Sak 335/20-123, 17.03.2021
Anmeldelsen:
A anmeldte polititjenestepersoner for kroppskrenkelse i forbindelse med en hendelse hvor politiet oppsøkte henne og hennes manns (B) bopel for å pågripe deres sønn C.
Åsted: Privat eiendom, helg, om kvelden.
Oppdrag: Pågripelse
Ruspåvirkning: Nei
Maktbruk: Etterforskingsresultatet viste at det oppsto et basketak hvor polititjenesteperson D dyttet A og slo B i ansiktet en gang med knyttet hånd, for deretter å legge B i bakken og sette på ham håndjern. Det var uklart om også polititjenesteperson F var med på å sette på B håndjern. Videre viste etterforskingsresultatet at polititjenesteperson E slo C i ryggen, samt påsatte ham håndjern.
Skader: Både A og B ble påført blåmerker flere steder på kroppen som følge av hendelsen.D ble som følge av hendelsen påført kloremerker, blant annet i øyehulen, samt blåmerker på rumpeballen.
Spesialenhetens vurdering:
Det var ikke bevismessige holdepunkter for at politiet hadde opptrådt straffbart.
Samlet sett fant Spesialenheten at maktbruken fra D og E overfor A, B og C, var nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig, i samsvar med politiloven § 6, og innenfor rammene av nødverge etter straffeloven § 18, og derfor lovlige. F, som også var gitt status som mistenkt i saken, deltok ikke slik Spesialenheten oppfattet det direkte i maktbruken. Han kom til stedet da D og E hadde kontroll på henholdsvis B og C.
Spesialenheten fant det bevist at patruljen, bestående av D og E, hadde legitimert seg forut for at det oppstod en konfrontasjon, og at C var kjent med at det var politiet som var på døren selv om de var i sivil. Også A var kjent med at det var politiet som henvendte seg til dem på adressen. Når det gjaldt B mente Spesialenheten at det også var sannsynlig at han visste at det var politiet som kom på døren.
Spesialenheten fant det videre bevist at B kom i stor fart og med stor kraft mot D da døren ble åpnet og at D og E deretter ble utsatt for et rettsstridig angrep fra C. C kom slik Spesialenheten så det løpene inn i situasjonen da D og E var i ferd med å få kontroll på B og gikk til angrep på D med stor kraft, ved å ta tak med begge armene rundt halsen på D og rev ham i bakken, for deretter å fortsette å presse D i bakken med hele sin kroppsvekt. Spesialenheten mente det var åpenbart at makten som ble brukt mot C, herunder slaget E slo i Cs rygg, ikke gikk ut over det som var nødvendig og forsvarlig for å få kontroll på situasjonen.
Etter Spesialenhetens syn hadde ikke D, da han kom seg ut fra situasjonen der C hadde ligget oppå ham og hatt et grep om halsen hans, og hvor sitasjonen fortsatt var kaotisk og uavklart, andre handlingsalternativer enn å sette B, som også var en aktiv part i basketaket, ut av spill ved å slå ham i ansiktet og på den måten avverge et nytt og farlig angrep mot ham selv og kollegaen E.
Når det gjaldt dyttene D utførte mot A fant Spesialenheten at det lå innenfor hva som var nødvendig og forsvarlig maktbruk i situasjonen, og var foranlediget av As egen opptreden. Spesialenheten la til grunn at As involvering fremsto som sterkt forstyrrende i situasjonen, hun hadde blant annet dratt i genseren til en av tjenestepersonene og hun hadde også vært en sentral verbal pådriver i at situasjonen eskalerte.
Umiddelbart etter slaget fikk D kontroll på B, som ble lagt i bakken. E fikk samtidig kontroll på C. Slaget fremsto slik Spesialenheten så det derfor som en sterkt medvirkende årsak til at patruljen klarte å få kontroll på situasjonen.
Etterforskingsresultatet talte etter dette med særlig styrke mot at det hadde blitt begått en straffbar handling, og saken er derfor henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenhetens avgjørelse:
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Rettslig grunnlag: Straffeloven § 271 om kroppskrenkelse.