Sak 676/19-123, 19.10.2020
Anmeldelse:
Advokat B anmeldte politidistriktet for å ha holdt hennes klient A 15 dager i varetekt etter at politiadvokat C hadde besluttet at han skulle løslates. A og B ønsket ikke enkeltpersoner straffet, men at politidistriktet ble ilagt foretaksstraff.
Spesialenhetens vurdering:
A ble pågrepet i april 2019 og varetektsfengslet. A ble sist varetektsfengslet i september 2019. Kort tid etter siste fengslingsmøte besluttet C at A skulle løslates grunnet fare for oversoning og As helsemessige tilstand. C fikk kontakt med politibetjent D og ba ham om å forkynne besøksforbud for A og deretter sørge for at A ble løslatt. D oppfattet C dithen at han skulle besørge at besøksforbudene ble forkynt, men at C selv iverksatte løslatelsesordren overfor fengselet. Fengselet ble derfor ikke orientert om løslatelsesordren. Noen dager senere skrev politioverbetjent E dokumentet «fysisk løslatelse fra varetekt» i saken basert på sakens dokumenter og muntlig redegjørelse fra D. E tok ikke kontakt med fengselet for å få opplyst det faktiske tidspunktet for løslatelse. C opplyste til Spesialenheten at han hadde sjekket sakens dokumenter i etterkant av sin beslutning om løslatelse og så da at dokumentet «fysisk løslatelse fra varetekt» var skrevet. Han registrerte også at det var flere patruljer som hadde patruljert i As nabolag i etterkant av hans beslutning om løslatelse.
Først 15 dager etter at C besluttet at A skulle løslates, oppdaget advokat B at hennes klient fortsatt satt varetektsfengslet. Advokat B kontaktet da straks politiet og A ble løslatt.
Spesialenhetens etterforsking var rettet mot C, D, E og politidistriktet som foretak.
Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at C og E hadde opptrådt straffbart og sakene ble henlagt etter bevisets stilling.
Det er den påtaleansvarliges plikt å påse at en løslatelsesordre blir effektuert. Det at C ikke selv meddelte fengselet løslatelsesordren eller fulgte opp at A faktisk ble løslatt i tråd med hans muntlige pålegg om dette til D, var etter Spesialenhetens syn et grovt brudd på tjenesteplikten. Under noe tvil konkluderte Spesialenheten med at C ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt
Spesialenheten mente videre at E ikke skulle ha utarbeidet dokumentet «fysisk løslatelse fra varetekt» basert på sakens dokumenter og muntlige beskjeder fra en mellompart, da han ikke kunne være sikker på at A faktisk var løslatt da han skrev dokumentet. Spesialenheten mente at E burde ha gjort nærmere undersøkelser med hensyn til når A ble løslatt, mest nærliggende ved å henvende seg direkte til fengselet. Spesialenheten fant at denne unnlatelsen var en tjenestefeil fra Es side, men at forholdet ikke ble ansett for å være så grovt at det rammes av straffeloven § 172.
Når det gjaldt D fant Spesialenheten ikke bevismessig grunnlag i sakens opplysning for at han hadde begått en straffbar handling i tjenesten. Det er intet i saken som tydet på at D hadde vært uaktsom da han ikke oppfattet at det var ham som skulle meddele fengselet løslatelsen. Siden etterforskingsresultatet med særlig styrke talte mot at han hadde begått en straffbar handling, ble saken overfor D henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Etter en konkret vurdering fant heller ikke Spesialenheten at vilkårene for foretaksstraff mot politidistriktet var oppfylt. Det var etter Spesialenhetens syn ikke konkrete objektive holdepunkter for at det forhold at A ikke ble løslatt fra varetekt skyldes uklare retningslinjer, mangelfull instruksjon eller mangel på lignende tiltak fra politimesterens side. Saken mot politidistriktet som foretak ble etter dette henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenhetens avgjørelse:
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist for D og Agder politidistrikt.
Saken er henlagt på grunn av bevisets stilling for C og E.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.
Administrativ vurdering:
Saken er sendt til politimesteren for administrativ vurdering.