Sak nr. 1. Ref. nr. 10166373
Bekymringsmelding om ruspåvirkning – spørsmålsstilling og viderekobling til AMK
Hordaland politidistrikt
Hordaland politidistrikt mottok kl. 17 om ettermiddagen melding om at en ung kvinne var savnet. Meldingen ble inngitt av kvinnens far. Samme dag kl. 19.57 mottok politidistriktets operasjonssentral telefon fra en mann som fortalte at en kvinne satt ved innløpet til en tunnel nær Bergen sentrum, at hun virket ruset og i behov av hjelp. Politiet registrerte henvendelsen som et oppdrag i oppdragsloggen, men reiste ikke til stedet. Politiet ga heller ikke informasjon til helsevesenet via AMK. Syv dager senere ble den unge kvinnen funnet død ved det aktuelle tunnelinnløpet. Operatøren som tok i mot meldingen om kvinnen forklarte at han ikke vurderte at han ble varslet om en person som hadde behov for øyeblikkelig hjelp, men at det var snakk om en beruset person som kunne ta vare på seg selv. Han foretok heller ingen kobling mellom henvendelsen og savnetmeldingen som var kommet inn tidligere samme dag. Spesialenhetens vurdering av samtalen mellom innringer og operatøren var at operatøren ikke var særlig inviterende. Det ble i sammenheng med saken satt fokus på rutiner eller manualer for hvilke spørsmål som bør stilles til innringere som varsler om berusede personer når det kan være uklart om vedkommende er i behov for helsehjelp. Det ble også rettet oppmerksomhet mot viderekoblingsrutiner i forhold til AMK. Ved forespørsel til tre andre politidistrikt ble opplyst at heller ikke de hadde rutiner for spørsmål til innringerne eller viderekobling til AMK. Spesialenheten fant i saken ikke at det var grunnlag for å reagere med straff mot ansatte i politidistriktet eller politidistriktet som foretak. Det ble påpekt at det var grunn for politidistriktet til å beklage at meldingen om kvinnen i tunnelåpningen ikke hadde medført utrykning fra politiet eller AMK. Ved vurdering av straffansvar for foretak ble lagt noe vekt på at politidistriktet allerede hadde styrket sine rutiner for viderekobling til AMK og at det var utarbeidet spørsmålslister for bruk ved henvendelser av den aktuelle karakter. Saken ble ansett å være egnet for nasjonal erfaringslæring.
Sak nr. 2. Ref. nr. 10166390
Henvendelse til politiets operasjonssentral
Søndre Buskerud politidistrikt
En person (A) som tidligere samme natt hadde i vært i kontakt med politiet da han var involvert i et slagsmål på byen ringte kl. 03.00 til operasjonssentralen i Søndre Buskerud politidistrikt og ba om hjelp. A var i sitt eget hjem oppsøkt av en av personene han hadde sloss med. Personen hadde overfalt ham og fratatt ham et smykke. A rettet til sammen tre henvendelser til operasjonssentralen om forholdet.
En av operatørene som snakket med A tok kontakt med patruljen som hadde rykket ut på slagsmålet tidligere på natten og fikk fra patruljemannskapene opplyst at A hadde oppført seg som en drittsekk og at det ikke var noe vits i å snakke med ham før han ble edru. Operatøren sa da til A at han ikke ville få bistand og at patruljen som hadde vært i kontakt med ham hadde sagt at han oppførte seg som en drittsekk. A ble bedt om anmelde tyveriet dagen etter. Operatøren la deretter på.
Spesialenhetens inntrykk etter å ha hørt på lydopptak fra de aktuelle samtalene var at politiet ikke oppfattet at A hadde vært utsatt for et overfall og at tyveriet av et smykke i seg selv ikke ble vurdert å begrunne en utrykning. Spesialenhetens vurdering var for øvrig at A ikke ble gitt noen god mulighet til å formidle det han hadde på hjertet og at det trolig skyldtes at politiet på grunn av tidligere erfaringer med A ikke fant å ta ham på alvor.
Spesialenheten fant ut fra en konkret vurdering ikke at det var grunnlag for straffansvar for impliserte tjenestemenn, men ba Politimesteren gjennomgå saken administrativt.
Selv om operatørene har store utfordringer er det viktig at man har en kommunikasjon som sikrer at innringere gis mulighet til å framføre sitt budskap
Sak nr. 3. Ref. nr. 10166326
Unnlatelse av tjenestehandling i forbindelse med at en kvinne hadde hoppet ut fra et vindu i 5. etasje.
Oslo politidistrikt
Oslo politidistrikt mottok melding kl. 17.28 om at en kvinne (A) hadde hoppet fra et vindu i femte etasje. Ambulansen var på stedet få minutter etterpå, og konstaterte at kvinnen var død. Det viste seg senere at operasjonssentralen ved Oslo politidistrikt hadde fått to meldinger tidligere samme ettermiddag som kunne knyttes til hendelsen. Kl. 15.12 hadde en venninne (B) av avdøde tatt kontakt med operasjonssentralen til politiet og opplyst at A hadde ringt henne og fortalt at hun var innelåst i kjærestens leilighet mot sin vilje. A hadde truet med å hoppe ut av vinduet og uttrykt at kjæresten ”var gæren” og at det lå ”kniver der og alt mulig rart opp i der”. B ba politiet oppsøke leiligheten.
Noe senere samme dag kontaktet en annen kvinne (C) operasjonssentralen. C opplyste at hun var søsteren til As kjæreste, og at hun hadde snakket med A, som hadde fortalt at hun var innesperret i leiligheten og var redd. C fortalte at hennes bror kunne være voldelig.
Politiet kunne ikke prioritere oppdraget, men en politibetjent ringte A og snakket med henne over telefonen. A fortalte at døren til leiligheten var låst og at hun ikke kom seg ut. Politibetjenten oppfattet ikke situasjonen som kritisk og foreslo at hun blant annet kunne ringe en låsesmed.
Saken ble strafferettslig vurdert i forhold til om det hadde blitt begått tjenesteforsømmelse fra politiets side ved å ikke følge opp henvendelsene med høyere prioritet. En av politiets hovedoppgaver er å beskytte personer og yte borgere hjelp og tjenester i faresituasjoner, jf. politiloven § 2. Det ble også vurdert om en av politiets operatører hadde oppført seg utilbørlig overfor en av innringerne.
Spesialenheten fant ikke at ansatte i politiet hadde handlet på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble oversendt Politimesteren i Oslo til administrativ vurdering. Det forhold at ansatte ved operasjonssentralene tidvis er under stort arbeidspress og mottar mange usakelige henvendelser må ikke gå ut over publikumsbehandling og evnen til å prioritere mellom oppdrag.
Sak nr. 4. Ref. nr. 10166888
Arrestant gjenglemt på celle i mer enn 19 timer
Vestfold politidistrikt
Fire personer ble overført fra sentralarresten i Tønsberg til Horten politistasjon for avhør. I påvente av avhør ble tre av dem satt på ventecelle. En av personene ble etter avhør satt tilbake på ventecelle. Dette var ca kl. 12.00 og han ble sittende på ventecellen uten tilsyn, mat, vann eller tilgang til toalett frem til neste morgen ca kl. 07.30. En vesentlig årsak til at dette kunne skje, var mangelfull bruk av politiets operative styringsverktøy (PO). I tiden mellom ankomst og løslatelsen ble ikke tiltakene som ble gjennomført overfor arrestantene ført inn i systemet. Det var således ikke mulig ved hjelp av styringsverktøyet å følge arrestantenes status, noe som vesentlig svekket politidistriktets evne til styring og kontroll.
Spesialenheten fant det utvilsomt at behandlingen av arrestantene samlet innebar en overtredelse av straffeloven § 325 om grov uforstand i tjenesten. Ved vurderingen av om det var riktig å reagere med foretaksstraff, ble det lagt vekt på overtredelsens grovhet. Arrestantbehandlingen representerte et grovt mislighold av politiets forpliktelser overfor personer som er i dets varetekt, det var unnlatt å følge egne rutiner for arrestantbehandling. Krenkelsen overfor personen som ble sittende i over 19 timer uten tilsyn var grov. Etterforskingen viste også at politidistriktet kunne ha forebygget hendelsen ved blant annet opplæring og veiledning. Politidistriktet ble kritisert av Spesialenheten for at en politihøgskolestudent var gitt stort ansvar uten å ha fått tilstrekkelig opplæring. Vestfold politidistrikt ble som foretak gitt et forelegg på kr. 80 000 og anbefalt å gjennomgå saken administrativt.
Ref. nr. 5. Ref. nr. 10166412
Tilsyn med arrestant i ventecelle
Agder politidistrikt
En pågrepet person ble satt på ventecelle i påvente av transport. Mens han satt på ventecella påførte han seg selv skader ved bruk av en beltespenne. Ved etterforskingen av hendelsen fremkom at han satt på ventecelle i en time og et kvarter uten tilsyn og at han ikke ble visitert og fratatt farlige gjenstander før han ble satt inn på cella. Spesialenheten viste til at forskrift om bruk av politiarrest gjelder uavhengig av hjemmelsgrunnlag for og behov for bruk av arrest. Forskriften kommer også til anvendelse i ventesituasjoner. Dette innebærer blant annet at det skal føres arrestjournal og at tilsyn skal innrettes i henhold til arrestforskriften § 2-5. Politidistriktet var kjent med at den aktuelle arrestanten tidligere hadde forsøkt å begå selvdrap. Spesialenheten fant ikke at det var handlet så klanderverdig at det var grunnlag for å reagere med straff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble oversendt Agder politidistrikt for administrativ vurdering. Det ble vist til at det synes å være uklarheter rundt bruken av ventecelle og forholdet til forskrift om bruk av politiarrest.
Sak nr. 6. Ref. nr. 10333327
Inspeksjonsrutiner i arrest
Søndre Buskerud politidistrikt
En person som ble stanset og pågrepet av politiet for å føre motorvogn under påvirkning og uten å inneha førerkort, anmeldte politiet for unødig maktbruk. Han anførte også at han ikke var gitt forskriftsmessig tilsyn under oppholdet i arrest. Spesialenheten fant ikke at politiet ved pågripelsen hadde brukt makt utover det som må ha fortonet seg som nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig. Den pågrepne var framstilt for lege forut for at han ble satt i arresten. Arrestloggen viste at den innsatte i tiden fra 21.29 til neste dag kl. 11.33 var inspisert i alt 19 ganger. Av politiarrestforskriften § 2-5 annet ledd følger at innsatte som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn. Det var etter Spesialenhetens vurdering i saken grunn til å stille spørsmål ved om tilsynet hadde vært i samsvar med forskriften. Saken ble derfor sendt til Politimesteren i Søndre Buskerud for administrativ vurdering.
Sak nr. 7. Ref. nr. 10166840
Visitering etter lufting – brannstiftelse i politiarrest
Hordaland politidistrikt
En arrestant ved Odda politistasjon tente på cellen og ble fraktet til sykehus med lettere røykskader. Han var under lufting gitt adgang til å røyke og antas da å ha tatt med seg en lighter inn på cella. Spesialenheten viste til arrestforskriften § 9-3 og at bestemmelsen må forstås slik at det påligger politiet å sikre at gjenstander som er egnet til å skade vedkommende eller andre må holdes unna arrestanten under hele arrestoppholdet. Det ble ut fra de konkrete omstendigheter ikke vurdert å være rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Politimesteren i Hordaland ble bedt om å følge opp saken administrativt.
Sak nr. 8. Ref. nr. 10166354
Arrestforvarers myndighetsområde
Oslo politidistrikt
Oslo politidistrikt orienterte Spesialenheten om en hendelse hvor en arrestforvarer hadde kjørt utrykning og stanset en trailer. Arrestforvareren kjørte fangetransport fra Oslo tinghus til Ullersmo fengsel, og fikk over sambandet en melding om at en trailer som kjørte E6 i retning Oslo ble ført på en slik måte at det kunne være mistanke om ruspåvirkning. Arrestforvareren meldte seg på oppdraget, snudde ved første avkjøring og opptok forfølgelse av traileren. Han innhentet traileren, stoppet denne og tok kontant med føreren. Han vurderte det slik at føreren ikke var ruspåvirket, og meldte dette til operasjonssentralen ved Romerike politidistrikt. Trailerføreren kunne deretter kjøre videre. Arrestforvareren unnlot å melde fra om hendelsen til sin overordnede. Arrestforvareren hadde ikke kompetansebevis for utrykningskjøring, og han hadde heller ikke politimyndighet som omfattet stansing av traileren og videre oppfølging overfor føreren. Under etterforskingen fremkom opplysninger om at arrestforvarere tidligere var brukt til å løse lignende tjenesteoppdrag. Spesialenheten fant ikke grunnlag for straffeansvar for arrestforvareren. Saken ble sendt til Oslo politidistrikt for en nærmere vurdering av rutiner og praksis for bruk av arrestforvarere i politimessige oppdrag.
Sak nr. 9. Ref. nr. 10166359
Person ble akutt syk i arresten og hadde ikke mulighet til å tilkalle hjelp
Helgeland politidistrikt
En pågrepet person ble avhørt av politiet og ble under en pause i avhøret satt i lensmannskontorets arrest. Arresten var plassert i kjelleren flere etasjer under lensmannskontorets øvrige lokaler. Mens vedkommende satt i arresten ble han akutt syk (hjerteinfarkt). På grunn av arrestens plassering i kjelleren var det ingen ansatte som hørte hans rop om hjelp. Arresten hadde heller ingen tekniske innretninger som gjorde det mulig for den innsatte å kommunisere med noen ved lensmannskontoret. De ansatte hadde ingen mulighet til å overvåke cellen. Hans dårlige helsetilstand ble oppdaget i forbindelse med at han ble hentet ut av arresten for å fortsette avhøret.
Spesialenhetens etterforsking viste at den innsatte i samsvar med forskrift om politiarrest var inspisert hver halvtime. Det forelå etter Spesialenhetens vurdering heller ingen indikasjoner ved vedkommendes atferd eller væremåte som burde ha medført en skjerpet årvåkenhet fra politiets side i forhold til mulig sykdom.
Arresten var ikke innrettet i strid med gjeldende retningslinjer. Spesialenheten anbefalte likevel at politidistriktet søkte etter løsninger som sikrer at arrestanter kan tilkalle hjelp fra cellen. Politimesteren ble bedt om å følge opp spørsmålet administrativt.
Sak nr. 10. Ref. nr. 10778242
Mangelfull føring av arrestjournal og mangelfull registrering av inspeksjoner
Sør-Trøndelag politidistrikt
Politimesteren i Sør-Trøndelag informerte Spesialenheten om et rutineavvik i politiets sentralarrest. En påtroppende arrestforvarer, som avløste om morgenen, oppdaget at en person lå på en celle uten at han var registrert i arrestjournalen. Det hadde skjedd en glipp i rutinene med den følge at vedkommende ble sittende i arresten uten at arrestforvareren var klar over at han var der.
Den aktuelle arrestanten var tatt hånd om av politiet på grunn av beruselse. Han var innsatt i arrest kl. 02.43 og forklarte selv at han sov fram til han ble løslatt.
Politiet hadde adgang til å holde han i arrest til han ble edru, jf politiloven § 9.
Arrestforvareren, som om natten hadde hatt ansvaret for innsettelsen i arresten, hadde i journalen feilaktig ført at arrestanten ble løslatt etter 27 minutter. Arrestforvareren antok i ettertid at dette hadde skjedd fordi arrestanten var oppført å være innsatt på gal hjemmel (politiloven § 8) og at meningen var å gjeninnsette vedkommende med hjemmel i politiloven § 9. Da det den aktuelle natten var svært hektisk i arresten, glemte arrestforvareren å føre inn arrestanten på nytt og arrestanten ble derfor stående som løslatt.
Det var ikke loggført å være foretatt noen inspeksjoner av vedkommende i den tiden han ble holdt i arresten. Politiets arrestinstruks tilsier at innsatte som er beruset skal kontrolleres hver halvtime og at inspeksjonene skal anmerkes. Arrestforvareren forklarte at arrestanten var inspisert i samsvar med regelverket, men at dette – fordi han ikke hadde brukt nøkkelkort og ikke ønsket å vekke arrestanten – ikke hadde blitt automatisk loggført.
Vakthavende i sentralarresten må, både av hensyn til rettssikkerheten og sikkerhet ved brann eller andre farlige hendelser, ha oversikt over hvem som er innsatt og i hvilken celle de befinner seg på. Det er også viktig at tidspunktet for inspeksjoner i samsvar med forskriften loggføres. Feilene som var avdekket i saken ble imidlertid ikke vurdert å være av en så kvalifisert karakter at det var grunnlag for straffansvar. Politimesteren i Sør-Trøndelag ble bedt om å følge opp saken administrativt.
Sak nr. 11. Ref. nr. 10724080
Endring av status for eget barn i BL
Vestfold politidistrikt
En politibetjents mindreårige barn var involvert i et vegtrafikkuhell og det ble opprettet straffesak. Barnet ble ved registrering av saken i politiets saksbehandlingssystem BL oppført med status som mistenkt. Føreren av en bil som var involvert i vegtrafikkuhellet var oppført med status som fornærmet. Politibetjenten slettet dagen etter at saken var registrert statusen som mistenkt for sitt eget barn og slettet status som fornærmet for bilføreren. Politibetjenten viste til at hun hadde gått inn på saken fordi hun skulle skrive skademelding til forsikringsselskapet. Hun mente da at barnet var gitt feil status i forhold til vanlige registreringsrutiner og rettet derfor dette. Hun tok også utskrift av politiets dokumentasjon i saken, som hun sendte til forsikringsselskapet. Spesialenheten påpekte at det av hensyn til tilliten til politiet er viktig at ansatte ikke handler i eget eller nærståendes forhold. Politibetjentens forhold ble derfor vurdert å være uheldig, men ikke straffbart. Politibetjentens handlinger ble ikke vurdert å være egnet til å påvirke behandlingen av saken i politiet eller hos forsikringsselskapet. Saken ble oversendt Politimesteren for administrativ gjennomgang.
Sak nr. 12. Ref. nr. 10932586
Utlån av politiuniform
Hordaland politidistrikt
En politiførstebetjent i Hordaland politidistrikt lånte ut politieffekter til mann som skulle på kostymeball. Da mannen skulle hjem fra kostymeballet gikk han ut i gaten utenfor festlokalet. Han ble da pågrepet av en passerende politipatrulje som mistenkte ham for å utgi seg for å inneha offentlig tjeneste, jf straffeloven § 328. Spesialenheten viste i sin vurdering av mulig straffansvar for politiførstebetjenten blant annet til at straffeloven § 328 ikke rammer medvirkning. Det fremgår også av juridisk teori og forarbeider til ny straffelov at det å opptre i politiuniform på privat og lukket fest kan passere. I henhold til politiets uniformsreglement kapittel 1, pkt 4, er det likevel ikke tillatt å overlate uniformseffekter, distinksjoner, merker og lignende til personell som ikke har anledning til å bruke slike effekter i henhold til reglementet. Selv om politiførstebetjenten hadde handlet i strid med reglementet var det etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for straffeansvar i forhold til straffeloven § 324 eller § 325. Saken ble vurdert egnet for administrativ oppfølgning.
Sak nr. 13. Ref. nr. 10112307
Sammenblanding av private og tjenstlige forhold
Helgeland politidistrikt
Spesialenheten fikk anmeldelse fra en kvinne som hadde vært på sitt lokale lensmannskontor for å avgi vitneforklaring i en hærverkssak. Hun opplevde at tjenestemannen som avhørte henne, etter avhøret tok opp et privat spørsmål som gjaldt en konflikt mellom sønnen til kvinnen og sønnen til tjenestemannen. Tjenestemannen forklarte til Spesialenheten at han tydelig skilte mellom sin rolle som tjenestemann og sin rolle som far i møtet med kvinnen. Spesialenheten viste til at selv om han selv oppfattet det slik, burde han forstå at det ikke var like lett for kvinnen å skille mellom disse rollene. Tjenestemannen burde ha avstått fra å ta opp dette temaet på lensmannskontoret i tilknyting til situasjonen der kvinnen hadde avgitt forklaring i en straffesak. Etterforskingen av saken avdekket forhold som var egnet til administrativ vurdering i forhold til tjenestemannen.
Sak nr. 14. Ref. nr. 10166429
Uforholdmessig inngrep – ransaking
Midtre- Hålogaland politidistrikt
En person mente seg utsatt for en ulovlig gjennomført ransaking. Ransakingen av en privat eiendom var gjennomført med bistand fra forsvaret (Narko Nord) og tollvesenet, og til sammen ni personer og to hunder deltok under ransakingen. Spesialenhetens etterforsking viste at beslutningen om ransaking var truffet av påtalemyndigheten i politiet på grunnlag av en politirapport som inneholdt en uriktig opplysning om en tidligere anmeldelse mot personen som eide boligen. Ransakingsbeslutningen skulle vært truffet av retten, da det ikke var grunnlag for å bruke påtalemyndighetens hastekompetanse. I forhold til siktelsen og saken for øvrig var ransakingen et uforholdsmessig inngrep både i forhold til framgangsmåte og dimensjonering. Etter ransakingen ble det ikke utarbeidet rapporter.
Spesialenheten mente at politiets forarbeid til, gjennomføring av og etterarbeidet ved den aktuelle ransakingen inneholdt så mange feil at det var grunnlag for å reagere med foretaksstraff. Arbeidet manglet den grundighet som må kunne kreves i sammenheng med bruk av et så inngripende tvangsmiddel som ransaking. Det ble lagt vekt på at saken vedrører retten til respekt for privatliv og familieliv, og at inngrep i denne retten ikke må skje uten at det er nødvendig. Midtre Hålogaland politidistrikt som foretak ble gitt et forelegg på kr. 50 000 og ble bedt om å gjennomgå saken administrativt.
Sak nr. 15. Ref. nr. 10266661
Undersøkelse for tegn og symptomer – ransaking
Romerike politidistrikt
En kvinne innga en klage mot politiet for å ha stanset henne og ransaket henne mens hun var ute og gikk i nærheten av sin egen bopel. Hun mente politiet i situasjonen ikke hadde adgang til å ransake henne og framhevet at hun heller ikke var blitt gjort kjent med formålet med ransakingen. Tjenestemennene som hadde stanset henne viste i avhør til at hun gikk ustøtt, at de kjente henne igjen fra tidligere saker og at de visste at hun tidligere hadde hatt befatning med narkotika. De oppfattet henne som sløv og valgte derfor å foreta en undersøkelse kalt ”tegn og symptomer” for å få en bedre indikasjon på om hun kunne være ruspåvirket. De undersøkte ved hjelp av lommelykt pupillens reaksjon. De undersøkte også hendene hennes og ba henne om å blåse på dem. Tjenestemennene mente at det som følge av resultatet av undersøkelsene var grunn til å mistenke kvinnen for bruk av narkotika og besluttet derfor å ransake henne. Det ble ikke gjort funn av narkotika og kvinnen ble dimittert på stedet. Det ble ikke skrevet rapport om ransakingen. Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at riksadvokaten har uttalt at undersøkelser som krever aktiv medvirkning eller at den undersøkte må tåle noe, bare kan foretas når det på forhånd foreligger skjellig grunn til mistanke om forhold som kan medføre frihetsstraff og de øvrige vilkår for ransaking foreligger. Tjenestemennene skulle følgelig ha tatt stilling til om det var skjellig grunn til mistanke før de foretok en nærmere kontroll av kvinnens øyne og hender. Ustø gange og kunnskap om tidligere rushistorikk kunne etter omstendighetene etter Spesialenhetens vurdering ikke være et grunnlag for å mistenke henne for narkotikamisbruk. Spesialenheten fant ikke at det var grunnlag for straffreaksjon mot tjenestemennene. Det ble her blant annet lagt vekt på at de i sammenheng med innføring i undersøkelse av tegn og symptomer synes å ha vært gitt uklare direktiver om kravet til hjemmelsgrunnlag. Romerike politidistriktet ble bedt om å gjennomgå saken administrativt og særlig vurdere om det er behov for å informere egne mannskaper nærmere om hjemmelgrunnlag ved kontroll for tegn og symptomer. Politidistriktet ble også bedt om å innskjerpe praksis for skriving av rapport etter ransaking.
Sak nr. 16. Ref. nr. 10309595
Ransaking uten skjellig grunn til mistanke – mangelfull rapportering
Nordmøre og Romsdal politidistrikt
En ung mann kjørte kl. 22.45 om kvelden sakte rundt på en parkeringsplass ved en videregående skole. Dette ble observert av en politipatrulje som stanset han og ba han om å gå ut av bilen. Hans person og bil ble ransaket uten at det ble gjort funn.
Mannskapene i politipatruljen viste blant annet til at stedet tidligere var benyttet for omsetning av narkotika. Spesialenheten fant ikke at det forelå slike objektive holdepunkter for mistanke mot den unge mannen som kreves for å kunne gjennomføre ransaking. Ransakingen ble allikevel ikke vurdert å være straffbar, jf. straffeloven § 116 idet det ikke var tilstrekkelig bevis for at tjenestemennene under oppdraget handlet med forsett. Det ble heller ikke ansett å være grunnlag for straffreaksjon for å ha utvist grov uforstand i tjenesten, jf straffeloven § 325, første ledd nr. 1. Spesialenhetens etterforsking avdekket at ransakingen ikke ble nedtegnet verken i rapport om ransaking eller i politiets oppdragslogg. Med bakgrunn i at det var gjennomført en ransaking uten at vilkårene for dette ble ansett å være til stede, og at det ikke var opprettet ransakingsrapport, ble saken oversendt til Nordmøre og Romsdal politidistrikt for administrativ vurdering.
Sak nr. 17. Ref. nr. 10284093
Maktbruk ved bruk av tjenestehund
Haugaland og Sunnhordland politidistrikt
Haugaland og Sunnhordland politidistrikt mottok klokken halv fem om morgenen melding om at en campingbil sto hensatt i en skråning ved E-39 og at det befant seg personer inne i campingbilen. Da politiet kom til stedet, løp tre unge menn av gårde. To av mennene ble umiddelbart stanset, mens den tredje hoppet over et steingjerde og forsvant ned en skråning. En politiførstebetjent anropte vedkommende og varslet at han ville slippe sin tjenestehund om han ikke stanset. Da mannen ikke stanset, satte politiførstebetjenten sin tjenestehund i søk og ga kommando ”finn mannen”. På grunn av bratt terreng hadde politiførtebetjenten ikke øyekontakt med hunden som etter kort tid markerte funn. Da politiførstebetjenten kom fram til mannen hadde hunden bitt seg fast i mannens overarm. Den unge mannen oppga at han ble bitt av hunden flere ganger selv om han lå helt stille. Han anførte også at han ble bitt etter at han var påført håndjern. Politiførstebetjenten forklarte at han da han kom fram til den unge mannen kommanderte hunden til å slippe taket og at den gjorde det. Om bitt i sammenheng med håndjernspåsett forklarte politiførstebetjenten at den unge mannen forsøkte å vri seg unna og at hunden da gikk inn på nytt og bet mannen i låret. Politiførstebetjenten avviste at mannen ble bitt etter at håndjernene var påsatt. Fotografier av den unge mannen viste risp og bloduttredelser på venstre overarm. Han hadde også et større blåmerke med merker etter punktblødninger bak på høyre lår. Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at hund er klassifisert som et skarpt redskap og ga uttrykk for tvil med hensyn til om det i den aktuelle situasjonen var berettiget å ta i bruk et slikt virkemiddel. Meldingen som politiet rykket ut på ga i utgangspunktet ikke grunnlag for mistanke om annet enn overtredelser av vegtrafikkloven. Det forelå ingen melding om at campingbilen var stjålet. Det viste seg også at den tilhørte foreldrene til en av de unge mennene. Om det kunne være snakk om annen type kriminalitet må anses å ha vært høyst uklart. Det var av politiførstebetjentens egen forklaring ikke mulig å se om han i situasjonen hadde foretatt noen nærmere vurdering av hvorvidt det i situasjonen var forsvarlig eller forholdmessig å bruke et så skarpt redskap. For Spesialenheten fremsto hunden å ha vært benyttet alene fordi det ble ansett hensiktsmessig. Spesialenheten fant etter omstendigheten ikke at bruken av hunden kunne anses å være ubetinget utilbørlig, jf straffeloven § 48 tredje ledd, jf annet ledd. På grunn av motstrid i forklaringer ble faktum ikke vurdert å være tilstrekklig klarlagt og saken ble henlagt etter bevisets stilling. Saken ble sendt til Politimesteren i Haugaland og Sunnhordland for administrativ vurdering. Det ble i den sammenheng vist til at Spesialenheten har behandlet en rekke andre saker som gjelder spørsmål om straffansvar for maktbruk ved bruk av tjenestehund og at sakene kan gjelde til dels alvorlige personskader og by på vanskelige avveininger. Det ble stilt spørsmål om det bør vurderes gitt nærmere føringer for i hvilke situasjoner hund kan anvendes.
Sak nr. 18. Ref. nr. 10402052
Bruk av makt mot og bortkjøring av ung gutt som nektet å forevise legitimasjon
Oslo politidistrikt
En politibetjent som kjørte patrulje alene henvendte seg kl 12 på formiddagen til to 17 år gamle gutter som sto ved en moped. Fører av mopeden ble bedt om å vise vognkort og førerkort, hvilket han gjorde. Den andre gutten ble også bedt om å legitimere seg. Da han nektet å gjøre det, valgte politimannen å føre han bort til politibilen for å snakke uforstyrret. Gutten var ikke samarbeidsvillig og strittet i mot. Politibetjenten la da gutten i bakken og påførte ham håndjern. Gutten ble deretter satt inn i politibilen og kjørt ca. 2 km bort til en parkeringsplass ved skoggrensen. Her ble gutten løst fra håndjernene og på nytt bedt om å framvise legitimasjon, noe han da gjorde. Politibetjenten ba deretter gutten om å gå ut av bilen. Dette nektet gutten som insisterte på å bli kjørt tilbake til det stedet han var kjørt bort fra. Politibetjenten dro da gutten ut av bilen. I følge anmeldelsen fra gutten ble det i denne sammenheng benyttet et kvelertak. Gutten hevdet også at han var blitt slått.
Politibetjenten forklarte at han ønsket å se guttens legitimasjon fordi gutten oppførte seg arrogant og forsøkte å kjekke seg for kameraten sin. Spesialenheten viste til at det for norske borgere på forlangende fra politiet ikke foreligger noen alminnelig plikt til å forevise legitimasjon, men at politiet når det er tjenestelig grunn til det kan be om personalia. Selv om det i ettertid var vanskelig å ta stilling til om situasjonen var slik at det her var tjenestelig grunn til å be om personalia, ble politimannens opptreden på dette punktet ikke funnet å være av en karakter som kunne medføre straffansvar. Politibetjenten forklarte om bortkjøringen at han mente at vilkårene for innbringelse etter politiloven § 8 første ledd nr. 3 var til stede. Spesialenheten bemerket at det ved innbringelser etter politiloven må foretas en vurdering i forhold til det generelle forholdsmessighetsprinsipp. I den aktuelle situasjonen vil spørsmålet være om det er et nødvendig og forholdsmessig inngrep å foreta en innbringelse. Spesialenheten fant det tvilsomt. Det ble her vist til guttens alder og at det ut fra omstendigheten ikke synes å ha vært tungtveiende tjenestelige grunner til å be om personalia. Politimannens vurderinger i forhold til spørsmålet om innbringelse ble likevel ikke vurdert å være så klanderverdige at det var grunnlag for straffansvar. Spesialenheten påpekte med hensyn til selve bortkjøringen at dette ikke er et tiltak som er beskrevet i politiloven. Bortkjøring ble i situasjonen heller ikke vurdert å være et lempeligere inngrep enn innbringelse. For gutten framsto bortkjøringen til en parkeringsplass nær skogsgrensen som et uventet tiltak som skapte frykt med tanke på hva som kunne skje videre. Det ble heller ikke i forhold til bortkjøringen vurdert å være grunnlag for straffansvar. For så vidt gjaldt politibetjentens bruk av makt, først ved påføring av håndjern, og senere når gutten nektet å gå ut av bilen, ble saken henlagt etter bevisets stilling. Spesialenheten uttrykte sterk tvil med hensyn til om det i situasjonen var en nødvendig og forholdsmessig handling å legge gutten i bakken og påføre ham håndjern.
Politimesteren i Oslo ble bedt om å gjennomgå saken administrativt. Det ble vist til at situasjonen av politibetjenten burde ha vært løst med bruk av lempeligere midler enn bruk av makt. Politimesteren ble også bedt om å vurdere om det kan være behov for å gi direktiver vedrørende bruk av bortkjøring som alternativ til innbringelse.
Sak nr. 19. Ref. nr. 10484161
Maktbruk for å distrahere/sjokkere
Oslo politidistrikt
En person anmeldte to tjenestemenn for å ha stanset ham uten grunn og for unødig maktbruk. Hendelsen skjedde i Oslo sentrum natt til 8. august 2008. Etterforskingen viste at en av tjenestemennene slo personen lett i ansiktet med flat hånd. Formålet med slaget var å distrahere/sjokkere personen slik at han skulle slippe opp og gjøre det mulig for tjenestemennene å få påsatt ham håndjern uten ytterligere maktbruk.
Spesialenheten kontaktet Politihøgskolen og fikk opplyst at maktbruk for å oppnå distraksjon/sjokkeffekt ikke er en del av opplæringen i arrestasjonsteknikk ved skolen. Spesialenheten kom til at maktbruken ikke var straffbar og la særlig vekt på at slaget ikke var hardt og ikke hadde større kraft enn hva formålet skulle tilsi. Slaget fremsto ikke som en avstraffelse, men som en måte å distrahere/sjokkere ham på for å oppnå kontroll over situasjonen. Under henvisning til svaret fra Politihøgskolen og med spørsmål om den beskrevne metode er hensiktmessig, ble saken sendt Politimesteren i Oslo politidistrikt til vurdering av om det er grunn for endrede instrukser eller informasjon til mannskapene om slik maktbruk.
Sak nr. 20. Ref. nr. 10195826
Frihetsberøvelse i forbindelse med overføring til soning
Agder politidistrikt
En mann var pågrepet for overtredelse av straffeloven § 162, første ledd. Han var innkalt til soning av en rettskraftig dom tre uker senere. Jourhavende jurist valgte å utferdige nytt varsel til den pågrepne om at han ville bli overført til soning dagen etter. Varselet ble forkynt for ham på cellen. Den fremskutte soningen ble hevdet å innebære ulovlig frihetsberøvelse. Mulig straffansvar ble vurdert for jourhavende jurist, og for Agder politidistrikt som foretak. Det fremkom under etterforskingen at politidistriktet hadde en praksis med bruk av fremskutt soning når domfelte blir pågrepet før soningstidspunktet. Det fremkom også at flere andre politidistrikter hadde lignende praksis. Spesialenheten bemerket at det i tilknytning til innsetting i fengsel kreves et klart hjemmelsgrunnlag. Straffeprosessloven § 461 krever at politiet skal meddele domfelte pålegg om å møte til fastsatt tid og sted for fullbyrdelse av straffen. Spesialenheten fant at det ikke var grunnlag for straffansvar verken for jourhavende jurist som hadde fulgt politidistriktets praksis, eller at det var grunnlag for foretaksstraff. Saken ble sendt Politimesteren i Agder for administrativ vurdering under henvisning til at det kunne stilles spørsmål ved om den aktuelle praksis ved politidistriktet fullt ut ivaretar domfeltes behov for å kunne forholde seg til soningstidspunktet. Det ble anmodet om at rutinene ble gjennomgått med sikte på å avklare om disse samsvarer med de overordnede prinsipper til vern for den individuelle frihet og integritet.
Sak nr. 21. Ref. nr. 10652674
Bruk av grep som kan hindre frie luftveier
Østfold politidistrikt
Anmelder ble pågrepet på et utested. Med bakgrunn i opptreden på stedet, ble det besluttet at vedkommende skulle transporteres til sentralarresten i Østfold politidistrikt. Han ble satt i baksetet på en politibil, og en tjenestemann satt i baksetet sammen med ham. Den pågrepne var urolig, verbalt utagerende og spyttet. Tjenestemannen som satt sammen med ham fant det nødvendig å holde armen rundt skuldrene hans, slik at han ble bendt fremover med hodet ned mot knærne. Han ble holdt slik over en strekning på ca 20 km. Han besvimte, og det ble tilkalt ambulanse. Spesialenheten fant ikke at maktbruken som tjenestemannen utøvde var straffbar. Det fremsto som nødvendig og forholdsmessig å holde fast i den pågrepne. Opprettholdelsen av grepet over tid ble heller ikke funnet å medføre straffansvar. Det viste seg at særlige helsemessige forhold hos den pågrepne gjorde at respirasjonen ble vanskeliggjort. Dette var forhold som tjenestemannen ikke kunne være kjent med. Saken ble sendt til administrativ vurdering ved Politidirektoratet, Politihøgskolen og Østfold politidistrikt med bakgrunn i at holdegrepet har visse likhetstrekk med mageleie, og med henvisning til den særlige risiko for hemming av respirasjon og oksygentilførsel som da kan oppstå.
Sak nr. 22. Ref. nr. 10166546
Politiets behandling av ammunisjon
Oslo politidistrikt
En ansatt i Oslo politidistrikt ga i avhør som siktet opplysninger til Spesialenheten om mulige straffbare forhold begått av en overordnet. Opplysningene gikk blant annet ut på at den overordnede skulle ha overlevert politiammunisjon til en tidligere ansatt ved en trafikkstasjon som takk for tjenester i sammenheng med EU- godkjenning av et kjøretøy. Det ble hos den tidligere ansatte ved trafikkstasjonen tatt beslag i ammunisjon som stammet fra politiet. Det var også hjemme hos den som ga opplysningene om den overordnede foretatt beslag i betydelige mengder politiammunisjon. Anklagen mot den overordnede ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten ba med henvisning til opplysninger som hadde fremkommet under etterforskingen Politimesteren i Oslo vurdere om politiets kontroll med tjenesteammunisjon er god nok.
Sak nr. 23. Ref. nr 10706223
Rutiner for kontroll med våpen i dødsbo, håndtering av informasjon om uskikkethet for våpentillatelse
Asker og Bærum politidistrikt og Oslo politidistrikt
Spesialenheten etterforsket politiet i sammenheng med en sak der en person skjøt og drepte sin tidligere ektefelle og hennes datter for deretter å ta sitt eget liv. Drapsvåpenet var registrert i dødboet etter gjerningspersonens far. Etterforskingen var rettet mot Asker og Bærum politidistrikt og Oslo politidistrikt. Etterforskingen ga ikke grunnlag for å reagere med straff mot tjenestemenn eller mot politidistrikt som foretak, men saken ble sendt til administrativ vurdering til politidistriktene og til Politidirektoratet. Det ble vist til at etterforskingen avdekket et behov for mer bevissthet rundt, og mer ensartet praksis i politidistriktene om skriftlige rutiner for å avdekke skytevåpen i dødsbo og oppfølgingen av dette. Det samme gjaldt rutiner for håndtering av informasjon om omstendigheter som gjør det aktuelt å vurdere tilbakekall av våpenkort for personer som er uskikket til å ha våpen. Etterforskingen viste også at politiet hadde anmodet privatpersoner om å sørge for at gjerningspersonen ikke skulle få tilgang til våpen. Slike løsninger gir etter Spesialenhetens vurdering ikke tilstrekkelig sikkerhet og vil kunne anses å stride mot våpenlovgivningen.
Sak nr. 24. Ref. nr. 10166226
Kontroll med import av plomberte våpen
Søndre Buskerud politidistrikt og Politidirektoratet
Et importfirma i Buskerud fikk i november 2006 tillatelse fra Utenriksdepartementet til å importere 2500 våpen fra Ukraina til Norge. Utenriksdepartementet gjorde Politidirektoratet oppmerksom på våpenpartiet og Politidirektoratet ba Søndre Buskerud politidistrikt følge opp importen og kontrollere at våpnene før de tas inn til landet, er ”deaktivert på en slik måte at de ikke lenger kan tilbakeføres til å avgi ild”. Videre ble politidistriktet bedt om å kontrollere at våpen som var funksjonelle ikke var av typer som ikke er tillatt omsatt i Norge.
Våpnene kom til Norge i ulike containerforsendelser. Den første forsendelsen ble etter at forsendelsen var fortollet inn kontrollert av politibetjent A fra Søndre Buskerud politidistrikt. A hadde ansvaret for våpensaker i distriktet og var den som gikk igjennom og fulgte opp brevet fra Politidirektoratet. Det viste seg ved As gjennomgang av våpen på importfirmaets lager i Norge at våpen som skulle være ubrukeliggjort ikke var tilfredsstillende ubrukeliggjort. Importfirmaet påtok seg da selv arbeidet med å forbedre plomberinger.
Da den andre forsendelsen kom, ba tollvesenet Kripos om å gjennomgå denne. For våpen som skulle ha vært ubrukeliggjort, ble plomberingene også denne gangen vurdert å være utilfredsstillende. Hele våpenpartiet ble derfor holdt igjen på tollageret. Asker og Bærum politidistrikt, som fikk i oppgave å etterforske forholdet, utferdiget senere et inndragsningsforelegg til importfirmaet omfattende til sammen 600 våpen. Inndragningsforelegget ble ikke vedtatt og saken ble brakt inn for domstolen. Drammen tingrett kom her til at det var grunnlag for inndragning, men at inndragning kunne avverges mot at importfirmaet innen en frist på tre måneder og under tilsyn av politiet gjennomførte en varig ubrukeliggjøring av våpnene.
Rettens begrunnelse for å gi importfirmaet denne muligheten hadde sammenheng med hvordan politibetjent A hadde forholdt seg ved den første forsendelsen.
Retten påpekte at A ikke hadde skrevet noen rapport i sammenheng med kontrollen av den første forsendelsen og at det heller ikke var foretatt noen etterkontroll av importfirmaets arbeid med å forbedre plomberingene. Retten anførte at politibetjent A i det hele tatt ikke syntes å ha sett noe behov for etterkontroll. Det fremgikk også at A i sin kontakt med importfirmaet skal ha gitt uttrykk for at ”det ordner seg” og at utsagnet fra importfirmaets side også ble oppfattet å omfatte den andre forsendelsen.
Politimesteren i Søndre Buskerud oversendte Drammen tingretts dom til Spesialenheten for politisaker og viste i sin oversendelse til tingrettens kritikk av politibetjent A.
Spesialenheten etterforsket saken og har i sin vurdering av saken blant annet vist til at det synes å ha vært ulike oppfatninger av hvor og når våpenforsendelsene skulle kontrolleres. Politidirektoratet skrev i sitt brev at våpnene skulle kontrolleres ”før de ble tatt inn til landet”. Direktoratets saksbehandler understreket at tilfredsstillende plombering må skje i det landet våpnene importeres fra. Det synes derfor som om direktoratets forutsetning var at våpnene skulle kontrolleres av politiet før varene ble fortollet inn til Norge.
Politibetjent A fikk ingen instruksjoner fra sin arbeidsgiver i sammenheng med det aktuelle oppdraget. Enhetens vurdering var at oppdraget fremsto som så vidt uvanlig og alvorlig at det burde ha vært viet oppmerksomhet fra ledelsen i Søndre Buskerud politidistrikt. Det framsto på grunn av uklarheter og mangelfull veiledning etter Spesialenhetens vurdering ikke å være grunn til å rette sterke bebreidelser mot politibetjent A for måten han hadde løst oppdraget på.
Selv om det ikke ble skrevet noen rapport, anses det klart at overordnede i politidistriktet fra A ble gjort kjent med at våpnene ikke var forskriftsmessig deaktivert. Saken ble for politibetjent A henlagt etter bevisets stilling.
Spesialenheten fant under henvisning til at våpen som ikke er deaktivert utgjør en sikkerhetsrisiko, grunn til å be politidistriktet og Politidirektoratet gjennomgå saken med henblikk på å unngå uklarheter ved behandling av lignende importsaker i framtiden.
Sak nr. 25. Ref. nr. 10325383
Forfølgelse av kjøretøy
Agder politidistrikt
En politipatrulje i Agder politidistrikt observerte kl. 10.00 på formiddagen en bilfører som de mente å kjenne fra før. Bilføreren hadde ikke gyldig førerkort og patruljen besluttet derfor å stanse bilen. Bilføreren stanset ikke på signal fra politiet og det oppsto en forfølgelse som gikk over en samlet strekning på ca. 9 km, på til dels svingete og uoversiktlige veier. Et stykke av forfølgelsen gikk igjennom et boligområde med fartsgrense 30 km/t.
Patruljen valgte på et tidspunkt å forsøke og stanse forfølgelsen ved å kjøre inn i (”torpedere”) det forfulgte kjøretøyet. Sammenstøtet mellom bilene hadde ingen vikning på den forfulgtes kjøring og han fortsatte sin kjøring inntil han kom utenfor vegbanen, mistet kontrollen på bilen og støtte inn i et tre. Føreren av den forfulgte bilen døde på stedet.
Spesialenheten henla saken for mannskapene i politipatruljen, en politihøgskolestudent som var sjåfør og en politibetjent som eldstemann, etter bevisets stilling. Det ble på flere punkter uttrykt tvil med hensyn til om det kunne være grunnlag for straffreaksjon, særlig fordi forfølgelsen ble igangsatt i forhold til en person som mannskapene mente å dra kjensel på og fordi mistanken om kjøring uten førerkort i seg selv ikke kunne anses å være et særlig alvorlig forhold. Selv om forfølgelsen ble vurdert å ha skapt flere farlige situasjoner, fremsto den allikevel ikke som mer farefull og dramatisk enn det som kan være tilfelle ved denne type metodebruk. Hastighetene ble med bakgrunn i vitneforklaringer antatt å ha vært noe lavere enn det som ofte vil være tilfelle i slike situasjoner.
Spesialenheten fremhevet at det ikke forelå noe samtykke fra operasjonsleder til å kjøre inn i (”torpedere”) det forfulgte kjøretøyet. Virkemidlet er av en voldsom karakter og beslutning om å bruke dette bør derfor treffes av andre enn de som er påvirket av intensiteten i den faktiske gjennomføringen av forfølgelsen.
Spesialenheten ba politimesteren vurdere om gjeldende instrukser for bilforfølgelse gir klare nok føringer for i hvilke situasjoner metoden kan brukes og hvilke omstendigheter som bør tilsi at forfølgelsen avbrytes. Det ble også påpekt at ”torpedering” som metode ikke var omhandlet i politiets instruksverk.
Riksadvokaten har etter klage opprettholdt Spesialenhetens vedtak i saken.
Politidirektoratet har ved rundskriv av 21. desember 2009 iverksatt ny instruks for tvangsmessig stansing av kjøretøy. Instruksen omhandler også forsettelig stansing av kjøretøy i den hensikt å stanse dette.
Sak nr. 26. Ref. nr 10166530
Forfølgelse av snøscooter
Vestfinnmark politidistrikt
To tjenestemenn fra Vestfinnmark politidistrikt drev den 9. februar 2008 kontroll i et område hvor det var klaget på promillekjøring og ”tullkjøring” med snøscooter. Det var kjent for politiet at for å unngå å bli tatt av politiet var det vanlig ikke å montere kjennetegn på snøscooterne. Iført scooterdress, briller og hjelm er det svært vanskelig for politiet å ta enkeltpersoner for lovovertredelser uten å stoppe dem på fersk gjerning. Ved midnatt observerte tjenestemennene en scooter som de ønsket å kontrollere og som de raskt innhentet på hver sin snøscooter. Fører og passasjer var iført scooterdress, briller og skinnlue, og scooteren var ikke påsatt kjennemerke. Føreren erkjente senere at han var påvirket av alkohol og at han unnlot å stoppe og ga full gass i hensikt å unndra seg kontroll. Forfølgelsen fortsatte først ca 5,5 kilometer på en scooterløype i høy hastighet. Den ene tjenestemann fortsatte også forfølgelsen av scooteren da den svingte inn på en bilvei. Etter å ha kjørt langs bilveien i ca 4 kilometer kolliderte den forfulgte scooteren med en møtende bil. Det oppstod ingen personskader, men bilen og scooteren fikk materielle skader.
Spesialenheten vurderte forfølgelsen bl.a. i forhold til vegtrafikkloven og instruks for utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy. Spesialenheten la til grunn at tjenestemennene hadde grunn til å oppta forfølgelsen og at forfølgelseskjøringen langs scooterløypa var i henhold til regelverket. Spesialenheten var mer kritisk til forfølgelsen langs bilveien bl.a. på grunn av skadepotensialet ved en mulig kollisjon, men fant uansett ikke at det var grunnlag for straffansvar. Saken viser imidlertid at forfølgelse av snøscooter skiller seg fra forfølgelse med andre kjøretøy. Politimesteren i Vestfinnmark ble med bakgrunn i saken anmodet om å vurdere behovet for egen instruks eller opplæring for denne typen forfølgelse.
Sak nr. 27. Ref. nr. 10166651
Uaktsom kjøring med politibil ved kontroll av moped
Utrykningspolitiet
En sivil patrulje fra Utrykningspolitiet oppdaget ca. kl. 08.00 om morgenen to ungdommer på hver sine mopeder på vei til skolen. Polititjenestemennene mistenkte at mopedene var trimmet og valgte å følge etter. De målte mopedenes gjennomsnittshastighet til 77 km/t. For å se mopedenes registreringsnumre, kjørte patruljen helt innpå mopedene. Deretter kjørte patruljen opp på siden av mopedene for å gi tegn til at de skulle stanse. På dette tidspunktet kjørte mopedistene i en hastighet mellom 70 og 80 km/t. Først ble politibilens blålys tent og da den befant seg på høyde med den ene mopeden ble sirenen satt på. Den fremste mopedisten skvatt, rettet all sin oppmerksomhet mot tjenestebilen og oppdaget ikke at den andre mopedisten som lå foran var i ferd med kjøre til siden å stanse. Mopedene kolliderte.
Spesialenheten la til grunn at politipatruljens bruk av lys- og lydsignal var en medvirkende årsak til at sammenstøtet inntraff. Tidspunktet for tenning av lys- og lydsignal virket overrumplende og medførte at den ene mopedisten skvatt og tapte oppmerksomheten om trafikkbildet foran seg. Selv om den enkelte trafikant har et eget ansvar for å ferdes på en sikker måte, mente Spesialenheten at tjenestemennene kunne kritiseres for valg av fremgangsmåte for å stanse mopedene. Ved forfølgelse og stansing av kjøretøy må risikoen for skader stå i forhold til oppdragets formål.
Det ble ikke vurdert å være grunnlag for straffreaksjon. Saken ble oversendt Sjefen for Utrykningspolitiet for administrativ oppfølgning.
Sak nr. 28. Ref. nr 10496609
Bruk av politiets registre uten tjenstlig behov – sammenblanding av private og tjenestelige forhold
Østfold politidistrikt
En tjenestemann ved Østfold politidistrikt ble anmeldt for brudd på taushetsplikt. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Etterforskingen viste imidlertid at tjenestemannen gjentatte ganger hadde foretatt søk i politiets registre uten at han kunne anses å ha tjenestelige behov. Han hadde også gitt en slektning informasjon fra en straffesak. Slektningen hadde for så vidt krav på informasjonen, men informasjonen burde ha vært gitt av personell som hadde ansvar for behandlingen av den aktuelle saken. Han hadde også gitt en annen slektning en midlertidig kjøretillatelse og på anmodning fra en venn som skulle kjøpe bil sjekket om det forelå opplysninger i politiets registre om bilen/bileier.
Sak nr. 29. Ref. nr. 10166211
Lekkasjer i den såkalte Lommemannsaken
Follo politidistrikt m.fl.
Spesialenheten har etterforsket flere anmeldelser som gjelder mulige lekkasjer fra politiet eller påtalemyndigheten til media i den såkalte Lommemannen-saken. En av disse gjaldt anmeldelse fra den siktede i saken og hans advokat. Det ble i anmeldelsen vist til at VG var til stede da den mistenkte ble pågrepet og at det i artikkelen om pågripelsen gikk frem at VG kjente til at det var funnet DNA-spor som følge av en hemmelig ransaking. Spesialenheten avhørte i alt 17 personer ansatt i politi eller påtalemyndigheten, og innhentet loggførte søk i saken for den relevante perioden.
Spesialenheten la til grunn at VG hadde fått opplysninger i saken fra kilder i politiet. Etterforskingen viste at det ikke nødvendigvis dreide seg om en eller samme kilde. Samtidig var det klart at mediene hadde fulgt etterforskingen i denne saken i mange år og dermed også hadde opplysninger om saken fra andre kilder. Mange personer i politiet og påtalemyndighet hadde kunnskap om opplysingene som VG brukte, men Spesialenheten konkluderte med at ytterligere etterforsking ikke på en hensiktsmessig måte ville kunne bringe klarhet i hvem som hadde gitt informasjon til VG. Saken ble derfor henlagt på grunn av ukjent gjerningsperson.
Spesialenheten mente imidlertid at etterforskingen viste at det var grunnlag for å vurdere håndteringen av informasjonsflyten i saken. I en sak som involverer flere politienheter og mange aktører, bør det være et bevisst forhold fra ledelsen om nødvendigheten og forsvarligheten av den enkeltes tilgang til opplysninger for å kunne gjennomføre tjenesteoppdraget og samtidig unngå lekkasjer. Saken ble derfor sendt til administrativ vurdering til ledere for de involverte politienheter og til Politidirektoratet som hadde deltatt i arbeidet med en mediestrategi.
Sak nr. 30. Ref. nr. 10166680
Mistanke om brudd på taushetsplikt og utilbørlig opptreden
Oslo politidistrikt
En sivilt ansatt person ved Oslo politidistrikt ble innbrakt til en politistasjon for på offentlig sted å ha opptrådt ruset, truende og i psykisk ubalanse. I forbindelse med innbringelsen og innsettelse i arrest ga han overfor personene som innbrakte han uttrykk for at han ville lage vanskeligheter for dem ved å bruke sin stilling. Det forelå også opplysninger som gikk ut på at den samme personen overleverte taushetsbelagt informasjon fra politiets registre til personer tilknyttet kriminelle miljøer.
Det ble ved etterforskingen ikke bevist at den sivilt ansatte hadde brutt sin taushetsplikt. Imidlertid ble det bekreftet at han hadde en viss kontakt med personer tilhørende et kriminelt miljø og at han på sin fritid hadde skrytt av sin stilling i politiet. Han hadde også mange ganger blitt spurt om i gi taushetsbelagt informasjon.
Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling i forhold til mistanke om brudd på taushetsplikt. Saken ble også henlagt i forhold til straffeloven § 325 nr. 5.
På bakgrunn av det som fremkom om vedkommendes kontakt med personer i et kriminelt miljø, hans opptreden i ruset tilstand og hans lite skjønnsomme opptreden overfor kollegaer, ble saken oversendt Oslo politidistrikt for administrativ oppfølgning.
Sak nr. 31. Ref. nr. 10166682
Politiets bistand ved gjennomføring av tvangsinnleggelse
Agder politidistrikt
En privatpraktiserende lege ba politiet i Agder politidistrikt om bistand til å gjennomføre en tvungen undersøkelse/tvangsinnleggelse av A med hjemmel i lov om psykisk helsevern. I ettertid ble det åpnet tilsynssak mot legen, og helsetilsynet konkluderte med at det ikke forelå noe gyldig vedtak om tvungen undersøkelse.
Politiet plikter å bistå andre offentlige myndigheter, og med mindre anmodningen om bistand kommer fra namsmyndigheten plikter politiet å kontrollere det rettslige grunnlag for denne, herunder om den er avgitt av kompetent myndighet, om de formelle krav er oppfylt og ellers påse at begjæringen ikke bygger på en åpenbart uriktig rettsoppfatning. Når omstendighetene tilsier det, skal også begjæringens faktiske grunnlag kontrolleres. De konkrete omstendighetene i saken gav ikke grunnlag for straffreaksjoner mot de involverte tjenestemennene. Saken ga imidlertid grunn til å be politidistriktet vurdere om det var behov for endrede rutiner eller instrukser på området. Det ble vist til at politiets bistand til å gjennomføre tvangstiltak, kan innebære bruk av virkemidler som krenker enkeltindividers integritet. Politiinstruksen § 13-4 må forstås som en bestemmelse som skal sikre at det ikke brukes politimyndighet overfor personer uten at det er hjemmel for det. Det er derfor viktig med rutiner og instrukser som bidrar til at dette formålet oppfylles i det daglige politiarbeidet med slike anmodninger.
Sak nr. 32. Ref. nr. 11012519
Uakseptabel bruk av internett og e-post i arbeidstiden
Sør-Trøndelag politidistrikt
Politimesteren i Sør Trøndelag oversendte til Spesialenheten en sak hvor Politiets data- og materielltjeneste hadde varslet om at en ansatt i distriktet i sin arbeidstid hadde uvanlig stor aktivitet opp mot sperrede internett sider. Sidene hadde i hovedsak link til pornografisk materiale. Da det aktuelle materialet ikke ble vurdert å være forbudt å anskaffe, innføre eller besitte fant Spesialenheten ikke at forholdet var straffbart. Det at en ansatt gjør noe annet i sin arbeidstid enn det han er ansatt for å gjøre, eller at han misbruker politiets datautstyr til å se på eller sende pornografisk materiale, ble ikke vurdert å være ”tjenestehandlinger” som kan straffes som grov uforstand i tjenesten. Den ansattes bruk av internett var imidlertid et klart brudd på politiets retningslinjer og ble vurdert å kunne innebære en sikkerhetsrisiko. Spesialenheten henla straffesaken, men anbefalte at saken ble fulgt opp administrativt.
Sak nr. 33. Ref. nr. 10166335
Bruk av innleid konsulent i arbeidet med uttransport av utlendinger
Politiets utlendingsenhet (PU)
En person som hadde bistått ansatte i PU i arbeidet med uttransport av personer som var nektet opphold i Norge varslet Sjefen for PU om at han ville gå til søksmål mot PU som foretak for diskriminering, tjenesteforsømmelser og brudd på arbeidsmiljøloven. Sjefen for PU mente at anklagene som ble framsatt kunne innebære at ansatte i PU hadde handlet straffbart og ba Spesialenheten vurdere etterforsking. Spesialenheten etterforsket saken og påpekte at den aktuelle personen hadde en bakgrunn og et offentlig omdømme som tilsa at han ikke var godt egnet for å bistå politiet med denne type arbeid. Han arbeidet som konsulent og ble lønnet som tolk. Administrative forhold forbundet med innsyn, taushetsplikt og fullmakter mht. å representere norsk politi i kontakt med utenlandske myndigheter framsto som uklare. Det ble ikke ansett bevist at den aktuelle personen i sin kontakt med utenlandske myndigheter hadde handlet på et vis som kunne rammes av bestemmelser i straffeloven. Saken ble for ansatte i PU som hadde engasjert, gitt oppdrag til og samarbeidet med den aktuelle personen henlagt. Sjefen for PU ble bedt om å gjennomgå saken administrativt.
Sak nr. 34. Ref. nr 10721569
Legitimasjonsplikt overfor politiet mv.
Oslo politidistrikt
En person (A) anmeldte to tjenestemenn i Oslo politidistrikt for urettmessig pågripelse, diskriminering og falsk forklaring. A ble stoppet av de to tjenestemennene natterstid i Oslo sentrum, innbragt og gitt et forelegg for ikke å ha oppgitt personalia og for å ha hindret politiets arbeid ved å forsøke å vri seg løs. A vedtok ikke forelegget og ble frifunnet i tingretten og lagmannsretten. Selv om Spesialenheten ikke mente det var rimelig grunn til å etterforske om tjenestemennene hadde begått straffbare tjenestehandlinger ved innbringelsen, ble saken sendt til administrativ vurdering med henvisning til tingrettens og lagmannsrettens vurderinger. Tingretten uttalte bl.a. at selv om det er enklest for politiet å skrive av en legitimasjon når de står overfor et uvanlig navn, så innebærer legitimasjonsplikten å oppgi personalia, men ikke nødvendigvis å gi fra seg bankkort e.l. Lagmannsretten tok utgangspunkt i at det ikke var hjemmel for å pågripe A og frifant han for den moderate motstanden han ytte mot å bli innbragt.
Sak nr. 35. Ref. nr. 10372477
Adgangen til å fravike vegtrafikklovens bestemmelser under fangetransport
Oslo politidistrikt
En polititjenestemann ble ilagt et forelegg på kr. 10 000 for fartsovertredelse. Han ble av UP målt til å kjøre i 114 km/t i en 70- sone. Polititjenestemannen viste til at han i sammenheng med en fangetransport fra fengselet til tingretten hadde valgt å fravike vegtrafikklovens bestemmelser og oppga at han hadde bedrevet såkalt ”sikkerhetskjøring”. Han viste også til behovet for å nå fram til rettsmøtet i tide. Transportansvarlige i politidistriktet og personell ved Politihøgskolen ga ikke uttrykk for noen nærmere kjennskap til begrepet ”sikkerhetskjøring”. Det forelå heller ingen konkret trusselvurdering eller annen informasjon knyttet til den aktuelle arrestanten som kunne begrunne at det ble tatt særlige forholdsregler. Saken ble sendt for administrativ vurdering med oppfordring om å vurdere behovet for å gi føringer for gjennomføring av fangetransporter og adgangen til å fravike vegtrafikklovgivningen. .
Sak nr. 36. Ref. nr. 10166850
Uforsvarlig lang og mangelfull saksbehandlingstid i sak med mistanke om overgrep mot et barn
Vestfinnmark politidistrikt
En mor anmeldte i desember 2000 voldtekt eller forsøk på voldtekt mot sin mindreårige datter. Barnet ble forsøkt avhørt ved dommeravhør i januar 2001, men ønsket ikke å forklare seg. Saken ble henlagt av politiet etter bevisets stilling i mars 2001 og politiet oppfordret familien til å komme tilbake dersom barnet senere ønsket å forklare seg. I oktober 2003 ba familiens bistandsadvokat politiet om å gjenoppta etterforskingen da barnet ønsket å forklare seg. Politiet svarte ikke på henvendelsen tross gjentatte purringer fra advokaten i 2003, 2004, 2005 og 2006. Først i april 2006 ble barnet avhørt og saken ble deretter i august 2007 på nytt henlagt av politiet. Henleggelsen ble påklaget til statsadvokaten, som ba om ytterligere etterforsking og rapport om sakens fremdrift innen 15. januar 2008. Etter purringer fra statsadvokaten foreslo påtaleansvarlig i juni 2008 at henleggelsen skulle opprettholdes. Statsadvokaten beordret da en annen person til å overta påtaleansvaret og at saken skulle etterforskes videre. Fram til desember 2008 ble flere vitner og siktede avhørt. Saken ble i januar 2009 endelig avgjort og henlagt på grunn av siktedes død.
Slik saken fremsto for Spesialenheten, har dårlige rutiner for oppfølging av straffesaker ved lensmannskontoret som hadde saken, dårlige samarbeidsrutiner mellom etterforskerne ved lensmannskontoret og påtaleansvarlig i saken og svikt i den overordnede styring av straffesaksarbeidet i politidistriktet ført til at saken fikk uforsvarlig lang saksbehandlingstid. Spesialenheten ila politidistriktet et forelegg på kr. 80 000. Saken ble også oversendt Politimesteren i Vestfinnmark for administrativ vurdering.
Sak nr. 37. Ref. nr. 10166958
Påstand om mangelfull etterforsking av dødsulykke
Sunnmøre politidistrikt
Pårørende etter dødsulykke med motorvogn, hvor en person hadde blitt kjørt ned av en uaktsom bilfører, anmeldte Sunnmøre politidistrikt for mangelfull etterforsking av ulykken.
Det ble blant annet vist til at politiet hadde lang utrykningstid, at det var foretatt mangelfulle etterforskingsskritt og at politiets kommunikasjon med de pårørende var for dårlig. Det var ikke gitt informasjon om løslatelse av siktede, jf. påtaleinstruksen § 9-6, eller endret tid og sted for obduksjon, slik at sorgarbeidet ble forstyrret. De pårørende var uenige i politiets prioriteringer og hadde en oppfatning av at politiet ikke gjorde nok i saken.
Spesialenheten kunne ut fra sin gjennomgang av saken ikke se at det var så åpenbare og kvalifiserte mangler ved politiets arbeid at det ga grunn til å vurdere straffansvar. Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten var likevel til dels enig med de pårørende i at kommunikasjonen kunne vært bedre og at det i etterforskingen kan ha vært operert med et noe bredere perspektiv i forhold til hvilke straffbare forhold som muligvis kunne være begått. Spesialenheten påpekte at det lå utenfor enhetens ansvarsområde å vurdere spørsmål forbundet med politidistriktets beredskapsmessige, ressursmessige og geografiske utfordringer.
Sak nr. 38. Ref. nr. 10166424
Makulering av siktedes forklaring fordi den utsetter siktede for fare
Oslo politidistrikt
En siktet i en narkotikasak ga under avhør opplysninger om en annen medsiktet og antatt hovedmann. Påtaleansvarlig politiadvokat mente at informasjonen om hovedmannen ville medføre fare for avhørtes liv og helse om hovedmannen fikk innsyn i avhøret. Politiadvokaten beordret derfor en etterforsker til å slette/makulere det protokollerte og signerte avhøret i sin helhet. Politiadvokaten instruerte videre politietterforskerne om å foreta nytt tilpasset avhør slik at den sensitive informasjonen ikke kom frem.
Spesialenheten var svært kritisk til den påtaleansvarliges framgangsmåte og påpekte at straffeprosessloven har egne regler som er ment å ivareta /avhjelpe situasjoner av den typen som den påtaleansvarlige mente forelå og viste i denne sammenheng til straffeprosessloven § 242a. Et annet alternativ var for påtalemyndigheten rett og slett å henlegge saken.
Spesialenheten vurderte om straffeloven § 166, straffeloven § 120 eller straffeloven § 325, første ledd kunne komme til anvendelse på forholdet.
Saken ble i forhold til straffeloven § 166 henlagt etter bevisets stilling. I forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 ble saken vurdert å være foreldet. Spesialenheten fant ikke at straffeloven § 120 kunne anvendes på politiadvokatens forhold.
Saken ble sendt til Oslo politidistrikt og til Oslo statsadvokatembeter for administrativ vurdering.
Riksadvokaten omgjorde etter klage fra Førstestatsadvokaten i Oslo Spesialenhetens vedtak om å henlegge saken. Riksadvokaten fant at straffeloven § 120 kunne gis anvendelse på forholdet og beordret Spesialenheten til å gi politiadvokaten en påtaleunnlatelse for å ha overtrådt straffeloven § 120.
Sak nr. 39. Ref. nr. 10166401
Klager fra pårørende i sammenheng med søk etter savnet person.
Hordaland politidistrikt
En yngre mann ble funnet død i et vann i Bergen. Han var mer enn to måneder tidligere meldt savnet til politiet i Bergen. De pårørende anmeldte politiet for ikke å ha foretatt seg nok for å finne den savnede, i form av etterlysninger og søk på aktuelle steder.
Politiet hadde på et tidligere tidspunkt søkt etter vedkommende i det samme vannet uten å finne han.
Det ble av Spesialenheten ikke vurdert å foreligge tjenesteforsømmelser i forbindelse med etterlysning og søk etter avdøde. Da politiet foretok søk i det aktuelle vannet, var det med bistand fra brannvesenet. Det var uklart hvem i politiet som hadde kommunisert med hvem i brannvesenet og det forelå ingen rapport eller loggføring om politiets henvendelse til brannvesenet. Brannvesenets rapport om søket i vannet var heller ikke journalført i politiets saksdokumenter.
Da det med henvisning til retningslinjer fra riksadvokaten (rundskriv 5/2004 om saknetmeldinger – etterforsking) ble ansett uheldig at det hos politiet ikke var sikret notoritet om kommunikasjonen med brannvesenet og de tiltak som var gjennomført, ble saken sendt til Politimesteren i Hordaland for administrativ oppfølgning.
Sak nr. 40. Ref. nr. 10262149
Bruk av politihund og behandling av bittskader hos person satt i arrest
Sør-Trøndelag politidistrikt
Politiet i Sør-Trøndelag mottok kl. 04.55 om morgenen melding om slåssing mellom flere personer utenfor et hotell i Trondheim. Da en hundepatrulje kom til stedet stakk gjerningspersonene av. Det ble derfor iverksatt søk med hund. Tjenestemann A ble inne i et parkeringshus oppmerksom på en ung kvinne, B, og flere andre personer som ved synet av ham løp videre. Han slapp da sin hund, som innhentet B og bet seg fast i hennes venstre legg.
En annen politipatrulje fikk i oppgave å kjøre B inn til politistasjonen.
B ble kl. 05.45 satt i arrest og hun ble kl. 12.09 tatt ut for avhør. Av avhørsrapporten går fram at B hadde et åpent sår på leggen som hun blødde fra. B ble etter avhøret kjørt av politiet til legevakten.
B fremmet senere en klage til Politimesteren i Sør-Trøndelag hvor hun anførte at hun ble sendt til lege alt for sent og at hundebittet ikke var adekvat fulgt opp av politiet. Hun viste i klagen til at politiet var kjent med skaden og at hun fra cellen forsøkte å tilkalle hjelp uten at noen reagerte. Politimesteren imøtekom Bs krav om dekning av utgifter til legebehandling, med avslo krav om oppreisningserstatning. Politimesteren fant på bakgrunn av anførslene i klagen grunn til å sende saken til Spesialenheten for politisaker.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at hund er klassifisert som et skarpt redskap som kan utrette stor skade og at det må utvises stor forsiktighet når hund brukes som maktmiddel. Under henvisning til at det forelå en situasjon hvor en eller flere personer kunne mistenkes for alvorlige voldshandlinger, var bruken av hunden ikke vurdert å være straffbar, jf politiloven § 6 og straffeloven § 48, tredje ledd. Spesialenheten fant allikevel grunn til å stille spørsmål ved forsvarligheten av å slippe hunden inne i garasjeanlegget. Det var ut fra de konkrete omstendigheter vanskelig å se at muligheten til å pågripe personer ville ha blitt vesentlig forringet ved at hunden hadde blitt holdt i line.
Politidistriktets rutine om at personer som blir bitt av hund skal kjøres til legevakt før innsetting arrest var ikke fulgt. Bittet var heller ikke omhandlet verken i politirapporter eller arrestjournal. Det skulle rutinemessig også ha vært skrevet en rapport om hundebittet.
Årsaken til rutinesviktene ble særlig vurdert å være at det var uklart hvem som hadde ansvaret for oppfølgning av B etter pågripelsen. Politibetjenten som foresto inkvireringen av B var også kjent med hvilke rutiner som skulle følges, men synes i situasjonen ikke å ha hatt nødvendig oppmerksomhet mot disse. Spesialenheten fant det ikke bevist at B, som var beruset da hun ble pågrepet, ba om legehjelp eller at hun ble nektet legehjelp.
Det ble ikke vurdert å være grunnlag for straffreksjon mot ansatte i politidistriktet eller politidistriktet som foretak.
Politimesteren ble, med henvisning til Spesialenhetens vurderinger omkring forvarlighet/risiko for skade ved den aktuelle bruken av hunden og at det i forhold til oppfølgning av bittskaden forelå åpenbare avvik fra politidistriktets egne rutiner, bedt om å gjennomgå saken administrativt.
Sak nr. 41. Ref. nr. 10166240
Unnlatelse av å iverksette etterforsking i sak hvor politiansatt kan mistenkes for straffbart forhold
Sør-Trøndelag politidistrikt
En ansatt i Sør-Trøndelag politidistriktet varslet Spesialenheten om mangelfull oppfølgning fra politidistriktets side av straffbare handlinger begått av en annen ansatt (A).
Det forelå opplysninger om at A ved ett tilfelle hadde opptrådt voldelig og truende overfor sin kone (B), som også var ansatt i politidistriktet. A hadde også vært uforsiktig i sin omgang med våpen. Politidistriktets ledelse ble allerede i september 2006 kjent med hendelsen, men valgte først i januar 2008 – nesten ett år og fem måneder senere – å ta initiativ til politianmeldelse og etterforsking. Saken ble da sendt til statsadvokaten for oppnevning av settepolitidistrikt.
Representanter fra politidistriktet oppga i sammenheng med Spesialenhetens etterforsking at det i vurderingen av om det burde opprettes straffesak ble lagt stor vekt på at B i samtaler med overordnede ga uttrykk for at hun ikke ville anmelde volden. Saken ble av politidistriktets ledelse vurdert slik at det aktuelle saksforholdet ikke ville være undergitt ubetinget offentlig påtale. En representant for ledelsen hadde også i september 2006 muntlig tatt opp dette med statsadvokaten, som da ga uttrykk for at saken – slik den da sto – ikke ga grunn til å oppnevne settepolitimester.
Spesialenheten viste i sin avgjørelse av saken til at opplysningen vedrørende den aktuelle volds- og trussel episoden blant annet kunne innebære at straffeloven § 219 om vold i nære relasjoner var overtrådt og at innføringen av bestemmelsen og viktigheten av å forfølge denne type straffbare forhold var omhandlet i riksadvokatens prioriteringsskriv for 2006.
Det er for forfølgning av overtredelser av straffeloven § 219 ikke noe krav om påtalebegjæring fra fornærmede. Det ble også vist til regjeringens handlingsplan om vold mot kvinner (2002-2003) og at Politidirektoratet i sammenheng med denne hadde utgitt en håndbok om politiets behandling av familievoldssaker.
Spesialenheten fant det kritikkverdig at politidistriktet høsten 2006 ikke ganske umiddelbart sørget for at de nærmere omstendigheter omkring anklagene mot A ble etterforsket. Politidistriktets håndtering av saken bar etter Spesialenhetens vurdering preg av at personalpolitiske vurderinger, herunder hensynet til A, ble tillagt større vekt enn det straffrettslige. Politidistriktet ble også kritisert for at spørsmål som vedrørte As omgang med skytevåpen ikke var brakt inn i et formelt og korrekt spor.
Saken ble for politidistriktet som foretak henlagt i forhold til straffeloven § 324 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 etter bevisets stilling. Det ble tillagt stor vekt at politidistriktet høsten 2006 muntlig hadde presentert saken for statsadvokaten og at statsadvokaten ikke hadde gitt noen klar føring for sakens videre behandling.
Spesialenheten ba Politimesteren gjennomgå saken administrativt.
B påklaget Spesialenhetens vedtak om å henlegge saken til Riksadvokaten. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens vedtak.
Sak nr. 42. Ref. nr. 10166522
Bevæpning – avfyring av varselskudd
Vestoppland politidistrikt
Vestoppland politidistrikt varslet Spesialenheten om at en tjenestemann i sammenheng med en narkotikaaksjon hadde avfyrt et varselskudd og at det forelå uklarheter med hensyn til om det var gitt bevæpningstillatelse mv.
Vestoppland politidistrikt hadde lokalisert et betydelig parti narkotika og spanet ved narkotikadepotet i påvente av at noen skulle komme og hente stoffet. I forbindelse med bytte av tjenestemenn på spaningsposten, ble det tatt opp av en av disse om det var behov for bevæpning. Spørsmålet om bevæpning ble av operasjonsleder brakt videre til konstituert politimester. Operasjonsleder oppfattet konstituert politimester dit hen at bevæpning ble gitt, og formidlet dette til tjenestemennene som bevæpnet seg. (Konstituert politimester forklarte senere i avhør hos Spesialenheten at han ikke ga ordre om bevæpning, men at han samtykket i fremskutt lagring av våpen.)
Ved senere avløsning ble ikke nye tjenenestemenn på forhånd gjort oppmerksom på at operasjonsleder hadde formidlet at det var gitt bevæpningsordre. Dette fikk de først vite like før de kom frem til spaningsposten. En av tjenestemennene fikk da overlevert våpenet til en tjenestemann som gikk av vakt. Da en person noe senere ankom narkotikadepotet, ble han anropt og gjort oppmerksom på at det var bevæpnet politi. Personen begynte å løpe, og det ble avfyrt varselskudd. I henhold til våpeninstruksen skal ikke varsleskudd avfyres med mindre vilkårene for bruk av skytevåpen foreligger. Spesialenheten kunne ikke se at den aktuelle situasjonen kunne oppfattes slik at det var utvilsomt at vilkårene for å avfyre varsleskudd var til stede.
Spesialenheten fant ikke var grunnlag for straffreaksjon mot noen av de impliserte tjenestemenn. Da planlegging og kommunikasjon i forhold til spørsmålet om bevæpning mv. framstod å være kritikkverdig ble Politimesteren i Vestoppland bedt om å gjennomgå saken administrativt.
Sak nr. 43. Ref. nr. 10166789
Håndtering av beslag
Hordaland politidistrikt
Tjenestemenn ved et lensmannskontor i Hordaland politidistrikt reiste ut til bopelen til en person som var funnet død. På stedet tok politiet hånd om en lommebok med et større kontantbeløp. Pengene ble telt opp i nærvær av avdødes slektninger. Tjenestemennene tok med seg lommeboken og la denne på den lokale lensmannens kontor.
Da innholdet i lommeboken ble talt opp på nytt var det ca 10000,- kroner mindre i lommeboken enn ved opptellingen ute på avdødes bopel. Spesialenhetens etterforsking kunne ikke avklare hva som hadde skjedd med det formentlig bortkomne pengebeløpet. Lensmannskontoret kunne kritiseres for håndteringen av pengene, men det ble ikke funnet grunnlag for straffeansvar verken mot enkeltpersoner eller foretaket.
Da lensmannskontorets behandling av kontanter syntes å være i strid med gjeldende instrukser ble saken sendt til Politimesteren for administrativ vurdering. Spesialenheten viste til at alle aktuelle instrukser som gjelder behandling av kontanter, innebærer at pengene straks skal settes på konto uavhengig av om pengene behandles som beslag i straffesak eller på annen måte.
Sak nr. 44. Ref. nr. 10166659
Mistanke om tyveri av beslaglagt pc
Oslo politidistrikt
I forbindelse med at en person ble pågrepet, beslagla politiet hans bærbare pc.
Ved løslatelse dagen etter ble pc’en ikke tilbakelevert sammen med andre eiendeler.
Eieren krevde etter hvert pc’en erstattet.
Da det ikke kunne utelukkes at pc`en var borttatt av ansatte i politidistriktet oversendte Oslo politidistrikt saken til Spesialenheten. Resultatet av Spesialenhetens etterforsking ga ikke grunnlag for å rette mistanke mot noen konkret ansatte i politidistriktet og saken ble henlagt på grunn av mangel på opplysninger om gjerningsmannen.
Etterforskingen viste etter Spesialenhetens vurdering at Oslo politidistrikt ikke hadde tilfredsstillende rutiner eller retningslinjer for håndtering av gjenstander som tas med ved ransaking og hvor beslaget ikke opprettholdes, men leveres til arresten for oppbevaring sammen med den innsattes eiendeler. Saken ble oversendt Politimesteren for administrativ oppfølgning – vurdering av behov for rutineforbedringer.