Sak nr.1. Ref. nr. 10167933
Polititjenestepersons engasjement til fordel for domfelt som ønsker saken sin gjenopptatt
Vestfold politidistrikt
En polititjenesteperson (A) som tidligere hadde deltatt i etterforsking rettet mot en person (B) som flere ganger var domfelt for utpressing, hadde mens B sonet omfattende telefonkontakt med B. A opptrådte i henhold til sin egen beskrivelse som ”hobbypsykolog” for B. A hadde også kontakt med Bs kone som mente at han var en viktig støtte. Underveis i kontakten med B ble A urolig for at B var uskyldig i de handlinger han sist var domfelt for. A hadde kontakt med domfeltes advokat om forholdet og valgte også å legge fram saken for en privatetterforsker. Da en annen domfelt i samme sak (C) ønsket å avgi en ny forklaring til politiet om Bs rolle i den siste utpressingssaken, valgte A, uten først å konferere med overordnede eller de som hadde hatt ansvaret for straffeforfølgingen mot B, å ta i mot Cs forklaring. Etter at avhøret av C var skrevet ut, sendte A avhøret til rett påtalemyndighet. Han sendte også et personlig brev til påtalemyndigheten hvor han oppsummerte sin kunnskap om Bs sak og anbefalte at B ble gitt soningsavbrudd.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at en polititjenestepersons engasjement til fordel for en person som fryktes uskyldig dømt er prisverdig. Personer som engasjerer seg på en slik måte må imidlertid opptre med lojalitet i forhold til politiets organisering av oppgaver og ansvar. Etter Spesialenhetens vurdering hadde A opptrådt i konflikt med flere bestemmelser i politiinstruksen. Spesialenheten fant blant annet grunn til å kritisere A for at han ikke på et tidlig tidspunkt varslet sin arbeidsgiver om sin relativt omfattende kontakt med B. En polititjenesteperson som i det skjulte pleier omgang med kriminelle står i fare for å svekke etatens omdømme. Det er derfor viktig at arbeidsgiver blant annet gis mulighet til å forsikre seg om at polititjenestepersonen ikke blir misbrukt, kommer i en uheldig dobbeltrolle eller at hans integritet svekkes. Spesialenheten mente også A skulle ha varslet arbeidsgiver om den uro han følte i forhold til om B kunne være uskyldig dømt og den kontakt han blant annet hadde med privatetterforsker om dette. Det ble her vist til rapporteringsplikten i politiinstruksen § 7-6. For så vidt gjaldt As mottak av Cs forklaring ble vist til at A hadde handlet utenfor sitt alminnelige pliktområde da han utførte tjenestehandlinger i en sak som hørte inn under et annet politidistrikt. At A i denne situasjonen handlet uten noen form for samordning med de som hadde hatt ansvaret for straffeforfølgingen mot B ble vurdert å være i strid med politiinstruksen § 7-5. Spesialenheten fant også grunn til å stille spørsmål ved om A med bakgrunn i sin relativt omfattende kontakt med B – som støtte og ”hobbypsykolog” – burde ha ansett seg inhabil til å utføre tjenestehandlinger og oppta forklaringer fra parter i Bs sak. Spesialenhetens vurdering var at situasjonen var slik at han utvilsomt burde ha forelagt spørsmålet om egen habilitet for overordnet til avgjørelse, jf. straffeprosessloven § 61. Selv om Spesialenhetens samlede vurdering av As forhold var at han hadde opptrådt klanderverdig og illojalt i forhold til regler som gjelder organisering av oppgaver og ansvar i politiet ble det ikke vurdert å være grunn til å reagere med straff for overtredelse av straffeloven § 324 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Saken ble henlagt etter beviset stilling. Saken ble sendt til politimesteren for administrativ vurdering. A har klaget over Spesialenhetens avgjørelse til riksadvokaten.
Sak nr.2. Ref. nr. 10167898
Ransaking som oppfattes som krenkende og som kan innebære unødig eksponering
Hordaland politidistrikt
Media omtalte i august 2010 en hendelse hvor en bilfører i sammenheng med at han ble stanset av politiet i trafikkontroll på en bro ble bedt om å dra ned buksene. Spesialenheten ba om innsyn i politiets dokumentasjon fra hendelsen og besluttet etter gjennomgang av dokumentasjonen å iverksette etterforsking. Under etterforskingen ble alle som hadde vært til stede ved den aktuelle hendelsen avhørt. Patruljemannskapene som stanset bilføreren forklarte at bilføreren blant annet ble stanset fordi han holdt noe høy hastighet. Det ble etter stans gjennomført foreløpig blåseprøve som ikke viste utslag. Patruljens vurdering var allikevel at fører var påvirket og det ble med førerens samtykke foretatt en prøve for tegn og symptomer på ruspåvirkning. Mannskapenes vurdering av prøven var at den underbygget en mistanke om påvirkning av annet bedøvende middel enn alkohol. Etter dette ble derfor bilen ransaket for å søke etter bevis. Bilføreren ble også ransaket og han ble i sammenheng med det bedt om dra ned buksene slik at politiet kunne forsikre seg om at han ikke hadde medikamenter eller narkotika skjult i benklærne. I følge sin egen forklaring sto bilføreren med bukse og undertøy på anklene mellom ett og to minutter før han fikk beskjed om å dra buksene opp igjen. Føreren ble etter dette kjørt av patruljen til legevakt for prøvetaking. Prøvene som ble tatt viste at han ikke var påvirket.
Spesialenheten fant ikke å kunne konkludere med at det skjønnet som var utvist ved vurderingen av bilførerens påvirkning var klart mangelfullt. Å bedømme mulig påvirkning hos en person av andre stoffer enn alkohol kan være krevende. Vurderingen som foretas der og da vil være av en utpreget skjønnsmessig karakter. Med bakgrunn i patruljens egen oppfatning av situasjonen, ble beslutningen om å ransake bil og person ikke vurdert å være uforholdsmessig. Spesialenheten ga i sin vurdering av det forhold at bilføreren var gitt pålegg om å stå med buksene nede uttrykk for at dette var en uvanlig og for enheten ukjent fremgangsmåte. Pålegget ble i forhold til de konkrete omstendighetene vurdert å være en unødvendig, uforholdsmessig og uskjønnsom handling. Det ble vist til at politiet i sin tjeneste skal respektere og verne menneskelige verdier. Selv om det ikke ble ansett bevist at bilføreren ble eksponert for andre, var det ut fra sted og tid fare for at det kunne skje. Pålegget var i seg selv også egnet til å ydmyke bilføreren. Denne delen av kontrollen av ham kunne uten fare for forspillelse av bevis ha vært utsatt til han var brakt til legevakten.
Selv om det var grunnlag for markert kritikk, ble det ikke konkludert med straffansvar. Handlingene ble ikke vurdert å gi grunn til så sterke bebreidelser at det forelå en overtredelse av straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Politidistriktet ble anmodet om administrativt å vurdere bilførerens anførsler om at patruljemannskapene hadde vist en dårlig oppførsel overfor ham. Spesialenheten ba også politidistriktet vurdere om det bør gis nærmere føringer for hvordan personransakinger bør gjennomføres.
Det ble i sammenheng med saken vist til at det fra desember 2010 er iverksatt endringer i vegtrafikkloven § 22a for blant annet å styrke politiets arbeid med å bekjempe kjøring under påvirkning av andre virkestoffer enn alkohol. Politiet har etter lovendringen blant annet adgang til å gjennomføre tester for tegn og symptom av påvirkning i de situasjoner hvor det er ”grunn til å tro” at bilfører kan være påvirket.
Riksadvokaten har etter klage fra bilføreren over Spesialenhetens vedtak opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.
Sak nr.3. Ref. nr. 10167895
Politiets inngripen overfor ruspåvirket person som senere ble funnet død
Hordaland politidistrikt
Spesialenheten ble 22. august 2010 varslet om at en ung mann (A) like etter midnatt var funnet død på en motorvei som fører inn mot et bysentrum. Døden skyldtes fall fra en fjellskrent over motorveien. Det ble samtidig opplyst at A ca en time før han ble funnet på motorveien hadde vært tatt hånd om av politiet. Politiet ble varslet om at en person gikk inne i en tunnel hvor det var forbudt for gående å oppholde seg. A ble da anholdt av en politipatrulje. Patruljen avtalte med A at han skulle komme seg hjem på egen hånd og han ble av patruljen satt av ved en bussholdeplass som ligger 500 – 600 meter fra ulykkesstedet. Spesialenheten iverksatte etterforsking med henblikk på å avklare om patruljemannskapene som hadde satt av A på bussholdeplassen hadde opptrådt forsvarlig, blant annet sett hen til politiets ansvar for berusede personer, jf. politiloven § 9. Spesialenheten avhørte under etterforskingen av saken sivile vitner som hadde observert A og polititjenestepersonene som hadde satt ham av på bussholdeplassen. Det ble innhentet en sakkyndig uttalelse vedrørende As ruspåvirkning. Den sakkyndige besvarte også spørsmål om polititjenestepersonenes beskrivelse av As atferd var forenlig med analyseresultatet. Spesialenheten fant ut fra etterforskingsresultatet ikke at det var grunnlag for å hevde at polititjenestepersonene i situasjonen burde ha konkludert med at A ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Saken ble i forhold til polititjenestestestepersonene henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Selv om det ikke kunne uttales kritikk mot polititjenestepersonene foreslo Spesialenheten at politimesteren burde gjennomgå saken administrativt. Politidistriktet ble bedt om å vurdere om det bør legges enda større vekt på avklare situasjonen for den ruspåvirkede før et oppdrag av den aktuelle karakter kan anses løst. Spesialenhetens vedtak om å henlegge saken ble av As etterlatte påklaget til riksadvokaten. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.
Sak nr. 4. Ref. nr. 10167865
Ordre om fullbyrding av dom før den er rettskraftig
Telemark politidistrikt
En person (A) anmeldte en politijurist (B) for å ha besluttet å overføre ham til soning selv om dommen mot ham ikke var rettskraftig. A satt etter domsavsigelse i tingretten i varetekt i fire uker i henhold til straffeprosessloven § 187. Da han fikk tingrettens dom forkynt for seg i fengselet anket han over denne til lagmannsretten. Lagmannsretten tok raskt stilling til anken som ble nektet fremmet. Lagmannsrettens beslutning ble fra lagmannsretten sendt til As privatadresse for meddelelse.
Da B ga ordre om fullbyrding av dommen mot A var lagmannsrettens beslutning ennå ikke meddelt ham og han var følgelig heller ikke gitt mulighet til å ta stilling til spørsmålet om eventuell anke over lagmannsrettens beslutning til Høyesterett. Tingrettens dom var ikke å anse som rettkraftig. A krevde ved utløpet av 4 ukers fristen i straffeprosessloven § 187 å bli løslatt. Han var da to dager i forveien i samsvar med Bs ordre overført fra varetekt til soning.
Da A krevde å bli løslatt valgte påtalemyndigheten å utferdige en ny pågripelsesbeslutning mot A begrunnet i de forhold han var domfelt for og at det var gjentakelsesfare. A valgte da etter samråd med sin advokat å vedta dommen og gå over på soningen. A ville unngå å bli tilbakeført til varetekt.
Spesialenheten fant i sin vurdering av saken ikke at det var grunnlag for å reagere med straff mot B for ulovlig å ha berøvet A friheten eller for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. B viste i sin forklaring blant annet til at det har vært vanlig prosedyre blant juristene ved tjenestestedet å gi ordre om fullbyrding av en dom så snart lagmannsretten har nektet en anke fremmet. Saken ble for B henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenheten ga i sin vurdering av saken uttrykk for tvil med hensyn til om påtalemyndigheten i et tilfelle som det her aktuelle kan treffe ny beslutning om pågripelse for å reparere for egne feil.
Saken ble sendt politidistriktet for administrativ vurdering. Det ble ansett å være behov for å gjennomgå rutinene som var opplyst å bli fulgt ved beordring om fullbyrding av dommer.
Sak nr.5. Ref. nr. 10167478
Anklage om uhjemlet bruk av isolasjon og uhjemlet fengsling
Agder politidistrikt
En person (A) anmeldte en politijurist (B) for ulovlig å ha holdt ham i isolasjon i 4 dager og for ulovlig å ha holdt ham fengslet i 3 dager. Forholdene hadde skjedd i sammenheng med ulike varetektsfengslinger av A. Det første forholdet i 2009 og det andre forholdet i 2010.
A ble i november 2009 av tingretten varetektsfengslet med brev og besøksforbud. Påtalemyndigheten hadde også begjært kjennelse for fullstendig isolasjon, men var av tingretten ikke gitt medhold i det. Tingrettens avgjørelse i forhold til isolasjonsspørsmålet ble anket over til lagmannsretten og det ble gitt oppsettende virkning. Fra lagmannsretten hadde forkastet påtalemyndighetens anke gikk det 4 dager til A ble tatt av isolasjon. Spesialenheten la i sin vurdering av saken til grunn at årsaken til at isolasjonen ikke opphørte tidligere var at lagmannsretten hadde varslet politiet om sin avgjørelse ved bruk av vanlig brevpost. Dette ble bekreftet fra lagmannsrettens side. Fra lagmannsretten ble for øvrig opplyst at bruk av telefon eller telefaks for varsling til politiet om avgjørelser kun brukes i de tilfelle hvor siktede er besluttet løslatt, og ikke i de tilfelle hvor det er truffet en avgjørelse som innebærer en lettelse i forhold til bruk av restriksjoner. Det var ingen holdepunkter for at B eller andre i politiet bevisst hadde forsinket iverksettingen av lagmannsrettens avgjørelse.
A ble en fredag i 2010 fremstilt for tingretten for varetektsfengsling. Politijurist B var til stede i rettsmøtet, men mottok ikke tingrettens kjennelse før arbeidsagens slutt. B ble i samtale med etterforsker på saken (C) påfølgende dag (lørdag) gjort kjent med at tingretten ikke hadde tatt begjæringen om varetektsfengsling til følge og at påtalemyndighetens anke til lagmannsretten var gitt oppsettende virkning. Selv om det var gitt oppsettende virkning, kom B i samtalen med C til at anken burde trekkes. B ba i telefonsamtalen med C om at A ble løslatt og forutsatte for sin del at C ville følge opp. A ble imidlertid først løslatt tirsdag, dvs. tre dager senere. C viste i avhør hos Spesialenheten til at hun ikke oppfattet det å være hennes oppgave å sørge for det praktiske knyttet til løslatelsen av C.
Saken ble for B og C henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten viste i sitt vedtak til at frihetsberøvelse og isolasjon er tyngende inngrep for den som utsettes for det og at det er viktig at ansvarsforhold og kommunikasjonsrutiner i politiet, og i forhold til eksterne parter, innrettes slik at ingen utsettes for unødvendige belastninger. Politimesteren ble bedt om å gjennomgå saken administrativt.
Sak nr.6. Ref. nr. 10167373
Utferdigelse av forenklet forelegg og beslag av førerkort
Nordre Buskerud politidistrikt
En person (A), som i juni 2009 ble stanset av en polititjenesteperson (B) og anklaget for uaktsom kjøring, innga anmeldelse til Spesialenheten. B tok på stedet beslag i As førerkort, men besluttet på bakgrunn av samtale med A senere å gi A et forenklet forelegg. B beholdt imidlertid As førerkort hos seg i påvente av at han fikk det forenklede forelegget tilbake med As vedtakelse. B viste til at han flere ganger på telefon forsøkte å purre på A for få ham til å vedta forelegget. A viste til at han blant annet ba B om å forholde seg til ham skriftlig. Da B i begynnelsen av november 2009 fortsatt ikke hadde fått forelegget i retur fra A, skrev han en anmeldelse mot A og oversendte saken til behandling hos en politijurist. Først på samme tidspunkt ble skrevet rapport om midlertidig beslag av førerkort.
A hadde i september 2009 vært i kontakt med Statens vegvesen og hadde der fått opplyst at det ikke var registrert noe beslag i førerkortet hans og fikk der utstedt midlertidig kjøretillatelse.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at spørsmålet om hvordan politiet skal gå fram ved beslag avførekort er gjenstand for nøye regulering i vegtrafikkoven § 33 nr. 3 og i rundskriv fra riksadvokaten. Polititjenestemann som treffer beslutning om beslag skal snarest mulig forelegge dette for påtalemyndigheten. Dersom siktede ikke samtykker i beslag, skal spørsmålet om opprettholdelse av førerkortbeslag inne tre uker fra beslagstidspunktet forelegges for retten. Det ble videre vist til at forenklet forelegg i praksis ikke brukes i saker hvor det er aktuelt med førerkortinndragning. Det forelå etter Spesialenhetens vurdering ingen rettslig adgang for B til å holde tilbake As førerkort inntil han hadde mottatt kvittering for vedtakelsen av forelegget.
Spesialenhetens vurdering var at Bs behandling av saken innebærer et så kvalifisert avvik fra den framgangsmåte som følger av lov og retningslinjer at det her var grunnlag for straffansvar. Det ble blant annet lagt vekt på den tid som gikk fra førerkortet ble tatt hånd om og fram til det ble opprettet anmeldelse og sikret notoritet omkring det forhold at B hadde førerkortet hos seg. Det ble vurdert å være grunnlag for straff både i forhold til straffeloven § 324 og straffeloven § 325, første ledd nr. 1. Bestemmelsene har blant annet som formål å verne om det offentliges interesse i at tjenesteutførelsen utføres på en riktig og forsvarlig måte. Spesialenhetens vurdering var at B hadde overtrådt straffeloven § 324 ved han hadde valgt en framgangsmåte i saken som klar avvek fra regelverket og at han først ca. 5 måneder etter at han tok hånd om As førerkort skrev anmeldelse i saken og forela spørsmålet om tilbakeholdelse av førerkortet for påtalemyndigheten. Det forhold at B hadde knyttet utleveringen av førerkortet opp mot mottaket av vedtakelsen av det forenklete forelegget ble vurdert å være en overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1.
B ble ilagt et forelegg på kr. 8.000. Saken ble også sendt til politimesteren i Nordre Buskerud politidistrikt for administrativ vurdering.
B nektet å vedta forelegget og han ble ved behandling av saken i tingretten i juli 2011frifunnet for overtredelse av straffeloven § 324 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Tingretten vurderte blant annet at det i forhold til straffeloven § 324 ikke var utvist et tilstrekkelig forsett. I forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 ble anført at forholdet var kritikkverdig og en feilvurdering, men at det ikke var utvist grov uforstand i tjenesten.
Spesialenheten har anket over frifinnelsen.
Sak nr.7. Ref. nr. 10168184
Oppfølging av bekymringsmelding til politiets operasjonssentral natt til 1. januar vedrørende person som det ikke oppnås kontakt med – frykt for at personen kan dø på grunn av streng kulde
Hedmark politidistrikt
En kvinne (A) ble 1. januar 2011 ca. kl. 13.00 funnet død på en parkeringsplass. Døden hadde inntrådt som følge av nedkjøling. Av oppslag i media kom fram at en bekjent av kvinnen (B) 1. januar ca. kl. 04.30 hadde kontaktet politiets operasjonssentral og gitt uttrykk for bekymring for kvinnen og at politiet ikke hadde valgt å følge opp meldingen. Spesialenheten innhentet lydopptak av samtalen mellom B og operatøren (C). Av samtalen mellom B og C gikk det fram at A ut på natten hadde kontaktet B og bedt ham om å hente henne. A hadde i samtalen med B oppgitt i hvilket område hun befant seg og at hun var lett kledd. B hadde kjørt rundt i det aktuelle området og hadde ikke funnet henne. I samtalen med C spurte B om politiet hadde mulighet til å se etter A. C viste til at politiet hadde mange oppdrag og at de for øyeblikket ikke hadde mulighet til å lete etter A. B ble bedt om å avvente og se om A tok ny kontakt.
C forklarte i avhør hos Spesialenheten at han på bakgrunn av samtalen med B ikke oppfattet at det forelå noen nødssituasjon. Blant annet fordi det kun var to operatører på jobb og at det var mange oppdrag hadde han heller ikke funnet det nødvendig å føre opplysninger om samtalen inn i loggen.
Spesialenheten rettet i sammenheng med saken forespørsler til Politihøgskolen om eventuelle krav, forventninger og retningslinjer for operatørfunksjoner i politiet. Politihøgskolen oppga at det i dag ikke finnes faglitteratur eller retningslinjer som konkret omhandler utøvelsen av operatørrollen. Skolen oppga å arbeide med planer for en instruktørutdanning. Cs overordnede (D) forklarte i avhør at det ved utvelgelse av operatører søkes etter gode generalister med erfaring fra operativ tjeneste. D viste for øvrig til at tjenesten ved operasjonssentralen er krevende, at det til tider er stort press og at politiet ikke har ressurser til å følge opp alle henvendelser.
Spesialenheten fant ikke at operatøren ved å la være å initiere en utrykning i den aktuelle situasjonen hadde brutt sin tjenesteplikt. Det var på bakgrunn av opplysningene fra B ikke lett å se at man stod overfor en situasjon hvor det var umiddelbar fare for liv. Saken ble for C henlagt i forhold til straffeloven § 324 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 fordi intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten mente det i lys av sakens tragiske utfall kan reises spørsmål om politiet ved mottak av meldinger av den aktuelle karakter bør opptre mer inviterende og i større grad søke å klargjøre faktum. Det kunne i situasjonen vært klarlagt nærmere når B var kontaktet av A, hvilke områder B hadde lett i og om det var andre A kunne ha vært i kontakt med. Svaret på disse spørsmålene ville kunne ha gitt et bedre grunnlag for å bedømme situasjonen. Spesialenhetens vurdering var også at saken burde ha vært registrert i PO. Da stedet A oppholdt seg på lå i et nabopolitidistrikt burde også varsel om meldingen fra B ha gått til dette politidistriktet. Saken ble i erfarings- og læringssammenheng vurdert å være egnet for administrativ gjennomgang.
Sak nr. 8. Ref. nr. 10248257
Sak henlagt før resultatet av relevante undersøkelser forelå og svikt ved underretning om avgjørelse til avdødes pårørende
Follo politidistrikt
En mor og en far som hadde mistet sin sønn i sammenheng med en påkjørsel ved E-18, anmeldte politiet for mangelfull etterforsking av hendelsen og unndragelse av bevis. I anmeldelsen ble blant annet vist til at dokumentasjon om mulige tekniske mangler ved kjøretøyet som var involvert i påkjørselen ikke var tatt inn i politiets sak, at saksgangen hadde vært uryddig og at foreldrene eller deres advokat ikke var underrettet av politiet om at straffesaken mot bilføreren var henlagt.
Spesialenheten fant på bakgrunn av opplysningene i anmeldelsen og en gjennomgang av politiets dokumentasjon ikke at det var grunn til å iverksette etterforsking for å klargjøre om ansatte i politiet kunne ha handlet på et vis som kunne føre til straffansvar. Det var imidlertid på det rene at politiet hadde henlagt saken mot bilføreren uten å avvente eller overveie utfallet av undersøkelser som var igangsatt vedrørende ulykkesbilens tekniske tilstand. Etter klage fra advokat var imidlertid henleggelsesbeslutningen omgjort og saken vurdert på nytt før det ble truffet ny beslutning om henleggelse. Det var også klart at politiet ved den første henleggelsen av saken mot bilføreren hadde sviktet med hensyn til å varsle avdødes pårørende og deres advokat. De ble først to måneder etter at saken var henlagt kjent med beslutningen. Da flere forhold ved politiets saksbehandling ble vurdert å være uheldig og til dels kritikkverdig ble saken til sendt politimesteren for administrativ gjennomgang. Spesialenheten viste til at politijuristen da han første gang traff beslutning om henleggelse ikke hadde hatt god nok oversikt over saken og dens dokumenter.
Sak nr.9. Ref. nr. 10167525 og 10167592
Politiet etterkom ikke pågrepnes ønske om kontakt med advokat
Oslo politidistrikt
Spesialenheten mottok i sammenheng med at tre personer den 22. januar 2010 var pågrepet av Oslo politidistrikt i samme straffesak anmeldelser fra to av de pågrepne hvor det ble anført at de etter innbringelse til arresten ikke hadde fått adgang til å kontakte advokat. For den enes vedkommende (A) gikk det ca 17 timer fra han ble innbrakt til han hadde kontakt med advokat. For den andre gikk det ca. 13 timer.
Pågripelsen av A fant sted kl. 19.35 og han ble kl. 20.24 innsatt på celle i sentralarresten. Ved inkvireringen er notert at den pågrepne (A) ønsker å kontakte sin advokat (B). A forklarte til Spesialenheten at han flere ganger i løpet av kvelden ba om å få ringe advokat og at han ble nektet dette. B forklarte at han den 23. januar om morgenen ble kontaktet av As samboer som oppga at A var pågrepet. B ringte da til sentralarresten og ba om å få snakke med sin klient. Han fikk da oppgitt at klienten ikke fikk snakke med advokat. Det er på det rene at A først 23. januar ca. kl. 14 fikk snakke med advokat.
Arrestforvarerne som besvarte henvendelsen fra B om morgenen den 23. januar oppga til Spesialenheten at det hadde stått et notat på en tavle på kontrollrommet at to av de pågrepne ikke skulle gis adgang til å kontakte advokat. Ingen av politiets ansatte som ble avhørt av Spesialenheten, og som hadde hatt oppgaver i sammenheng med inkvireringen, etterforskingen av eller den påtalemessige ledelse av straffesaken, kunne bidra med opplysninger om hvem som hadde gitt direktiv om at advokat ikke skulle kontaktes. Etterforskingen ga ingen avklaring på spørsmålet. En arrestforvarer som hadde sluttet i sin stilling ved Oslo politidistrikt oppga i sin forklaring til enheten at dette ikke var noe enkeltstående tilfelle. Vedkommende oppga at det ved gjentatte tilfeller hadde vært oppslag på tavla i kontrollrommet om at pågrepne ikke får lov til å ringe advokat.
Spesialenheten fant ut i fra etterforskingsresultatet ikke at det var grunnlag for straffereaksjon mot ansatte i Oslo politidistrikt eller politidistriktet som foretak.
Spesialenheten viste i saken til regler i straffeprosessloven § 94 første ledd, politarrestforskriften § 2-4 og riksadvokatens rundskriv nr. 4/2006 pkt. IX.2 om rett til å kontakte advokat. I henhold til rundskriv fra riksadvokaten skal forespørsel om å melde fra til advokat etterkommes så snart som mulig, og senest to timer eter ankomst til politistasjon. Ved ankomst til politistasjon etter kl. 22 vil det normalt være nok med varsling påfølgende morgen.
Spesialenheten oversendte saken til politimesteren for administrativ vurdering og ba politidistriktet forsikre seg om at det gis opplæring og etableres kontrollrutiner som sikrer at regelverket etterleves.
Sak nr. 10. Ref. nr. 10167614
Bruk av politimyndighet på fritiden
Østfold politidistrikt
Spesialenheten ble varslet av Østfold politidistrikt om en hendelse der tjenestemenn fra distriktet på sin fritid skulle ha brukt politimyndighet på uriktig måte i forbindelse med at en person ble innbragt. Etterforskingen av saken avdekket at flere tjenestemenn hadde vært på byen sammen på sin fritid og observert en mann og en kvinne som kranglet. En tjenesteperson (A) tok kontakt med kvinnen og spurte om hun var ok. Mannen ble da høyrøstet og det oppstod en diskusjon mellom A og mannen. En av de andre tjenestemennene (B) blandet seg inn i diskusjonen. B ringte politiet og meldte om ”en kranglete og bråkete person” og på ett tidspunkt viste han frem sitt tjenestebevis. En patrulje kom til stedet og innbragte mannen som senere ble løslatt uten at det ble opprettet straffesak mot ham. A og B oppga begge at de hadde drukket alkohol.
Spesialenheten etterforsket opptreden til to tjenestemenn i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. For A ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten la til grunn at A tok kontakt med kvinnen for å forsikre seg om at hun hadde det bra, og at A ikke på noe tidspunkt hevdet politimyndighet eller utviste en oppførsel som var så klanderverdig at det anses straffbart. For B ble saken henlagt etter bevisets stilling da forklaringene i saken sprikte med hensyn til hvordan han faktisk opptrådte da han brukte sitt tjenestebevis.
Saken ble sendt til administrativ vurdering under henvisning til vedtakets drøftelse av politimyndighet på fritiden. Etter politiloven § 22 første ledd plikter en tjenestemann med politimyndighet å gjøre tjeneste i sin fritid kun i ”særlige tilfelle”. Hvilke situasjoner dette kan være, er nærmere regulert i politiinstruksen § 6-2 første ledd. Spesialenheten la til grunn at situasjonen ikke var av en slik karakter at det utløste noen tjenesteplikt for B. Selv om det ikke utløses en plikt til å utøve myndighet i fritiden, kan en tjenestemann etter omstendighetene ha rett til å hevde politimyndighet. Etter Spesialenhetens syn er det tvilsomt om B hadde rett til å bruke sin politimyndighet i situasjonen. Det var ingen alvorlig ordensforstyrrelse eller akutt situasjon på gang, han hadde drukket alkohol og det var andre personer (vakter fra utestedene rundt kom til) som kunne ha håndtert situasjonen før politiet ankom stedet.
Sak nr. 11. Ref. nr. 10167638
Anmeldelse for ulovlig avlytting
Rogaland politidistrikt
En person anmeldte ansatte ved Rogaland politidistrikt for flere forhold knyttet til kommunikasjonskontroll i forbindelse med at ektefellen var under etterforsking. I vedtaket vises til drøftelse i Spesialenhetens vedtak i sak 10166916 (sak nr. 12 på listen over saker sendt til administrativ vurdering i 2010) og riksadvokatens klageavgjørelse i samme sak. I begge sakene drøftes tidspunkt for nedkobling når den mistenkte blir pågrepet og varetektsfengslet og bruken av opplysninger fremkommet under kommunikasjonskontroll. Spesialenheten fant at det ikke var grunnlag for straffansvar for enkeltpersoner eller foretaket, men at saken i likhet med sak 10166916 var egnet til erfaringslæring og administrativ vurdering i politidistriktet.
Sak nr.12. Ref. nr. 10168005
Anmeldelse for ulovlig ransaking
Salten politidistrikt
To tjenestemenn oppsøkte en privatbolig på bakgrunn av informasjon om at personen (A) som bodde der kunne være involvert i salg/distribusjon av tabletter. Formålet med besøket var å komme i kontakt med vedkommende for å sjekke ut om det var hold i informasjonen. Tjenestemennene oppga at de ikke hadde planlagt å ransake bopelen, og at de heller ikke hadde informasjon som ga grunnlag for å snakke med en politijurist om å beslutte ransaking. Spesialenheten la til grunn for sin vurdering at tjenestemennene ble lukket inn i leiligheten av samboeren til A. Han lå på sofaen da politiet kom og ytret misnøye med at de var der og ba om å få se ransakingsbeslutning. Tjenestemennene forklarte at tegn og symptomer hos A sammenholdt med den informasjonen de hadde fra før, var utslagsgivende for at de undersøkte hans mobiltelefon og funn på den ga grunnlag for videre ransaking av leiligheten.
Spesialenheten mener at den arbeidsmetoden som tjenestemennene beskriver i avhør, har en vanskelig grense i forhold til reglene om ransaking av person og bopel og reglene om avhør av mistenkte/vitner. Politiets inngrep i personers privatsfære krever hjemmel i lov. Straffeprosessloven har regler for vilkår og gjennomføring av slike inngrep som ledd i etterforskingen. Spesialenheten la til grunn at det må ha fremstått som sannsynlige alternativer for tjenestemennene at besøket ville medføre ransaking av As person eller bopel. Det må også ha fremstått som sannsynlig at tjenestemennene under besøket ville ha samtaler med A eller hans samboer som burde ha vært gjennomført som formelle avhør.
Et annet spørsmål som drøftes i vedtaket er den ene tjenestepersonens bruk av lommelykt for å avklare tegn på bruk av rusmidler. En slik metode krever at det på forhånd foreligger skjellig grunn til mistanke om bruk av ulovlige rusmidler.
Spesialenhetens konklusjon var at det ikke var grunnlag for straffansvar for tjenestemennene. Saken ble sendt politidistriktet til administrativ vurdering av om arbeidsmetodene i slike saker er i samsvar med straffeprosessloven og om det er tilstrekkelig bevissthet om dette hos mannskapet.
Sak nr. 13. Ref. nr. 10656679
Ulovlig beslag av førerkort
Nordre Buskerud politidistrikt
To polititjenestepersoner som kjørte en sivil politibil, observerte to biler som de mente kjørte farlig. Bilene ble stanset og begge sjåførene fikk sine førerkort beslaglagt på stedet. Førerkortene ble levert tilbake etter tre dager uten at det var opprettet sak. Reglene for førerkortbeslag var ikke fulgt, men opptreden ble etter konkret vurdering ikke ansett å være straffbar. Saken ble imidlertid sendt til administrativ vurdering med henvisning til lignende sak i samme politidistrikt.
Sak nr. 14. Ref. nr. 11037913
Væpnet pågripelse
Oslo politidistrikt
En person anmeldte Oslo politidistrikt etter at bevæpnet politiet tok seg inn i leiligheten hennes og pågrep anmelders søster og venninne som befant seg der. Bakgrunnen for aksjonen var at politiet under en ransaking av en kjellerbod som tilhørte mistenkte i en narkotikasak, fant narkotika i naboboden tilhørende leiligheten til anmelder. Bevæpnet politi tok seg inn i leiligheten ved å bruke rambukk på utgangsdøra med store skader på denne til følge. De to personene som befant seg i leiligheten ble pågrepet og innbrakt. Det ble ikke funnet narkotika i leiligheten, og straffesakene mot disse to ble senere henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenheten fant at det ikke var grunnlag for straffansvar for enkeltpersoner eller foretaket for de tjenestehandlinger som ble foretatt i løpet av politiaksjonen. Saken ble imidlertid sendt til administrativ vurdering da rapporteringen knyttet til aksjonen med fordel kunne ha vært bedre. Det forelå bl.a. ingen fyllestgjørende rapport om hvordan pågripelsene og ransakingene ble gjennomført, herunder hvilke skader politiet påførte leiligheten. Spesialenheten har i vedtaket også påpekt at de to som befant seg i leiligheten opplevde det som svært dramatisk, bl.a. at det ble rettet våpen mot dem, og at de etterpå har etterlyst og savnet informasjon fra politiet.
Sak nr. 15. Ref. nr. 10167863
Brudd på taushetsplikt – opptreden i egne forhold
Oslo politidistrikt
En politijurist (A) engasjerte seg i en straffesak mot sin samboer (B). B, som arbeidet i samme politidistrikt som A, var siktet i et annet politidistrikt for på sin fritid å ha brukt vold mot en drosjesjåfør. A mente at drosjesjåførens anmeldelse mot B var falsk og brukte politiets registre til å finne informasjon om drosjesjåføren som kunne underbygge dette. Denne informasjonen ble brakt videre til Bs advokat for bruk i forsvaret av B.
Spesialenheten mente at A i den aktuelle situasjonen ikke hadde tjenestelig grunn til å søke fram opplysninger om drosjesjåføren i politiets registre. Overleveringen av informasjon til Bs advokat ble også vurdert å innbære et taushetsbrudd. Selv om A ble kritisert for sin framgangsmåte ble det ikke ansett å være grunnlag for straffansvar. A viste til at videreformidlingen av opplysninger var nødvendig for å forhindre at B ble uriktig domfelt. Det er på det rene at opplysningene hadde bevismessig betydning. Taushetsbruddet ble ut fra omstendighetene ikke vurdert å være grovt uaktsomt.
Spesialenheten anså måten A hadde gått fram på var uheldig og mente det kunne være grunn til administrativ gjennomgang av saken.
Sak nr. 16. Ref. nr. 10167953
Ulovlig frihetsberøvelse
Vestfold politidistrikt
En person som var mistenkt for å ha kjørt bil i påvirket tilstand ble pågrepet og satt i arrest etter beslutning fra en politijurist (A). A mente det var grunn til å holde den mistenkte bilføreren i politiarrest inntil vitner til den aktuelle bilkjøringen var avhørt. Da den mistenkte ble løslatt dagen etter pågripelsen var ingen vitner avhørt av politiet. Det var ikke gitt noen klar føring fra A om hvilke etterforskingsskritt som burde utføres mens mistenkte satt i arresten. Det var forutsatt at etterforskerne selv ville finne ut av det.
Spesialenheten påpekte at frihetsberøvelse er et svært inngripende tiltak overfor enkeltindividet og at bruken av det stiller krav til ledelse og styring. Når påtalemyndigheten treffer beslutning om frihetsberøvelse begrunnet i bevisforspillelsesfare må det samtidig gis føringer for hvilke tiltak som skal finne sted mens frihetsberøvelsen pågår.
Saken ble for (A) henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Vedtaket ble sendt til politimesteren for administrativ vurdering. Det ble i tillegg til spørsmålene som gjaldt påtalemyndighetens styring vist til at politiet har en handlingsplikt når frihetsberøvelse begrunnes i fare for forspillelse av bevis. Spesialenheten viste også til at det fremstod som noe uavklart om en politijurist (B) som skriftlig hadde opprettholdt As beslutning om pågripelse hadde foretatt en selvstendig vurdering av hvorvidt lovens vilkår for frihetsberøvelse var til stede.
Sak nr. 17. Ref. nr. 10167986
Ulovlig frihetsberøvelse
Vestfold politidistrikt
En person (A) som hadde rygget sin bil ned i en grøft ble pågrepet av en politipatrulje som mistenkt for å ha kjørt bil i påvirket tilstand. A erkjent straks overfor politipatruljen å ha drukket alkohol og å ha kjørt bilen. A var villig til å avgi en uforbeholden tilståelse og medvirket til prøvetaking som viste påvirkningen. Juristen (B) som ble forelagt saken mente at det forelå bevisforspillelsesfare og at A måtte avgi en formell forklaring til politiet før løslatelse. Da A 13 timer etter pågripelsen ble løslatt fra politiarresten var det ikke opptatt noen forklaring. Spesialenheten fant grunn til å stille spørsmål ved den konkrete skjønnutøvelsen som her lå til grunn for vurderingen av bevisforspillelsesfare. Det var etter at forholdet var erkjent overfor patruljen og blodprøver var sikret vanskelig å se at det var fare for forspillelse av bevis. A var en alminnelig borger og yrkesutøver som ikke hadde noe rulleblad hos politiet. Bs frykt for at A senere skulle trekke sin erkjennelse av forholdet tilbake dersom det ikke ble opptatt en formell forklaring før løslatelse framsto som noe søkt.
Spesialenheten påpekte at spørsmålet om bruk av frihetsberøvelse må vurderes konkret og at det ikke må brukes rutinemessig. Det ble reist kritikk mot at intensjonen om å avhøre mistenkte i sammenheng med frihetsberøvelsen ikke var fulgt opp. Saken ble for B henlagt etter beviset stilling.
Blant annet fordi etterforskingen av saken ga inntrykk av at frihetsberøvelsen til dels var begrunnet i politiets generelle erfaringer, og ikke en konkret vurdering av faktum og rettslige vilkår, ble vedtaket sendt politimesteren for administrativ vurdering.
Sak nr. 18. Ref. nr. 10248381
Politiansatt anmeldt for trakassering
Oslo politidistrikt
En polititjenesteperson (A) ble anmeldt av en kvinne (B) for trakassering. B oppga at hun første gang kom i kontakt med A etter at hun hadde inngitt en anmeldelse til politiet. A, som hadde god kjennskap til Bs sak hos politiet, kontaktet henne gjentatte ganger over telefon og SMS og ga henne blant annet råd i hennes privatliv. B oppfattet etter hvert A å være pågående og sexfiksert. Det ble også anført at A i sin telefonkontakt med henne flere ganger hadde brutt sin taushetsplikt.
Det ble ved Spesialenhetens etterforsking klarlagt at A og B hadde hatt kontakt pr. telefon. Kontakten hadde i følge As forklaring utviklet seg etter initiativ fra B. Det ble ikke ansett bevist at A hadde opptrådt på et vis som kunne føre til straffansvar. Spesialenheten mente allikevel at A kunne kritiseres for sin kontakt med B. B framsto som en sårbar kvinne med personlige problemer og den måten A hadde forholdt seg til henne på ble ikke vurdert å være forenlig med hans tjenestestilling i politiet. Saken ble oversendt politimesteren for administrativ vurdering.
Sak nr. 19. Ref. nr. 11003027
Ulovlig frihetsberøvelse
Agder politidistrikt
En gutt (A) på 14 år og 9 måneder ble i sammenheng med ordensforstyrrelser kjørt hjem til en slektning som var barnevakt for ham. As foreldre var på reise. Da A opptrådte utagerende, motsatte seg å være hos slektningen og framsatte trusler mot politipatruljen tok politiet kontakt med den lokale barnevernstjenesten, som oppga at de var forhindret fra å kunne bistå. Saken ble deretter forelagt for en politijurist (B) som besluttet at A kunne settes i politiarrest. A ble satt i arrest kl. 00.15 og satt der inntil han ble hentet av sin far kl.11.55. Beslutningen om bruk av politiarrest fremsto å være straffeprosessuelt begrunnet. A var mistenkt for overtredelse av straffeloven § 128.
B som besluttet bruk av arrest oppga at det i vurdering av saken ble lagt til grunn at A hadde fylt 15 år. Det er på det rene at det var det som først ble opplyst for B når det ble tatt kontakt om saken. B viste for øvrig til at beslutningen ble truffet i en situasjon hvor ingen andre enn politiet var beredt til å ta ansvar for gutten. Barnevakten ville ikke, foreldrene var på reise og barneverntjenesten var forhindret.
Spesialenheten anså det ikke bevist at B forsettlig hadde pågrepet et barn som var under den strafferettslige lavalder. Saken ble for B henlagt etter beviset stilling.
Spesialenheten viste i sitt vedtak for øvrig til at bruk av politiarrest i forhold til et barn på 15 år må være siste utvei og at det i vurderingen av hvorvidt de straffeprosessuelle vilkår er oppfylt og om inngrepet vil være et nødvendig og forholdsmessig tiltak stilles store krav til grundighet og varsomhet. Det ble i denne sammenheng blant annet vist til påtaleinstruksen § 9-2.
Politiet hadde under oppholdet i arresten foretatt visse tilpasninger av hensyn til den pågrepnes alder. Spesialenhetens vurdering var allikevel at politidistriktet i situasjonen ikke hadde et nødvendig fokus på de særlige spørsmål som pågripelse av barn reiser. Det ble vist til barnekonvensjonen artikkel 37. Politimesteren ble bedt om å vurdere behovet for instruksjon til de ansatte om rettslige rammer ved strafferettslig og politirettslig inngripen overfor mindreårige. Politimesteren hadde allerede forut for Spesialenhetens avgjørelse gitt enkelte direktiver om pågripelse av barn og bruk av arrest.
Sak nr. 20. Ref. nr. 11106377
Mangelfull oppfølging av diabetes i politiarresten
Follo politidistrikt
En person (A) som var pågrepet av politiet og satt i politiarrest anmeldte politiet for ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til at han har diabetes. A ble pågrepet av politiet kl. 01.04 og ble løslatt samme dag kl. 14.40. Det er på det rene at politiet var kjent med at A led av diabetes. A målte før han ble satt på celle sitt blodsukkernivå. A anførte imidlertid at han etter å ha blitt satt på celle ble hindret i å foreta nye målinger av blodsukkeret og viser til at målingen som ble foretatt forut for løslatelsen var svært lav og innebar at han hadde moderat føling.
Spesialenheten anså det ikke bevist at det fra ansatte i politiet var handlet på et vis som kunne medføre straffansvar. Spesialenheten mente imidlertid at det i tilsynet av A i arresten burde ha vært lagt mer vekt på forsikre seg om at han ikke kom i en tilstand hvor det var fare for føling. Siden politiet kjente til hans tilstand burde han etter enhetens vurdering også ha vært inspisert mer regelmessig enn det som gikk fram av inspeksjonsloggen. Saken ble sendt til administrativ vurdering.
Spesialenheten har tidligere behandlet flere saker som gjelder frihetsberøvelse og bruk av politiarrest overfor personer som lider av diabetes. Det har blant annet vært påpekt at mannskaper som har vært involvert ved aktuelle hendelser har hatt for liten kunnskap om faremomenter forbundet med diabetes.
Sak nr. 21. Ref. nr. 11328441
Overtredelse av tolloven
Politiets utlendingsenhet
Tre polititjenestepersoner ledsaget en utlending med fly til utlandet. Da de returnerte til Oslo lufthavn, Gardermoen, handlet de etter landing i taxfree – butikken. I stedet for å passere gjennom tollsonen, gikk de deretter gjennom politiets område på flyplassen, før de gikk ut i ankomsthallen og forlot lufthavnen. Spesialenhetens vurdering var at de tre polititjenestepersonen hadde overtrådt tollbestemmelsene, som pålegger enhver plikt til å passere tollkontrollpunktet. Det forelå i denne situasjonen ingen hensyn som kunne begrunne at de ikke i likhet med øvrige reisende passerte gjennom tollsonen. Saken ble avgjort med påtaleunnlatelse. Det ble blant annet lagt vekt på at det ikke synes å være gitt direktiver fra arbeidsgiver om hvordan innpassering etter denne type tjenesteoppdrag bør skje. Det forelå ingen opplysninger som gikk ut på at polititjenestepersonene medbrakte gods eller varer som skulle ha vært lagt fram for fortolling. Saken ble sendt sjefen for Politiets utlendingsenhet for administrativ oppfølging.
Sak nr. 22. Ref. nr. 10167698
Ulovlig destruksjon av beslag
Oslo politidistrikt
En politistudent (A) fikk i sammenheng med en ransaking i oppdrag å undersøke om det er lov å inneha en GSM – jammer. En slik gjenstand var i sammenheng med ransakingen tatt hånd om av politiet. A registrerte ikke gjenstanden som beslag i noen rapport, heller ikke da han senere ble bedt av en overordnet om å gjøre det. A oppbevarte den i sitt eget garderobeskap. Etter en tid glemte A at han hadde gjenstaden og da han senere skulle rydde i skapet vurderte han det som pinlig å ta opp med sine overordnede hva han skulle gjøre med den. Han valgte derfor å kaste den. Spesialenhetens vurdering var at A hadde handlet i strid med regler for behandling av beslag mv. As opptreden ble vurdert å være en tjenesteforsømmelse. Blant annet fordi A hadde begrenset erfaring fra politiarbeid ble saken avgjort med påtaleunnlatelse. Saken ble sendt til administrativ vurdering.
Sak nr. 23. Ref. nr. 10167389
Bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika i urinen
Agder politidistrikt
En person (A) som var pågrepet av politiet og mistenkt for bruk av narkotika anførte i sin anmeldelse til Spesialenheten blant annet at hun hadde blitt beordret av en polititjenestemann til å avgi urinprøve. Spesialenheten innhentet fra politidistriktet kopi av dokumentene i straffesaken mot A. Det var av saken ikke mulig å se hvem som hadde truffet beslutning om bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika. Det var heller ikke klart om A hadde samtykket i slik test.
Av straffeprosessloven § 10-5 går fram at urinprøve er å anse som kroppslig undersøkelse, jf. straffeprosessloven § 157. Av § 157 følger at den som med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre frihetsstraff kan underkastes kroppslig undersøkelse når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår å være et uforholdsmessig inngrep. Uten mistenktes samtykke kan undersøkelse bare foretas etter kjennelse av retten, jf. § 157, tredje ledd. Fjerde ledd bestemmer likevel at ordre fra påtalemyndigheten kan tre i stedet for kjennelse fra retten dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles.
Kroppslig undersøkelse kan ikke lovlig gjennomføres overfor en person som ikke med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling.
Riksadvokaten har uttalt at samtykke til kroppslig undersøkelse i utgangspunktet ikke suspenderer de materielle vilkår i straffeprosessloven § 157 og at legalitetskontroll bør skje i regi av påtalemyndigheten.
Spesialenhetens vurdering er at urinprøve som sikres i sammenheng med hurtigtest for påvisning av narkotika rettslig sett ikke kan vurderes på annen måte enn urintester som tas i andre sammenhenger. Spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke må derfor også i denne sammenheng forelegges for påtalemyndigheten.
Det fremgikk ikke av politiets saksdokumenter at saken før urinprøve ble tatt hadde vært forelagt påtalemyndigheten.
Selv om det var uklart om spørsmålet om bruk av hurtigtest var forelagt påtalemyndigheten og rapportmaterialet fremstod som noe mangelfull, ble det ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med straff mot ansatte i politiet. Det var i saken utvilsomt grunn til å mistenke A for bruk av narkotika. Saken ble sendt politimesteren for vurdering av behov for å utarbeide nærmere retningslinjer om bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika i urinen. Det ble vist til at det ut fra etterforskingen fremstod som usikkert om politiet i alle situasjoner der den aktuelle testen ble tatt i bruk kontaktet påtalemyndigheten.
Sak nr. 24. Ref. nr. 10167462
Bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika i urinen
Midtre Hålogaland politidistrikt
En person (A) anmeldte en tjenestemann (B) som ledet en ransaking på As adresse. A viste særlig til at B under ransakingen sa til ham; ”du bør samarbeide, ellers kan jeg gjøre livet jævlig surt for deg”. A viste også til at han inne politistasjonen ble avkrevd urinprøve, hvilket han mente at politiet i situasjonen ikke hadde adgang til.
B oppga i avhør hos Spesialenheten at det ble brukt høy stemme og ropt kommandoer under politiets ransaking på adressen. Da han ba A fortelle hvor han hadde skjult narkotika, kan han også ha uttalt at han ville gjøre livet surt for ham dersom han ikke samarbeidet. B forklarte om urinprøven at A hadde samtykket i å avgi urinprøve.
Spesialenheten anså det ut fra de konkrete omstendigheter ikke bevist at B under ransakingen hadde opptrådt på et vis som rammes av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 eller nr. 3. Det ble heller ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med straff i forhold til framgangsmåten ved opptak av urinprøve. Her ble imidlertid påpekt at det verken forelå noen rapport om undersøkelsen eller noe dokument som bekreftet at A hadde samtykket i undersøkelsen. Saken var heller ikke forelagt påtalemyndigheten.
Av straffeprosessloven § 10-5 går fram at urinprøve er å anse som kroppslig undersøkelse, jf. straffeprosessloven § 157. Av § 157 følger at den som med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre frihetsstraff kan underkastes kroppslig undersøkelse når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår å være et uforholdsmessig inngrep. Uten mistenktes samtykke kan undersøkelse bare foretas etter kjennelse av retten, jf. § 157, tredje ledd. Fjerde ledd bestemmer likevel at ordre fra påtalemyndigheten kan tre i stedet for kjennelse fra retten dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles.
Kroppslig undersøkelse kan ikke lovlig gjennomføres overfor en person som ikke med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling.
Riksadvokaten har uttalt at samtykke til kroppslig undersøkelse i utgangspunktet ikke suspenderer de materielle vilkår i straffeprosessloven § 157 og at legalitetskontroll bør skje i regi av påtalemyndigheten.
Spesialenhetens vurdering er at urinprøve som sikres i sammenheng med hurtigtest for påvisning av narkotika rettslig sett ikke kan vurderes på annen måte enn urintester som tas i andre sammenhenger. Spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke må derfor også i denne sammenheng forelegges for påtalemyndigheten.
Politidistriktets rutiner ved bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika framstod samlet sett som mangelfulle. Det ble allikevel ikke vurdert å være grunnlag for straffansvar. Politimesteren ble bedt om å følge opp spørsmålet administrativt.
Sak nr. 25. Ref. nr. 10939112
Bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika i urinen
Helgeland politidistrikt
En person (A) innga anmeldelse mot politiet etter en ransaking. A, som ble pågrepet og fikk sin bolig ransaket fordi hun var mistenkt i en narkotikasak, oppga at hun ikke fikk forevist noe dokument som viste at ransakingen var lovlig. Hele saken var etter hennes oppfatning et overtramp fra politiet side.
Spesialenheten innhentet aktuelle dokumenter fra politiet. Det gikk her fram at ransakingen var besluttet av påtalemyndigheten og at en skriftlig beslutning var nedtegnet kort tid etter at ransakingen fant sted. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å rette kritikk mot politiet for omstendigheter knyttet til ransakingen. Av saken gikk fram at det etter innbringelse til politistasjonen var tatt urinprøve av A. Da forhold ved gjennomføringen av urinprøven framsto å være noe mangelfullt dokumentert ble saken sendt til politimesteren for administrativ vurdering. Spesialenheten viste vedrørende bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika til samme rettslige vurderinger som i sak 23 og 24, se ovenfor.
Sak nr. 26. Ref. nr. 10167794
Bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika i urinen
Asker og Bærum politidistrikt
En person (A) klaget over to tjenestemenns opptreden i sammenheng med en pågripelse. Politidirektoratet vurderte i sammenheng med behandling av klagen enkelte av As anførsler å være påstander om mulige straffbare forhold og oversendte saken til Spesialenheten.
En politipatrulje som hadde et oppdrag på et utested ble kontaktet av A som lurte på hva politiet drev med da de innbragte to av hans venner. A ble av politipatruljen vurdert å være påvirket av narkotika og ble derfor pågrepet og innbragt til politistasjonen. Inne på politistasjonen samtykket A i å avgi urinprøve. Beslutning om å ta urinprøve ble truffet av operasjonsleder.
Spesialenheten anså på det ikke bevist at politiet hadde anvendt unødige maktmidler mot A.
Hans hovedinnvending var knyttet til det forhold at han under transporten til politistasjonen var påført håndjern. Politiets framgangsmåte ved bruken av hurtigtest for påvisning av narkotika framsto imidlertid noe mangelfull. Spørsmålet om det forelå skjellig grunn til mistanke kunne ikke ses å ha vært forelagt påtalemyndigheten. Spesialenheten viste vedrørende bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika til samme rettslige vurderinger som i sak 23 og 24, se ovenfor.
Sak nr. 27. Ref. nr. 10248323
Bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika i urinen
Søndre Buskerud politidistrikt
En person (A) anmeldte politiet etter han var pågrepet og innbragt til politistasjonen for å avgi urinprøve. Beslutningen om pågripelse og urinprøve var truffet av en polititjenestemann.
Polititjenestemannen oppga i avhør hos Spesialenheten at han oppfattet det slik at A samtykket i å la seg teste for mulig påvisning av narkotika i urinen.
Spesialenheten anså ikke polititjenestemannens framgangsmåte å være slik at det var grunnlag for straffansvar. Framgangsmåten ved bruken av hurtigtest for påvisning av narkotika framsto imidlertid mangelfull. Spørsmålet om det forelå skjellig grunn til mistanke skulle ha vært forelagt påtalemyndigheten. Spesialenheten viste vedrørende bruk av hurtigtest for påvisning av narkotika til samme rettslige vurderinger som i sak 23 og 24, se ovenfor.
Sak nr. 28. Ref. nr. 10167627
Spørsmål om fotografering av celle er å anse som ransaking
Økokrim
En person (A) anmeldte Økokrim for ulovlig å ha ransaket cellen hans mens han satt i varetekt. Det ble i anmeldelsen vist til at Økokrim hadde tatt fotografier av cellen til A hvor det blant annet var hengt opp advokat/klient dokumenter på veggene.
Ansatte i Økokrim viste til at de hadde fått opplysninger om at A tapetserte veggene i cella med dokumenter og at det ble vurdert å være et poeng å kunne dokumentere for retten hvordan A arbeidet for å kunne tilpasse sine forklaringer. Da bildene som ble tatt med bistand fra personell i et politidistrikt viste seg å være langt mer detaljerte enn forutsatt, ble bildene besluttet slettet. Spesialenheten fant det i sammenheng med saken ikke nødvendig å ta stilling til om fotograferingen av cella var å anse som en ransaking eller ikke. Det kunne ut fra hva som ble forklart om formålet med fotograferingen og hvilke bilder som var anmodet om ikke konkluderes med at det var handlet med forsett i forhold til bestemmelsen i straffeloven § 116 om ulovlig ransaking. Anmodningen om å ta oversiktsbilder av cella ble heller ikke vurdert å være så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble sendt Økokrim for administrativ vurdering.
Sak 29. Ref. nr. 10167629
Hemmelig lydopptak
Økokrim
En tjenestemann (A) fortok i sammenheng med ransaking av cellen til en person som var varetektsfengslet (B) lydopptak av samtalen med den innsatte. A ønsket å beskytte seg mot uriktige påstander om ransakingen som han regnet med at B ville komme med i ettertid. A oppga at han ikke var kjent med regelen i straffeprosessloven § 216l om at politiet må ha beslutning fra påtalemyndigheten for å foreta hemmelig opptak av samtaler. Slik beslutning forlå ikke. Påtaleansvarlig på saken forklarte imidlertid til Spesialenheten at han ville ha truffet slik beslutning dersom spørsmålet hadde blitt forelagt ham.
Saken ble for tjenestemannen henlagt i forhold til straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten etter bevisets stilling. Det ble lagt noe vekt på tjenestemannens forklaring om formålet med lydopptaket. Da det synes å foreligge et opplæringsbehov ble vedtaket sendt sjefen for Økokrim for administrativ oppfølging.
Sak 30. Ref. nr. 10167676
Respekt for domstolens avgjørelser – unnlatelse av å etterkomme rettens avgjørelse om løslatelse
Oslo politidistrikt
En påtalejurist (A) ble anmeldt til Spesialenheten for ulovlig frihetsberøvelse. Tingretten løslot en person (B) som hadde vært varetektsfengslet i om lag tre år mot meldeplikt. Det ble fra tingrettens side vist til at straffen B var idømt langt på vei var sonet ved varetekt. A anket over tingrettens avgjørelse. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens avgjørelse og forkastet påtalemyndighetens anke. Lagmannsretten fakset fredag ettermiddag kl. 15.35 sin kjennelse til politidistriktet hvor A mottok den ca. kl. 16.00. A ønsket å anke til Høyesterett og hans vurdering var at B ikke skulle løslates før lagmannsretten hadde tatt stilling til spørsmålet om utsatt iverksetting. Han prøvde samme ettermiddag/kveld å komme i kontakt med lagdommerne som hadde truffet avgjørelsen om dette, men lyktes ikke med å få kontakt. A ga beskjed til fengselet om at B ikke skulle løslates. A ble i løpet av kvelden kontaktet av Bs advokat, som krevde at B umiddelbart skulle løslates. Fengselet valgte etter påtrykk fra Bs advokat påfølgende dag kl. 15.30 å løslate B selv om A hadde bedt om at han ble sittende.
Spesialenhetens vurdering av saken var at A ikke hadde lovlig adgang til å holde B frihetsberøvet etter at han fredag ettermiddag var gjort kjent med lagmannsrettens avgjørelse. Det er et selvsagt utgangspunkt at domstolens avgjørelser skal respekteres.
En anke kan etter reglene i straffeprosessloven § 382 gis oppsettende virkning dersom den rett hvis avgjørelse angripes eller ankedomstolen bestemmer det. I dette tilfellet hadde verken lagmannsretten eller Høyesterett blitt forelagt noen anke, og oppsettende virkning var ikke gitt. Først påfølgende mandag behandlet lagmannsretten påtalemyndighetens begjæring om oppsettende virkning, og tok den ikke til følge.
A ble av Spesialenheten ilagt vilkårsløs påtaleunnlatelse for å ha overtrådt straffeloven § 223.
Saken ble sendt Oslo politidistrikt for administrativ vurdering. Det ble i forhold til politidistriktet vist til at riksadvokaten og statsadvokaten i Oslo i sammenheng med en noe lignende sak fra 2002, hvor en domstolsavgjørelse ikke var respektert, hadde vist til at spørsmålet må følges opp av politimesteren.
Bs advokat klaget til riksadvokaten over Spesialenhetens avgjørelse. A brakte også avgjørelsen inn til riksadvokaten for vurdering. Riksadvokaten fant etter å ha gjennomgått saken at A burde gis vilkårløs påtaleunnlatelse for å ha overtrådt straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Riksadvokatens vurdering var at denne bestemmelsen mest treffende rammet det aktuelle forholdet. Spesialenhetens påtaleunnlatelse etter § 223 ble trukket tilbake.
Sak 31. Ref. nr. 10167776
Anmeldelse i egen sak
Romerike politidistrikt
En polititjenesteperson (A) solgte sin privatbil til en utenlandsk statsborger (B). På grunn av mangelfull utfylling av melding om eierskifte ble A stående som eier av bilen i motorvognregisteret. Da B, som hadde betalt bilen og hentet den, pådro seg krav for ubetalte bompasseringer, parkeringsbøter og årsavgift, ble kravene rettet mot A.
A valgte da å anmelde B for bedrageri. A registrerte også egenhendig anmeldelse i politiets systemer mot B for bilbrukstyveri. Dette ble gjort i den hensikt å få slettet kravene han hadde mottatt fordi eierskiftet på bilen ikke var riktig registrert. Spesialenheten anså As håndtering av forholdet å være uheldig. Selv om A kunne kritiseres for sine handlinger, særlig det forhold at han opprettet anmeldelse i egen sak, og åpenbart uriktig kodet denne som bilbrukstyveri, fant ikke Spesialenheten hans opptreden å være så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar etter straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten anså heller ikke det konkrete forholdet å være en overtredelse av straffeloven § 171. nr. 1. Politimesteren ble bedt om å følge opp forholdet administrativt.
Sak 32. Ref. nr. 10827694
Anmeldelse mot polititjenesteperson for sammenblanding av roller mv.
Telemark politidistrikt
En gruppe personer som var representert ved advokat anmeldte flere polititjenestepersoner for deres befatning med ransaking hos og væpnet aksjon mot B. Det ble i anmeldelsen vist til at politiet aksjonerte med bakgrunn i opplysninger fra en polititjenesteperson (A), som var Bs nabo. A ble anklaget for å ha misbrukt sin stilling.
A ga opplysninger til sine overordnede om at B skulle være i besittelse av et våpen og at hun var bekymret for at våpenet kunne bli misbrukt. Med bakgrunn i opplysningene fra A ble det fra påtalemyndigheten truffet beslutning om ransaking hos B. I sammenheng med ransakingen ble et haglegevær innlevert til politiet. Ca. 10 dager senere ga A opplysninger til politiet om at hun hadde observert B på sin veranda med en gjenstand som ble beskrevet som et ”formentlig gevær”. B ble da ved en bevæpnet politiaksjon pågrepet utenfor sin bolig og uten at det ble truet med våpen. Det ble tatt beslag i et leketøysgevær. B oppfattet politiets framgangsmåte ved arrestasjon og inkvirering av ham som svært krenkende og viste blant annet til at han ble bedt om å ta av seg alle klærne og at han måtte sette seg ned på huk mens han var naken. A hadde i tiden mellom de to politiinnsatsene mot B avgitt forklaring til retten i en sak om foreldreansvar for Bs barn.
Spesialenheten opptok i sammenheng med etterforskingen av saken 18 avhør. Seks polititjenestepersoner ble avhørt med status som mistenkt.
Spesialenheten la i sin vurdering av saken til grunn at A ikke hadde opptrådt i tjenesten da hun varslet om forhold vedrørende B som utløste tiltak fra politiets side. Saken ble for A henlagt av Spesialenheten i forhold til straffeloven § 124, § 168 og § 390 a som intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenheten ga vedrørende visitasjonen B hadde vært utsatt for da han ble pågrepet av politiet uttrykk for at en så inngripende framgangsmåte ikke bør benyttes rutinemessig og at det her ikke kunne sees å ha vært holdepunkter for at B skjulte gjenstander på kroppen. Politimesteren ble bedt om å gjennomgå politidistriktets rutiner for visitasjon ved innsettelse i arrest. Spesialenheten fant for øvrig ikke at det var grunner for å uttale kritikk mot politidistriktet eller ansatte i politiet.
Spesialenhetens avgjørelse i saken ble påklaget til riksadvokaten. Det ble i klagen blant annet gjort gjeldende at Spesialenhetens vurderinger framstår som mangelfulle. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse, man fant at det er sider ved aksjonen mot B som bør gjennomgås av politidistriktet. Riksadvokatens vurdering var blant annet at det for As del var elementer ved ransakingen av Bs bolig som peker i retning av sammenblanding av roller. Riksadvokaten ga også uttrykk for at A hadde en for aktiv rolle i sammenheng med den bevæpnede aksjonen og at politidistriktet her burde ha rendyrket hennes rolle som privatperson. Det ble til dette også uttalt at operasjonsleder i større grad skulle sørget for egen informasjonsinnhenting. Også innsatsleder burde i følge riksadvokaten ha bidratt til at A fikk en mindre sentral rolle. Riksadvokaten stilte også spørsmål ved om opprettholdelsen av pågripelsen av B kunne anses å være truffet på et riktig rettslig grunnlag. Det ble her pekt på den omstendighet at det tidlig var klart at B hadde vært i besittelse av et leketøysvåpen.
Sak nr. 33. Ref. nr. 10167302
Avlytting av samtaler mellom advokat og klient – politiets bryteplikt, jf straffeprosessloven § 216g
Hordaland politidistrikt
En advokat (B) og hans klient (A) anmeldte i hver sin anmeldelse Hordaland politidistrikt for ulovlig avlytting av klientsamtaler. A var siktet for drap og var i en periode varetektsfengslet. Politiets etterforsking avdekket at A etter løslatelsen benyttet en for politiet ukjent telefon. Telefonen ble av politiet vurdert å være en skjult kommunikasjonskanal og det ble fra tingretten innhentet godkjennelse til å spore og avlytte telefonen.
Politiet oppga til tingretten at abonnenten til den aktuelle telefonen var et firma registrert på B og at det var A som disponerte telefonen. Tingretten vurderte hvorvidt fortrolighetshensyn var til hinder for avlytting av telefonen, men kom under hensyn til sakens alvor og etterforskingen til at avlyttingen kunne gjennomføres. Det ble gitt tillatelse til kommunikasjonskontroll i fire uker.
Etter 4 uker ba politiet om forlengelse av kommunikasjonskontrollen i ytterligere fire uker. I begjæringen om forlengelse ble opplyst at telefonen var i bruk og at det pågikk samtaler som blant annet omhandlet pressens dekning av straffesaken og hvilke tiltak politiet hadde satt i gang. Det ble ikke gitt detaljerte opplysninger om hva A benyttet telefonen til og det kom i begjæringen ikke fram at telefonen utelukkende ble benyttet til samtaler mellom A og B.
Spesialenheten ble etter å ha mottatt anmeldelsene fra A og B kjent med at Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll hadde gått i gang med å undersøke de kommunikasjonskontrolltiltak som politiet hadde gjennomført i saken. Spesialenheten valgte derfor i første omgang å avvente utvalgets vurderinger. Da utvalgets rapport forelå rettet den på flere punkter kritikk mot politidistriktet.
Det ble av utvalget påpekt at straks politidistriktet ble klar over at telefonen ble benyttet til kommunikasjon mellom siktede (A) og hans forsvarer (B) skulle dette ha vært problematisert og drøftet på overordnet nivå i politidistriktet. Resultatet av drøftingene skulle ha vært nedfelt i en rapport. Dersom konklusjonen etter en slik drøfting var fortsatt avlytting skulle disse omstendighetene ha vært tatt opp med tingretten. Tingretten skulle ha vært gitt alle relevante faktiske opplysninger om kontakten mellom A og B slik at tingretten kunne foreta en selvstendig og forsvarlig behandling av spørsmålet om avlytting. Alternativt skulle påtalemyndigheten ha foreslått for retten at alle samtaler ble tatt opp og at opptakene ble forelagt retten til gjennomgang på tilsvarende vis som ved dokumentbeslag på advokatkontor. Utvalget påpekte også at opptakene av samtalene i saken skulle ha vært slettet vesentlig raskere enn det som faktisk ble gjort. På ett punkt rettet utvalget ”alvorlig kritikk” mot politidistriktet: ”Den 10. januar 2008 sendte påtalemyndigheten ved politimesteren og politiinspektør en ny begjæring til retten om godkjennelse for å avlytte blant annet telefon xxxxxxxx i ytterligere fire uker. Verken i begjæringen til retten eller i vedlagte rapporter fremgikk det at denne konkrete telefonen i den fireukers avlyttingsperioden som var gått, bare ble brukt til advokatsamtaler og da i det alt vesentlige til samtaler med den offentlig oppnevnte forsvareren. ”
Det følger av straffeprosessloven § 216 g og kommunikasjonskontrollforskriften at samtaler mellom en siktet og forsvarer skal slettes så snart som mulig. Politiet har etter gjeldende rett følgelig ikke adgang til å lytte til samtaler mellom en siktet og hans forsvarer fullt ut, med mindre advokaten også er mistenkt for et straffbart forhold som kunne begrunne beslutning om kommunikasjonskontroll.
Fra politidistriktets side ble oppgitt at gjeldende rutiner i politidistriktet er i samsvar med regelverket. Av avhør i saken gikk allikevel fram at politiet hadde lyttet til samtaler mellom A og B fullt ut. Det ble ikke skrevet referat, men notert at samtalene skulle slettes. Begrunnelsen for å lytte var at man ville forvisse seg om at telefonen under samtalen ikke ble overlevert til en tredje person.
Straffeloven § 145a oppstiller straffeansvar for skjult avlytting, men bestemmelsen omfatter ikke politiets adgang til å foreta kommunikasjonskontroll. Straffeansvar ble derfor vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1.
Spesialenhetens vurdering var at politiets avlytting av samtalene mellom advokat og klient var uheldig og kritikkverdig. Ingen av de involverte ble allikevel vurdert å ha handlet så kvalifisert klanderverdig at det var grunnlag for å reagere med straff. Det ble ved vurderingen lagt noe vekt på at politiets plikt til å avbryte lyttingen ikke uttrykkelig framkommer i lov, forskrift eller instruksverk. Det ble heller ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med foretakstraff. Saken ble for fire personer som var avhørt med status som mistenkt henlagt i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1. fordi intet straffbart forhold anses bevist. For en av de mistenkte ble saken også henlagt i forhold til straffeloven § 120.
Saken ble sendt til administrativ vurdering. Spesialenhetens vurdering var at saken reiser spørsmål om det er behov for retningslinjer vedrørende plikt for politiet til å avbryte avlytting av samtaler mellom advokat og klient, og andre samtaler med særlig vern.
Riksadvokaten opprettholdt etter klage fra B Spesialenhetens avgjørelse om å henlegge saken. Riksadvokaten uttalte om behovet for administrativ gjennomgang følgende: ”Som Spesialenheten påpeker må det vurderes om det er behov for nærmere regler/retningslinjer knyttet til når det inntrer en plikt for politiet til å avbryte avlytting av samtaler mellom advokat og klient, og andre samtaler med et særlig vern. Det er kun slette- (og ikke den såkalte bryte) plikten som er direkte regulert i straffeprosessloven og kommunikasjonskontrollforskriften, og som er videreført i det lokale instruksverket ved Hordaland politidistrikt. Problemstillingen er berørt i NOU 2009:15, Skjult informasjon – åpen kontroll s. 257 – 260, og det antas at behovet for nærmere regulering blir fulgt opp av departementet.”
Sak nr. 34. Ref. nr. 10167783
Mistanke om korrupsjon, behandling av søknad om erverv av våpen fra slektning
Søndre Buskerud politidistrikt
Politimesteren i Søndre Buskerud oversendte i mai 2010 dokumentasjon til Spesialenheten vedrørende forlengelse av en person (B) sin tillatelse til erverv av våpen og salg av våpen fra A til B. A, som var en slektning av B, var ansatt i politidistriktet.
Av dokumentasjonen gikk fram at B den 2. april 2008 fikk forlenget gyldigheten av en ervervstillatelse for våpen. Tillatelsen ble brukt til å kjøpe et våpen fra A. Våpenet ble registrert på B den 11. juli 2008. Bs erverv fremgikk av politiets systemer å være saksbehandlet av A. B var straffet flere ganger. Han var senest i januar 2008 straffet for legemsbeskadigelse. I henhold til gjeldende lovgivning og retningslinjer burde en slik dom ha medført at B var nektet å erverve våpen.
A anførte under etterforskingen at det ikke var han som hadde behandlet saken om forlengelse av ervervstillatelsen, men hans kollega C. I følge A hadde C brukt hans brukeridentitet i systemet, hvilket ble anført ikke å være uvanlig. C oppga å være ”99 % sikker” på at hun ikke hadde behandlet saken. Hun bekreftet imidlertid å ha signert for endringen av kaliber på våpenet som kunne erverves. C oppga her å ha handlet etter anmodning fra A. Bs våpenkort var signert av A. A oppga at dette var et erstatningskort som var utstedt på et senere tidspunkt enn det dato på kortet viste. A anførte å være ukjent med at B var straffet for legemsbeskadigelse da han solgte et våpen til ham. Gjennomgang av As søkehistorikk i politiets systemer viste imidlertid at A i oktober 2007 hadde sett på alle saker vedrørende B, herunder saken som i januar 2008 ledet til domfellelse for legemsbeskadigelse.
Spesialenheten anså det som sannsynlig at det var A som hadde behandlet søknaden fra B. Spesialenheten fant det i forhold til straffelovens bestemmelser om grov korrupsjon imidlertid ikke bevist at det i forhold til A hadde skjedd en utilbørlig fordelsoverføring i anledning stilling, verv eller oppdrag. Spesialenheten anså det ikke bevist utenfor enhver rimelig tvil at A hadde handlet på et vis som rammes av korrupsjonsbestemmelsen. I forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 ble saken ansett å være foreldet.
Spesialenheten anså det ut fra en helhetlig vurdering ikke å være grunn til å reise sak med påstand om fradømmelse av stilling. Spesialenheten ga uttrykk for at spørsmålet om As videre tilsetting i politiet burde vurderes av politidistriktet som arbeidsgiver.
Sak nr. 35. Ref. nr. 10168166
Bruk av politiets e-postadresse og politiets konvolutter i sivil sammenheng
Romerike politidistrikt
En person (A) anmeldte en ansatt i politiet (B) for å ha truet ham til å frafalle et sivilrettslig krav. Det ble anført at B hadde misbrukt sin stilling i politiet. B, som bisto en venninne med salg av ev en eiendom, benyttet i sin korrespondanse med A sin e-postsadresse hos politiet. Han benyttet ved forsendelse av brev også en konvolutt med politiets logo. I en e-post til A som B sendte fra sin private e-postkonto skrev B at han dersom det ikke ble ro om saken ville vurdere å anmelde A for plagsom opptreden. Her skrev han blant annet: ”Jeg etterforsker til daglig mange straffesaker og er vant til å skrive anmeldelser, om du skulle lure på det.”
Straffeloven § 124 om misbruk av stilling kommer til anvendelse når en tjenestemann bruker den innflytelse, autoritet eller tiltro som stillingen gir til å oppnå resultat. Det kreves ikke at hans handling er en tjenestehandling. Benyttelsen av stillingen kan være rettsstridig selv om målet er tillatt, men hvor det klanderverdige består i å benytte stillingen til å oppnå det. Spesialenheten anså det ut fra etterforskingsresultatet ikke bevist at B forsettelig hadde benyttet sin stilling til å oppnå et resultat i saken. Det ble blant annet lagt vekt på at partene i den sivile tvisten ikke synes å ha væt i tvil om hvilken rolle B egentlig hadde i saken. Muligheten til å anmelde et forhold er heller ingen rettighet som særskilt tilligger ansatte i politiet. Saken ble i forhold til straffeloven § 124 og § 325 nr. 5 henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Det ble rettet kritikk mot B for hans bruk av politiets e-postadresse og konvolutt med politiets logo. Det ble under etterforskingen søkt klarlagt hvilke retningslinjer som gjelder for politiansattes bruk av e-post. Politidirektoratet sendte i 2008 ut rundskriv til politimestrene om nettbruk i politiet. Retningslinjene er i rundskrivet oppsummert i 7 punkter hvorav to omhandler bruk av politiets e-post. I det første punktet fremgår: ”Ansatte i politiet skal ved aktivitet på internett og ved bruk av e-post skille klart mellom hva som er jobb og hva som er privat.” I det tredje punktet heter det: ”Ansatte i politiet skal bare benytte e-postadressen <navn> @politiet.no i forbindelse med faglig bruk av nettrelaterte tjenester.” Da politidistriktets egne retningslinjer for bruk av e-post ikke framsto å være fullt ut overensstemmende med rundskrivet fra Politidirektoratet, ble saken sendt til administrativ vurdering.
A klaget over Spesialenhetens vedtak om å henlegge straffesaken til Riksadvokaten. Riksadvokaten opprettholdt den 7. november 2011 Spesialenhetens avgjørelse i saken.
Sak nr. 36. Ref. nr. 10248366
Bilforfølgelse med bruk av kjøretøy som ikke er utrustet for utrykningskjøring
Agder politidistrikt
En patrulje fra Agder politidistrikt ble natt til 15. april 2011 ca. kl. 03.00 oppmerksom på en eldre grønn Volvo med prøvekjennemerker. På grunn av prøvekjennemerkene bestemte patruljen seg for å foreta en rutinekontroll av kjøretøy og fører. Patruljen som kjørte en ikke uniformert bil satte et blinkende blålys opp på patruljebilens dashbord og signaliserte med frontlysene til føreren av Volvoen at han måtte stanse. I stedet for å stanse akselererte føreren av Volvoen av gårde. Politipatruljen opptok da forfølgelse. Ca. tre minutter og femten sekunder etter at forfølgelsen var igangsatt ble det meldt om at det forfulgte kjøretøyet hadde kjørt ut av vegbanen og inn i en husvegg. Føreren av Volvoen døde av umiddelbart av skadene han pådro seg ved utforkjøringen. Det ble ved analyse av avdødes blod påvist en høy konsentrasjon av amfetamin.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at det følger av politiets utrykningsinstruks at forfølgelse som innebærer utrykningskjøring kun kan skje når det vurderes forsvarlig og ubetinget nødvendig. Kravet om at forfølgelsen skal være ”ubetinget nødvendig” er ikke noe presist vilkår og gir i seg selv ikke føringer for i hvilke situasjoner det bør innledes forfølgelse og når det ikke bør skje. Eldstemann i den aktuelle politipatruljen viste til at bilen hadde prøvekjennetegn og at politiet jobber aktivt opp i mot narkotika og vinningskriminalitet. Det er derfor særlig om natten et aktuelt tiltak å kontrollere førere av kjøretøy som man fatter mistanke til. Patruljen hadde ingen kjenneskap til hvem som førte Volvoen og det forelå ingen sikre holdepunkter for at føreren kunne mistenkes for svært alvorlig kriminalitet. Politipatruljen antok at føreren kunne være påvirket.
Bilforfølgelse er et svært kraftfullt virkemiddel som man ut fra erfaring vet innebærer risiko for død og alvorlig skade. Flertallet av førerne som de senere år har omkommet i sammenheng med bilforfølgelser har vært ruspåvirket. Disse erfaringene kan etter Spesialenhetens vurdering tale i mot at det innledes forfølgelse i situasjoner hvor det ikke er mistanke om svært alvorlig kriminalitet. Spesialenheten ser samtidig klart at en slik forståelse for politiet vil reise at vanskelig dilemma knyttet til at det vil bli for enkelt å unndra seg politiets kontroll. Det vil også kunne bli reist kritikk mot politiet dersom en ruspåvirket fører tillates å fortsette sin kjøring og under sin videre kjøring forårsaker ulykke hvor han selv eller andre kommer til skade. Spesialenheten anførte at det i sammenheng med bruk av et så kraftfullt virkemiddel som bilforfølgelse – i likhet med ved all annen virkemiddelbruk i politiet – bør foretas en vurdering av om det foreligger andre og lempeligere alternativer. Et lempeligere alternativ vil når flere patruljer kan kobles i oppdraget være å etablere en sperring i stedet for å forfølge bakenifra. At det må skje en vurdering av om det finnes andre og lempeligere alternativer til forfølgelse anses av Spesialenheten å følge av forfølgelsesinstruksens begrep ”ubetinget nødvendig”.
Selv om det ut fra etterforskingsresultatet ikke kom klart fram at det var vurdert om det forelå alternativer til forfølgelse, fant Spesialenheten ved vurdering av mulig straffansvar ikke at patruljemannskapene hadde vurdert situasjonen og grunnlaget for forfølgelsen på et vis som kan lede til straffrekasjon. Det ble lagt til grunn at patruljen under forfølgelsen hadde holdt noe avstand til det forfulgte kjøretøyet og at det ikke var forhold ved den forfulgtes kjøring forut for uhellet som klart tilsa at forfølgelsen skulle ha vært avbrutt. Under siste del av forfølgelsen deltok også en uniformert patrulje. Denne patruljen la seg inn bak den sivile patruljen. Det var ingen uavhengige vitner til bilforfølgelsen.
Saken ble for de deltakende tjenestemenn ved forfølgelsen henlagt i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 og vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf § 3 fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenheten viste til at politiet vil kunne ha læringsutbytte av å gå igjennom alle saker som leder til et så tragisk utfall som i nærværende sak. Saken ble derfor sendt politimesteren for administrativ vurdering. Spesialenheten ba politiet vurdere om det bør utvises forsiktighet med å gjennomføre bilforfølgelse med kjøretøy som i begrenset grad er utstyrt for utrykningskjøring. Det ikke uniformerte kjøretøyet som ble benyttet hadde ikke integrert sambandsutstyr og var utover lampen som ble satt på dashbordet ikke utrustet med lyd eller lyssignal. Det anses ved bilforfølgelse å være viktig å unngå misforståelser omkring politiets rolle og å forsikre seg om at andre vegfarende får mulighet til å oppfatte og innrette seg i forhold til situasjonen.
En anonymisert versjon av Spesialenhetens begrunnede avgjørelse i saken ligger på Spesialenhetens hjemmeside: www. spesialenheten.no > avgjørelser > bilforfølgelser.
Sak nr. 37. Ref. nr. 11360658
Ransaking av person og kjøretøy – vilkår om skjellig grunn til mistanke – rapporteringskrav
Vestoppland politidistrikt
En kvinne (A) anmeldte tjenestemenn i Vestoppland politidistrikt for ulovlig ransaking. I anmeldelsen ble anført at en ransaking av hennes person og bil mangler rettslig grunnlag. Hun anførte også at ransakingen av hennes person var gjennomført på et krenkende vis. A anførte hun stod ved vegbanen delvis avkledd på overkroppen mens flere kjøretøy passerte forbi.
Av politiets oppdraglogg gikk fram at A ble stanset og kontrollert av en patrulje etter at hun hadde oppsøkt en adresse hvorfra politiet med bakgrunn i tips mente det foregikk omsetning av narkotika. I følge tjenestemennenes (kvinne og mann) forklaringer til Spesialenheten ble bil og fører kontrollert helt overfladisk. Bakgrunnen for kontrollen var at A kom fra den aktuelle adressen. Det ble også lagt vekt på at A sa at hun samtykket i å bli ransaket. Det ble vedrørende anførselen om krenkelse vist til at A kun var ikledd BH under ytterjakken. Tjenestemennene avviste at flere biler passerte mens A ble ransaket.
Spesialenheten anså det ikke bevist at tjenestemennene hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble sendt til administrativ vurdering. I vedtaket ble vist til at tjenestemennene ut fra sine forklaringer kan oppfattes å mene at samtykke til ransaking innebærer at loven om skjellig grunn til mistanke ikke behøver å være oppfylt. Det er ikke samsvar med lovens ordlyd og juridisk teori og anses å være en uriktig forståelse. Spesialenheten viste videre til at det ikke var skrevet rapport fra ransakingen, jf straffeprosessloven § 199 annet ledd.
Sak nr. 38. Ref. nr. 10897200
Bortkommet narkotikabeslag
Østfinnmark politidistrikt
Østfinnmark politidistrikt varslet Spesialenheten om at de hadde oppdaget at et beslag av 5 gram amfetamin ikke kunne gjenfinnes. Tjenestemenn fra politidistriktet ransaket i april 2009 en bolig tilhørende en person som var siktet i en tyverisak. Under ransakingen ble det funnet 5 gram amfetamin i en kommodeskuff. Siktede i saken innrømmet at amfetaminen var hans. Beslaget ble ført i straffesaken. Under den påtalemessige behandlingen av saken ble påtaleansvarlig klar over at narkotikabeslaget ikke kunne gjenfinnes. Det var ikke oversendt Kripos for analyse.
Spesialenheten innhentet aktuell dokumentasjon og opptok forklaringer fra tjenestemenn som hadde hatt oppgaver knyttet til ransakingen. Det deltok seks tjenestemenn ved ransakingen. Tjenestemannen som hadde skrevet rapport om ransaking og beslag forklarte at han skrev rapporten og kvitterte for beslaget selv om det ikke var han som faktisk hadde tatt hånd om beslaget. Årsaken til at han skrev rapporten, var – slik han husker det – at han hadde fått beskjed av en annen tjenestemann om å skrive rapporter.
Flere av tjenestemennene som ble avhørt antok at de rett og slett hadde glemt å ta med seg amfetaminbeslaget vekk fra åstedet. Det ble blant annet vist til at det var en stressende dag med mange ulike oppdrag. Kriminalteknikeren som begynte å ta bilder etter at de siktede var ført bort fra stedet husker at han fotograferte posen med formentlig amfetamin. Etter at han hadde fotografert posen fotograferte han andre objekter på åstedet. Også han er av den oppfatning at de glemte å ta med seg stoffet inn.
Spesialenheten anså det på bakgrunn av etterforskingsresultatet sannsynlig at amfetaminbeslaget var gjenglemt på stedet. Hovedfokus var under ransakingen rettet mot andre ting enn narkotika. Ved ransakingen deltok tjenestemenn fra flere politistasjoner.
Saken ble for tjenestemennene som hadde deltatt under ransakingen henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Da det i ettertid fremsto som om oppdraget var gjennomført uten at spørsmål om ledelse og ansvar for behandling av beslag var tilstrekkelig avklart, ble saken av læringshensyn sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang.
Sak nr. 39. Ref. nr. 10167549
Opprettholdelse av pågripelse, jf straffeprosessloven § 179 – mangelfull notoritet om hendelser i arrest
Oslo politidistrikt
A innga anmeldelse mot tjenestemenn i Oslo politidistrikt etter at han hadde vært pågrepet og satt i politiarrest. I anmeldelsen anførte A at han uten forvarsel og begrunnelse var pågrepet og påsatt håndjern og at han ble foreholdt at han ville bli sluppet ut av arrest øyeblikkelig dersom han erkjente straffeskyld og vedtok et forelegg. A anførte også at han var nektet kontakt med advokat og lege. Han viste videre til at callingen inn til hans celle ble slått av.
Av politiets dokumentasjon gikk fram at A kl 17.40 ble pågrepet i det han var i besittelse av 2,62 gram hasjisj. Han fremgår etter ordre fra politiadvokat B å være løslatt samme kveld kl. 23.12.
Da Spesialenhetens etterforsking fant sted relativt lenge etter den aktuelle hendelsen, var ansatte i arresten i begrenset grad i stand til å belyse forholdet. En arrestforvarer (C) forklarte at ventetiden for legetilsyn kan være lang, men at anmodninger om lege skal logges i vaktjournalen. C viste for øvrig til at callingsystemet til cellene har en ”anti – maseknapp”. Knappen brukes når noen maser så mye at de blokkerer for oppkall fra andre celler. Når knappen brukes, stenges for oppkall fra cellen i 20 minutter. Inspeksjonsrunder og kameraovervåkning foregår uavhengig av om oppkall stenges.
I arrestjournalen for A er rubrikk for advokat fylt ut med ”avventer”. Av arrestjournalen fremgår for øvrig opplysninger som anses å vise at arrestpersonalet var kjent med at A hadde helseproblemer.
Politiadvokat B, som var jourhavende adjutant, forklarte til Spesialenheten at det etter hans vurdering ikke ville være var grunnlag for å opprettholde en pågripelse med bakgrunn i besittelse av et så lite kvantum narkotika som det her var tale om. Dersom B hadde vært kontaktet om pågripelsen, ville han, med mindre det var aktuelt å ransake hos A, ha beordret ham løslatt.
Spesialenheten fant med bakgrunn i opplysningene i straffesaken ikke at det var grunn til å rette kritikk mot beslutningen om å pågripe og innbringe A til politistasjonen.
Spesialenheten fant det i forhold til As øvrige anklagepunkter ikke bevist at noen ansatte i politiet hadde opptrådt så klanderverdig at det var grunnlag for straff for å ha utvist grov uforstand i tjeneste, jf straffeloven § 325 første ledd nr. 1.
Dokumentasjonen knyttet til As arrestopphold kunne med fordel ha vært klarere. Det burde ha framgått tydelig om A hadde bedt om advokat og når. Av rundskriv fra riksadvokaten og politidistriktets egen instruks fremgår at pågrepne skal gis mulighet til kontakt med advokat så snart som mulig og senest to timer etter innsettelse i arrest. Spesialenheten anså det på bakgrunn av etterforskingsresultatet også uklart om politiet hadde gjort tilstrekkelig i forhold til å vurdere As behov for legetilsyn. Spesialenheten uttalte kritikk i forhold til at det ikke var noe notoritet i saken vedrørende spørsmålet om opprettholdelse av pågripelse. I henhold til straffeprosessloven § 179 skal en beslutning om pågripelse som er truffet av andre enn retten og påtalemyndigheten snarest mulig forelegges for en av påtalemyndighetens tjenestemenn.
Oslo politidistrikt ble anmodet om å gjennomgå saken admininistrativt.
Sak nr. 40. Ref, nr. 10168141
Pågripelse for gjennomføring av test for ”tegn og symptom”, bruk av håndjern, notoritet om bruk av tvangsmidler
Troms politidistrikt
En person (A) anmeldte tjenestemenn i Troms politidistrikt i sammenheng med at han ble pågrepet og innbrakt til politistasjonen som mistenkt for å ha kjørt bil under påvirkning den 28. august 2010.
A viste til at han befant seg på et utested da han ble kontaktet av uniformert politi og bedt om å bli med utenfor. Etter å ha fulgt med tjenestemennene ut på gaten måtte han gjennomføre en utåndingsprøve. Det ble også lyst med lommelykt mot øynene hans. Selv om kontrollen ikke ga noen indikasjoner på at han var påvirket, måtte han følge med inn til politistasjonen. Han ble i sammenheng med transporten inn til politistasjonen påført håndjern. Inne på politistasjonen ble det foretatt en såkalt ”tegn og symptom test” på A uten at det var noe å bemerke. A ble deretter løslatt. A anførte at han ved politiets bruk av håndjern var påført en skade som hindret ham i hans yrkesutøvelse. Det ble framlagt legeerklæring hvor det framgikk at A var påført en lettgradlig bløtvevskade som følge av håndjernsbruken.
Bakgrunn for politiets inngripen i forhold til A var en telefonhenvendelse fra en person (B) som oppga at A nylig hadde kjørt bil og at han fremsto som tydelig påvirket. Politiet ransaket på bakgrunn av disse opplysningene og informasjon som ble mottatt etter at politiet hadde rykket ut til den aktuelle adressen personbilen som A hadde benyttet og hans bolig. Da politiet mottok opplysninger om at A hadde forflyttet seg til et utested ble en patrulje bedt om å ta kontakt med ham for å klarlegge om han var påvirket.
Spesialenheten anså det i sin vurdering av saken tvilsomt om det på bakgrunn av henvendelsen fra B og øvrige omstendigheter forelå tilstrekkelige holdepunkter for med skjellig grunn å mistenke A for et straffbart forhold. Det kunne imidlertid ikke legges til grunn at det forsettelig var foretatt en ulovlig ransaking. Det var heller ikke grunn til å rette så sterke bebreidelser mot politiet at det ble ansett å være utvist grov uforstand i tjenesten.
Patruljemannskapene som kontaktet A på utstedet og tok ham med ut for kontroll forklarte til Spesialenheten at det etter at kontrollen var gjennomført etter deres syn ikke var grunnlag for å bringe A inn til politistasjonen. De fikk imidlertid ordre fra personell ved operasjonssentralen om å bringe inn A til politistasjonen for ”tegn og symptom test”. Spesialenhetens vurdering var at det etter patruljens kontroll av A på stedet ikke var skjellig grunn til å mistenke A for en straffbar handling. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke hjemmel verken i straffeprosessloven eller vegtrafikkloven for å bringe A inn til politistasjonen for ytterligere kontroll, jf vegtrafikkloven § 22a. Det framsto som usikkert hvem det var ved operasjonssentralen som hadde truffet beslutning om at A skulle bringes inn. Det ble ikke ansett å være grunnlag for å reagere med straff i forhold til personell som beordret A brakt inn. Subjektive straffbarhetsvilkår ble ikke vurdert å være oppfylt.
Patruljemannskapene som transporterte A inn til politistasjonen oppga at håndjern ble brukt fordi A hisset seg noe opp og fordi de fryktet at A kunne motsette seg transporten og ty til vold. Spesialenheten fant ut fra omstendighetene grunn til å stille spørsmål ved om vilkårene i politiinstruksen § 3-2 for bruk av håndjern var til stede. Et vitne forklarte at samtalen mellom politipatruljen og A forløp rolig. Bruken av håndjern kunne også innebære en negativ eksponering i forhold til A, som var kjent for flere. Patruljemannskapene som brakte A inn forklarte at håndjernene ved et uhell ble strammet da de ble forsøkt løsnet på. Da det bare var et par minutter kjøring inn til politistasjonen ventet de med å løsne til de kom fram. Selv om det ble reist tvil om vilkårene for å anvende håndjern var til stede ble det ikke konkludert med straffansvar. Vurderingen omkring bruk av håndjern framsto ikke som kvalifisert klanderverdig.
Selv om A hadde vært pågrepet og det var ransaket, var det i politidistriktet ikke opprettet noen straffesak mot A. Det forlå i utgangspunktet ingen skriftlig dokumentasjon omkring bruken av tvangsmidler. Straffeprosessloven stiller krav til dokumentasjon, jf straffeprosessloven § 175, § 179, § 197 og § 198. Spesialenheten fant det klart kritikkverdig at politiet hadde unnlatt å sørge for notoritet omkring inngrepene i forhold til A.
Saken ble for patruljemannskapene som pågrep A på utestedet av Spesialenheten henlagt i forhold til straffeloven § 117 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. For tjenestemenn som var delaktig ved beslutning om ransaking og ga ordre om at A skulle bringes inn til politistasjon ble saken henlagt i forhold til straffeloven §§ 116, 117 og 325 nr. 1 etter bevisets stilling. Saken ble også for politidistriktet henlagt i forhold til straffeloven §§ 116, 117 og 325 nr. 1 etter bevisets stilling.
Spesialenheten anså saken egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet og viste her blant annet til patruljemannskapenes vurderinger ved bruk av håndjern og at det ikke ble opprettet noen straffesak i sammenheng med politiets bruk av tvangsmidler mot A.
Politimesteren i Troms påklaget Spesialenhetens vedtak til Riksadvokaten med anførsel om at saken skulle ha vært henlagt som intet straffbart forhold anses bevist i forhold til alle involverte og politidistriktet. Riksadvokaten fant i det vesentlige å slutte seg til Spesialenhetens framstilling av faktum og konklusjoner, men med en noe avvikende begrunnelse.
Riksadvokaten mener det for politiet var skjellig grunn til å mistenke A for å ha kjørt bil under ruspåvrikning med bakgrunn i telefonhenvendelsen fra B og øvrige opplysninger. Riksadvokaten endret derfor henleggelsesbegrunnelsen for en av de impliserte polititjenestemennene og for politidistriktet i forhold til straffeloven § 116 for så vidt gjaldt ransakingen av bil og bolig til intet straffbart forhold anses bevist.
Riksadvokaten uttalte i forhold til spørsmålet om skjellig grunn til mistanke i sammenheng med kontrollen ved utestedet at selv om det tidligere var etablert skjellig grunn til mistanke, er det ikke gitt at slik mistanke forelå etter at A var påtruffet uten å fremstå som påvirket. Riksadvokaten fant det imidlertid ikke bevist at tjenestemennenes observasjoner på stedet ble videreformidlet til den som fattet beslutningen om pågripelse. Riksadvokaten viste videre til at politiets adgang til fremstilling for test for ”tegn og symptom” når det er grunn til å tro at det foreligger påvirkning av andre rusmidler enn alkohol, først ble lovhjemlet ved lovendring 17. desember 2010, dvs. ca. 5 måneder etter den aktuelle hendelsen.
På grunn av usikkerhet knyttet til hvem som traff beslutning om pågripelse holdt Riksadvokaten fast ved at saken for aktuelle tjenestemenn og politidistriktet måtte henlegges i forhold til straffeloven § 117 etter bevisets stilling.
Riksadvokaten understreket at spørsmålet om bruk av håndjern må bero på en konkret vurdering og fant ikke grunn til å ta stilling til om bruken av håndjern i den aktuelle situasjonen ga grunn til kritikk. Den aktuelle bruken kunne uansett ikke bedømmes som straffbar. Riksadvokaten la til grunn at strammingen av håndjernene skyldtes et uhell.
Vedrørende tegn og symptomtesten som var gjennomført inne på politistasjonen, bemerket riksadvokaten at slik test i henhold til riksadvokatens instrukser i brev av 7. september 1999 til Politihøgskolen bare kan foretas ved skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Gjennomføring av slik test anses enten som kroppslig undersøkelse etter straffeprosessloven § 157 eller personransaking etter § 195. I følge brevet skal det sørges for notoritet om hvem som er undersøkt, hva som dannet grunnlag for skjellig grunn til mistanke mv. Reglene om å beslutte ransaking skal også følges. Kompetansen til å treffe beslutning om test av tegn og symptom der mistenkte samtykker til dette ligger i utgangspunktet hos påtalemyndigheten, jf straffeprosessloven § 197 første ledd. Riksadvokaten viste til at det kunne stilles spørsmål ved om det på det aktuelle tidspunkt forelå skjellig grunn til mistanke mot A. I og med at A var brakt inn til politistasjonen burde også jourhavende jurist ha vært kontaktet i forhold til spørsmålet om gjennomføring av testen. Det ble påpekt at det ikke foreligger dokumentasjon på hvem som fattet beslutning om gjennomføring av testen. Blant annet fordi det ikke var avdekket hvem som hadde truffet beslutning om gjennomføring av testen, kom Riksadvokaten til at saken for aktuelle polititjenestemenn og for politidistriktet for så vidt gjaldt gjennomføringen av testen burde henlegges i forhold til straffeloven § 116 etter bevisets stilling.
Riksadvokaten uttalte i forhold til politidistriktets unnlatelse av å opprette straffesak og sikre notoritet omkring bruken av tvangsmidler at Riksadvokaten i lengre tid har vært opptatt av at det sikres tilstrekkelig notoritet omkring beslutninger i straffesaker og hvem som er ansvarlig for avgjørelser. Saken ble vurdert å illustrere at det er et forbedringspotensial.
I forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 henla Riksadvokaten saken for alle tjenestemenn og politidistriktet fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Sak nr. 41. Ref. nr. 10167644
Ulovlig frihetsberøvelse
Oslo politidistrikt
En advokat innga ved brev til Spesialenheten for politisaker anmeldelse mot Oslo politidistrikt for ulovlig frihetsberøvelse. Anmeldelsen gjaldt frihetsberøvelse av en 17 år gammel asylsøker (A), som satt i politiarresten i Oslo fra 8. til 12. mars 2010.
A ble 8. mars 2010 kl. 19.30 pågrepet av tjenestemenn fra Oslo politidistrikt ved Sentralbanestasjon i det han var mistenkt for medvirkning til salg av narkotika. A ble innbrakt til politiarresten. Pågripelsen ble kl. 21.15 opprettholdt av en politijurist.
A ble den 9. mars ca. kl. 12.00 avhørt av politiet som siktet. Han hadde forsvarer til stede i avhøret.
Det ble berammet fengslingsmøte i tingretten for A 10. mars kl. 13.00. Påtalemyndigheten henla imidlertid 10. mars saken mot A og begjæring om fengsling ble trukket tilbake. A ble allikevel ikke løslatt. Han forble sittende i arresten i Oslo fram til han den 12. mars 2010 kl. 12.38 ble løsslatt etter ordre fra politiadvokat B.
Påtalemyndigheten ved Grønland politistasjon var i mars 2010 organisert med en delt jourtjeneste. En jurist hadde jourvakt en uke av gangen (s-jour) med ansvar for alle innkomne saker, herunder ansvaret for pågripelse og løslatelse av arrestanter. Samtidig hadde en annen jurist fengslingsjour (f-jour) med ansvar for å møte i retten i alle fengslingssaker. Beslutning om fengslingsbegjæringer ble truffet av f-jour, evt. i samråd med s-jour. Jourhavende jurister var plassert på et eget jourkontor sammen med jourhavende førstebetjent ved etterforskingsavdelingen. Utenfor ordinær arbeidstid, mellom kl.16 og 08, ble spørsmål om pågripelser ivaretatt av en særskilt adjutantvakt.
Det var adjutantvakten ved politiadvokat C, som den 8. mars traff beslutning om å opprettholde pågripelsen av A. Fordi politiadvokat D, som hadde s-jour, var fraværende 9. mars, ble s-jour ivaretatt av andre jurister. Det var under de dagene A satt i politiarrest flere bytter både i forhold til s-jour og f-jour.
Spesialenheten avhørte under sin etterforsking fem jurister som hadde hatt roller i forhold til saken. I tilegg ble en etterforsker som hadde rollen som jourhavende førstebetjent avhørt.
Etterforskingen ga ikke noe klart svar på hvorfor A ikke ble løslatt etter straffesaken mot ham ble henlagt den 10. mars 2010. Det framsto som usikkert om s-jour den 10. mars 2011, politiadvokat D, hadde kunnskap om saken mot A eller om det faktisk ble truffet en beslutning om løslatelse som ikke ble fulgt opp av arresten. Et forhold som kan ha forkludret styringen av saken var at det var iverksatt undersøkelser omkrings As utlendingsrettslige status i Norge.
Etterforskingsresultatet ga samlet sett et inntrykk av mangel på oversikt og styring i forhold til As sak og frihetsberøvelsen av ham. Det forelå etter at begjæringen om fengsling var trukket ikke noe rettslig grunnlag for fortsatt å berøve han friheten.
Spesialenhetens vurdering var at den ulovlige frihetsberøvelsen var en følge av mangelfulle rutiner og systemer. Det ble særlig framhevet at organiseringen av jourordningen representerte risiko for svikt ved ansvarsoverføring og manglende oversikt.
Det ble ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med straff mot noen ansatt i politidistriktet. Saken ble for politiadvokat D henlagt i forhold til straffeloven §§ 117, 223 og 325 nr. 1 etter bevisets stilling.
Da den ulovlige frihetsberøvelse ble ansett å være et alvorlig forhold som blant annet var en følge av mangelfulle eller uhensiktsmessige rutiner i politidistriktet, vedtok Spesialenheten å ilegge Oslo politidistrikt som foretak bot for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Boten som ble satt til kr. 50. 000 ble den 26. august 2011 vedtatt av politidistriktet ved politimesteren.
Politidistriktet varslet i sammenheng med saken at de etter hendelsen hadde endret sine rutiner. Spesialenheten fant allikevel grunn til å be om at saken i lys av etterforskingsresultatet ble vurdert administrativt.
Sak nr. 42. Ref. nr. 10167973
Ulovlig frihetsberøvelse
Oslo politidistrikt og Politiets utlendingsenhet (PU)
En advokat viste i et brev til PU til at hans klient (A) satt i politiarrest fra 7. til 13. juni 2010 uten at han var framstilt for retten. Advokaten påpekte at A ulovlig hadde vært frihetsberøvet. Advokaten var ikke fullmektig for A i forbindelse med den aktuelle frihetsberøvelsen, men hadde blitt kjent med forholdet på et senere tidspunkt. PU oversendte advokatens brev og sakens dokumenter til Spesialenheten.
A, f. 1986, ble pågrepet av tjenestemenn fra Oslo politidistrikt ved Jernbanetorget den 7. juli 2010 ca. kl. 20.30. Pågripelsen ble opprettholdt av påtalemyndigheten samme kveld kl. 22.55. A ble 8. juli ilagt et forelegg fra Oslo politidistrikt for besittelse av narkotika. Han vedtok forelegget.
Da A oppga til tjenestemenn i Oslo politidistrikt at han ønsket å søke politisk asyl i Norge, ble det tatt kontakt med vakten i PU og varslet om det. Meldingen ble mottatt av B, som varslet politiadvokat C. C besluttet at A kunne holdes frihetsberøvet inntil det var gjennomført registrering av ham som asylsøker. Operasjonsleder i PU og arresten i Oslo politidistrikt ble varslet om Cs beslutning. I Oslo politidistrikts arrestjournal er vedrørende A notert: ”Overført og hentet av PU 8.7.10. kl. 1330.” A ble imidlertid ikke hentet i arresten på det oppgitte tidspunkt. Han ble sittende i sentralarresten i Oslo fram til 13. juli 2010 da han kl. 08.30 ble løslatt av politiadvokat D og deretter avhentet for asylregistrering. Løslatelsen skjedde etter at Oslo politidistrikt ble innforstått med at A ikke var avhentet i samsvar med notatet i arrestjournalen. Det ble ved etterforskingen ikke avklart hvem som noterte A som avhentet i arrestloggen.
Spesialenheten anså det på bakgrunn av aktuelt regelverk, utlendingsloven § 106 og interne direktiver i PU, klart at A skulle ha vært framstilt for fengsling senest 9. juli 2010. Det forelå etter dette intet rettslig grunnlag for å holde A frihetsberøvet.
Etterforskingen viste blant annet at det hos PU var svikt i informasjonsoverlevering vedrørende oppdraget med avhenting av A for asylregistrering. Det ble fra operasjonsleder på dagtid (B) 8. juli anført at det var kveldvakten som skulle ha fulgt opp avhenting og registrering. Dette fordi oppdraget oppstod så sent på dagen at det ikke var mulig å omdisponere mannskaper. Påtroppende operasjonsleder på ettermiddagen 8. juli (D) anførte at han ikke hadde fått beskjed om henting av A. I følge D er det ikke rutine for at operasjonsleder på ettermiddag/kveld går igjennom loggen for å avklare om det finnes ufullførte oppdrag. Politiadvokat C forutsatte at operasjonsleder fulgte opp saken, og foretok selv ingen videre oppfølgning i forhold til As sak. Det var ingen oppfølgningsfunksjoner i PUs saksbehandlingssystemer som varsler om at avhentingen og registrering ikke er utført.
Spesialenhetens vurdering i forhold til PU var at saken avdekket klare mangler med hensyn til ansvarsoverføring for oppdrag. Det ble ikke vurdert å være grunnlag for straffreaksjon mot ansatte i PU eller PU som foretak. Saken ble for de aktuelle operasjonsledere i PU 8. juli 2010 i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten henlagt etter bevisets stilling. For øvrige involverte og for foretaket ble saken henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Fra PUs side var opplyst at de etter det aktuelle forholdet hadde gjennomgått sine rutiner for å forhindre lignende hendelser i framtiden.
Selv om det var grunnlag for kritikk mot PU var Spesialenhetens vurdering at Oslo politidistrikt og aktuelt ansvarlig personell i Oslo var mest å bebreide for den ulovlige frihetsberøvelsen av A. Spesialenheten påekte det ytterst uheldige ved at det i arrestloggen nedtegnes hendelser som ikke har funnet sted. Når arrestloggen fremstår med åpenbare uriktigheter bidrar det til at arrestloggen som styringsverktøy får redusert betydning. Det er urovekkende at en person kan forbli sittende i arrest i så lang tid etter at det rettslige grunnlaget for frihetsberøvelsen har opphørt.
Spesialenheten viste i sin avgjørelse til at domstolsprøving av frihetsberøvelser er en grunnleggende rettsikkerhetsgaranti som skal gjelde for alle pågrepne personer og at praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) viser at frenstilling eller løslatelse fire dager etter pågripelse er helt i ytterkant av hva som godtas i forhold til EMK artikkel 5 nr. 3 om retten til frihet. Det ble videre framhevet at A ikke fikk oppnevnt forsvarer i sammenheng med arrestoppholdet og at han i den perioden han satt frihetsberøvet ikke hadde kontakt med pårørende eller andre utenfor arresten. Høyesterett har i en kjennelse inntatt i Rt. 2010 s. 812 anført at de samme hensyn som begrunner 24- timers fristen for forsvareroppnevning i straffeprosessloven § 98 gjør seg gjeldende ved fengsling etter utlendingsloven. Det ble videre vist til at politidistriktet ikke hadde handlet i samsvar med forskrift om bruk av politiarrest § 3-1. Det følger av § 3-1 at den innsatte innen to døgn etter pågripelsen skal overføres til fengsel, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Dersom overføring skjer senere, skal begrunnelsen nedtegnes i arrestjournalen.
Spesialenhetens vurdering i forhold til Oslo politidistrikt var at det for foretaket, som en følge av feil begått på flere hender, kunne konstateres at det hadde skjedd en overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten anså det allikevel ikke å være hensiktsmessig å reagere med foretaksstraff. Oslo politidistriktet hadde på det tidspunkt Spesialenhetens avgjørelse ble truffet (4. oktober 2011), relativt nylig (26. august 2011) vedtatt foretakstraff i sammenheng med en annen sak som gjaldt ulovlig frihetsberøvelse og bruk av politiarrest. Saken som hadde visse likhetstrekk gjaldt en hendelse i mars 2010, dvs. fire måneder forut for hendelsen med A. Den ulovlige frihetsberøvelsen av A var en grov overtredelse, men lå tilbake i tid og en ny bøtestraff ble ikke vurdert å ha preventiv virkning, jf straffeloven § 48b, bokstav a) og b). Oslo politidistrikt hadde i sammenheng med saken som ledet til foretaksstraff varslet at det var foretatt en rutinegjennomgang.
Både Oslo politidistrikt og PU ble allikevel anmodet om å gjennomgå aktuelle saksforhold på nytt med henblikk på å forhindre feil i framtiden.
Sak nr. 43. Ref. nr. 10168190
Tilstrekkelig grunn til frihetsberøvelse, rett til å kontakte advokat, visitasjon ved innsettelse i arrest mv.
Østfold politidistrikt
En person (A)anmeldte tjenestemenn og jurister i Østfold politidistrikt. Det ble i anmeldelsen blant annet anført at A ulovlig var pågrepet, kroppsvisitert og frihetsberøvet. Det ble også anført at politiet handlet rettstridig da de medvirket til at As barn ble overlevert til sin mor.
A ble anmeldt av sin ektefelle for mishandling i familieforhold. På grunnlag av anmeldelsen besluttet politiet å pågripe A. Formålet med pågripelsen, som ble søkt gjennomført på en fredag, var å avhøre A før han fikk mulighet til å påvirke ektefellen. En patrulje oppsøkte gjentatte ganger As bolig. Den tredje gangen patruljen var på stedet påtraff de As mor sammen med As ett år gamle barn. As mor ble da bedt om å ta med seg barnet og bli med bort til lensmannskontoret som lå noen hundre meter unna. Politiet ønsket å overlate barnet til mor som skulle ta tilhold på er krisesenter.
A ble senere informert av sin mor om hendelsen og at politiet ønsket å få tak i ham. Hun fortalte ham også at politiet hadde sagt at han kunne vente til mandag med å møte til avhør. Da A selv tok kontakt med politiet ble han bedt om å holde seg hjemme i påvente av at en patrulje kom hjem til ham. A ønsket imidlertid ikke å vente og dro etter å ha konferert med sin advokat til lensmannskontoret. Da han møtte ved lensmannskontoret kl. 17.00 ble han pågrepet. Han ble visitert, fratatt eiendeler og satt i politiarrest i påvente av at han skulle avhøres.
Politiet forsøkte å avhøre A samme kveld kl. 22.00. På grunn av feil i politiets datasystemer kunne ikke avhøret gjennomføres. A ble etter orde fra jourhavende jurist løslatt kl. 23.15.
Spesialenheten anså det ikke å være grunner til å kritisere politiet for å ha medvirket til at barnet ble overført til mor som skulle ta tilhold på krisesenter. Foreldrene hadde felles foreldreansvar og felles omsorg for barnet. Da A var besluttet pågrepet fremsto det hensiktsmessig å la barnet følge mor.
Beslutningen om å pågripe A var truffet av politiadvokat B. Det er på det rene at hovedetterforsker på saken (C) ca kl. 15 ga beskjed til operasjonssentralen om at A, dersom han tok kontakt, kunne møte til avhør på mandag.
Da A møtte på lensmannskontoret besluttet operasjonsleder (D) at A allikevel skulle pågripes. D forklarte til Spesialenheten at han la vekt på at A i sin telefonkontakt med lensmannskontoret kl. 16 virket amper og at det på det tidspunktet A møtte kun var en time til en ny patrulje kom på jobb. D mente at det var nødvendig å få roet A noe ned. Hans tilstedeværelse på lensmannskontoret ga en mulighet til å ha dialog med ham og til å vurdere et evt. besøksforbud. Det formelle grunnlag for pågripelsen anså D å følge av politiadvokat Bs beslutning, som ikke var trukket tilbake. D mente også at han hadde konferert med B. B kunne ikke huske at det var konferert.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at frihetsberøvelse er et inngripende tiltak som bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, jf straffeprosessloven § 170a. Det forhold at A var varslet om at avhør kunne vente til over helgen, ga klart grunn til å stille spørsmål ved om pågripelsen var nødvendig og forholdsmessig. Det var etter Spesialenhetens vurdering imidlertid ikke grunnlag for å anføre at politiet i forhold til A hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.
A ba i sammenheng med pågripelsen om å få ta kontakt med advokat. Av etterforskingen framgikk at dette ønsket først ble etterkommet en gang mellom kl. 22 og 23. Det går av rundskriv fra riksadvokaten (nr. 4/2006) og Østfold politidistrikts egen arrestinstruks fram at anmodning om kontakt med advokat bør etterkommes snarest og senest to timer etter at den pågrepne har kommet til politistasjonen. Rundskrivet og instruksen angir også at politiet skal loggføre at anmodning om kontakt med advokat er etterkommet eller forsøkt etterkommet. Selv om retningslinjene ved dette tilfelle ikke var overholdt, ble det ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med straff for grov uforstand i tjenesten, jf straffeloven § 325 første ledd nr. 1.
A mente at visitasjonen han hadde vært utsatt for var for inngripende i det han måtte ta av seg alle klærne. Tjenestemennene som visiterte A forklarte at strippingen av A ble gjennomført på samme måte som overfor alle andre arrestanter. Spesialenheten mener det kan reises spørsmål om gjeldende regelverk, politiloven § 10 og politiinstruksen § 9-3, åpner for at alle som settes i arrest strippes helt ned. Framgangsmåten er svært inngripende og det er vanskelig å se at dette er et nødvendig og forholdsmessig tiltak i forhold til alle arrestanter. Spesialenheten har i sin vurdering av lignende saker gitt uttrykk for at nødvendigheten av stripping må vurderes konkret.
Politidistriktet ble bedt om gjennomgå saken administrativt.
Sak nr 44. Ref. nr 10167675
Sletting av bilder fra fotoregister
Oslo politidistrikt
En person (A) anmeldte Oslo politidistrikt for å ha unnlatt å slette et bilde som ble tatt av ham i forbindelse med en straffesak i 2005. I forbindelse med at A var innkalt til mistenktavhør ble det tatt bilde av ham til bruk i fotokonfrontasjon. Saken mot A ble samme år henlagt. A opplevde ved tre anledninger i perioden 2007 til 2010 at bekjente av ham som hadde vært til fotokonfrontasjon hos politiet, hadde fått seg forelagt bilde av ham. Dette hadde ført til personlige problemer for A som hadde tilskrevet politidistriktet om problemet uten å få svar.
Oslo politidistrikt har ett fysisk fotoregister som benyttes av alle enhetene i distriktet når det skal gjennomføres fotofremvisning. Fotoregisterets virksomhet reguleres av påtaleinstruksen kapittel 11. Av § 11-2 fremgår at registrerte bilder skal slettes dersom siktede får sin sak ”endelig avgjort på en måte som ikke tilkjennegir at han er skyldig.”
Spesialenheten mente at det var sannsynlig at en menneskelig svikt ved rutinemessig sletting av bilder i det fysiske fotoregistret var årsak til at bildet av A ble liggende der mange år etter at straffesaken mot ham ble henlagt. Etterforskingen viste at det var flere muligheter: bildet kunne ha blitt oversett ved manuell gjennomgang for sletting, bildet kunne ha ligget på feil sted og dermed vært antatt slettet eller at navnet ikke har fremgått på oversikter over personer som skulle slettes. Saken illustrerer at slike feil kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte. Spesialenheten henla saken på saksnivå da etterforskingen viste at det nå ikke ville være mulig å finne ut når og hvem som eventuelt hadde begått feilen. Saken ble sendt til administrativ vurdering av rutinene for vedlikehold av det fysiske fotoregistret. Videre ble politidistriktet oppfordret til å undersøke hvordan henvendelsen fra A var håndtert, herunder om ansvarlig for fotoregisteret var gjort oppmerksom på henvendelsen.
Sak nr 45. Ref. nr. 11264425
Manglende rapport om ransaking og opprettelse av straffesak
Vestoppland politidistrikt
En person (A) anmeldte to tjenestepersoner for å ha stanset henne uten grunn da hun var ute og kjørte bil med en venninne. Videre mente A at hun ble ransaket ulovlig etter at politiet hadde stanset henne.
Spesialenheten la til grunn at både stansen av bilen og etterfølgende ransaking hadde hjemmel i straffeprosessloven, og saken ble henlagt i forhold til påstanden om ulovlig ransaking. Patruljen bestod av en polititjenesteperson (B) ansatt i politidistriktet og en politihøgskolestudent (C) som var ansatt som sommervikar. Oppdraget var på Bs siste tjenestesett før ferien, og det ble avtalt at C skulle opprette straffesak på forholdet. C opprettet straffesak mot As venninne, men la ikke inn A som siktet og skrev ikke rapport om ransakingen av henne. C forklarte at det skyldtes en kombinasjon av uvitenhet/mangel på erfaring og kunnskap. I tillegg tenkte han ikke over at det burde opprettes sak/skrives rapport da det som ble gjort ikke fikk noen etterfølgende konsekvenser for A. C forklarte også at tjenestesettet var hektisk og at det kan ha vært en medvirkende årsak.
Det skulle ha vært skrevet rapport om ransakingen av A, jf. straffeprosessloven § 199 annet ledd. A skulle også hatt status som siktet, jf. straffeprosessloven § 82. Spesialenheten la til grunn at det må kunne forventes at studenter som har gått to år på politihøgskolen har kjennskap til grunnleggende straffeprosess slik som plikten til å skrive ransakingsrapport. Spesialenheten henla saken mot C i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 da hans opptreden kunne kritiseres, men ikke ble vurdert å være kvalifisert klanderverdig. Saken ble sendt til politidistriktet for vurdering av om opplæring og oppfølging av studenter i praksis/studenter i vikariater er god nok.
Sak nr. 46. Ref. nr.11291440
Privat forhold til fornærmet i straffesak
Romerike politidistrikt
En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for flere forhold, og ett av forholdene ga grunnlag for å sende saken til administrativ vurdering i politidistriktet. A hadde en sønn med C og ved to anledninger anmeldte C ham for skremmende og plagsom adferd. B var etterforsker på den første saken som ble henlagt i mai 2009. Den andre saken ble anmeldt i februar 2010. B hadde ikke ansvar for etterforskingen, men gjennomførte ett utdypende avhør av C etter ordre fra påtaleansvarlig på saken. Avhøret ble gjennomført i mars 2010, og før dette hadde de hatt noe privat kontakt på facebook. I en tremåneders periode fra ca april til ca juli hadde de et forhold – de var ikke samboere, men møttes jevnlig. B forklarte i avhør at han ikke gjennomførte etterforsking mot A mens han hadde et forhold til C. B orienterte ikke overordnede om forholdet til C.
Saken reiser spørsmål om habilitet og upartiskhet. Som polititjenestemann er B undergitt habilitetsreglene i straffeprosessloven og politiinstruksen. Videre har han rapporteringsplikt til overordnede. Spesialenheten la til grunn at forholdet mellom B og C først ble innledet etter avhøret i mars 2010. B var utvilsomt inhabil i enhver straffesak som involverte C fra det tidspunkt de innledet et forhold. B hadde over tid hatt tjenestelige oppdrag relatert til det konfliktfylte forholdet mellom A og C. Spesialenheten mente at B burde ha informert overordnede om at han hadde innledet et forhold til C. Spesialenheten mente også at han burde ha stilt spørsmål ved sin egen habilitet da han avhørte C i mars 2010 fordi de på dette tidspunktet hadde startet med private samtaler/vennesamtaler på facebook. Spesialenheten viste også til at selv om han ikke hadde flere oppgaver i straffesaken mot A, var saken ikke endelig avgjort da han innledet et forhold til C.
Under henvisning til rettspraksis for lignende forhold, ble saken mot B henlagt i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. Det ble ved vurderingen lagt vekt på at B ikke hadde hovedansvar for etterforsking av den siste straffesaken mot A, og at avhøret han foretok i den saken kun var et tilleggsavhør gjennomført etter ordre fra påtaleansvarlig. Saken ble imidlertid sendt til administrativ vurdering.
Sak nr.47. Ref. nr 11568427
Forelegg for maktbruk
Hedmark politidistrikt
En politipatrulje stanset en bil som var målt til å kjøre over fartsgrensen. En av polititjenestepersonene skrev ut et forelegg til sjåføren. Mens han drev med dette, kom en av passasjerene (A) ut av bilen og ropte og skrek. A fikk beskjed om ikke å blande seg inn og at han ville bli anmeldt om han ikke fulgte pålegget. A ga seg ikke. Den andre tjenestepersonen (B) har forklart at han ble mektig irritert på As oppførsel og at han tok tak i armen hans for å geleide han vekk. A strittet i mot, men kom ikke med fysiske utfall mot B. A fortsatte å komme med usakligheter mot tjenestemennene, selv om B ba han om å være stille. B presset da A opp mot bagasjerommet på bilen, hvor han med åpen hånd slo til A i ansiktet. Han tok sin høyre hånd opp under haka til A og strammet litt opp mot strupehodet/stemmebåndet. A roet seg ned og satte seg inn i bilen.
Spesialenheten har utferdiget et forelegg mot B for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd. Forelegget er vedtatt. Saken er også sendt til administrativ vurdering.
Sak nr. 48. Ref. nr. 10248205
Ulovlig pågripelse og frihetsberøvelse
Agder politidistrikt
En person (A) anmeldte flere polititjenestemenn i Agder politidistrikt for at han ble ulovlig pågrepet og satt i arrest i mai 2009. Spesialenheten mottok anmeldelse 10. januar 2011. A var fører av en fritidsbåt som forulykket slik at passasjerene falt i vannet og en av disse døde under forsøk på å komme i land. Etter å ha deltatt i søket etter den forulykkede og vært på sykehuset for helsesjekk og blodprøvetaking, ville politiet transportere A til politistasjonen for avhør. A var villig til å la seg avhøre, men ønsket å vente til dagen etter fordi han ville være sammen med egen og avdødes familie. Advokat ble kontaktet fra sykehuset, og han fikk opplyst fra politiet at A var siktet for uaktsom navigering. Advokaten opplyste at dette ikke ga grunnlag for pågripelse, men politiet transporterte likevel A til politistasjonen og satte han i arrest. A ble pågrepet kl. 15.30, innsatt i arresten kl. 16.48 og løslatt kl. 21.27. Avhør av A ble påbegynt i løpet av perioden han satt i arresten.
Etterforskingen etterlot usikkerhet om det rettslige grunnlaget for avgjørelsen om å pågripe og fengsle A da det først over en uke etter pågripelsen forelå et formelt siktelsesdokument. Siktelsen da gjaldt uaktsomt drap, mens A har forklart at han kun fikk fortalt at han var siktet for uaktsom navigering og det samme har en politiadvokat uttalt til lokalavisene dagen etter pågripelsen. Saken ble henlagt i forhold til jourhavende jurist da kravet om forsett i forhold til straffelovens bestemmelser om ulovlig frihetsberøvelse ikke ble ansett oppfylt. For polititjenestemennene som hadde gjennomført pågripelsen ble det ikke ansett å være grunnlag for straffansvar og saken ble henlagt også for disse.
Saken ble imidlertid sendt til administrativ vurdering på grunn av manglende rapporter i saken. Det var ikke sikret notoritet om beslutningen om å pågripe og fengsle A, verken i en pågripelsesbeslutning eller rapport om pågrepet person. Arrestjournalen og politiets oppdragslogg sier ikke noe om mistankegrunnlaget for inngrepet og heller ikke hvem som traff beslutningen.
Sak nr. 49. Ref. nr. 11190204
Opptreden i familieforhold
Oslo politidistrikt
Spesialenheten mottok en anmeldelse fra en ansatt i en butikk (A) og hans arbeidsgiver. En person (B) hadde blitt tatt inn på et bakrom i butikken av A fordi hun ble gjenkjent som mistenkt for tidligere naskerier. B ble sluppet ut og kom etter kort tid tilbake til butikken med sin søster (C) som er ansatt i politiet. Det fremgår av videoovervåkingsbilder at de to søstrene snakker i flere minutter mot A som da betjente kassen hvor det var kø av kunder. A forklarte at C sa hun var politi og at han måtte bli med til avhør i tillegg til at han ble skjelt ut. Andre vitner forklarte at C snakket høylydt og opphisset, men ingen har oppfattet C som politi.
Spesialenheten la til grunn at C handlet utenfor tjeneste da kom til butikken med sin søster (Spesialenheten hadde fått utvidet etterforskingsmandat fra riksadvokaten). Saken ble vurdert i forhold til om C hadde misbrukt sin politistilling i situasjonen (straffeloven § 124), om hun hadde opptrådt uverdig utenfor tjenesten (straffeloven § 325 nr. 5) og i forhold til straffeloven § 390a om skremmende, plagsom eller hensynsløs adferd.
Da det var tvil om C nevnte sin stilling og også bevistvil om hvilke skjellsord hun brukte, ble saken henlagt etter bevisets stilling. Saken ble imidlertid ansett å være egnet til administrativ vurdering og sendt politidistriktets ledelse.
Sak nr. 50. Ref. nr. 11704903
Maktbruk under innsettelse i arresten
Oslo politidistrikt
En polititjenesteperson skulle sammen med en arrestforvarer sette en person på glattcelle. Arrestanten var kranglete fordi han ønsket en røyk før han ble satt på cellen. Da polititjenestepersonen oppfattet at arrestanten gjorde et utfall mot dem med det ene beinet, reagerte han med å slå med den ene hånden mot arrestantens skulder. Deretter holdt han et grep med høyre arm om halsen på arrestanten og holdt han nede på gulvet, deretter satte han kneet over hodet på arrestanten for å holde han nede.
Spesialenheten har utferdiget forelegg for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd og § 325 nr. 1. Forelegget er ikke vedtatt og saken er sendt retten for beramming av hovedforhandling. Saken er også sendt politidistriktet til administrativ vurdering.
Sak nr. 51. Ref nr. 10167678
Etterforsking av sak som gjelder anklage om mishandling i familieforhold – politiets objektivitetsplikt
Asker og Bærum politidistrikt
En advokat innga på vegne av sin klient (A) anmeldelse til Spesialenheten mot en politiadvokat (B) og en etterforsker (C). A, som i februar 2009 ble anmeldt av sin tidligere samboer (D) for mishandling i familieforhold og som i sammenheng med det var varetektsfengslet fra 19. februar til 17. mars, anførte at politiets etterforsking av straffesaken mot ham er et særdeles grovt brudd på politiets objektivitetsplikt.
A ble blant annet tiltalt for overtredelse av straffeloven § 219. Under hovedforhandlingen la aktor ned påstand om domfellelse for to tilfeller av skremmende/hensynsløs atferd og enkeltstående legemskrenkelser. Domstolen ga i dommen blant annet uttrykk for at det var vanskelig å feste lit til fornærmedes forklaringer.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken blant annet til at det i saker om vold i familieforhold ofte er påstand mot påstand og at spørsmålet om hvilken troverdighet som kan legges til de enkeltes forklaringer da vil være et sentralt spørsmål under etterforskingen. Forklaringene A og D ga til politiet var svært ulike. A påberopte seg i avhør hos politiet vitner som kunne underbygge hans forklaring og viste til meldinger og lydfiler på sin egen telefon. Han viste også til en hendelse der han hadde tatt kontakt med politiet og bedt om bistand til å fjerne D. Det var i forhold til sakens karakter og utfall etter Spesialenhetens vurdering klart at As opplysninger skulle ha vært mer inngående fulgt opp.
Spesialenheten mente at blant annet innholdet i meldingene og lydfiler ga politiet grunn til å ha en mer kritisk tilnærming til D. D burde under etterforskingen ha vært konfrontert med forklaringen fra A og innholdet i meldinger. Politiet burde også ha undersøkt nærmere enkelte forhold knyttet til en opplysning om at D tidligere hadde anmeldt A for voldtekt.
Politiet forsøkte ikke å oppta forklaring fra en psykolog som kjente både A og D. Om politiets rapport fra analyse av materialet på As mobiltelefon bemerket Spesialenheten at analysen ikke er av en slik kvalitet som sakens alvor gir oppfordring til.
Spesialenheten var noe kritisk til sakens framdrift i den tid A satt varetektsfengslet. Det var i denne perioden gjennomført 4 avhør og det synes alle omstendigheter tatt i betraktning i ettertid klart at A ble sittende for lenge i varetekt.
Spesialenhetens samlede vurdering var at politiet ikke hadde viet forhold som kunne opplyse saken til As gunst tilstrekkelig oppmerksomhet og at etterforskingen derved synes å ha vært mangelfull. Enheten kom allikevel ikke til at B eller C kunne bebreides i en slik grad at det var grunnlag for å reagere med straff for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Saken ble for B og C henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Da saken ble ansett å være egnet for erfaringslæring, ble den av Spesialenheten sendt politidistriktet for administrativ gjennomgang.
A klaget over Spesialenhetens henleggelse til Riksadvokaten. Riksadvokaten fant etter å ha gjennomgått saken ikke grunn til å omgjøre henleggelsen. Riksadvokaten viste til enhetens avgjørelse og vurderinger som en i det vesentlige sluttet seg til.
Sak nr. 52. Ref nr. 10168101
Frist for fremstilling for tingretten for varetektsfengsling, jf straffeprosessloven § 183, og oppnevning av forsvarer, jf straffeprosessloven § 98
Nordre Buskerud politidistrikt
Spesialenheten besluttet på bakgrunn av et oppslag i en dagsavis med overskriften ”90 timer på glattcelle for 1 gram hasj” å iverksette undersøkelser omkring politiets behandling av den aktuelle saken.
A ble lørdag 25. september kl. 23.25 pågrepet av tjenestemenn fra Søndre Buskerud politidistrikt etter at det ved ransaking grunnet mistanke om bruk av narkotika ble funnet 1 gram hasj i As jakkelomme. Da politiet ved samme anledning ransaket As mobiltelefon fant de bilder av mer enn 500 gjenstander som A forklarte at han ønsket å selge. Ved etterfølgende ransaking av As bolig ble det funnet brukerutstyr for narkotika og flere gjenstander som ble vurdert å kunne være gods som var savnet etter grove tyverier i Nordre Buskerud politidistrikt.
På bakgrunn av funnet av det som ble antatt å være stjålne gjenstander i As bolig, rettet Søndre Buskerud politidistrikt henvendelse til Nordre Buskerud med spørsmål om de ønsket å overta ansvaret for videre etterforsking i forhold til A. En politiadvokat i Nordre Buskerud politidistrikt (B) traff søndag 26. september kl. 10.38 muntlig beslutning om pågripelse av A. En annen politiadvokat (C) opprettholdt mandag 27. september beslutningen.
A ble innsatt i arrest ved Hønefoss politistasjon 26. september kl. 14.00. Mandag 27. september kl. 15.15 oppnevnte politiadvokat D forsvarer for A. I oppnevnelsesbrevet er angitt at A ble pågrepet av politiet mandag 27. september kl. 01.00.
A ble mens han satt i arrest avhørt av politiet to ganger. Avhørene ble gjennomført tirsdag 28. september og onsdag 29. september. A ble onsdag 29. september kl. 15.09 løslatt etter ordre fra politiadvokat D.
Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til regelen i straffeprosessloven § 183. Dersom påtalemyndigheten vil beholde en pågrepet skal han snarest mulig og senest innen den tredje dagen framstilles for varetekt. Fra A ble pågrepet av Søndre Buskerud politidistrikt lørdag 25. september kl. 23.25 gikk det ca 89 timer, dvs. nærmere 4 døgn.
Fristen i regelen i straffeprosessloven § 183 er absolutt, og løper uavhengig av om det er virkedag, helgedag eller høytidsdag. Da A ble pågrepet lørdag 25. september skulle han senest på den tredje dagen etter det ha vært framstilt for retten for varetektsfengsling, dvs. senest i løpet av tirsdag 28. september. Fristen blir ikke avbrutt ved at en frihetsberøvet person overføres fra ett politidistrikt til et annet og at det i politidistriktet som overtar ham treffes ny beslutning om pågripelse.
Spesialenheten la i sin vurdering av saken til grunn at politiadvokat D ikke hadde inngående kjennskap til den del av frihetsberøvelsen som var utholdt i Søndre Buskerud politidistrikt. Det var ikke holdepunkter for at D forsettelig hadde unnlatt å overholde regelen i straffeprosessloven § 183. Selv om D kunne kritiseres for ikke å ha satt seg godt nok inn i saken, ble det ikke vurdert å være grunn for så sterke bebreidelser at det var grunnlag for å reagere med straff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten, jf straffeloven § 325 første ledd nr. 1.
Saken ble oversendt Nordre Buskerud politidistriktet for administrativ gjennomgang.
Sak nr. 53. Ref. nr. 10248261
Skade hos innbragt – brudd i fot – kunne muligvis skyldes maktbruk i arresten. Selv om den innbragte var bragt til legevakten og hadde varslet at han ville anmelde politiet, var bildeopptak fra arresten ikke sikret
Hedmark politidistrikt
En politipatrulje ble tilkalt til et serveringssted der en person (A) på grunn av beruselse mv. var tatt hånd om av vakter. På bakgrunn av vitneforklaringer og egne observasjoner besluttet patruljen å bringe A inn til politiarresten. Ved ankomst til arresten ca. kl. 23.30 ble A løst fra håndjern og gitt mulighet til å ringe advokat. Etter at A hadde snakket med advokaten anførte han at han på grunn av praktiske behov knyttet til egen næringsvirksomhet ikke kunne sitte i arrest. To tjenestemenn (B og C) geleidet ham allikevel til en celle. Ved celledøren satte A seg til motverge. Da A inne på cellen ble forsøkt lagt i gulvet, falt B over A. A hadde kraftige sko med høy lisseføring som politiet ønsket å ta av ham. Da A sparket var dette svært vanskelig og ytterligere en polititjenesteperson (D) måtte bistå.
Ca. kl. 01.10 klaget A over smerter i et ben. Han ble da transportert av politiet til legevakt. Etter ankomst til legevakten valgte politiet å avslutte frihetsberøvelsen av A og løslot ham. Legevakten konstaterte neste formiddag at A hadde et brudd i ankelen. A anmeldte av den grunn senere politiet for ulovlig maktbruk.
Spesialenheten etterforsket hendelsen. A forklarte at han ofte blir kranglete når han er beruset og at det derfor nok medfører riktighet at han motsatte seg å bli ført inn på cella. A kunne for øvrig ikke selv huske noe fra hendelsen. Selv om det ble ansett sannsynlig at A hadde kommet til skade i sammenheng med bruk av makt mot ham inne på cella, ble maktbruken av Spesialenheten ikke vurdert å være straffbar. Det var i situasjonen utvilsomt nødvendig å bruke makt mot A og det var ikke holdepunkter for å konkludere med at maktbruken var uforsvarlig eller uforholdsmessig.
Det var kameraovervåkning av de aktuelle arrestlokalene. Opptak av den aktuelle hendelsen var imidlertid ikke sikret. Siden politiet transporterte A til legevakten, og det var en mulighet for at den aktuelle skaden hadde oppstått i arresten, og A i tillegg hadde gitt uttrykk for at han ville anmelde politiet, skulle opptak ha vært sikret før det i henhold til gjeldende sletterutiner ble slettet etter 48 timer, jf Politidirektoratets rundskriv 2006/014 pkt. 2.3. Da det ikke var holdepunkter for at politiet bevisst hadde unnlatt å sikre opptaket, ble forholdet ikke vurdert å kunne lede til straffansvar. Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå unnlatelsen av å sikre videoopptaket administrativt.
A klaget over Spesialenhetens henleggelse til Riksadvokaten. Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen. Riksadvokatens vurdering var at det på bakgrunn av sakens opplysninger heller ikke kunne utelukkes at ankelbruddet var en følge av hendelser A hadde tatt del i før han ble innbragt av politiet. Riksadvokaten påpekte i likhet med Spesialenheten at det var uheldig at videoopptaket fra cellen ikke var sikret.
Sak nr. 54. Ref nr. 10167873
Operasjonsleders uttalelser til media
Telemark politidistrikt
En person (A) anmeldte ansatte i politiet i sammenheng med politiets etterforsking av en ulykke med et motorkjøretøy. Ulykken fant sted på en privat adresse. A ble etter den aktuelle ulykken tiltalt for å ha drukket alkohol etter at ulykken inntraff, jf vegtrafikkloven § 31, fjerde ledd, jf § 22 annet ledd. Han ble ved behandling av saken i tingretten frifunnet. As anmeldelse av politiet knyttet seg til flere sider av politiets arbeid med saken. Politiets utlevering av informasjon til lokalpressen og mulig brudd på taushetsplikt var særlig framhevet.
I et oppslag i lokalavisen med overskrift ”Pappa fyllekjørte – ….. sønn skadet”, var følgende utsagn fra en operasjonsleder (B) gjengitt: ”Dette er forkastelig. Om det blir straffeutmåling her, vil bruken av alkohol mens man er på et kjøretøy samme med et barn virke skjerpende.”
B uttalte seg kort tid etter at politiet hadde vært på åstedet for ulykken til flere medier om saken. I sin kontakt med media ga B opplysninger om når og hvor ulykken hadde skjedd ved å oppgi tidspunkt, sted og gatenavn. Han ga videre opplysninger om hendelsesforløp, at det var mistanke om påvirkning og hvor de impliserte kom fra (by). B forklarte i avhør hos Spesialenheten at han nok ikke hadde uttalt seg så kategorisk om hendelsen som det avisoppslaget kunne gi inntrykk av, men at han hadde snakket noe ”løst” om hendelsen med journalisten.
B hadde i henhold til instruks i politidistriktet adgang til å uttale seg til pressen. Spørsmålet Spesialenheten skulle ta stilling til var om uttalelsene i saken innebar at det var gitt opplysninger i strid med lovbestemt taushetsplikt eller om Bs opptreden for øvrig var så klanderverdig at det var utvist grov uforstand i tjenesten.
Av Riksadvokatens rundskriv om informasjon til allmennheten om straffesaker, rundskriv 2291/80 av 12. februar 1981, kapittel IV pkt. 3 og pkt. 5 følger: (3) ”Meddelelser og opplysninger til offentligheten må være strengt refererende og gitt i en nøktern form uten vurderende kommentarer.” (5) Det må vises særlig varsomhet med opplysninger om og innholdet i anmeldelser, før disse er vurdert og nærmere undersøkt og prøvet”.
Spesialenhetens vurdering var at B burde ha vært noe mindre detaljert i sin redegjørelse til media om hendelsen. Angivelse av sted, implisertes alder og lokale tilknytning innbar at de involverte langt på vei ble identifisert i forhold til personer i lokalmiljøet. At B hadde snakket ”løst” med media om saken ble ikke vurdert å være i samsvar med Riksadvokatens retningslinjer. Selv om Bs kontakt med media ble vurdert å ha vært noe uheldig og ikke i samsvar med sentrale retningslinjer, ble hans opptreden ikke vurdert å være så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar.
Saken ble vurdert å være egnet for læring og ble derfor sendt til administrativ vurdering i politidistriktet.
Sak nr. 55. Ref nr. 10167640
Oppbevaring av våpen
Rogaland politidistrikt
Politimesteren i Rogaland varslet i mars 2011 Spesialenheten om at det var funnet tre våpen på et kontor ved en politistasjon. Kontoret våpnene ble funnet på var ikke mulig å låse, men er innenfor stasjonens indre sone. To pistoler ble antatt å være innlevert til politiet i sammenheng med våpenamnestiet i 2008. Det tredje våpenet, som var en tåregassrevolver, ble med bakgrunn i dokumentasjon som fulgte våpenet, antatt å være beslaglagt i 1983.
Spesialenheten iverksatte etterforsking omkring funnet av våpnene. En polititjenesteperson (A) forklarte at han fikk overlevert de to pistolene fra en kollega som skulle slutte i sin stiling. Da han mottok dem, låste han dem ned i en skrivebordsskuff. A ønsket å foreta nærmere undersøkelser omkring våpnene, men rakk ikke å gjøre det før han gikk over i ny stilling i et annet politidistrikt. Våpnene ble liggende igjen i skuffen. Historikken for tåregassvåpenet ble ikke fullt ut klarlagt. Det var flere mulige forklaringer på hvordan våpenet hadde kommet i politiets besittelse.
Spørsmålet spesialenheten skulle ta stilling til var om behandlingen og oppbevaringen av de aktuelle våpnene kunne lede til straffansvar for enkeltpersoner eller foretaket. Spørsmålet om mulig straffansvar ble vurdert i forhold til bestemmelser i straffeloven kap. 33. Selv om unnlatelsen av å besørge forsvarlig oppbevaring av våpnene fremsto som et klart brudd på gjeldende retningslinjer og instrukser vek Spesialenheten tilbake for å karakterisere de implisertes opptreden som kvalifisert klanderverdig. Saken ble for 4 personer henlagt i forhold til straffeloven 325 første ledd nr. 1 fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Spesialenheten ga uttrykk for at det må kunne forventes at det i politiet ikke hersker usikkerhet med hensyn til hvordan en skal behandle og oppbevare våpen. Relevant instruksverk må være kjent for personer som har en rolle i slike saker. Politidistriktet ble bedt om å vurdere om eksisterende rutiner for registrering og oppbevaring av innleverte våpen er gode nok.
Sak nr. 56. Ref. nr. 10167961
Ransaking hos siktedes mor skulle etter omstendighetene ha vært vurdert å være ransaking hos tredjemann, jf straffeprosessloven § 192 annet ledd nr. 3. Uttalelser fra riksadvokaten om skillet mellom kompetanseregler og gjennomføringsregler
Telemark politidistrikt
En person (A) anmeldte politiet i Telemark og i Oslo for ved skremmende og plagsom opptreden å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Bevæpnede tjenestemenn fra Oslo politidistrikt gjennomførte med bakgrunn i anmodning fra Telemark politidistrikt en ransaking av As bolig. Politiets formål med ransakingen var å pågripe As sønn (B), som var siktet for grovt tyveri. A var av politiet informert om at de hadde mottatt tips om at B kunne oppholde seg hos henne. At politiet kunne ha mottatt et slikt tips var A tvilende til. Det var i følge A mer enn tre år siden B hadde tilhold hos henne. A oppga at politiet under ransakingen kom med hjelmer, skjold og våpen og at det hadde vært en sjokkartet opplevelse.
Politiet i Telemark etterforsket et våpentyveri, som B sammen med flere andre var mistenkt for å være delaktig i. En politijurist (C) traff 1. september 2010 beslutning om ransaking hos B gjeldende fra 3. september 2010. En annen politijurist (D) traff 7. september ny beslutning om ransaking på Bs adresse. I ransakingsbeslutningen er skrevet at det kan ransakes i andre rom som B disponerer. Telemark politidistrikt ba Oslo politidistrikt om bistand til å pågripe B hjemme hos A. Av Telemark politidistrikts oppdragslogg gikk fram at jourhavende jurist i Telemark (E) ga tillatelse til å ta seg inn i boligen med makt. Det er i loggen fra Telemark ingen informasjon om hvilke opplysninger politiet hadde om B s mulige tilhold hos A. I Oslo politidistrikt er notert; ”kilder sier at de befinner seg hos A”.
Ansatte i Telemark politidistrikt oppga til Spesialenheten at de hadde mottatt opplysninger fra en tjenestemann i Vestfold politidistrikt (F) om at B kunne befinne seg hos A. F forklarte at han ca. ett og et halvt år forut for den aktuelle situasjonen deltok i etterforskingen av en sak mot B og at B da delvis bodde hos A. Da Telemark politidistrikt tok kontakt med ham og oppga at de ikke kunne finne B, oppga han derfor As adresse.
Spesialenheten fant det tvilsomt om Ds beslutning ga grunnlag for å ransake hos A. Ransakingen ble vurdert å være ransaking hos tredje person som krever egen beslutning etter straffeprosessloven § 192 annet ledd nr. 3. Selv om det ble vurdert å være handlet utenfor rammen av ransakingsbeslutningen ble det ikke vurdert å være grunnlag for straffansvar. Saken ble sendt til administrativ vurdering.
Spesialenheten henla for E saken i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 etter bevisets stilling. Det ble blant annet anført at det var uklart om E nærmere hadde vurdert om politiet hadde hjemmel til å foreta ransaking hos A. E klaget over Spesialenhetens valg av henleggelsesgrunn til Riksadvokaten. I klagen viste E til at Spesialenheten i sin vurdering av hennes forhold hadde lagt til grunn feil faktum og at hun ikke var involvert i beslutningen om å foreta ransaking i Oslo. Hun var kun forelagt saken med spørsmål om politidistriktets ansvar for materielle skader. Riksadvokaten viste til at kompetansereglene – som angir forutsetningene for å treffe en gyldig ransakingsbeslutning – må holdes fra bestemmelser om gjennomføring av ransakingen. Gjennomføringsreglene er rene pliktnormer. Adgangen til å forsere en dør er regulert i straffeprosessloven § 200 annet ledd tredje punktum; ”Om nødvendig kan det åpnes adgang med makt”. Videre skriver Riksadvokaten: ”Bestemmelsen er en gjennomføringsnorm, og straffeprosessloven § 199 første ledd første punktum fastsetter at ”ransakingen settes i verk av politiet”. Sett i sammenheng må §§ 199 og 200 forstås slik at det hører under politiets tjenestemenn å ta stilling til om det er adgang til å bruke makt for å ta seg inn gjennom en dør. Det ligger nærmest i sakens natur at den – rett nok rettslig normstyrte – vurderingen av om maktbruk er nødvendig, er av en utpreget operativ, politifaglig karakter.
Etter Riksadvokatens vurdering knyttet spørsmålene som var forelagt E seg til gjennomføringen av ransakingen og Es plikter til å foreta undersøkelser var da etter Riksadvokatens vurdering avgrenset til å bringe klarhet i omstendigheter av direkte betydning for det vurderingstema henvendelsen gjaldt – om maktbruk var nødvendig i den aktuelle sitasjonen. Henleggelsesgrunnen ble for E endret til intet straffbart forhold anses bevist. Riksadvokaten bemerket at en henvendelse om maktbruk etter straffeprosessloven § 200 fra en av politiets tjenestemenn til jourhavende politijurist, etter omstendighetene [allikevel] kan være slik at den må forstås slik at det (også) reises spørsmål om å revurdere selve ransakingsbeslutningen.
Sak nr. 57. Ref. nr. 11604481
Maktbruk mot person som ikke etterkommer pålegg om å ta av seg yttertøy i arresten
Oslo politidistrikt
En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for ulovlig bruk av makt. A ble pågrepet av politiet og transportert til arresten. Etter å ha vært registrert i arrestmottaket ble han fulgt opp til en celle av to tjenestepersoner. Utenfor celle ble han bedt om å ta av seg skoene, hvilket han gjorde. Deretter ble han bedt om å ta av seg jakka, hvilket han motsatte seg fordi han syntes det var kaldt. Den ene tjenestepersonen sa da at han ikke kunne beholde jakka fordi det var en snor i den. A nektet imidlertid fortsatt å ta av seg jakken. B ble da tilkalt. A ble tatt tak i av B og en av de andre tjenestepersonene og presset ned mot gulvet. Mens de lå nede på gulvet presset B As høyre arm over i en unaturlig stilling med den følge at det oppstod brudd i overarmen.
Spesialenheten opptok forklaringer fra alle som var involvert eller til stede ved den aktuelle hendelsen. Politidistriktet hadde også sikret bildeopptak som viser den aktuelle maktbruken.
A var pågrepet og brakt inn til arresten med bakgrunn i at han hadde mottatt endelig avslag på søknad om politisk asyl. Han var ikke mistenkt for å ha begått noen straffbar handling. Han hadde forholdt seg rolig fra han ble pågrepet og fram til han inne på celle ble bedt om å ta av seg jakka. Til tross for at han gjentatte ganger var bedt om det, nektet han å ta av seg jakka. Spesialenhetens vurdering var at beslutningen om å bruke noe makt i et forsøk på å ta av ham jakken var berettiget. Spørsmålet var således om maktbruken i situasjonen gikk lengre enn det som var nødvendig.
Spesialenhetens vurdering var at tjenestepersonene hadde nødvendig kontroll på A etter at han var lagt på magen ned på gulvet. Det var etter dette unødvendig og uforsvarlig av B å bruke omfattende kraft mot As høyre arm. Sett hen til Bs fysiske styrke og den kraft han la til måtte han ha innsett muligheten av at skade kunne oppstå.
B ble av Spesialenheten gitt et forelegg for overtredelse av straffeloven § 228 første og annet ledd første straffalternativ og straffeloven § 325 først ledd nr. 1. Forelegget er ikke vedtatt og hovedforhandling er berammet i 2012.
Spesialenhetens vurdering var at saken også burde gjennomgås administrativt av politidistriktet.