Sak 241/20-123, 11.03.2021
Anmeldelsen:
Politidistriktet oversendte sak der det var mistanke om at A hadde brutt taushetsplikten og begått tjenestefeil ved å låne ut en lydopptaker til et familiemedlem (B). B skulle ta opptak som skulle brukes som bevis i en sak som B hadde anmeldt. Da politietterforskeren gikk gjennom filene på opptakeren, fant han gamle avhør som A hadde tatt i forbindelse med sitt arbeid i politiet.
Spesialenhetens vurdering:
Saken reiste spørsmål om A hadde opptrådt straffbart ved å låne ut en lydopptaker hun hadde fått tilgang til gjennom sitt arbeid i politiet og om hun hadde brutt taushetsplikten fordi det lå lydopptak på opptakeren fra tidligere avhør.
Spesialenheten la til grunn at lydopptakeren i utgangspunktet tilhørte politidistriktet fordi A hadde fått den utdelt i praksisåret 2014/2015. A opplyste imidlertid at hun oppfattet det slik at hun hadde fått lydopptakeren til eie siden hun ikke hadde måttet levere den inn ved endt praksisår. Hun lånte bort lydopptakeren som privatperson, ikke som tjenesteperson. Spesialenheten oppfattet hennes forklaring også slik at lydopptakeren uansett ikke hadde vært i bruk på lang tid fordi den var faset ut til fordel for annen opptaksløsning.
Politiet får igjennom tjenesten tilgang til utstyr for å kunne gjøre ulike arbeidsoppgaver. Å gi utenforstående tilgang til politiets utstyr kan i gitte tilfeller innebære brudd på straffeloven §§ 171 og 172 om forsettlig eller grovt uaktsom tjenestefeil.
Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at A hadde opptrådt straffbart ved å låne bort lydopptakeren. Spesialenheten kunne ikke se bort fra As forklaring om at hun trodde hun hadde fått lydopptakeren, sammenholdt med at den heller ikke lenger var i bruk fordi de brukte andre opptaksløsninger.
Det var ikke tvil om at lydopptakene inneholdt taushetsbelagte opplysninger om noens personlige forhold.
B forklarte at hun ikke hadde hørt på opptakene, og bekreftet As forklaring om at hun heller ikke ble vist hvordan hun skulle gå frem for å høre på opptakene. At hun heller ikke hadde hørt på opptakene hun selv tok, er bekreftet av den politiansatte som tok imot lydopptakeren i forbindelse med anmeldelsen.
Spesialenheten mente at slik ordlyden var på tidspunktet for overlevering av lydopptakeren, må straffeloven § 209 forstås slik at det må konstateres at noen har fått kunnskap om opplysninger som er belagt med taushetsplikt for at bestemmelsen er overtrådt. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at B hadde fått taushetsbelagte opplysninger som var lagret på lydopptakeren.
Spesialenheten bemerket at det også var tvil om A hadde opptrådt med nødvendig grad av skyld. Selv om det beviselig var slik at innholdet ikke var slettet, forklarte A at hun foretok seg aktive handlinger for å slette innholdet på lydopptakeren.
Saken ble sendt til administrativ vurdering for om det er behov for informasjon til ansatte om bruken av utleverte lydopptakere, eventuelt annen oppfølging av slikt utstyr fra arbeidsgivers side.
Spesialenhetens avgjørelse:
Saken er henlagt etter bevisets stilling.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven § 171 om tjenestefeil.
Straffeloven § 209 om brudd på taushetsplikt.
Administrativ vurdering:
Saken er sendt til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering.