Sak nr. 1. Ref. nr. 10240804
Bruk av politihund
En hundefører i Rogaland politidistrikt ble anmeldt for unødig maktbruk ved bruk av politihund i Stavanger sentrum. Hunden ble først satt inn mot en person (A) som tross gjentatte pålegg fra politiet ikke sluttet med å slå en annen person (B) i ansiktet med en beltespenne. Da A løp fra stedet, ble politihunden satt etter ham. Hunden innhentet A og bet seg først fast i leggen hans. Da bittet ble sluppet, løp A et stykke videre før han på nytt ble innhentet av hunden som nå bet seg fast i armen hans. A ble deretter påført håndjern og ledsaget av to tjenestemenn mot en cellebil. B kom da løpende til og slo og sparket mot A slik at A og polititjenestemennene som ledsaget ham gikk i bakken. Hunden fikk da kommando; ”ta mannen”. I stedet for å gå på B, gikk hunden da på nytt på A og bet ham nå i lysken mens han lå nede med håndjern på ryggen. Hunden slapp ikke grepet før hundeføreren rappet den over snuten. Av legeuttalelser fremgikk at A hadde 2 merker i lysken etter bitt. Det ble ved kirurgisk inngrep påvist skade på hovednerven til høyre underben. Det ble ansett usikkert om funksjonen over tid ville forbedre seg.
Hundeføreren forklarte i avhør at hunden er opptrent på instinkt og at den fortsatt hadde A i hodet da den ble bedt om å ta B. Hundeføreren oppga også at hundens reaksjon er forenelig med en innøvd øvelse i godkjenningsprogrammet for politihunder hvor hunden i en angrepssituasjon mot hundefører uten kommando skal forsvare sin hundefører.
Spesialenheten henla anmeldelsen mot hundeføreren fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Det ble i vedtaket vist til at tjenestehund er klassifisert som et skarpt redskap og at den kan utøve stor skade om den kommer ut av kontroll. Spesialenheten viste videre til at enheten har behandlet flere saker som gjelder straffansvar for maktbruk ved bruk av tjenestehund. Sakene gjelder til dels alvorlige personskader og byr på vanskelige strafferettslige avveininger. At det i norsk politi ikke finnes nærmere retningslinjer for bruk av politihund ble pekt på som kompliserende. Politimeteren ble i lys av dette og den konkrete hendelsen bedt om å vurdere om det lokalt kan være behov for å gi føringer for bruk av hund. Avgjørelsen er også sendt Politidirektøren. Avgjort 15. desember 2008
Sak nr. 2. Ref. nr. 10143690
Bruk av håndjern
To tjenestemenn i Romerike politidistrikt ble anmeldt for grov uforstand i tjenesten i sammenheng utrykning på melding om krangel mellom en kvinne (A) og hennes tidligere ektefelle. Ved politiets ankomst til stedet satt A på passasjersetet i sin bil. På bakgrunn av opplysninger om at hun hadde kjørt til stedet og at hun selv oppga å bruke sterke hjertemedisiner mente tjenestemennene det var grunn til å mistenke A for å ha kjørt i påvirket tilstand. Det ble besluttet å ta henne med inn for urinprøvetaking. A ble forut for transporten påført håndjern. Tjenestemennene forklarte i avhør hos Spesialenheten at A var medgjørlig, virket lett påvirket og at hun gjorde greit rede for seg. En av de tjenestemennene forklarte blant annet; ”Det var ingen pågripelsessituasjon. Fornærmede virket sløv, …..alt foregikk på en rolig og fredelig måte”. Om bruken av håndjern ble det forklart; ”Fornærmede ble påsatt håndjern for ikke å skade seg selv eller andre. De vet aldri hva folk kan finne på”. Spesialenheten anså det ut fra etterforskingsresultatet tvilsomt om politiinstruksens vilkår for å anvende håndjern var oppfylt. Håndjern fremsto å være benyttet ut i fra en rutinemessig sikkerhetsbetraktning. Det forelå ingen konkret fare for at A skulle gå til angrep på tjenestemennene eller skade seg selv. Politiet hadde heller ikke opplysninger om at A tidligere hadde opptrådt på et vis som kunne innebære fare for andre. Etter at A var brakt inn til politistasjonen ble hun ransaket (ikke sikkerhetsvisitasjon). Fra denne ransakingen var det ikke skrevet rapport. Det følger av straffeprosessloven § 199 at det på stedet eller snarest mulig skal settes opp en rapport om ransaking. Verken beslutningen om bruk av håndjern eller manglende rapportskriving etter ransakingen ble vurdert å være så klanderverdig at det var grunnlag for å reagere med straff mot tjenestemennene. Spesialenheten fant imidlertid grunn til å be Politimesteren vurdere saken administrativt. Rutinemessig håndjernspåsett og manglende rapportering fra ransakinger er gjentagende problemstillinger i Spesialenhetens saksportefølje. Avgjort 26. november 2008
Sak nr. 3. Ref.nr. 070364
Urettmessig bruk av politiets registre
Tjenestemann i Hordaland politidistrikt ble anmeldt av en tidligere bekjent for brudd på taushetsplikt. Det ble under etterforskingen av anmeldelsen klarlagt at tjenestemannen ved 4 anledninger hadde foretatt søk i politiets registre som ikke kunne settes i sammenheng med hans tjenesteutførelse eller oppgaver i politidistriktet. Det ble imidlertid ikke funnet bevist utenfor rimelig tvil at han hadde brutt sin taushetsplikt. Da tjenestemannens bruk av registrene ble vurdert å være urettmessig og i strid med politidistriktets egen spesialinstruks for IKT sikkerhet, ble saken sendt til Politimesteren for administrativ vurdering. Avgjort 19. november 2008.
Sak nr. 4. Ref. nr. 070680
Oppbevaring av narkotika for opplæringsformål.
Oslo politidistrikt informerte Spesialenheten for politisaker om mulig tyveri av amfetamin og kokain fra en av hundetjenestens treningskofferter. Spesialenhetens etterforsking ga ikke grunnlag for konkret mistanke mot noen bestemt person. Etterforskingen viste blant annet at flere av treningskoffertene manglet lås og at det var 45 personer som hadde tilgang til stedet hvor kofferte ble oppbevart. Det ble i tillegg avdekket at rutiner for registrering av utlån og tap av narkotika var mangelfulle. Kripos oppga til Spesialenheten at det i perioden 2001 – 2006 var registrert til sammen 59 utleveringer av narkotika til hundeførere i Oslo.
For 14 av utleveringene mente Kripos at det hadde vært et unaturlig stort svinn av amfetamin, kokain eller ecstacy. Da etterforskingen hadde avdekket klare mangler i måten narkotika ble oppbevart på hos hundetjenesten, ble saken sendt til Politimesteren for administrativ vurdering. Spesialenheten var på vedtakstidspunktet informert om at Oslo politidistrikt allerede hadde igangsatt et arbeid med å forbedre sine rutiner.
Avgjort 18. november 2008.
Sak nr. 5. Ref. nr. 10161587
Ikke skrevet rapport om ransaking
Tjenestemenn i Søndre Buskerud politidistrikt ble anmeldt for ulovlig ransaking.
Etterforskingen viste at en patrulje hadde oppsøkt en fra før kjent person for politiet på hans adresse. Da han åpnet døren for patruljen framsto han som narkotikapåvirket. Tjenestemennene kjente også lukt fra hasjrøyking inne fra leiligheten. Det ble der og da besluttet å ransake boligen. Spesialenheten anså ikke ransakingen å være ulovlig. Ut fra omstendighetene hadde politimennene på stedet myndighet til selv å treffe beslutning om ransaking. Ransakingen førte ikke til at det ble foretatt beslag. Det ble ikke skrevet rapport om ransakingen og politiets besøk på adressen ble ikke omtalt i politiets oppdragslogg.
Spesialenheten påpekte det klart kritikkverdige i at politiet benytter et så inngripende straffeprosessuelt tvangsmiddel som ransaking uten at det sikres notoritet om tiltaket.
I henhold til straffeprosessloven § 199 skal det på stedet eller snarest mulig settes opp en rapport om ransaking. Saken ble sendt til Politimesteren for administrativ vurdering.
Avgjort 7. november 2008.
Sak nr. 6. Ref. nr. 10141494
Bortkommet bevis i voldtektssak.
En kvinne som var fornærmet i en voldtektssak anmeldte tjenestemenn i Hedmark politidistrikt for grov uforstand i tjenesten. Samme dag som hun anmeldte en voldtekt til politiet ble det ved undersøkelse på sykehus sikret vaginale prøver. Prøvene ble tatt hånd om av en politibetjent som brakte de til Elverum politistasjon for registrering og videre analyse.
Politibetjenten forklarte til Spesialenheten at hun i henhold til ordre fra overordnet la prøvene i posthylla til en kriminaltekniker. Prøvene ble etter dette ikke gjenfunnet og det ble etter kort tid igangsatt leting, men uten resultat. Først 5 ½ måned senere, i sammenheng med opprydding inne på et beslagsrom, ble noen av prøvene gjenfunnet. Spesialenheten fant ikke at det var grunnlag for å vurdere individuelt straffansvar for noen ansatte i politiet. I vurderingen av mulig foretakstraff for kumulative feil ble det i favør av politidistriktet lagt vekt på at det forelå rutiner i politidistriktet for sikring og behandling av spor. Elverum politistasjon hadde også i lys av saken gjennomgått sine rutiner på nytt. Saken ble allikevel sendt til Politimesteren for administrativ vurdering. Spesialenheten pekte på at det anses å være en viss risiko forbundet med at bevismateriale av den aktuelle karakter overleveres mellom ansatte som intern post og at en rekke personer synes å ha adgang til områder for bevisoppbevaring. Avgjort 20. oktober 2008.
Sak nr. 7. Ref. nr. 070696
Mangelfull oppfølgning av anmeldelse, lang saksbehandlingstid.
En politistasjon i Hedmark mottok i oktober 2002 opplysninger som gikk ut på at en jente på 13 år hadde seksuell omgang med asylsøkere som var betydelig eldre enn henne. Politiet rykket ved en anledning selv ut og fant jenta sammen med asylsøkerne. Politiet hadde også et møte med jentas mor hvor de blant annet fikk innsyn i dagboknotater. Moren oppgir også ved samme anledning å ha overlevert til politiet et sim-kort inneholdende opplysninger som kunne bidra til å identifisere gjerningsmenn. Politiet opprettet ingen straffesak på bakgrunn av opplysningene de mottok i oktober 2002. Det ble heller ikke sikret notoritet om overleveringen av sim-kortet. Politiets egne observasjoner og morens bekymring ble imidlertid omtalt i en bekymringsmelding som ble sendt til barnevernet. 8 måneder senere, i juni 2003, mottok politiet en anmeldelse fra barnevernet om saken. Det ble da igangsatt politietterforsking. På grunn av stor oppgavemengde ved den aktuelle politistasjonen tok etterforskingen lang tid. Etterforskingen ledet til at politiet i november 2005 henla saken. Henleggelsesbeslutningen ble i januar 2006 omgjort av statsadvokaten. Ny etterforsking førte til at det i februar 2007 ble tatt ut tiltale mot to menn. Spesialenheten var kritisk til at politiet ikke allerede i oktober 2002 iverksatte etterforsking. Det forelå etter Spesialenhetens oppfatning allerede på det tidspunktet opplysninger som ga rimelig grunn til å undersøke om det pågikk og/eller hadde funnet sted straffbare forhold. Selv om det åpenbart var riktig at den aktuelle politistasjonen hadde hatt mange saker til behandling, ble det med henvisning til riksadvokatens prioriteringsskriv rettet kritikk mot saksbehandlingstiden. Sakens karakter tilsa at den skulle ha vært gitt høyere prioritet. Spesialenheten fant imidlertid innenfor en straffrettslig vurdering ikke at noen kunne holdes personlig ansvarlig for sakens behandling. Som mulig grov uforstand i tjenesten, jf straffeloven § 325, første ledd nr. 1, var saken for de ansvarlige ved politistasjonen også å anse som foreldet. I vurderingen av mulig foretaksansvar ble det vist til at riksadvokaten har understreket at det er et grunnleggende kvalitetskrav at politidistriktene har rutiner som sikrer at saker prioriteres riktig. Da det var klart at politidistriktets ledelse hadde gjennomført tiltak for å styrke straffesaksarbeidet ved politistasjonen og at det også var foretatt overgripende tiltak i distriktet for å styrke arbeidet med sedelighetssaker, ble det imidlertid ikke vurdert å være hensiktsmessig å anvende foretaksstraff. Det ble allikevel vurdert å være grunn til å be Politimesteren om å vurdere saken administrativt. I den sammenheng ble det også vist til at stasjonssjefen i sin forklaring for Spesialenheten hadde oppgitt at stasjonen også i 2008 mangler ressurser og at dette går ut over saker, ansatte og publikum. Avgjort 13. oktober 2008.
Sak nr. 8. Ref. nr. 10166268
Rutiner for kontanthåndtering
Østfinnmark politidistrikt varslet i et brev til Spesialenheten om at årsoppgjøret for 2007 viste en differanse mellom hovedregnskapet og regnskapet ved et av lensmannskontorene.
Fra lensmannskontoret manglet gebyrinntekter fra utstedelse av 6 voksenpass. Det var i tillegg en differanse mellom kvitteringer og inntekter fra våpengebyr med kr 1100. Samlet manko var kr. 7050. Spesialenheten gjennomførte en relativ bred etterforsking hvor tre ansette ble avhørt med status som mistenkt. Det ble i tillegg avhørt 8 vitner. Etterforskingsresultatet ga grunn til å anta at pengene var stjålet. Blant annet fordi flere personer, også personer utenfor politiet, hadde tilgang til lokalene der pengene ble oppbevart ble det ikke vurdert som mulig å finne fram til gjerningspersonen. Kontanter og kvitteringer ble lagt i en pengekasse med nøkkel. Nøkkelen sto stort sett i kassen. Kassen var i perioder lett tilgjengelig for alle som befant seg på kontoret. Spesialenheten ba Politimesteren foreta en gjennomgang av rutinene for oppbevaring av kontanter.
Sak nr. 9. Ref. nr. 070488
Taushetsplikt om opplysning i oppdragslogg
En kvinne (A) ga i et møte med namsmannen vedrørende tvangssalg uttrykk for at hun var bekymret for sin bror (B). A viste blant annet til at B hadde rusproblemer og at han var ustabil. As bekymring ble av namsmannen ført inn i politiets oppdragslogg. I loggen fremsto A som melder. Da B senere kontaktet sin lege for å få utlevert medisiner, ble han nektet dette av legen. Legen viste til at han hadde mottatt opplysninger om B fra politiet. B oppsøkte da politiet og fikk fra politibetjent C oppgitt at politiet hadde mottatt en bekymringsmelding fra hans søster. B ble etter det svært opprørt og opptrådte truende overfor A.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at utenforstående i utgangspunktet ikke har rett til innsyn i politiets oppdragslogg. Oppdragsloggen er et internt register for løpende henvendelser og hendelser, ordrer, oppdrag mv i politidistriktet. Mange av opplysningene er ikke verifiserte og uriktige opplysninger vil lett bli stående i loggen. Det følger av forarbeidene til forvaltningsloven § 13 at mye taler for at opplysninger som er gitt under omstendigheter som minner om betroelsesforhold og opplysninger som sammenholdt med andre tilgjengelige opplysninger kan innebære fare for å utlevere person skal anses som taushetsbelagte. Av forarbeidene følger også at opplysninger om hvem som har gitt offentlige myndigheter informasjon om en annen er å anse som et personlig forhold. Dette vil særlig gjelde når kilden risikerer å bli utsatt for ubehageligheter. Spesialenheten konkluderte i saken med at politibetjent C brøt sin taushetsplikt da han ga opplysninger til B om at A var kilde for politiets informasjon. Det ble fra enhetens side pekt på som uheldig at det i oppdragsloggen fremsto som om A hadde kontaktet politiet og inngitt den aktuelle meldingen om B. Saken ble sendt til Politimesteren i Nord- Trøndelag for administrativ vurdering. Politimesteren ble anmodet om å se på rutiner for føring av oppdraglogg og innsyn i oppdraglogg.
Sak nr. 10. Ref. nr. 070728
Person som ble vurdert av patruljemannskaper døde senere av medikamentpåvirkning.
En patrulje fra Hordaland politidistrikt rykket ut til Haljem fergekai fordi mannskapet ombord på en bilferge varslet om to berusede personer som ble vurdert ikke å være i stand til å ta vare på seg selv. Patruljemannskapene snakket med de to personene. Begge framsto som beruset, men ble vurdert å være i stand til å ta vare på seg selv. Det ble ansett som forsvarlig å la dem oppholde seg i venterommet i påvente av en fergeavgang senere samme kveld. Den ene av de to døde senere og dødsårsaken ble av sakkyndig vurdert å være betydelig grad av alkohol og medikamentpåvirkning. Spesialenheten fant ut fra etterforskingsresultatet ikke å utelukke at personen som døde, rett forut for at politiet kom til stedet, hadde injisert subutex tabletter oppløst i vann. Patruljemannskapene forklarte at de ikke var klar over et slikt rusinntak. De la til grunn at den aktuelle personen var alkoholpåvirket og at han ikke var påvirket av medikamenter eller narkotika. Oppdraget ble av dem vurdert å være et ordensoppdrag og ikke som en hendelse hvor en person hadde behov for legetilsyn. Spesialenheten fant ikke at det var grunnlag for å uttale kritikk mot patruljemannskapene og saken ble i forhold til dem henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten fant allikevel å sende saken til Politimesteren for administrativ vurdering. Det bør etter Spesialenhetens oppfatning med bakgrunn i den aktuelle hendelsen vurderes om det i slike situasjoner bør legges enda mer vekt på å avklare situasjonen for den ruspåvirkede før oppdrag av den aktuelle karakter kan anses løst. Det ble vist til at Spesialenheten har behandlet flere lignende saker.
Avgjort 2. september 2008.
Sak nr. 11. Ref. nr. 10166351
Forskrift om bruk av politiarrest § 3-1, overføring til fengsel innen to døgn.
Advokat Fritjof Feydt innga anmeldelse til Spesialenheten for politisaker mot Oslo politidistrikt for i tre konkrete saker ikke å ha sørget for overføring fra politiarrest til fengsel i samsvar med regelen i forskrift om bruk av politiarrest § 3-1. Det følger av bestemmelsen at overføring til fengsel skal skje innen to døgn med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Dersom overføring skjer senere skal begrunnelsen for dette nedtegnes i arrestjournalen.
I sakene som ble vist til av advokat Feydt satt de aktuelle personene noe over 4 døgn, 65 timer og 40 minutter og 53 timer før de ble overført fra politiarresten i Oslo til Oslo fengsel.
Spesialenhetens undersøkelser viste at Oslo politidistrikt har rutiner som skal sikre at 48- timers- regelen i politiarresten § 3-1, så sant det er mulig, overholdes. I forhold til spørsmålet om mulig straffansvar for politidistriktet ble saken henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Det ble her lagt noe vekt på at varigheten av opphold i politiarrest til dels skyldes at det ikke foreligger tilstrekelig antall varetektsplasser i fengslene. Spesialenheten fant på bakgrunn av de undersøkelser som var foretatt allikevel grunn til å be Politimesteren vurdere saken administrativt. Det ble vist til at det ved endringen av fremstillingsfristen i straffeprosessloven § 183 var en forutsetning for ikraftsettingen at bruken av politiarrest ikke skulle øke og at Norge har fått kritikk fra Europarådets torturovervåkningskomite (CPT) for lange opphold i politiarrest. Spesialenheten påpekte også at det var utilfredsstillende loggføring (dokumentasjon) av tiltak og vurderinger i politidistriktet i sammenheng med de aktuelle fristoverskridelsene. Avgjort 25. juli 2008.
Sak nr. 12. Ref. nr. 070758
Forskrift om bruk av politiarrest § 3-1, overføring til fengsel innen to døgn.
Advokat Sverre Næss innga på vegne av en klient anmeldelse til Spesialenheten for politisaker mot Romerike politidistrikt for ulovlig bruk av politiarrest. Politidistriktet hadde ikke sørget for at anmelder ble overført fra politiarrest til fengsel i samsvar med regelen i forskrift om bruk av politiarrest § 3-1. Det følger av bestemmelsen at overføring til fengsel skal skje innen to døgn med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Dersom overføring skjer senere skal begrunnelsen for dette nedtegnes i arrestjournalen.
Anmelder som 29. november 2007 ble stanset i tollen på Gardermoen og siktet for innførsel av narkotika, ble ikke overført fra sentralarresten ved Lillestrøm politistasjon til Ullersmo fengsel før 4. desember 2007. Spesialenheten påpekte at det var meget uheldig at anmelder hadde sittet i politiarrest så lenge før hun ble overført til fengsel, men fant ikke at det var grunnlag for straffansvar. Det ble vist til at det ved endringen av fremstillingsfristen i straffeprosessloven § 183 var en forutsetning for ikraftsettingen at bruken av politiarrest ikke skulle øke og at Norge har fått kritikk fra Europarådets torturovervåkningskomite (CPT) for lange opphold i politiarrest. Etterforskingen viste at Romerike politidistrikt hadde gjort betydelige anstrengelser for å skaffe til veie fengselsplass til anmelder og at årsaken til at dette ikke kunne skje tidligere var mangel på varetektsplasser. Påtalemyndigheten hadde vurdert løslatelse, men hadde under hensyn til at anmelder ikke hadde tilknytning til Norge og var siktet for et alvorlig forhold ikke funnet det å være en reell mulighet.
Politimesteren ble i lys av saken bedt om å vurdere politidistriktets rutiner for overføring fra politiarrest til fengsel. Avgjort 4. juli 2008.
Sak nr. 13. Ref. nr. 070771
Tjenestemann i Rogaland politidistrikt anmeldes for utilbørlig opptreden
En kvinne innga anmeldelse mot en tjenestemann i Rogaland politidistrikt for å ha opptrådt utilbørlig. Kvinnen forklarte at hun ble oppringt av en polititjenestemann som blant annet ba om å få opplyst telefonnummeret til hennes tidligere ektefelle. Samtalen utviklet seg til å bli høylytt og tjenestemannen brukte i følge kvinnen ”stor kjeft” og kalte henne ”jævla kvinnfolk satan”. Politimannen forklarte i avhør hos Spesialenheten at han kan ha uttalt seg som nevnt, men at det ble sagt i frustrasjon, og ikke var direkte rettet mot anmelder. Det var ikke hans mening at kvinnen skulle høre det han sa. Spesialenheten påpekte at tjenestemannens opptreden var uakseptabel og i strid med politiinstruksen § 5-2, men fant under tvil ikke at hans opptreden var straffbar. Saken ble i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 og nr. 3 henlagt etter bevisets stilling. Politimesteren ble bedt om å vurdere saken administrativt. Avgjort 27. juni 2008.
Sak nr. 14. Ref. nr. 070716
Bruk av håndjern på 13 år gammel jente.
Tjenestemenn i Vestfold politidistrikt gjennomførte natt til 28. september 2006 en væpnet aksjon mot en adresse hvor det ble pågrepet flere personer og gjennomført ransaking.
I sammenheng med aksjonen ble hovedmistenktes datter, som den gang var 13 år og tre måneder gammel, tatt ut fra sitt soverom, påført håndjern og ført inn i stuen. Jenta ble etter noe tid løst fra håndjernene og transportert av politiet til sine besteforeldre. Politiets behandling av jenta ble anmeldt til Spesialenheten nærmere 14 måneder etter at hendelsen fant sted.
Spesialenheten gav i saken uttrykk for at det som et alminnelig utgangspunkt ikke vil være en forsvarlig tjenestehandling å påføre et barn håndjern og at man i denne situasjonen burde ha avstått fra å benytte håndjern, og i særdeleshet etter at man av de voksne på stedet var gjort kjent med barnets alder. Det forelå ingen opplysninger om at det var forhold ved jentas egen opptreden som tilsa at det var behov for å påføre henne håndjern. Spesialenheten ga også uttrykk for at det var en åpenbar svakhet ved planleggingen av aksjonen at det ikke var tatt nødvendig hensyn til at hovedmistenkte hadde et hjemmeboende barn. Selv om det ble vurdert å være grunnlag for kritikk, fant Spesialenheten under tvil ikke at det var grunnlag for å reagere med straff mot tjenestemenn som hadde ansvaret for aksjonen for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble av Spesialenheten henlagt etter bevisets stilling. Politimesteren ble bedt om å vurdere om det er behov for å gi særlige direktiver til mannskapene om bruk av håndjern på barn. Avgjort 27. juni 2007.
Spesialenhetens vedtak ble påklaget til riskadvokaten, som omgjorde Spesialenheten vedtak og ila den ansvarlige for aksjonen et forelegg for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Forelegget ble ikke vedtatt og saken ble behandlet ved Tønsberg tingrett i januar 2009.
Retten fant grunn til å kritisere politiets framgangsmåte, men fant ikke at det var utvist grov uforstand i tjenesten. Riksadvokaten har foreløpig ikke tatt stilling til om tingrettens dom skal godtas eller ankes.
Sak nr. 15. Ref. nr. 070633
Tyveri /underslag av penger fratatt arrestant
Politimesteren i Sør-Trøndelag varslet Spesialenheten for politisaker om mulig tyveri fra arresten ved Trondheim politistasjon. En pågrepet person var ved innbringelse i besittelse av kr. 6 000. Pengene ble ved inkvirering fratatt den pågrepne, lagt i en forseglet konvolutt og formentlig låst inn i en safe på seksjonsleders kontor. Etter at den pågrepne var overført til fengsel etterlyste han pengene. Pengene kunne da ikke finnes i den aktuelle safen. De var heller ikke mottatt ved økonomikontoret.
Spesialenheten avhørte tjenestemennene som var på jobb da den aktuelle pågripelsen fant sted. Avhørene viste at flere personer hadde hatt befatning med pengene. Det var allikevel uklart om pengene var blitt lagt inn i safen.
Etterforskingen viste også at døren til kontoret normalt stod ulåst og at nøkkelen til safen ble oppbevart på samme kontor. Det kunne ikke utelukkes at flere enn de som hadde et tjenestelig behov for å ha tilgang til safen kjente til nøkkelens plassering. Saken ble av Spesialenheten henlagt på grunn av mangel på opplysninger om gjerningsmannen. Politimesteren ble anmodet om å vurdere rutinene for oppbevaring av penger i arresten. Det var allerede før Spesialenheten traff sin avgjørelse foretatt enkelte endringer i rutinene. Safen var flyttet inn på et låsbart lagerrom og inngangsdøren til lagerrommet var satt under kameraovervåkning.
Avgjort 20. juni 2008.
Sak nr. 16. Ref. nr. 070725
Innbringelse for bøteleggelse, bruk av håndjern og unødig eksponering
Politimesteren i Oslo ba Spesialenheten for politisaker undersøke om to politibetjenter, A og B, hadde begått noe straffbart i sammenheng med at C i november 2007 ble innbrakt til arresten i Oslo politidistrikt. C ble anholdt fordi tjenestemennene mente han hadde vist fingeren til dem. C ble stanset og påført håndjern i sammenheng med innbringelsen til politiarresten. Han måtte også i noe tid stå i nærheten av bussholdeplass med håndjern på i påvente av transport. Bilen A og B kjørte var ikke egnet for å transportere ham. C ble etter innbringelsen ilagt et forelegg for overtredelse av straffeloven § 326 nr. 2, som han vedtok. Han klaget senere over forelegget og anførte at han hadde vedtatt det fordi han ble satt under utilbørlig press. Statsadvokaten i Oslo opphevet senere forelegget og meddelte C påtaleunnlatelse uten vilkår for de forhold som var omhandlet i forelegget.
Spesialenheten viste i sitt vedtak til at innbringelsen av C verken hadde hjemmel i politiloven eller straffprosessloven. Det må finnes et selvstendig grunnlag for innbringelsen. Ingen kan bringes inn til politistasjonen utelukkende ut i fra det hensyn at de skal ilegges en bot. Avsnittsleder ved påtaleavsnittet forklarte imidlertid til Spesialenheten at han ikke kunne se bort fra at personer var innbrakt for bøtelegging etter straffeloven § 326. Det kunne derfor ikke utelukkes at tjenestemennene med bakgrunn i politidistriktets egen praksis hadde feil oppfatning om hjemmelsgrunnlaget for innbringingen.
Spesialenheten fant ikke håndjernsbruken å være rettmessig. Det følger av politiinstruksen § 3-2 tredje ledd at håndjern eller annet bendsel kan anvendes på person som under pågripelse eller transport truer med eller gjør seg skyldig i vold, eller der forholdene gir grunn til frykt for at vedkommende vil utøve vold eller flykte. Dessuten kan slike midler brukes mot person som forsøker å påføre seg skade, og ellers for å hindre forspillelse av bevis. Det forelå ingen opplysninger i saken som tilsa at C ville utøve vold eller skade seg selv. Det fantes heller ikke bevis som kunne forspilles. Fra As og Bs side ble anført at det ved innbringelser i Oslo politidistrikt alltid benyttes håndjern.
Spesialenheten mente at C ved å stå på et fortau med håndjern på i ca 30 minutter mens han ventet på transport til politistasjonen hadde vært utsatt for unødvendig offentlig eksponering, jf politiloven § 6, tredje ledd.
Spesialenheten fant, selv om behandlingen av C på flere områder ble vurdert å være unødvendig og uforholdsmessig, ut fra en samlet vurdering at det ikke var grunnlag for å reagere med straff mot A og B for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Det ble lagt vekt på deres anførsler om praksis i politidistriktet for innbringelse for bøtelegging og bruk av håndjern ved transport.
Politimesteren i Oslo ble bedt om å gjennomgå saken administrativt. Spesialenheten pekte på behovet for å vurdere rutiner for innbringelse for bøtelegging, praksis for bruk av håndjern og politiets ansvar for unngå unødig eksponering av pågrepne/innbrakte. As og Bs tjenestehandlinger ble vurdert å være så kritikkverdige at politimesteren ble anmodet om å vurdere om saken for dem burde ha tjenestelige konsekvenser. Avgjort 2. juni 2008.
Sak nr. 17. Ref. nr. 070613
Bruk av håndjern på person i politiarrest.
A kranglet med dørvaktene på et utsted i Fredrikstad og politiet ble tilkalt.
Han fikk av politiet flere pålegg om å fjerne seg, men nektet dette og sa at politiet ikke hadde andre alternativer enn å fjerne ham fra stedet med makt. Da politiet tok tak i ham strittet han kraftig i mot, men 4 tjenestemenn lykkes etter hvert med å påføre han håndjern og bære ham inn i en politibil. Da han inne i bilen fortsatte å yte sterk motstand, ble det i et kortere tidsrom under transporten benyttet beinlås for å holde ham under kontroll. Etter at han var anbrakt på celle ved Fredrikstad politistasjon satt han på celle med håndjern på ryggen fra kl.00.30 til
kl. 04.45.
A anmeldte hendelen til Spesialenheten og anførte her at politiet hadde benyttet unødig mye makt mot ham i sammenheng med innbringelsen. Bruken av håndjern inne på celle mente han var ren tortur. I avhør hos Spesialenheten anførte han at han aksepterte maktbruken i sammenheng med innbringelsen, men fastholdt sine anførsler vedrørende bruken av håndjern.
Han viste til legeerklæring som viste at han forbigående hadde mistet følelsen i høyre hånd.
Spesialenheten fant i sin vurdering at politiet ved innbringelsen ikke hadde anvendt makt utenfor rammen av lovlig maktanvendelse etter politiloven § 6. Det ble lagt til grunn at A, som var tungvektsbokser, hadde ytt særdeles kraftig motstand mot politiet. Situasjonen hadde før makt ble benyttet vært forsøkt løst opp i ved bruk av råd og pålegg. Det ble allikevel stilt spørsmål ved forsvarligheten ved å sette beinlås på A etter at han med håndjern på ryggen var lagt inn i en cellebil. Det ble her vist til at beinlås under uheldige omstendigheter kan være livsfarlig og at det i Politihøgskolens bok om arrestasjonsteknikker (1. utg. 2007) er vist til faremomenter ved bruk av grepet.
Spesialenheten bemerket vedrørende bruk av håndjern på celle at dette er en maktbruk som kun helt unntaksvis kan anses å være forsvarlig. På bakgrunn av opplysninger gjennom avhør og nedtegninger i arrestloggen ble det imidlertid lagt til grunn at A hadde vært ustabil og opptrådt truende også etter at han var anbrakt på celle. I vurderingen av hvor belastende hendelsen hadde vært for A ble lagt vekt på at han under deler av den tiden han var påført håndjern på celle hadde sovet.
Spesialenheten fant ut fra en samlet vurdering grunn til å stille spørsmål ved om det var nødvendig å la A være på celle med håndjern på ryggen over så lang tid. Det framkom av saken at det hadde vært ulike synspunkt mellom tjenestemenn på vakt om behovet for dette.
Østfold politidistrikt hadde i tiden mellom hendelsen og Spesialenhetens vedtak utgitt ny arrestinstruks hvor det var foretatt endringer i punktet som vedrører bruk av sikkerhetsseng, tvangstrøye håndjern og hjelm. I den nye instruksen var stilt krav om at bruk av håndjern føres i PO og at det skrives særskilt rapport. Spesialenheten fant allikevel grunn til å be Politimesteren vurdere hendelsen og bruken av håndjern i arrest administrativt. Det ble i vedtaket stilt spørsmål om ikke personer som er påført håndjern bør inspiseres hyppigere enn hver halvtime. I følge forklaringer i saken var A utenom inspeksjonene helt avkåret fra å påkalle oppmerksomhet fra personer med ansvar for arresten. Avgjort 16. juli 2008.
Sak nr. 18. Ref. nr. 9975396
Notoritet om beslutninger i arrest.
A som ble innbrakt av politiet i Ålesund fordi har var beruset og lagde bråk på en garasjefest anmeldte politiet for unødig maktbruk. Han viste i anmeldelsen også til at han ble plassert naken på en celle i politiarresten og at han ikke fikk utlevert teppe.
Politiets bruk av makt mot A var fanget opp av et videokamera. Opptakene underbygget polititjenestemennenes forklaringer om at A var utagerende og at han ytte kraftig motstand. Spesialenheten fant at bevismaterialet ikke ga grunnlag for å hevde at det ved anledningen var benyttet mer makt mot A enn det som var nødvendig og forsvarlig i situasjonen.
Årsaken til at A ble plassert naken på celle var at han i en telefonsamtale, som ble overhørt av politiet, hadde gitt uttrykk for at han nå ønsket å ta sitt eget liv. Politiet hadde også fra før kunnskap om at A var ustabil. Av samme grunn fikk han heller ikke teppe.
Spesialenheten fant ikke at det var grunn til å kritisere de vurderinger som tjenestemennene der og da hadde foretatt i forhold til A. Det framgikk av lokal arrestinstruks at arrestanter skulle få utlevert madrass og teppe, men at det av sikkerhetsmessige grunner kunne utsettes.
Saken ble allikevel sendt til Politimesteren for administrativ gjennomgang. Det ble her påpekt at de beslutninger som var truffet i sammenheng med innsetting av A i arresten ikke var omhandlet i arrestjournalen/oppdragsloggen. Avgjort 29. mai 2008.
Sak nr. 19. Ref. nr. 10166363
Nedlasting av pornografi i arbeidstiden.
Politimesteren i Oslo oversendte sak til Spesialenheten for politisaker vedrørende mistanke om nedlasting av barnepornografi. Det var ved systemkontroll hos Politiets data- og materielltjeneste avdekket at en bruker i Oslo politidistrikt hadde vært inne på nettsider med pornografisk innhold. Sidene viste bilder av unge mennesker som ble antatt å kunne være under 18 år.
Spesialenheten siket brukeren for overtredelse av straffeloven § 204a og tingretten traff etter begjæring fra Spesialenheten beslutning om ransaking.
Ved ransaking ble det funnet 227 utskrifter av pornografiske bilder på siktedes arbeidsplass.
Spesialenheten mottok bistand fra Kripos til å vurdere det aktuelle billedmateriale. Det ble ved gjennomgang av materialet ikke ansett bevist at aktørene på bildene var under 18 år.
Saken ble derfor henlagt i forhold til straffeloven § 204a etter bevisets stilling.
Siktede erkjente at deler av billedmaterialet var nedlastet i arbeidstiden. Da nedlastingen ikke hadde en sammenheng med siktedes tjenesteplikter ble straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten ikke vurdert å kunne ramme forholdet.
Saken ble oversendt Politimesteren i Oslo for administrativ vurdering.
Avgjort 18. desember 2008.
Sak nr. 20. Ref nr. 070738
Rutiner for gradering av materiale.
TV2 viste i september 2007 et nyhetsoppslag om den private sikkerhetsbransjen. Av innslaget framgikk av TV2 hadde tilgang til opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt.
Spesialenheten besluttet etter å ha innhentet nærmere opplysninger fra Oslo politidistrikt å iverksette etterforsking. Etterforskingen ledet til at en politioverbetjent i Oslo politidistrikt ble domfelt for overtredelse av straffeloven § 121, annet ledd for å ha overlevert en intern politirapport om ”Den spesialiserte sikkerhetsbransjen” til en journalist i TV2.
Spesialenheten vurderte i sammenheng med etterforskingen også om det var grunnlag for å reagere med foretaksstraff mot Oslo politidistrikt.
Den aktuelle rapporten var utarbeidet av Oslo politidistrikt på bakgrunn av opplysninger innhentet fra andre politidistrikt, PST, Forsvarets sikkerhetsavdeling og myndigheter i utlandet. Selv om politiet til rapporten ikke mottok opplysninger som var gradert hemmelig var det fra bidragsyterne forutsatt at materialet skulle behandles fortrolig.
Etterforskingen viste at Oslo politidistrikt først hadde unntatt rapporten fra offentlighet. Etter at det ble kjent for ledelsen i politidistriktet at rapporten var gjort tilgjengelig for en stor gruppe av ansatte ble den gradert ”hemmelig”. En del eksemplarer av rapporten ble etter dette tatt tilbake eller levert tilbake fra tidligere mottakere.
Spesialenhetens vurdering var at rapporten på det tidspunkt den ble ferdigstilt skulle ha vært gradert ”konfidensielt”. Det ble ikke vurdert å være grunnlag for foretaksstraff. Spesialenheten påpekte imidlertid at uklare eller utilfredsstillende rutiner for vurdering av gradert materiale er egnet til å svekke politiets omdømme. Politimesteren i Oslo ble anmodet om å vurdere om det er behov for rutineforbedringer. Avgjort 26. mai 2008.
Sak nr. 21. ref. nr. 070701
Sammenblanding av rollen som politiansatt og private interesser
Politiførstebetjent A, som var på jobb, overhørte på politiets samband en opplysning om at sønnen som var på byen hadde slått en person i ansiktet. A kontaktet derfor sin sønn og ba ham komme seg hjem. Politimesteren i Vestfold oversendte med spørsmål om det var handlet i strid med lovbestemt taushetsplikt rapport om hendelsen til Spesialenheten.
A forklarte i avhør hos Spesialenheten at formålet med å be sønnen komme seg hjem ikke var å hindre politiets arbeid, men å forhindre at han forårsaket ytterligere bråk på byen.
Informasjonen A ga til sin sønn ble av Spesialenheten ikke vurdert å gjelde ”noens personlige forhold”, jf straffeprosessloven § 61 a. For at informasjonen som ble gitt skulle anses å innebære et taushetsbrudd måtte den derfor gjelde et forhold som det av hensyn til politiets etterforsking og/eller operative virksomhet var nødvendig å holde hemmelig.
Spesialenheten fant i sammenheng med den aktuelle hendelsen ikke at det av bevissikringshensyn var nødvendig for politiet umiddelbart å komme i kontakt med sønnen til A. Etterforskingen av slagene ble derfor ikke skadelidende ved at sønnen dro hjem.
Saken ble for As del derfor henlagt i forhold til straffeloven § 121, første ledd og straffeloven § 325, første led nr. 1 etter beviset stilling. Spesialenheten vurderte As framgangsmåte å være en uheldig sammenblanding av rollen som ansatt i politiet og private interesser. Politimesteren ble derfor anmodet å gjennomgå saken administrativt. Avgjort 23. mai 2008.
Sak nr. 22. Ref. nr. 070411
Hastighetskontroll – gjentatte målinger over lang strekning.
En politibetjent i UP (A) ble anmeldt til Spesialenheten for over en svært lang strekning å ha foretatt gjentatte hastighetsmålinger av B. B anførte at det forhold at gjentatte målinger var foretatt over en strekning på 55 km innebar et brudd på politiets generelle plikt til å gripe inn regulerende og forbyggende. B tok også opp at det hadde gått mer en tre uker fra forholdet fant sted til A skrev anmeldelsen i saken.
A, som hadde oppgaver i forhold til ”uønsket trafikkatferd”, var på veg til Bergen fra en samling i UP da han ble oppmerksom på B. Han foretok et høyt antall målinger av Bs avstand til forankjørende og Bs hastighet. Over en strekning på 40 km ble det foretatt til sammen 31 målinger av hastighet. Flere av målingene viste hastighetsoverskridelser. Den høyeste målingen ble foretatt i en tunnel og B kjørte da i 105,05 km/t i en 80 – sone. Det ble etter denne målingen foretatt ytterlige 8 målinger før B ble stanset.
Spesialenheten viste til at det ikke er utarbeidet særskilt instruks som pålegger politiet et klart handlingsmønster for når de skal gripe inn og i hvilke tilfeller en kontrollert bil skal stanses.
Det er overlatt til et konkret skjønn. Spesialenheten fant under hensyn til at politiet ikke plikter å gripe inn i enhver situasjon der det foreligger mistanke om straffbar handling ikke at A hadde utvist grov uforstand i tjenesten, jf straffeloven § 325, første ledd nr. 1. Hans kjøreatferd ble heller ikke ansett å være i strid med vegtrafikkloven § 3.
Om årsaken til at det hadde gått mer enn tre uker fra hendelsen til anmeldelsen ble skrevet forklarte A at han etter hendelsen dro på en tjenestereise og at han etter den hadde tjenestefri. Spesialenheten fant ikke at det forhold at det hadde gått så lang tid før anmeldelsen ble skrevet kunne medføre straffansvar for A.
Spesialenheten vurderte saken å inneholde spørsmål av mulig prinsipiell interesse og fant grunn til å sende saken til Sjefen for UP for slik administrativ vurdering som saksforholdet skulle tilsi. Avgjort 23. mai 2008.
Sak nr. 23. Ref. nr. 070715
Skyteulykke under politiøvelse.
To polititjenestemenn ble den 20. november 2007 i sammenheng med en livvaktøvelse ved Justissektorens kurs- og øvingssenter på Stavern påført skuddskader. Ulykken inntraff som følge av at en tjenestemann benyttet et våpen under øvelsen som han uten å foreta nærmere kontroll av trodde var ladd med løsammunisjon. Våpenet var ladd med skarp ammunisjon. Tjenestemannen ble av Spesialenheten ilagt et forelegg for overtredelse av straffeloven § 352, første ledd. Spesialenheten pekte i vedtaket blant annet på at gjennomføringen av øvelsen fremsto å være påvirket av uro og dårlig tid for deltakerne. Det ble også anført at det å bringe beredskapsvåpen inn i øvelsessituasjonen kunne være uheldig. Saken ble som mulig grunnlag for læring og rutineutvikling derfor sendt for administrativ vurdering til rektor ved Politihøgskolen, Politidirektoratet og sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Avgjort 21. mai 2008.
Sak nr. 24. Ref. nr. 070626
Brudd på taushetsplikt – ansattes adgang til skjermede opplysninger.
Politimesteren i Hordaland oversendte sak til Spesialenheten for politisaker vedrørende mulig brudd på taushetsplikt. Bergens Tidende innholdt 20. september 2007 en artikkel med forholdsvis detaljerte opplysninger fra en narkotikasak i politidistriktet. Opplysningen i artikkelen var så detaljerte at det var grunn til å tro at journalisten som hadde skrevet artikkelen hadde hatt tilgang til dokumenter i saken.
Spesialenheten foretok en rekke avhør i saken og fant det sannsynlig at aktører i straffrettspleien hadde brutt sin taushetsplikt. Det var imidlertid ikke mulig å slå fast hvilke kilder journalisten hadde forholdt seg til. Både ansatte i politiet, ansatte i domstolen og forsvarer hadde hatt tilgang til informasjon.
Saken hadde vært skjermet i politiets saksbehandlingssystem BL. I henhold til bruksplan for Hordaland politidistrikt vil imidlertid alle i retts- og påtaleenheten ha tilgang til en skjermet sak. Selv om saken var skjermet var den tilgjengelig for ca. 70 personer.
I tillegg til de ansatte ved retts- og påtaleseksjonen hadde i den konkrete saken også alle ansatte ved narkotikaavsnittet og etterretningsavsnittet tilgang til saksdokumentene.
Selv om det ikke var mer en 5-10 personer i politiet som i en tidlig fase arbeidet med saken, var altså antallet personer som hadde tilgang til opplysninger mange ganger større.
Spesialenheten henla saken på grunn av mangel på opplysninger om gjerningsmannen.
Saken ble sendt til politimesteren i Hordaland til administrativ vurdering med spørsmål om det er tjenelig at et så stort antall ansatte har tilgang til saker som skjermes.
Sak nr. 25. Ref. nr. 070670
Selvdrap etter avhør hos politiet.
Pårørende til en person som tok sitt eget liv etter å ha vært i avhør hos politiet i Troms anmeldte forholdet til Spesialenheten for politisaker. Den aktuelle personen ble en dag i juni 2007 ca. kl. 14.00 pågrepet på sin arbeidsplass. Han ble etter avhør løslatt samme dag kl. 18.00. 5 dager senere ble han funnet druknet.
Politiet var forut for pågripelsen kjent med at siktede tidligere hadde forsøkt å ta sitt eget liv. I politiets oppdragslogg var i sammenheng med avhøret nedtegnet at siktede framsto som nedbrutt, men at han ikke tok i mot politiets tilbud om kontakt med psykiatrisk sykepleier. Tjenestemannen som foretok avhøret skrev i en rapport etter selvdrapet at siktede hadde vist tegn til å være på randen til sammenbrudd, men at han ikke tenkte at han kunne finne på å ta sitt eget liv.
Tjenestemannen hadde også konferert med jourhavende jurist før han lot siktede gå. Jourhavende ble også informert om at siktede hadde avslått tilbud om kontakt med psykiatrisk sykepleier. Siktede fikk etter avhøret tilbud av politiet om å bli kjørt hjem, men avslo dette og sa at han ville ringe til et familiemedlem og be om å bli hentet.
Saken ble av Spesialenheten henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
På grunn av sakens alvor ble saken sendt til Politimesteren i Troms for administrativ vurdering. Det ble stilt spørsmål om det kan være tjenelig å utarbeide rutiner som bør følges ved løslatelse av personer med psykiske problemer. Avgjort 15. mai 2008.
Sak nr. 26. Ref. nr. 070382
Opptreden i avhør – anklager om trakassering
En person som var domfelt for flere grove bedragerier innga anmeldelse mot en polititjenestemann i Rogaland for å ha trakassert ham under etterforskingen av saken.
Det ble anført at tjenestemannen hadde anklaget ham for å lyve, blant annet ved at han under avhør gjentatte ganger brukte ordet ”bullshit” om det anmelder forklarte. Tjenestemannen var i følge anmelder under avhørene sint, irritert og slo i bordet. Det ble også anført at tjenestemannen i sammenheng med transport av anmelder til fysioterapeut skal ha uttalt til anmelder at han var en ”jævla kurder” og en ”drittsekk”.
En kollega av tjenestemannen som delvis hadde vært til stede i sammenheng med de aktuelle avhørene bekreftet at tjenestemannen har en framtoning som kan virke sterkt på enkelte, men avviste at han hadde slått i bordet og opptrådt truende. Han bekreftet at ordet ”bullshit” nok var benyttet til å kommentere forklaringer fra anmelder som ikke var troverdige eller ble oppfattet å være ren løgn.
Om sin opptreden i sammenheng med transport til fysioterapeut forklarte den anmeldte tjenestemannen at han ble irritert da han oppdaget at anmelder forsto norsk. Anmelder hadde fram til dette ikke latt politiet forstå at han kunne norsk. Han var også irritert fordi anmelder ikke ville løse fysioterapeuten fra taushetsplikt og ved det bidra til å tilrettelegge for et behandlingsopplegg for seg selv i fengselet. Han benektet å ha kalt anmelder ”jævla kurder” og ”drittsekk”, men sa han kunne ha sagt noe slikt som, ”du skjønner jo norsk du” og ”du er en helvetes dust, du gjør alt du kan for å stikke kjepper i hjulene, du bidrar overhodet ingenting.”
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til påtaleinstruksen § 8-2 tredje ledd om opptreden under avhør og bestemmelsen i politiinstruksen § 5-2 om at en tjenestemann skal opptre rolig og behersket.
Spesialenheten påpekte at tjenestemannens valg av ord i de aktuelle situasjonene framsto som uheldig. Det ble ut fra de konkrete omstendigheter ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med straff for overtredelse av straffeloven § 325, første ledd nr. 1 eller nr. 3.
Saken ble sendt Politimesteren i Rogaland for administrativ vurdering. Avgjort 8. mai 2008.
Sak nr. 27. Ref. nr. 070308
Forkynning av tiltalebeslutning i annet politidistrikt – grunnlag for pågripelse
A anmeldte Hordaland politidistrikt for frihetsberøvelse.
A viste til at han 3. september 2006 ble pågrepet av politiet i Oslo og innbrakt til politihuset hvor han fikk forkynt en tiltalebeslutning for seg før han umiddelbart ble løslatt. Han skulle egentlig ha møtt til en hovedforhandling i Bergen 22. august 2006, men saken ble da utsatt fordi han ikke hadde fått forkynt tiltalebeslutningen.
A ble også pågrepet av politiet i Oslo den 12. september 2006 og på samme måte kjørt inn til politihuset hvor han fikk forkynt en stevning i en omberammet straffesak.
Etterforskingen av hendelsene viste at det ikke var utferdiget skriftlige pågripelsesbeslutninger på A før han den 3. og 12. september 2006 ble pågrepet av politiet i Oslo. Det ble vedrørende pågripelsen den 3. september 2006 oppgitt at A hadde vært etterlyst i PT (Polititidende). Fordi det på tidspunktet for Spesialenhetens etterforsking hadde gått mer enn ett år siden hendelsene kunne imidlertid ikke etterlysningen lenger dokumenteres.
Det ble fra Kripos opplyst at PT automatisk slettes fra databasen etter ett år.
Spesialenheten søkte å innhente instrukser og opplysninger om politidistriktenes praksis for beslutningsprosesser ved etterlysning og forkynninger i saker som behandles i et annet politidistrikt. Det kunne på bakgrunn av undersøkelsen konkluderes med at det ikke finnes slikt instruksverk.
Hordaland politidistrikt meddelte på forespørsel at slike saksforhold i hovedsak vil dreie seg om påtalemessige beslutninger, som naturlig nok vil ligge til den påtaleansvarlige på saken eller jourhavende jurist. Hordaland politidistrikt hadde ikke funnet verken behov eller grunnlag for å instruksfeste de aktuelle spørsmålene.
Spesialenheten fant til tross for manglende notoritet i ettertid å legge til grunn at etterlysningen i PT hadde vært initiert av påtalemyndigheten, men at kravet til skriftlighet i straffeprosessloven § 175, første ledd ikke var overholdt.
Det ble verken i forhold til pågripelsen den 3. september 2006 eller 12. september 2006 konkludert med at det hadde funnet sted et straffbart forhold.
Spesialenheten fant på bakgrunn av saken grunn til å påpeke at det både i Hordaland politidistrikt og Oslo politidistrikt synes å være uklare rutiner og praksis for behandling av etterlysninger/anmodninger fra annet politidistrikt. Saken ble derfor sendt til begge politidistrikt for administrativ vurdering. Avgjort 14. april 2008.
Sak nr. 28. Ref. nr. 070709
Lang saksbehandlingstid i naturskadesak.
A anmeldte en lensmann i Hordaland politidistrikt for tjenesteforsømmelse i sammenheng med behandlingen av en naturskadesak. A krevde erstatning for skader påført hans eiendom etter voldsomt regnvær i november 2005. Skjønn ble avholdt 13. desember 2005, men ikke sendt til forkynning for A før 13. mars 2007. Da A ikke mottok oppgjør i henhold til skjønnet kontaktet han Statens Naturskadefond, som oppga at de ikke var kjent med saken. A hadde en rekke ganger purret lensmannen.
A trakk sin anmeldelse mot lensmannen før Spesialenheten hadde ferdigbehandlet saken. Anmeldelsen ble trukket etter at A den 1. februar 2008 hadde mottatt erstatningsbeløpet.
Spesialenheten påpekte at lensmannens behandling av den aktuelle naturskadesaken var svært sendrektig og fant grunn til å orientere Politimesteren i Hordaland om forholdet.
Saken ble med henvisning til at anmeldelsen fra A var trukket henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold. Avgjort 4. mars 2008.
Sak nr. 29. Ref. nr. 070723
Anførsel om inhabilitet begrunnet i at gjerningsmannens far arbeider i politidistriktet.
A anmeldte en politiadvokat (B) i Vestfold politidistrikt for grov uforstand i tjenesten for å ha unnlatt å inndra et førerkort. As sønn var ute og kjørte motorsykkel da han ble påkjørt av C, som var sønn til en politioverbetjent i Vestfold politidistrikt. A mente B hadde gitt ordre om at Cs førerkort ikke skulle fratas ham. A anførte at dette var i strid med normal prosedyre og skyldtes at Cs far arbeidet i politiet.
På grunn av As habilitetsinnsigelser ble saken ca 14 dager etter hendelsen overført til Telemark politidistrikt som settepolitidistrikt. Telemark politidistrikt ga C et forelegg for overtredelse av vegtrafikkloven § 3, jf § 31. Det gikk fram av forelegget at påtalemyndigheten under tvil hadde besluttet ikke å frata C føreretten for motorvogn.
Spesialenheten fant i forhold til Justisdepartementets retningslinjer for inndragning av førerkort at spørsmålet om inndragning av førerkort i den aktuelle situasjonen måtte bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Det ble konkludert med at Bs vurdering av førerkortspørsmålet ikke var et markert avvik fra forstandig skjønnsutøvelse og at det ikke var grunn til å vurdere straffansvar for B.
Spesialenheten ga uttrykk for forståelse for at A hadde stilt spørsmål ved Bs habilitet.
Det ble vist til at det av hensyn til publikums tillit til politiet er viktig at politiet har gode og tillitskapende rutiner for behandling av saker hvor ansatte i politidistriktet eller deres pårørende er involvert.
Saken ble sendt til Politimesteren i Vestfold for administrativ vurdering. Det ble stilt spørsmål om det kan være behov for rutinegjennomgang. Avgjort 27. februar 2008.
Sak nr. 30. Ref. nr. 070193
Mangelfull føring av arrestjournal, jf politiinstruksen § 9-3, mv
A anmeldte tjenestemenn i Telemark politidistrikt for frihetsberøvelse og grov uforstand i tjenesten i sammenheng med at han ble pågrepet av politiet og senere tvangsinnlagt ved akuttpsykiatrisk sykehus. Anførselen om grov uforstand i tjenesten var blant annet begrunnet i påstander om mangelfullt tilsyn under oppholdet i politiarrest. A anførte også at politiet hadde stjålet penger fra ham.
Bakgrunnen for pågripelsen av A var at han hadde truet med å drepe familiemedlemmer. Politiet mottok også melding om at A var manisk depressiv og at han i ruspåvirket tilstand kjørte rundt i en bil.
Det gikk av operasjonsloggen for politidistriktet fram at A ble pågrepet etter beslutning fra påtalemyndigheten. Vilkårene for pågripelse A var utvilsomt oppfylt.
Beslutningen om å begjære A tvangsinnlagt ble truffet av påtalemyndigheten etter samråd med lege. Arrestjournalen viste at A var inspisert hver halvtime.
Det var i forhold til anførselen om tyveri ikke mulig å slå fast hvor mange penger A hadde på seg da han ble inkvirert av politiet. Rutiner beskrevet i politidistriktets arrestjournal var ikke fulgt og det var ikke signert i arrestjournalen for at penger var talt opp. Det var allikevel klart A hadde hatt penger på seg. Kr. 1001 ble ved overføring fra politiarrest til sykehus registrert på hans ”pasientkonto”.
Spesialenheten anså det på bakgrunn av opplysninger om kontantuttak og beregninger av As gjennomsnittforbruk forut for pågripelsen ikke sannsynlig at A, slik han selv hevdet, hos politiet hadde blitt frastjålet minimum kr. 2000.
Telemark politidistrikts sak inneholdt ikke rapport om pågrepet person. Politidistriktet kunne heller ikke redegjøre for hvem som hadde transportert A fra politiarresten til sykehuset.
Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Politimesteren ble med henvisning til at rapportskrivingen i saken var mangelfull og at enkelte spørsmål ikke lot seg besvare bedt om å gjennomgå saken administrativt. Avgjort 31. januar 2008.
Sak nr. 31. Ref. nr. 070278
Utlevering av opplysninger fra STRASAK og dokumentoverlevring begrunnet i personlige forbindelser
Politimesteren i Telemark varslet Spesialenheten om mulig brudd på taushetsplikt begått av en politibetjent (B) i Asker og Bærum politidistrikt. Telemark politidistrikt fant under ransaking hos A dokumenter i en straffesak. Det gikk fram av dokumentene at de var sendt på telefaks fra Telemark politidistrikt til Asker og Bærum politidistrikt. Politibetjent B hadde tidligere vært samboer med A.
Det ble gjennom Spesialenhetens etterforsking klarlagt at A hadde kontaktet politibetjent B og spurt om hun kunne kontrollere om han hadde anmeldelser mot seg i STRASAK.
Politibetjent B fant da at det var et nytt forhold registrert på A i Telemark politidistrikt. B kontaktet derfor Telemark politidistrikt, fikk fakset over anmeldelsen og viderebefordret denne til A. På det tidspunkt A mottok opplysningene var den aktuelle anmeldelsen nylig henlagt.
Spesialenheten fant ikke at B hadde brutt sin taushetsplikt, jf straffeloven § 121. Det ble lagt til grunn at A hadde rett til innsyn i den aktuelle dokumentasjonen. Det ble her vist til påtaleinstruksen § 17-2. Når en straffesak blir henlagt, skal det straks gis underretning om dette blant annet til den som forfølgningen har vært rettet mot.
Spesialenheten viste imidlertid til at det må være den enkelte tjenestemanns oppgaver i politiet eller ansvar i forhold til en enkelt sak som må være styrende for hvem som kan gi opplysninger til sakens parter. Dersom et slik syn ikke legges til grunn, vil det kunne oppstå meget uklare forhold, med fare for manglende kontroll og oversikt.
Politibetjent Bs framgangsmåte, ved å innhente straffesaksdokumenter fra et annet politidistrikt uten å tilkjennegi sin hensikt, og uten at hun hadde noe relevant tjenestelig forhold til saken, ble sterkt kritisert.
Da det ikke var grunn til å anta at B ved sin framgangsmåte hadde skadet Telemark politidistrikts arbeid med den aktuelle straffesaken mot A, ble det ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med straff for overtredelse av straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Saken ble i forhold til denne bestemmelsen henlagt etter bevisets stilling.
Under henvisning til at Bs handlinger ble vurdert å være kritikkverdige ble Politimesteren i Asker og Bærum bedt om å vurdere forholdet administrativt. Avgjort 11. januar 2008.
Sak nr. 32. Ref. nr. 070137
Behandling av sak som gjelder spørsmål om soningsudyktighet.
En politifullmektig i Østfold politidistrikt ble anmeldt av A for grov uforstand i tjenesten. Det ble i anmeldelsen anført at politiadvokaten ved sin behandling av en sak om soningsudyktighet hadde medvirket til at A at hadde forsøkt å ta sitt eget liv og at han at ved det var påført livstruende skader.
A ble i en dom fra lagmannsretten av 27. januar 2005 dømt til ett års fengsel, hvorav 120 dager ubetinget. Dommen omfattet handlinger hvor påtalekompetansen ligger hos statsadvokaten. Det går av domspremissene fram at A på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke kan klare en fengselsstraff og at spørsmålet om hans soningsudyktighet må avklares av fengselsmyndighetene. A ble 10. november 2005 innkalt til soning fra 14. februar 2006.
A sin advokat stilte i brev av 15. november 2005 til Østfold politidistrikt spørsmål om soningsudyktighet for A og ba om at A ble framstilt for politilegen.
Politifullmektigen som mottok brevet fra As advokat var nylig begynt i et vikariat i politidistriktet og var usikker på hvordan han skulle forholde seg til henvendelsen. Etter å ha konferert med en kollega, svarte han på advokatens brev med å be om at A først blir vurdert av lege eller psykolog. Advokaten ga i brevs form uttrykk for forundring over politifullmektigens svar, men ba allikevel om en bekreftelse for at politiet ville dekke alle utgifter i sammenheng med konsultasjon hos lege eller psykolog. Advokaten gjorde samtidig oppmerksom på at om saken ikke var avklart før soningstidspunktet, ville saken bli brakt inn for domstolen. Etter å ha diskutert advokatens brev med en kollega svarte politifullmektigen at politiet ikke ville dekke omkostningene ved konsultasjonen. Advokaten ba deretter ved brev av 3. februar 2006 tingretten om å oppnevne sakkyndig for å foreta en vurdering av As helsetilstand. Tingretten ba om politifullmektigens kommentar til saken og han oppga i sitt svarbrev til tingretten blant annet at han nå hadde endret standpunkt med hensyn til behovet for en primærundersøkelse hos lege eller psykolog. Da A ikke møtte til soning den 14. februar 2006, besluttet en førstekonsulent ved domskontoret at han skulle avhentes. A ble pågrepet 23. februar 2006 og politifullmektigen ble da varslet om at pågripelsen hadde funnet sted. Også denne gangen konfererte politifullmektigen med en kollega før han konkluderte med at det nå var opp til fengslet å ta stilling til spørsmålet om soningsudyktighet. Politifullmektigen forela på dette tidspunkt også over telefon saken for statsadvokaten, som ba ham om å påse at A ble framstilt for fengselslegen.
Fengselslegen fant etter konsultasjon den 24. februar 2006 at A ikke var soningsudyktig. Etter noe tids soning ble det ved framstilling for et distriktspsykiatrisk senter konkludert med at A hadde alvorlige psykiske lidelser. Han ble derfor overført til annen type soning. Dette forhindret imidlertid ikke at han den 23. april 2006 forsøkte å ta sitt eget liv. Psykiateren, som var oppnevnt av tigretten og vurderte spørsmålet om soningsudyktighet samtidig med at soning var påbegynt, konkluderte 24. april 2006 med A var soningsudyktig.
Tingretten avsa 26. april kjennelse om soningsutsettelse, men overlot til påtalemyndigheten å avgjøre om A er varig soningsudyktig. Politifullmektigen orienterte 24. mai 2006 fengselet om at A må få soningsavbrudd.
Spesialenheten fant ikke at politifullmektigen hadde handlet på et vis som kunne medføre straffansvar. Selv om behandlingen av spørsmålet om soningsudyktighet kunne ha vært behandlet mer målrettet og statsadvokaten skulle ha vært brakt inn på et tidligere tidspunkt, ble ikke behandlingen vurdert å være klanderverdig. Det ble også lagt vekt på at politifullmektigen var uerfaren og at han støttet seg på råd fra mer erfarne kollegaer i politidistriktet. Det klart mest uheldige i saken ble av Spesialenheten vurdert å være mangelen på samhandling med domskontoret. A burde ikke ha vært avhentet samtidig med at spørsmålet om soningsudyktighet var til behandling ved domstolen, og i alle fall ikke uten at påtalemyndigheten var brakt inn i spørsmålet.
Spesialenheten fant grunn til å be Politimesteren om å gjennomgå saken administrativt. Politimesteren ble bedt om å vurdere saken med tanke på behov for endringer i rutiner ved innkalling til soning og rutiner for opplæring og oppfølgning av nytilsatte jurister. Sentrale spørsmål her må blant annet være samhandlingen mellom domskontoret og påtalemyndigheten ved beslutning om avhenting. Avgjort 11. januar 2008.