Sak 235/21-123, 03.10.2022
Anmeldelsen:
A anmeldte tjenestepersoner i politiet for tjenestefeil. A opplyste i anmeldelsen å ha vært gjest på en restaurant, at politiet kom og at A ble bedt om å bli med ut. A ble ransaket og fratatt telefonen, ikke gjort kjent med hva A var mistenkt for og ikke gjort kjent med sine rettigheter. A ble kjørt til politistasjonen, der As kjæreste var. A ventet på stasjonen i flere timer og ble avkrevd urinprøve. Da A nektet å avgi urinprøve, ble A truet med blodprøve. Politiet krevde videre at A oppga koden til sin telefon. Deretter ble A satt på glattcelle, kroppsvisitert og løslatt først dagen etter.
Spesialenhetens vurdering:
Ut fra mistanke om at kjæreste omsatte narkotika på restauranten, sammenholdt med funnet av narkotikaen på hen, mente Spesialenheten at politiet lovlig kunne innbringe A til politistasjonen etter politiloven § 8 nr. 4.
A ble, uten beslutning fra retten eller påtalemyndigheten, ransaket av en tjenesteperson (B) inne på toalettet på politistasjonen. Spesialenheten mente at B selv ikke hadde anledning å beslutte ransaking. Etter Spesialenhetens syn var de materielle vilkårene for ransaking av A oppfylt. Det ble ikke sikret notoritet over den gjennomførte ransakingen. Spesialenheten mente at Bs avvik fra korrekt handlemåte ikke kunne karakteriseres som grovt, og at Bs opptreden derfor ikke var straffbar. Det forelå ikke bevis som støttet As opplysninger om at B gikk gjennom og beslagla mobiltelefonen. Selv om en slik gjennomgang ikke ville vært i tråd med uttalelser fra Riksadvokaten i brev 9. april 2021, mente Spesialenheten at heller ikke dette kunne karakteriseres som grovt brudd på en tjenesteplikt. Under enhver omstendighet opptrådte ikke B grovt uaktsomt. Hendelsen fant sted før Riksadvokatens brev, og på et tidspunkt der praksis var en annen enn i dag. Ut fra datidens rådende praksis og oppfatning om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker, mente Spesialenheten at en eventuell gjennomgang av mobiltelefonen verken kunne karakteriseres som svært klanderverdig eller gi grunnlag for sterk bebreidelse. Straffeforfølgingen mot B ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Politiadvokat Cs beslutning om kroppslig undersøkelse i form av urinprøve ble truffet før Riksadvokatens brev. Spesialenheten mente blant annet derfor at C ikke opptrådte straffbart da beslutningen ble truffet. A ble pågrepet for bruk av narkotika og ut fra bevisforspillelsesfare. Resultatet av urinprøven forelå i hvert fall ikke senere enn en time etter at A var pågrepet, og det var da vanskelig å se hvilke bevis som etter dette kunne forspilles. Likevel ble A sittende pågrepet i over 11 timer, noe som ut fra siktelsen mot A også måtte anses uforholdsmessig. Den faktiske grunnen til at A ble sittende pågrepet over så vidt lang tid syntes imidlertid å være at A ikke skulle gis mulighet til å forspille bevis i saken mot kjæresten. Spesialenheten bemerket at pågripelse er et alvorlig tvangsmiddel, hvor rettssikkerhetshensyn gjør seg gjeldende med stor tyngde. Beslutninger om tvangsmiddelbruk er også en sentral del av oppgavene som tilligger en politijurist. Det er påtalemyndighetens ansvar å påse at bruken av tvangsmiddelet er basert på et korrekt grunnlag og at grunnlaget er kjent for den tvangsmiddelet retter seg. Spesialenheten tok ikke nærmere stilling til om Cs beslutning om pågripelse representerte grovt brudd på tjenesteplikt, fordi C under enhver omstendighet ikke kunne sies å ha opptrådt grovt uaktsomt. Spesialenheten la vekt på at at det ikke kunne ses bort fra at C opptrådte i tråd med praksis i politidistriktet på tidspunktet beslutningen ble truffet.
Straffeforfølgingen mot C ble henlagt etter bevisets stilling.
Også for to andre tjenestepersoner, som det viste seg ikke hadde vært involvert i beslutningene som ble truffet, ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenhetens avgjørelse:
Saken er henlagt mot B som intet straffbart forhold anses bevist.
Saken er helagt mot C som intet straffbart forhold anses bevist.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven § 172 om tjenestefeil.