått straffbare tjenestehandlinger.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 843/16 – 123, 01.02.2017

 

ANMELDELSE FOR TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for ikke å ha tatt ut tiltale mot X.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Anmeldelsen med vedlagte dokumenter er gjennomgått.

Spesialenheten har vært i kontakt med A per telefon for en utdyping av anmeldelsen.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325, om grovt uforstand i tjenesten.

 

Spesialenhetens vurdering:

I telefonsamtale med Spesialenheten opplyste A at han anmelder politiet fordi de ikke på ny tar tak i saken hans fra 2003, på tross av at han har fremlagt nye bevis. As hovedpåstand er at han mener at en person har vitnet falskt. Anmeldelsen knytter seg til politiets håndtering av opplysninger han ga dem i 2013. A mener at alle som har hatt noe med saken å gjøre hans bør settes under etterforsking.

 

Det var ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble også vist til at forholdet var foreldet.

 

Vedtak:

Saken er uten etterforsking.

 

Uke 4

Sak 59/15 – 123, 23.01.2017

 

ANMELDELSE FOR BEHANDLING AV TELEFONSAMTALER UNDERLAGT KOMMUNIKASJONSKONTROLL

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

I forbindelse med etterforskingen av As ektefelle ble det i juni 2008 utført kommunikasjonskontroll av deres fasttelefon. Det ble da tatt opptak av telefonsamtaler som A blant annet hadde med ektefellen.

 

Spesialenheten har tidligere behandlet anmeldelse fra A om politiets håndtering av telefonsamtalene. As nye anmeldelse var inngitt med bakgrunn i avgjørelse fra Høyesterett i 2014 der det ble fastslått at opptakene av telefonsamtalene der A var deltakende, skulle ha blitt slettet omgående.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra A.

 

For å klarlegge faktum om håndteringen av advokatsamtalene, begjærte Spesialenheten innsyn i protokollen som omhandler kommunikasjonskontroll der A og B var involvert. Spesialenheten begjærte også innsyn i innberetningene og rapportene fra politidistriktet til Riksadvokaten som omhandler kommunikasjonskontrollen. Spesialenheten ba også om rapport fra Sør-Vest politidistrikt, samt Rogaland politidistrikts årsinnberetning og kvartalsinnberetning til Riksadvokaten for 2008 hva gjaldt straffesaken.

 

Spesialenheten anmodet politimesteren om å frita vitnene for taushetsplikten samt innsyn i ovennevnte. Det ble fra politidistriktet vist til straffeprosessloven § 216i. Spesialenheten påklaget beslutningen til Rogaland Statsadvokatembeter, og videre til Riksadvokaten. Riksadvokaten kom i mai 2016 til at unntaket i straffeprosessloven § 216i første ledd, tredje punktum, bokstav a fikk anvendelse i forhold til Spesialenhetens etterforsking, slik at Spesialenheten skulle gis tilgang til de etterspurte opplysningene.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

Straffeloven (1902) § 121, om brudd på taushetsplikt

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten gjennomgikk regelverket før og etter Høyesterettsavgjørelsen av 2014, og la til grunn at regelverket for oppbevaring, innsyn og sletting av ektefellesamtalene var uklart frem til Høyesteretts avgjørelse. faktum Spesialenheten klarla om håndtering av ektefellesamtalene underbygget at politidistriktet forsøkte å håndtere ektefellesamtalene i henhold til det rettskildebildet som forelå fra juni 2008 og i tiden som fulgte.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking da det ikke var opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiet eller påtalemyndigheten hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar ved deres håndtering av KK-materialet der A var omhandlet.

 

Spesialenheten har tidligere behandlet flere anmeldelser knyttet til presseoppslag som gjelder den aktuelle straffesaken, og det er iverksatt etterforsking. Tidligere etterforsking har avdekket at en rekke tjenestepersoner, forsvarere og sakens parter har hatt tilgang til opplysninger/dokumenter fra saken. Straffesaken har også pågått over lang tid i flere rettsinstanser, og mediedekningen har vært betydelig.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, da det ikke var opplysninger i saken som gjorde det sannsynlig at det er ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har lekket opplysninger om saken.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 815/14 – 123, 25.01.2017

 

ANMELDELSE FOR HÅNDTERING/MANGLENDE SLETTING AV ADVOKATSAMTALER

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Advokat A anmeldte, på vegne av seg selv og sin klient B, politiet for deres håndtering av telefonsamtaler A hadde hatt med sin klient B. Bs telefon hadde vært underlagt kommunikasjonskontroll (avlytting), og advokat A mente det kunne være grunn til å tro at politiet hadde lyttet på samtalen mellom ham og B i strid med straffeprosessloven § 216g.

 

Spesialenhetens etterforsking:

Det er opptatt forklaring fra advokat A og flere tjenestepersoner ble avhørt som vitner.

 

For å klarlegge faktum om håndteringen av advokatsamtalene, begjærte Spesialenheten innsyn i protokollen som omhandler kommunikasjonskontroll der A og B var involvert. Spesialenheten begjærte også innsyn i innberetningene og rapportene fra politidistriktet til Riksadvokaten som omhandler kommunikasjonskontrollen. Spesialenheten ba også om rapport fra Sør-Vest politidistrikt, samt Rogaland politidistrikts årsinnberetning og kvartalsinnberetning til Riksadvokaten for 2008 hva gjaldt straffesaken.

 

Spesialenheten anmodet politimesteren om å frita vitnene for taushetsplikten samt innsyn i ovennevnte. Det ble fra politidistriktet vist til straffeprosessloven § 216i. Spesialenheten påklaget beslutningen til Rogaland Statsadvokatembeter, og videre til Riksadvokaten. Riksadvokaten kom i mai 2016 til at unntaket i straffeprosessloven § 216i første ledd, tredje punktum, bokstav a fikk anvendelse i forhold til Spesialenhetens etterforsking, slik at Spesialenheten skulle gis tilgang til de etterspurte opplysningene.

 

Spesialenheten begjærte ikke innsyn i selve advokatsamtalene eller innholdet i disse.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Etter straffeprosessloven § 216g bokstav b skal påtalemyndigheten sørge for at opptak eller notater som er gjort under kommunikasjonskontrollen, snarest mulig blir tilintetgjort i den utstrekning de gjelder uttalelser som retten etter reglene i §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve vedkommendes vitneforklaring om, med mindre vedkommende mistenkes for en straffbar handling som kunne ha gitt selvstendig grunnlag for kontrollen. Forbudet om å oppta forklaring fra advokat er regulert i straffeprosessloven § 119. 

 

Med bakgrunn i etterforskingen, var det Spesialenhetens oppfatting at politidistriktet hadde et bevisst forhold til at advokatsamtaler ikke skulle lyttes til. Et vitne forklarte at straks det gjennom lytting eller nummersøk ble klart at den siktede snakket med advokat, avsluttet de lyttingen. Dersom det senere ble ringt fra samme nummer, ville en med en gang se at det var en advokat som ringte, og samtalen ble da merket "vurderes slettet" uten at samtalen ble lyttet til i det hele tatt.

 

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiet hadde lyttet til de samtalene som advokat A hadde hatt med B, utover den tid det eventuelt tok å identifisere samtalen som advokatsamtale.

 

Etter å ha gjennomgått etterforskingsmaterialet, forelå det etter Spesialenhetens vurdering ikke bevismessig grunnlag for at ansatte i Rogaland/Sør-Vest politidistrikt hadde opptrådt straffbart ved håndtering av advokatsamtalene. Rettstilstanden har vært under utvikling og det har i de senere år kommet flere Høyesterettsavgjørelser som nærmere avklarer lovgrunnlaget for håndtering og sletting av advokatsamtaler. Samtalene fremsto å ha vært håndtert etter dagjeldende/gjeldende praksis.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 405/16-123, 24.01.2017

 

ANMELDELSE FOR MEDVIRKNING TIL TYVERI FRA BANKBOKS

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt.

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en namsfullmektig ved Sør-Vest politidiskrikt for medvirkning til tyveri fra en bankboks som tilhørte As avdøde far. A opplyste at hennes bror, sammen med namsfullmektigen, hadde åpnet bankboksen og fjernet innholdet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er opptatt forklaring fra A. Namsfullmektigen er avhørt som mistenkt og en kundekonsulent i banken er avhørt som vitne.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 321.

 

Spesialenhetens vurdering:

Etterforskingen viste at B hadde tingrettens fullmakt til å åpne bankboksen for å undersøke om avdøde hadde lagret sitt testament der. Namsfullmektigen bisto som vitne under åpningen og hadde sammen med B gjennomgått innholdet i bankboksen. Det ble ikke funnet testament. Namsfullmektigen opplyste at hun undertegnet på skriv til skifteretten om at det ikke ble funnet noe testament. Kopi av skrivet ble lagt sammen med dødsprotokollen.

 

Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at namsfullmektigen hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Hun hadde kun bistått som vitne. B hadde hatt fullmakt, og det var for øvrig ikke opplysninger om at noe var borttatt fra bankboksen.

 

Vedtak:

Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 804/16 – 123, 30.01.2017

 

ANMELDELSE FOR Å HA HENLAGT SAK M.M.

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet og påtalemyndigheten for mangelfull etterforsking og for å ha henlagt hans anmeldelse av at han hadde blitt slått med balltre.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av saksdokumentene at det var gjennomført etterforskingsskritt. Politiets henleggelse var opprettholdt av statsadvokaten. Klage fra A over avslag på begjæring om å gjenoppta straffesaken ble besvart av politiet, og beslutningen om ikke å gjenoppta saken ble opprettholdt av statsadvokaten.

 

Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn av bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten. A hadde benyttet klageadgangen.

 

Spesialenheten anså på bakgrunn av anmeldelsen og de innhentede opplysninger det ikke sannsynlig at ansatte i politiet ved etterforskingen av saken eller påtalejuristen ved utøvelse av sin skjønnsmyndighet hadde begått straffbare tjenestehandlinger.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

Uke 3

Sak 751/16 – 123, 16.01.2017

 

ANMELDELSE FOR GROVT UAKTSOM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å ha arrestert ham for brudd på besøksforbud uten først å ha sjekket om han var ilagt besøksforbud. A har også anmeldt politiet for overdreven maktbruk. A mente også at politiet har gitt uriktig opplysning til barnevernet og at de har etterforsket saken mot ham ensidig. Dette har etter As mening påvirket sak om omsorgsovertakelse av hans barn.

 

Spesialenhetens undersøkelser

Det er opptatt forklaring fra anmelder.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, oppdragslogg og arrestjournal.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det fremgikk av sakens dokumenter at politiet hadde skrevet brev til barneverntjeneste der det ble opplyst at det var gitt uriktige opplysninger om A i uttalelse fra politiet sendt ca. en måned tidligere. Politiet rettet opplysningene. Videre fremgikk av politiets oppdragslogg at politiet hadde fått melding om husbråk, og at A hadde opptrådt voldelig. Politiadvokat besluttet at A skulle pågripes for kroppskrenkelse og settes i varetekt. Først ble han fremstilt for lege. Det er nedtegnet at A ikke etterkom pålegg da han ble pågrepet og måtte tas med makt. Brillene hans knakk og han fikk noen små sår.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 701/16 – 123, 16.01.2017

 

ANMELDELSE FOR Å HA HENLAGT SAK

 

Politidistrikt:

Møre og Romsdal politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en advokat for brudd på taushetsplikt etter at advokaten hadde tilkalt politiet for å få A fjernet fra advokatkontoret. As anmeldelse av advokaten ble henlagt av politiet. A har derfor anmeldt politiadvokat X for å ha henlagt saken uten å ha etterforsket og avhørt advokaten.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Klagen/anmeldelsen med vedlegg er gjennomgått av Spesialenheten. Spesialenheten har vært i kontakt med A per brev og telefon. Spesialenheten har innhentet kopi av politiets saksdokumenter og utskrift fra politioperativt register for hendelsen.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Det tilligger påtalemyndigheten, med bakgrunn av bevisene i saken, å vurdere hvorvidt vilkårene for strafforfølging er til stede eller ikke. Politiets henleggelse kan påklages til statsadvokaten. A hadde benyttet klageadgangen, og henleggelsen var opprettholdt av statsadvokaten.

 

Spesialenheten anså det ikke sannsynlig at påtalemyndigheten ved utøvelse av sin skjønnsmyndighet hadde begått straffbare tjenestehandlinger ved å henlegge As anmeldelse.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking.

 

 

 

Sak 774/16 – 123, 16.01.2017

 

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA UTLEVERT MOBILTELEFON

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A sendte e-post til Spesialenheten med spørsmål om politiet kunne ha begått tjenestefeil. Han opplyste at en venninne som hadde lånt hans mobiltelefon hadde blitt varetektsfengslet av politiet. Politiet hadde beslaglagt telefonen som på det tidspunktet var i venninnens besittelse.

 

Spesialenhetens undersøkelser

Anmeldelsen er gjennomgått.

Spesialenheten har vært i kontakt med A per telefon.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

A forklarte Spesialenheten at han har fått opplyst av politiet at de fremdeles hadde telefonen i sin besittelse. Politiet hadde spurt om A telefonen var stjålet fra ham, hvorpå A svarte at venninnen hadde fått låne telefonen av ham. Politiet fastholdt at de da ville levere telefonen til personen de beslagla den fra når den var ferdig undersøkt. A vil ta kontakt med sin venninne når hun fikk telefonen utlevert.

 

Utlevering av beslag reguleres av straffeprosessloven kap. 16, herunder straffeprosessloven § 214 om utlevering når flere gjør krav i den beslaglagte tingen.

 

Telefonen var fortsatt i beslag hos politiet, og det var ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking.

 

 

 

Sak 869/16 – 123, 16.01.2017

 

ANMELDELSE FOR DNA-PRØVETAKING

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for at de med tvang tok DNA-prøve av henne.

 

Spesialenhetens undersøkelser

Anmeldelsen med vedlegg er gjennomgått.

Politiets saksdokumenter, herunder beslutning om registrering av DNA-profil, og utskrift fra politiets oppdragslogg for hendelsen, er gjennomgått.

Det er foretatt undersøkelser i straffesaksregisteret.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten

 

Spesialenhetens vurdering:

I politidistriktets beslutning om registrering av DNA-profil er det vist til at A ved dom ble straffet for overtredelse av straffeloven § 257 jf. § 258 m.m. Det er vist til at dette er en overtredelse som kan medføre frihetsstraff, jf. politiregisterloven § 12 annet ledd nr. 1. DNA-prøven av A ble tatt i september 2015.

 

Det fremgår av straffeprosessloven § 158 fjerde ledd at biologisk materiale som skal innhentes i medhold av § 160a, nå politiregisterloven § 12 annet ledd nr.1, kan innhentes med tvang dersom vedkommende nekter å avgi biologisk materiale frivillig, og innhentingen kan skje uten fare eller betydelig smerte. 

 

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

 

 

Sak 741/16 – 123, 16.01.2017

 

ANMELDELSE FOR HENLEGGELSE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiadvokat C for å ha henlagt en sak hvor A hadde inngitt en anmeldelse for bedrageri knyttet til erverv av fast eiendom.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

Da politiadvokat C henla saken ble det vist til at anmeldelsen fremsto å gjelde en tvist mellom private personer. Det fremgikk av saksdokumentene at A hadde påklaget henleggelsen til overordnet påtalemyndighet, og at statsadvokaten hadde opprettholdt henleggelsen.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

  

 

Sak 588/16 – 123, 19.01.2017

 

ANMELDELSE FOR UAKTSOM UTRYKNINGSKJØRING

 

Politidistrikt:

Sør-Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte politiet for å ha kjørt uaktsomt under utrykning. Politiets forbikjøring av en buss under utrykningen hadde medført at A kjørte så langt ut til siden at bilen hans ble skrapet opp av autovernet.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Det er innhentet kopi av politiets oppdragslogg.

 

Rettslig grunnlag:          

Vegtrafikkloven § 3

 

Spesialenhetens vurdering:

Utgangspunktet er at vegtrafikkloven § 3, grunnregler for trafikk, gjelder også for politiet, jf. instruks for utrykningskjøring av 1. mai 2009.

 

Etter vegtrafikkloven § 11, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4, kan fører av utrykningskjøretøy fravike vegtrafikkloven §§ 4, 5, 6, 7, 8 og 9. Dette innebærer blant annet at politiet under utrykning kan ha høyere hastighet enn fastsatte fartsgrenser. Vegtrafikkloven § 3 om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade, og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, gjelder også for utrykningskjøring. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen er straffbar, jf. vegtrafikkloven § 31.

 

Det er fastsatt i trafikkreglene § 10 at trafikant skal gi fri veg til utrykningskjøretøy når føreren varsler med blinkende blått lys. Om nødvendig skal trafikanten stanse.

 

I følge instruks for utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy av 1. mai 2009 pkt. 4 bør utrykningskjøring varsles med blinkende blått lys, med mindre strengt tjenstlige hensyn tilsier at varsling unnlates. Dersom det kreves fri veg, skal det varsles med blinkende blått lys, i tillegg kan sirene anvendes når dette anses nødvendig, jf. trafikkreglene § 14 nr. 3.

 

Det gikk frem av anmeldelsen at A oppfattet at politiet kjørte i utrykning. Videre fremgikk av politiets oppdragslogg at politiet faktisk kjørte i utrykning. Det var ikke opplysninger om at det var fysisk kontakt mellom politibilen og As bil.

 

Spesialenheten finner ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. A hadde plikt til å gi fri veg og om nødvendig stanse for utrykningskjøretøyet. At han kjørte så nær autovernet at han ødela sin bil, innebar ikke, etter Spesialenhetens vurdering, at det var sannsynlig at sjåføren av politibilen hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 620/16-123, 20.01.2017

 

ANMELDELSE FOR GROV UAKTSOM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

Advokat A anmeldte på vegne av sin klient B tjenestepersoner i Vest politidistrikt for grov uaktsom tjenestefeil ved urettmessig pågripelse av B og beslag av hans mobiltelefon og Ipad. Det ble anført at det ikke var opplysninger som ga grunnlag for å mistenke B. 

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenheten har innhentet kopi av straffesak fra Vest politidistrikt.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Spesialenhetens vurdering:

En mindreårig jente anmeldte en voldtekt som angivelig hadde skjedd i leiligheten til Bs mor. Politiet påtraff B i leiligheten. Han ble først avhørt som vitne, og bekreftet at jenta hadde hatt seksuell omgang med en venn av B mens B var til stede i leiligheten. Etter avhøret besluttet jourhavende jurist pågripelse av B grunnet mistanke om medvirkning til voldtekt av jente under 14 år, og at Bs mobiltelefon og Ipad skulle tas i beslag.

 

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking da det ikke var sannsynlig at tjenestepersonene på stedet eller jourhavende jurist hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken ble henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

Uke 2

Sak 452/16 – 123, 09.01.2017

 

ANMELDELSE AV STATSADVOKAT FOR TJENESTEFEIL KNYTTE TTIL HÅNDTERING AV SAK OG BESVARELSE AV BREV 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldt en statsadvokat (B) for tjenestefeil fordi B ikke hadde gitt et klart ja- eller nei-svar på spørsmål om en pensjonert statsadvokat (C) hadde gått gjennom samtlige bevis i en sak før det i 2012 ble tatt ut tiltale. Det ble anført at B hadde forsøkt å skjule sitt ansvar i saken, samt at han hadde unnlatt å forholde seg til problemstillingene i saken ved å peke på at saken er til behandling hos Kommisjonene for gjenopptakelse av straffesaker.

 

Spesialenhetens undersøkelser og nærmere om saksforholdet:

Anmeldelsen knyttet seg til en sedelighetssak som ble anmeldt til politiet i 2011. Overgrepet var tidfestet til 2004. Spesialenheten innhentet alt etterforskingsmateriell fra politisaken. Saken ble behandlet i tingretten i 2012 og i lagmannsretten i 2013. A var domfelt i begge instanser til en straff av fengsel i 6 år. Saken ble behandlet i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i 2015. Kommisjonen kom til at vilkårene for gjenåpning ikke var til stede. Det ble i 2016 på ny begjært gjenåpning.  

B hadde ikke ansvar for saken på tiltaletidspunktet eller som aktor i tingretten og lagmannsretten. C, som hadde iretteført saken, var gått av med pensjon. B håndterte henvendelser i saken i årene etter at C var gått av med pensjon og atter at dommen mot A var rettskraftig. 

 

Spesialenheten innhentet og gjennomgikk korrespondanse mellom A og B for årene 2015 og 2016.

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (1902) § 325, første ledd nr. 1 om grovt uaktsom tjenestefeil og straffeloven (2005) § 172 om tjenestefeil.

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen og de innhentede dokumenter, og fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ikke sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 489/16 – 123, 14.12.2016

 

ANMELDELSE AV POLITIADVOKAT OG STATSADVOKAT FOR TJENESTEFEIL KNYTTET TIL TIDSBRUK OG SIKRING AV BEVIS  

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldt en politiadvokat for å bruke lang tid på å behandle en anmeldelse. Videre ble en statsadvokat, med tilknytning til samme saksforhold, anmeldt for å ha unnlat å gripe inn ved kunnskap om saken og dens innhold.


Anmeldelsen av politiadvokaten gjaldt en sak om falsk forklaring. Anmeldelse for falsk forklaring ble innlevert i april 2016. Etterforsker sendte dokumentene til politiadvokaten i midten av juli. 10 dager senere forsøkte A å ta kontakt med politiadvokaten. Politiadvokaten var da på ferie. Det er anført at tidsbruken i saken var ulovlig lang og at politiadvokaten burde ha sørget for at andre overtok ansvaret for saken i hans feriefravær.

For statsadvokatens del ble det anført at han hadde plikt til å gjenåpne saken fordi det var presentert bevis som viste at det heftet tvil ved riktigheten av domfellelse av A i 2012 og 2013. Det ble også anført at statsadvokaten dekket over feil fra egne ansatte.

 

Spesialenhetens undersøkelser og nærmere om saksforholdet:

Anmeldelsene knyttet seg til en sedelighetssak som ble anmeldt til politiet i 2011. Overgrepet var tidfestet til 2004. Anmeldelsen fra A er en av mange anmeldelser knyttet til samme sakskompleks. Spesialenheten har ved tidligere behandling av samme sakskompleks innhentet alt etterforskningsmateriell fra politisaken. Sedelighetssaken hadde vært behandlet i tingretten i 2012 og i lagmannsretten i 2013. A var domfelt i begge instanser til en straff av fengsel i 6 år. Saken hadde vært behandlet i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i 2015. Kommisjonen hadde kommet til at vilkårene for gjenåpning ikke var til stede. Det ble i 2016 på ny begjært gjenåpning.

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 172 om tjenestefeil.

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det var ingen opplysninger som gjorde det sannsynlig at politiadvokaten og/eller statsadvokaten hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Vedtak:

Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

 

 

 

Sak 618/16 – 123, 10.01.2017

 

ANMELDELSE FOR GROV UAKTSOM TJENESTEFEIL

 

Politidistrikt:

Sør-vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A var anmeldt for brudd på taushetsplikten og søk i politiets registre uten tjenestemessig behov. I avhør hos Spesialenheten opplyste A at han hadde mottatt opplysning om at et barn han er fadder til hadde sagt at mor(B) ble slått av sin nye samboer. A besluttet å undersøke påstanden nærmere før han eventuelt kontaktet påtalejurist for opprettelse av sak. A ringte Bs arbeidsgiver for å forhøre seg om det blant Bs kollegaer var kjent at B var blitt slått. Han presenterte seg som politimann og unnlot å opplyse at han var fadder. Han fikk fra avdelingsleder i barnehagen bekreftet at en kollega av B hadde sett at hun hadde hatt blåmerke. Det ble også opplyst at B var oppsagt fordi hun ikke hadde møtt på jobb ved flere anledninger. Spesialenheten besluttet å opprette sak mot A.

 

Spesialenhetens undersøkelser:

Spesialenhetens mistenktavhør av A ble vedlagt saken. Spesialenheten innhentet korresponderende dokumenter fra politidistriktet i saken der B var registrert som fornærmet.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven 172, om grovt uaktsomme tjenestefeil

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten oppfattet det slik at As engasjement særlig hadde sitt utspring i å ønske om å ivareta gutten, som han er fadder for og som er sønnen til hans gode kamerat, X.

 

En politimann må ikke hevde politimyndighet i egen forhold eller når han ifølge lov eller forskrift er ugild av andre grunner, med mindre inngrep antas påkrevet for å beskytte person eller eiendom mot overhengende fare, eller formålet med en uoppsettelig tjenestehandling ikke kan forspilles ved opphold, jf. politiinstruksen § 5-3. Habilitet reguleres i straffeprosessloven § 60, som er nærmere konkretisert i domstolloven § 106 nr. 1-5. Videre er en tjenestemann også ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet.

 

Spesialenheten mente A opptrådt kritikkverdig da han henvendte seg til barnehagen, presenterte seg som politimann og stilte spørsmål om B. Det ble lagt til grunn at As kontakt var begrunnet i hans bekymring for fadderbarnet. Ut fra det mente Spesialenheten at det forelå forhold som i en etterforsking klart ville ha vært egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Det ble ansett sannsynlig at det forhold at A presenterte seg som politimann, og unnlot å opplyse om at han var fadder til Bs barn, var av betydning for hvilke opplysninger han fikk fra avdelingslederen.

 

Selv om As opptreden kunne kritiseres, fant ikke Spesialenheten at han hadde opptrådt så klanderverdig at han kunne straffes for å ha overtrådt straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Administrativ vurdering:

Saken ble oversendt politidistriktet for administrativ vurdering.

 

 

 

Sak 505/16 – 123, 10.01.2017

 

ANMELDELSE FOR KROPPSKRENKELSE OG UNØDVENDIG PÅGRIPELSE

 

Politidistrikt:

Vest politidistrikt

 

Anmeldelsen:

A anmeldte en patrulje for å ha brukt unødvendig makt mot ham.

 

Spesialenhetens undersøkelser

Anmeldelsen og illustrasjonsmappe med bilder av A er gjennomgått.

Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg for hendelsen.

Vitnet B ble avhørt. Det var i egenrapporter fra tjenestepersonene i straffesaken redegjort for hendelsen.

 

Rettslig grunnlag:          

Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse

 

Spesialenhetens vurdering:

Patruljen mottok melding om at A i ruset tilstand hadde kjørt en bil og hentet sin sønn og nevø mens sønnens mor (B) var på arbeid. Patruljen kjørte til As bopel og snakket med A. Han fremsto som ruset. Da A ble forklart at barna ikke kunne være hos ham, endret han adferd og ble svært aggressiv. Politiet ventet utenfor boligen og kontaktet barnevernvakten for bistand. Etter en stund kom barnets mor B og opplyste at barnet hadde sendt henne melding og spurt om hun kunne hente ham.

 

A kom ut med guttene, men var aggressiv og ville snakke med B. A fikk ta farvel med barna, men insisterte på å snakke med B. A ble pålagt å gå inn, men etterkom ikke pålegget. A brølte, kom med skjellsord og gikk mot B slik at politiet måtte stanse ham. Situasjonen eskalerte slik at A til slutt ble påsatt håndjern og satt i arresten. Bs forklaring om hendelsen var i hovedsak den samme som politiet hadde nedtegnet i sin rapport.

 

Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke holdepunkter for at politiets maktbruk mot A var unødvendig og uforholdsmessig.

 

Vedtak:

Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Uke 1

Ingen publiserte sammendrag.

Dokumenter

30.06.2014 15:49   (Eldre versjoner)
29.10.2013 11:07   (Eldre versjoner)
29.10.2013 14:26   (Eldre versjoner)

Aktuelt
Sjefen for Spesialenheten
Hamar
 

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Grønnegata 82, 2317 HAMAR

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Etterforskingsavdeling
Øst-Norge, Hamar og Oslo

 

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Grønnegata 82, 2317 HAMAR

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Etterforskingsavdeling
Vest-Norge, Bergen
 

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Slottsgaten 3, 5003 Bergen

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Etterforskingsavdeling
Midt-Norge og
Nord-Norge, Trondheim

E-post: post@spesialenheten.no

Besøksadresse:
Kongens gate 30, 7012 Trondheim

Klikk her for postadresse, telefon, m.m. »

Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no