Sak 18/20-123, 30.10.2020
Anmeldelsen:
A anmeldte politiet for ulovlig ransaking, trakassering og trusler i forbindelse med at han ble stanset i bil. A mente også at politiet ulovlig hadde brukt tvang/makt mot ham for å få ham til å låse opp mobiltelefonen med fingeravtrykk (biometrisk autentisering).
Spesialenhetens vurdering:
Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at tjenesteperson B hadde opptrådt straffbart ved stans og kontroll av A. Politiet har anledning til å stanse personer for kontroll, og det var ikke opplysninger i saken om at kontrollen av A var gjort som ledd i trakassering av ham, at han ble utsatt for trusler eller at beslaget av førerkortet var uhjemlet. Blåseprøven viste at A var alkoholpåvirket, samt at tegn- og symptomtest ga mistanke om påvirkning av annet enn alkohol. Dette ble senere bekreftet gjennom blodprøve.
Om ransakingen av A og bilen bemerket Spesialenheten at tjenestepersoners anledning til selv å beslutte ransaking er begrenset, da beslutningen i hovedsak ligger hos påtalemyndigheten i saker der det ikke er tid til å vente på ransakingsbeslutning fra tingretten. Spesialenheten mente det kunne stilles spørsmål ved om det reelt sett var tid til å konferere med jourhavende jurist om ransakingen, men fant det ikke bevist utover rimelig tvil at B, ved selv å beslutte ransakingen, hadde opptrådt straffbart.
Det ble under ransakingen av A funnet to mobiltelefoner. A lot politiet se innholdet på den ene, men nektet å opplyse koden for den andre. B forklarte at fordi A hadde to telefoner, styrket dette mistanken om kjøp/salg eller oppbevaring av narkotika, noe som begrunnet politiets ønske om å se på telefonen. Opplysninger på telefonen ville kunne avsløre omsetning av narkotika og andre involverte i nærheten som kunne pågripes.
Spesialenheten bemerket at saken først og fremst var en vegtrafikksak. Mistanken om ruspåvirkning var på grunnlag av tegn- og symptomtest, ikke en spyttprøve der ruspåvirkningen var slått fast på et mer sikkert grunnlag, og ut fra sakens opplysning fremsto mistanken i hovedsak å gjelde bruk av narkotika. Det var heller ikke gjort funn av narkotika på A eller i bilen. Ut fra opplysningene tjenestepersonene hadde på tidspunktet var det etter Spesialenhetenes mening lite som pekte mot en alvorlig narkotikasak der flere kunne bli pågrepet. A ble heller ikke formelt siktet eller anmeldt for narkotikaforbrytelse. Spesialenheten kunne vanskelig se at det var skjellig grunn til å mistenke A for oppbevaring/kjøp/salg av narkotika.
Bruk av tvang for å åpne mobiltelefoner reguleres av straffeprosessloven § 199a. Beslutning om bruk av tvang skal som hovedregel treffes av påtalemyndigheten. Spesialenheten kunne ikke se at det ikke var tid til å ringe jourhavende jurist for en beslutning, før tjenestepersonene brukte makt/tvang mot A ved å forsøke å presse fingeren hans mot mobiltelefonen. For øvrig hadde politiet hånd om mobiltelefonen og eventuelle bevis som var lagret på den.
Ikke ethvert brudd på straffeprosesslovens bestemmelser vil innebære straffansvar for
overtredelse av straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.
Spesialenheten kom under noe tvil til at det ikke var grunnlag for å rette så sterke
bebreidelser mot B at det måtte reageres med straff for overtredelse av straffeloven § 172. Saken henlegges etter bevisets stilling.
Spesialenhetens avgjørelse:
Saken er henlagt på grunn av bevisets stilling.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.
Administrativ vurdering: Saken er sendt til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering i personalsporet og for opplæring. Spesialenheten fremhevet viktigheten av at tjenestepersoner kjenner regelverket for ransaking og personell kompetanse ved beslutning om ransaking og viktigheten av at regler om dette overholdes.