Saker sendt til administrativ vurdering 2014

Sak nr. 1.  Ref. nr. 155/13-123                    

Dødsfall i arrest/  varsling til pårørende 

Rogaland politidistrikt

En polititjenesteperson ble anmeldt for å ha utvist grov uforstand i tjenesten i sammenheng med varsling etter et dødsfall i arresten. Det ble i anmeldelsen vist til at politiet hadde lagt ut melding om dødsfallet på Twitter og gitt detaljert informasjon til pressen før pårørende var varslet. Anmelder viste til at han om ettermiddagen ble varslet av politiet om at hans far var satt i drukkenskapsarrest og at han ville bli tatt vare på. Ca. 6 timer etter at han ble varslet, leste anmelder en artikkel på nettet hvor det gikk fram at en mann innbragt for beruselse på samme alder som hans far var funnet livløs i arresten. Anmelder fant det helt uforståelig at politiet i denne situasjonen varslet pressen før pårørende, særlig sett hen til at politiet allerede tidligere på dagen hadde vært i kontakt med ham om farens situasjon. Anmelder anså det svært klanderverdig at informasjonen til media var så detaljert at de etterlatte lett kunne identifisere avdøde. Den anmeldte polititjenestepersonen forklarte at det var operasjonssentralen som hadde lagt ut en melding på Twitter om at en person var funnet livløs i arresten. Meldingen som ble lagt ut hadde følgende innhold: «Det har vært et dødsfall i arresten i X. Det kommer en pressemelding til medieaktører om kort tid». Meldingen medførte interesse fra flere nyhetsmedier.

Det er på det rene at det gikk flere timer fra pressen ble varslet til politiet i henhold til gjeldende rutiner formelt varslet pårørende. Det var etter Spesialenhetens vurdering uheldig og kritikkverdig at politiet gikk ut med detaljerte opplysninger om hendelsen i pressen før man hadde forsikret seg om at pårørende, som man allerede hadde vært i kontakt med om innbringelsen, var varslet om dødsfallet. Det var i situasjonen ikke grunner som tilsa at offentligheten burde informeres før pårørende.

Selv om det var grunn til å kritisere politiets framgangsmåte, ble det ikke ansett å være grunnlag for straffansvar. Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Politimesteren ble bedt om å følge opp hendelsen administrativt.

Sak nr. 2.  Ref. nr. 892/12-123        

Bruk av håndjern på person som er innsatt i arrest

 

Rogaland politidistrikt

A anmeldte i en e-post til Spesialenheten politiet for flere forhold i sammenheng med at han var innbragt av politiet og satt i arrest. Ett av forholdene han tok opp var at han under oppholdet i arresten var innelåst på celle i flere timer mens han var påført håndjern festet bak på ryggen. A viste til legeerklæring hvor det gikk fram at han som følge av politiets behandling av ham hadde tydelige merker på håndleddene og forbigående noe nedsatt følelse i fingrene. Han ble 100 % sykemeldt i en uke.  

A ble innbrakt av politiet etter at han nektet å etterkomme pålegg om å fjerne seg. A blandet seg inn da politiet skulle pågripe hans kamerat utenfor et utested. Selv om A fikk gjentatte pålegg om å fjerne seg forble han på samme sted, knyttet nevene, pustet tungt og stirret polititjenestepersonene i øynene. Da en polititjenesteperson forsøkte å geleide ham vekk, brølte han gjentatte ganger: ”Du skyver faen ikke meg”. Da flere tjenestepersoner grep tak i ham kom han med fornærmelige uttalelser.

Polititjenestepersonen (B) som satte A inn på celle forklarte til Spesialenheten at A også i cellegangen hadde en utagerende opptreden og at det derfor ikke ble ansett som trygt å ta av ham håndjernene. Det ble ansett nødvendig å ha ham sittende med håndjern på til han hadde roet seg. A var tidligere dømt for vold mot politiet. Han hadde ved en anledning skallet til en politimann og ved en annen anledning sparket en politimann i magen.

Godkjenning til å sette A på celle med håndjern på ble gitt av vaktleder (C), som selv var tilstede i arresten da A ble innsatt.  I følge C var A stor og kraftig og hadde en opptreden som gjorde at de oppfattet ham som ”en tikkende bombe”. Grunnen til at de valgte å beholde håndjernene på etter at A var satt inn på celle var at de fryktet for vold og at potensialet for skade ble vurdert som betydelig.

Etter ca 3 ½ time gikk C selv inn til A i arresten og tok av ham håndjernene. Cs oppfatning var at A ikke hadde hovnet opp ved håndleddene. Han ga i følge C heller ikke uttrykk for smerter. A forklarte til Spesialenheten at han på dette tidspunktet hadde store smerter.  

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at de konkrete vilkår for bruk av håndjern følger av politiinstruksen § 3-2, tredje ledd. Her fremgår blant annet at håndjern kan brukes mot person som under pågripelse truer med eller gjør seg skyldig i vold, eller forholdene gir grunn til å frykte at vedkommende vil utøve vold eller flykte.  Bestemmelsen inneholder ingen egen regulering av håndjerns bruk i arrest og det er i juridisk teori (Tor-Geir Myhrer: ”Bastet og Bundet”, Universitetsforlaget 2012, s.35 ), lagt til grunn at person som sitter i arrest må anses å være under pågripelse og at det unntaksvis kan være behov for å bruke håndjern der.

For at bruk av håndjern skal være rettmessig er det ikke tilstrekkelig å ta stilling til om de konkrete grunnvilkårene i politiinstruksen § 3-2 tredje ledd er oppfylt. Det må også tas stilling til om den konkrete bruken er nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig, jf. politiloven § 6.

Spesialenheten påpekte i sin vurdering av saken at vurderingen av om det er nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig å bruke håndjern vil stille seg annerledes for en person som er innelåst på en celle enn for en person i pågripelsesfasen og under transport/forflytning. På  celle er den pågrepne isolert og forhindret fra å utøve vold mot andre enn seg selv.

Spesialenheten var på bakgrunn av etterforskingsresultatet i tvil om bruken av håndjern i celle ved det foreliggende tilfellet kunne anses nødvendig og forsvarlig. Det var uklart om alternative framgangsmåter, som nedleggelse på madrass og frigjøring fra håndjern under deltakelse av flere tjenestemenn var vurdert. I forhold til vilkåret om forsvarlighet ble særlig vist til at håndjernene var festet bak på ryggen og at A var innsatt på celle med håndjernene på i flere timer. Bruken av makt kunne samlet sett anses å ha vært omfattende og hadde til følge at A fikk nedsatt følelse i fingrene og ble sykemeldt.

Selv om det var tvil om nødvendighets og forsvarlighetsvilkåret her hadde vært oppfylt, ble det ikke vurdert å være grunnlag for straffreaksjon mot noen av de involverte tjenestepersonene.

Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå saken administrativt. Det ble i den sammenheng påpekt at det å sette en arrestant på celle med håndjern på er et tiltak som bare vil kunne brukes i unntakssituasjoner og at det ved bruk må stilles strenge krav til dokumentasjon. Det må tydelig framgå hvem som besluttet at håndjern skulle være påført inne på celle, hva som var grunnlaget for beslutningen, hvilke momenter som begrunnet håndjernenes plassering (foran/bak), og hvilke særlige tilsynsrutiner som ble iverksatt for å begrense inngrepets karakter og varighet.

Da forklaringer fra politidistriktets ansatt i saken gav inntrykk av det ikke var høyst uvanlig at personer ble satt på celle med håndjern på, ba Spesialenheten politimesteren vurdere om tiltaket bør være omhandlet i distriktets arrestinstruks eller om det på annet vis burde gis direktiver.

Sak nr. 3.  Ref. nr. 794/13-123

Førerkortbeslag – for sen oversendelse til tingretten for avgjørelse

 

Vestfold politidistrikt

En person (A) anmeldte politiet for klanderverdige forhold i forbindelse med at han ble stanset i en promille-kontroll. Spesialenheten iverksatte etterforsking på bakgrunn av anmeldelsen og innhentet informasjon fra straffesaken mot A. Det fremgikk av saksdokumentene at A skriftlig trakk sitt samtykke til førerkortbeslag 20. september 2013 og saken ikke ble sendt retten før 4. desember 2013. Det følger av vegtrafikkloven § 33 nr. 3 at dersom mistenkte ikke samtykker til beslag, må saken sendes retten innen 3 uker til avgjørelse.

Etterforskingen viste at det ikke var grunnlag for straffansvar for noen enkeltpersoner, men at saken var egnet for administrativ vurdering av rutiner for oppfølging av saker ved saksansvarliges fravær, jf. påtaleinstruksen § 34-7 andre ledd.  Påtalejuristen som var oppført som ansvarlig for saken gikk ut i en sykemelding dagen etter at brevet hvor A trakk sitt samtykke kom inn til politidistriktet. Juristen som skulle følge opp sakene under sykemeldingen, oppfattet ikke at brevet utløste en handleplikt. Dette skyldtes dels at brevet ikke ble markert med rett innhold i den elektroniske oppfølgingen og dels at brevet rakk å bli lagt i posthyllen til juristen som var sykemeldt.

Sak nr. 4.  Ref. nr. 817/13-123

Anmeldelse av politiet for legemskrenkelse og grov uforstand i tjenesten i forbindelse med pågripelse – bruk av slag.

 

Søndre Buskerud politidistrikt

A anmeldte polititjenesteperson B for vold i tjenesten i forbindelse med at han ble pågrepet og innsatt i arrest åtte måneder tidligere. Han viste til at B hadde slått ham og at håndjernene var stramme slik at han fikk merker etter dem. Han klaget også over polititjenesteperson C og anmeldte politiet for ikke å ha sikret videoopptak av hendelsen. A anmeldte senere B og C for å ha løyet i retten om hvem som slo først av ham og B. Han anmeldte også manglende tilsyn i arresten under et annet arrestopphold.

Fra det aktuelle politidistrikt innhentet Spesialenheten dokumenter fra straffesaken som lå til grunn for pågripelsen av A. Saken hadde to vedleggssaker opprettet av C og B som følge av As atferd ifm innbringelsen, hhv trusler og vold mot polititjenesteperson. Spesialenheten innhentet også straffesakene som lå til grunn for den senere pågripelsen og politiets oppdragslogger og arrestjournaler knyttet til hendelsene. Endelig innhentet Spesialenheten politidistriktets instruks for sikring av videoopptak. Siden det av sakens dokumenter fremgikk at A husket svært lite fra pågripelsen foretatt av B og C, fant Spesialenheten det ikke hensiktsmessig å avhøre ham åtte måneder senere. Det ble heller ikke funnet nødvendig å avhøre B og C, da saken ble ansett tilstrekkelig opplyst ved sakens dokumenter.

A ble pågrepet på et utested mistenkt for å ha slått en person slik at vedkommende brakk nesebenet. B og C kjørte A inn til arresten. I bilen fremsatte A en rekke trusler mot C, som satt sammen med A i baksetet. Da C sa at politiet måtte flytte håndjernene bak på As rygg om han ikke roet seg, forsøkte A selv å føre armene bak på ryggen. Han lyktes ikke i dette og ble sittende med håndjernene bak knærne resten av bilturen. Spesialenheten fant at politiet hadde hjemmel for å anvende håndjern i den aktuelle situasjonen, og det var ingen opplysninger som tilsa at disse var stramt påsatt i utgangspunktet. Smertene og merkene A fikk som følge av håndjernene ble funnet å kunne skyldes As egen atferd ved at han selv forsøkte å få armene bak på ryggen.

Inne i garasjen til arresten løsnet B håndjernet fra As venstre hånd, slik at A skulle kunne gå inn. A la seg da ned på ryggen på gulvet og nektet å etterkomme pålegg om å reise seg. B tok da tak i den høyre armen og dro A med seg noen meter inn mot arresten. Spesialenheten fant ikke at dette kunne anses som straffbar maktbruk. Det ble vist til at A på dette tidspunktet hadde motsatt seg innbringelsen, unnlatt å etterkomme pålegg om å reise seg og fremsatt trusler mot B.

A ble igjen bedt om å reise seg, uten at han etterkom pålegget. Han begynte å sparke og slå mot B og C. B bøyde seg ned for å få kontroll på As armer, og A slo da B i ansiktet med knyttet hånd. B fikk en liten blåveis som følge av slaget. B skvatt som følge av slaget og slo A i ansiktet. Ifølge B slo han tilbake uten nærmere omtanke.  Spesialenheten bemerket at polititjenestepersoner ikke bør reagere med slag. Det ble lagt til grunn at situasjonen på stedet ikke var avklart ettersom A lå på gulvet uten håndjern og slo og sparket rundt seg, noe som måtte få betydning for vurderingen av om B hadde opptrådt straffbart. Slaget fra B syntes å være en umiddelbar reaksjon, og Spesialenheten viste til at det i følge rettspraksis skal levnes polititjenestemenn en forholdsvis romslig ramme når en slik handling skal vurderes i ettertid. Bs slag ble ikke ansett å utgjøre en straffbar handling.

Saken ble henlagt for B som intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at A ikke fikk tilstrekkelig tilsyn under oppholdet i arresten. Det ble heller ikke funnet sannsynlig at B og C under hovedforhandling i straffesaken mot A avga forklaringer som avvek fra deres oppfatning av situasjonen. Denne delen av anmeldelsen ble derfor henlagt da det ikke ble funnet rimelig grunn til å undersøke nærmere om det hadde funnet sted et straffbart forhold.

I etterkant av hendelsen i arresten ble det blant annet på bakgrunn av anmodning fra A besluttet at videoopptaket fra arrestgangen skulle sikres. Beslutningen nådde imidlertid ikke frem til vedkommende som skulle gjennomføre sikringen innen fristen på 48 timer, hvilket innebar at opptaket automatisk ble slettet. Spesialenheten fant på bakgrunn av dette grunn til å sende saken til politimesteren for administrativ vurdering av om rutinene for sikring av videoopptak burde bedres.

Sak nr. 5.  Ref.nr. 875/12-123

 Anmodning om Spesialenhetens vurdering av oppbevaring av privatpersons våpen på politistasjon

Telemark politidistrikt

Et politidistrikt oversendte til Spesialenheten et notat med opplysninger om at man ved en politistasjon i distriktet hadde oppbevart private våpen uten samtykke fra politimesteren.

Spesialenheten gjennomførte avhør av polititjenesteperson A som hadde gjort muntlig avtale om oppbevaring av flere titalls håndvåpen for en tidligere polititjenesteperson, B. B var pensjonert og hadde flyttet til et annet politidistrikt. Han skulle på jordomseiling, og ønsket at våpensamlingen ble oppbevart på politistasjonen fremfor i et tomt hus.

Spesialenheten gjennomførte ytterligere tre avhør, samt befaring i våpenrommet på den aktuelle politistasjonen.

A erkjente at han hadde gjort en muntlig avtale om oppbevaring av Bs våpen, og at han ikke hadde bedt om samtykke til dette fra politimesteren. Våpnene var innelåst i våpenskap i kjelleren på politistasjonen, og A mente dette både var trygt og i tråd med praksis ved politistasjonen.

Under henvisning til våpenforskriften § 81 første ledd, mente Spesialenheten at B skulle hatt tillatelse fra politimesteren til å oppbevare sine våpen ved politistasjonen. A hadde formelt sett ikke adgang til å gi en slik tillatelse. Spesialenheten antok at det sentrale hensynet bak vilkårene i våpenforskriften § 81 er å sikre kontroll med at våpen oppbevares forsvarlig, og at bestemmelsen i hovedsak er utformet med tanke på situasjoner der våpen skal oppbevares av andre privatpersoner. Oppbevaring av våpen på et våpenrom ved en politistasjon må kunne sies å tilfredsstille kravene til forsvarlighet. Videre la Spesialenheten til grunn at det ved politistasjonen hadde vært praksis for oppbevaring av våpen for andre polititjenestepersoner og privatpersoner uten politimesterens samtykke.

Spesialenheten mente at A, ved å gi B tillatelse til å oppbevare våpen ved politistasjonen, ikke hadde begått en straffbar overtredelse av våpenforskriften og at handlingen heller ikke kunne lede til straffansvar for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble sendt politimesteren til administrativ vurdering for gjennomgang av det rettslige grunnlaget for den praksis for oppbevaring av våpen som hadde kommet til uttrykk i saken.

 

Sak nr. 6. Ref.nr. 51/14-123

Anmeldelse av politiet for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med lydopptak under innspilling av tv-serie

 

Follo politidistrikt

Et politidistrikt ba Spesialenheten vurdere iverksetting av etterforsking knyttet til politiets opptreden mot en person (A). Vedlagt oversendelsen fra politidistriktet fulgte klage fra A der det blant annet ble stilt spørsmål ved lovligheten av politiets ransaking hos A og medvirkning til publisering av bilde- og lydopptak fra hendelsen i TV-serien nattpatruljen.

Fra det aktuelle politidistriktet mottok Spesialenheten den korresponderende straffesaken mot A, forvaltningssak vedrørende tilbakekall av våpen og klagesaken. Episoden av Nattpatruljen der den aktuelle hendelsen ble fremvist ble innhentet fra produsenten, og fra Politidirektoratet innhentet Spesialenheten avtalen om opptak til dokumentarserien inngått mellom Politidirektoratet og produksjonsselskapet.

Spesialenheten la til grunn at politiet fikk inn melding fra As datter om at A var full og kranglete, knuste møbler og opptrådte truende overfor moren og den yngre søsteren. Da polititjenestepersonene B og C kom til stedet, hadde A gått og lagt seg. I samråd med As kone ble det besluttet å vekke ham for å gjøre ham kjent med at hans atferd hadde skapt utrygghet hos familien. B og C hadde en lengre samtale med A, og før de forlot stedet ble han pålagt å holde sengen. Kort tid etter ringte As datter på ny og fortalte at A hadde stått opp igjen, hadde kranglet med mor og så gått ned i kjelleren hvor han oppbevarte våpen. Patruljen reiste tilbake og besluttet å innbringe A. De fant to uregistrerte våpen, men ikke de fem våpnene A stod registrert med.

Dagen etter ble det gitt muntlig beslutning om ransaking hjemme hos A på grunnlag av mistanke om overtredelse av våpenloven. Ransakingen ble gjennomført og våpen beslaglagt.

Straffesaken mot A ble senere henlagt, og forvaltningssaken ble avsluttet uten at det ble fattet vedtak om tilbakekall av våpenkort.

Spesialenheten fant at det var hjemmel for å beslutte og gjennomføre ransaking hos A. Det var imidlertid ikke skrevet noen rapport om ransakingen, og den muntlige beslutningen om ransaking ble først nedtegnet av politijuristen nærmere 9 måneder etter hendelsen og 8 måneder etter at straffesaken var blitt henlagt. Spesialenheten fant dette klart kritikkverdig, men ikke straffbart. Saken ble sendt til politidistriktet for administrativ vurdering.

Etter gjennomgang av episoden fra Nattpatruljen og avtalen mellom Politidirektoratet og produksjonsselskapet, fant Spesialenheten ikke holdepunkter for at politiet, ved å medvirke til at det ble gjort lydopptak av A, hadde opptrådt straffbart.

Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

 

Sak nr. 7. Ref.nr. 649/13-123

Anførsel om at beslag av førerkort er brukt for å presse en person til å vedta forenklet forelegg.

 

Agder politidistrikt

Person (A) ble stanset av en tjenestemann (B) i en trafikkontroll. B beslagla førerkortet hans på grunn av fartsoverskridelse. Fartsoverskridelsen var målt ved hjelp av speedometeret i B`s bil. Noen timer senere orienterte B om at A kunne fortsette å kjøre motorvogn, og at han i stedet ville få et forenklet forelegg uten tap av førerrett. Et par dager senere fikk A tilbake førerkortet, men nektet å vedta det forenklede forelegget han ble tilbudt. A anmeldte B for å ha brukt beslag av førerkortet som pressmiddel for å få ham til å vedta det forenklede forelegget.

Spesialenheten avhørte A og B, samt jourhavende jurist C. B ble avhørt med status som mistenkt.

I kraft av å være polititjenestemann hadde B formell kompetanse til å ta beslag i førerkortet, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Bestemmelsen pålegger polititjenestemannen å forelegge beslaget snarest mulig for en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten. Etterforskingen viste at B kort tid etter at han hadde tatt beslaget kontaktet jourhavende jurist som muntlig opprettholdt beslaget. Det forelå ingen speedometertest av politiets kjøretøy for å konstatere A`s reelle hastighet, jf. foreliggende instruks om dette. B klarte ikke å innhente ny speedometertest på bilen.

Det var således usikkert hvilken hastighet som kunne bevises, og jourhavende jurist bestemte derfor at A skulle få førerkortet tilbake og tilbys et forenklet forelegg på en lavere hastighet i stedet. A nektet så å vedta det forenklede forelegget han ble tilbudt 2 dager senere.

Spesialenheten fant det ikke bevist at beslag av førerkortet ble benyttet som pressmiddel for å få A til å erkjenne straffansvar. A hadde allerede fått tilbake førerkortet da han ble presentert for forelegget. Spesialenheten mente at det ut fra omstendighetene ikke var adgang til å utstede et forenklet forelegg til A, jf. Politidirektoratets instruks for bruk av forenklet forelegg pkt. 5. Saken mot tjenestemann B ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Saken ble sendt til politimesteren i politidistriktet for administrativ oppfølging.

Sak nr. 8. Ref.nr. 512/13-123

Opptreden i strid med våpeninstruksen

 

Søndre Buskerud politidistrikt

Et politidistrikt anmeldte en polititjenesteperson B for i tre situasjoner å ha bevæpnet seg uten at det var gitt ordre om dette. Det eldste forholdet lå tre år tilbake i tid. De to siste forholdene var av nyere dato. Politidistriktet hadde hatt personsamtaler med tjenestemannen uten at han hadde endret atferd.

Spesialenheten besluttet å etterforske hendelsene. Det ble innhentet utskrift av politiets vaktjournal som beskrev bakgrunnen for hendelsene.

Spesialenheten avhørte fire tjenestemenn som hadde tjenestegjort sammen med B når forholdene fant sted. B ble avhørt som mistenkt.

På bakgrunn av sakens opplysning fant Spesialenheten at B ved to tilfeller hadde bevæpnet seg uten at det var gitt ordre om det, og uten at det kunne hjemles i nødrett. Bs tjeneutøvelse ble ansett som brudd på foreliggende instruks om at bevæpning kun skal skje etter politimesterens, eller andre overordnedes, ordre.

Straffeansvar for B ble vurdert i forhold til straffelovens bestemmelse om grov uforstand i tjenesten, jf. § 325 nr. 1. Det ble ut fra en konkret bedømmelse ikke ansett å være grunnlag for å reagere med straff. Saken ble ansett å være egnet for oppfølgning som personalsak.

Sak nr. 9. Ref.nr. 856/13-123

Celledødsfall i sekundærarrest – mangelfullt utstyr for celleovervåkning

 

Agder politidistrikt

En ruspåvirket person som var mistenkt for en narkotikaforbrytelse ble sent på kvelden pågrepet av politiet og satt i arrest. Ved innsetting ble det på grunn av den pågrepnes tilstand besluttet å iverksette skjerpet tilsyn med inspeksjoner hver halvtime. Da den pågrepne ut på natten ga uttrykk for at han hadde hatt et illebefinnende ble han framstilt for legevakt. Ved undersøkelse på legevakt ble det ikke ansett å være grunner til at den pågrepne ikke kunne sitte i politiarrest og han ble ført tilbake til arresten. Ca. kl. 05.00 ble det oppdaget at den pågrepne ikke pustet. Det ble da iverksatt gjenopplivningsforsøk og helsepersonell ble tilkalt. Den pågrepne ble senere konstatert å være død. I den rettsmedisinske rapporten ble døden antatt å skyldes blandingsforgiftning, blant annet som følge av inntak av heroin.

Det fremkom under Spesialenhetens etterforsking av hendelsen at noen av celleinspeksjonene som var gjennomført før midnatt ikke var ført i protokollen av den som gjennomførte dem, men av person som senere kom på vakt. Dette ble av Spesialenheten vurdert som kritikkverdig. Etterforskingen etterlot noe usikkerhet med hensyn til hvor lenge avdøde hadde sittet i samme stilling sovende før det ble konstatert at han ikke pustet. Spesialenheten påpekte med henvisning til brev av 28. april 2009 fra Politidirektoratet til politimestrene at arrestjournalen må brukes aktivt slik at det i ettertid lar seg gjøre å dokumentere observasjoner og vurderinger som er gjort i forbindelse med inspeksjonene.

Bildeovervåkningen av cellene virket, men muligheten for å foreta opptak var ødelagt for ca. 10 år siden. Nøkkelkortsystemet som evt. kunne ha bekreftet inn- og utpasseringer i arresten var også delvis defekt. Siden arresten var en sekundærarrest og ikke var underlagt samme krav til kommunikasjons- og sikkerhetsutstyr som sentralarrester var det ikke lagt vekt på å vedlikeholde utstyret. Spesialenheten påpekte i sin vurdering at den aktuelle arresten, selv om det var definert som en sekundærarrest, hadde ca. 1200 arrestopphold pr. år. Det kunne derfor stilles spørsmål ved forsvarligheten av at ødelagt sikkerhetsutstyr ikke ble reparert. Det ble ikke vurdert å være grunnlag for straffansvar. Politimesteren ble under hensyn til sakens alvor bedt om å gjennomgå saken administrativt.

Sak nr. 10. Ref.nr. 520/13-123

Utrykningskjøring – ikke gitt melding til operasjonssentralen

 

Asker og Bærum politidistrikt

En person (A) meldte om farlig forbikjøring av politiet under utrykning. Han var ute og syklet da han observerte at en politibil under utrykning foretok en forbikjøring i en uoversiktlig sving. Rett etter svingen var det midtdeler mellom kjørebanene som i følge A gjorde forbikjøringen ekstra farlig. I følge A kunne politiets kjøring ha medført en meget stygg ulykke. A hadde filmkamera på sykkelhjelmen og opptak ble oversendt Spesialenheten.

På bakgrunn av meldingen og innholdet på opptaket besluttet Spesialenheten å iverksette etterforsking.

Sjåføren av tjenestebilen (B) og kollegaen hans (C) ble avhørt med status som mistenkt. Leder på operasjonssentralen (D) aktuelle dag ble avhørt som vitne. Politiets oppdragslogg ble innhentet fra politidistriktet. Videre ble det utarbeidet en illustrasjonsmappe fra stedet hvor hendelsen hadde funnet sted.

Etterforskingen viste at B og C befant seg på politistasjonen i det de fikk melding om et pågående innbrudd. Naboene på stedet hadde pågrepet en person, og flere andre gjerningspersoner hadde stukket av i en bil. B besluttet derfor å kjøre utrykning til åstedet og C var innforstått med det. Begge tjenestepersonene var godkjent for utrykningskjøring. Begge forklarte at fører var ansvarlig for kjøringen, men at eldste tjenestemann og leder av patruljen har et ansvar for å avbryte utrykningskjøringen hvis det ikke lenger er grunnlag for det. B var godt kjent på strekningen og hadde kjørt utrykning på stedet flere ganger tidligere. På det aktuelle tidspunktet var det oppholdsvær, god sikt og tørr veibane, og noe trafikk på stedet. Patruljen brukte blålys under kjøringen og sirener ved behov. I det B la seg ut i venstre kjørefelt for å foreta forbikjøringen bremset bilen foran ned og la seg ut til siden. B så også at det kom en bil imot, men mente at han ville klare å gjennomføre forbikjøringen før han møtte denne. B og C var av den oppfatning at forbikjøringen var trygg og at det ikke oppsto en farlig situasjon. De erkjente ikke straffeskyld for forholdet.

Filmopptaket viste hele forbikjøringen, men ga ikke et nøyaktig bilde av hva B og C observerte under kjøringen.  Rett etter at forbikjøringen hadde funnet sted passerte en bil i motgående kjørefelt, men det var vanskelig å si noe om avstanden mellom møtende kjøretøyer.

Spesialenheten fant at vilkårene for å kjøre utrykning var til stede. Saken ble vurdert etter vegtrafikkloven § 3. Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for å fastslå at det oppsto en konkret fare i forbindelse med forbikjøringen. Selv om det ut fra filmopptaket framstod som at møtende kjøretøy var for nær tjenestebilen, var det ingenting som tydet på at sjåføren måtte bremse eller svinge unna. Det var heller ikke noe ved atferden til de andre involverte som indikerte at det hadde oppstått en farlig situasjon.

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at B og C hadde begått en straffbar handling ved forbikjøringen, og saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Etterforskingen avdekket at foreliggende praksis for enkelte tjenestepersoner ikke fullt ut var samsvarende med ”Instruks for utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy”. Instruksen bestemmer at operasjonsleder som hovedregel skal beslutte utrykningskjøring, men åpner for at patruljene selv kan fatte beslutningen dersom han ikke hadde anledning til å gjøre det. Patruljen skal da varsle operasjonssentralen om dette så snart som mulig.

Etterforskingen viste at det ofte var patruljene selv som besluttet utrykning, og at de bare unntaksvis kontaktet operasjonssentralen hvis de var i tvil om det var hjemmel til slik kjøring. Det var heller ikke praksis for å melde dette til operasjonssentralen, og det var således spørsmål om politidistriktet hadde loggført alle utrykningskjøringene slik de var pålagt å gjøre. Selv om det kunne være praktiske utfordringer med å følge instruksen i alle tilfeller, var det åpnet for at det kunne gjøres unntak av kapasitetshensyn.

Spesialenheten oversendte saken til politimesteren for administrativ vurdering og gjennomgang.

Sak nr. 11. Ref.nr. 138/13-123

Bruk av makt under pågripelse – langsom etterforsking mens mistenkte sitter i politiarrest.

 

Agder politidistrikt

A anmeldte ansatte i politiet for unødvendig maktbruk og ulovlig frihetsberøvelse.

Spesialenheten innhentet dokumentene i politiets straffesak mot A. Fire polititjenestepersoner ble avhørt som mistenkt, og en polititjenesteperson som vitne.

A ble pågrepet av politiet for å ha forøvet skadeverk på boligen til en polititjenestemann. Spesialenhetens etterforsking viste at A under pågripelsen satte seg kraftig til motverge. Polititjenestepersonene forklarte at han utviste så stor motstand at han måtte legges på gulvet og påsettes håndjern. A anførte at hodet hans flere ganger ble dyttet inn i en betongsøyle i arresten, men han hadde ikke skader som var forenelig med dette. Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politiet hadde brukt ulovlig makt og henla forholdet som intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten fant heller ikke bevismessig grunnlag for at det påfølgende oppholdet i arresten på til sammen 18,5 timer var ulovlig. Imidlertid kunne politiets etterforsking som kun var å avhøre As samboer ha skjedd hurtigere og således forkortet As opphold i arresten. Da det kunne stilles spørsmål ved om det var forholdsmessig å holde A i politiarrest så lenge for å gjennomføre et så enkelt etterforskingsskritt, ble saken sendt til politimesteren for administrativ vurdering.

Sak nr. 12. Ref.nr. 403/13-123

Pågripelse

 

Agder politidistrikt

Spesialenheten mottok anmeldelse fra As advokat mot flere polititjenestepersoner for urettmessig å ha pågrepet A, satt ham i arrest, og utferdiget forelegg mot ham uten å ha grunnlag for det. Vedlagt anmeldelsen fulgte en kopi av et filmopptak som A selv hadde gjort da han ble pågrepet.

Spesialenheten besluttet å etterforske saken, og innhentet kopi av politiets straffesak mot A og kopi av operasjonsloggen for det aktuelle oppdraget.

Politiet hadde stanset A i en trafikkontroll. A senket bilvinduet nok til at førerkort og vognkort kunne levers til politiet, og ville bare svare på de spørsmål som han etter loven måtte svare på. Han filmet politiets opptreden med et kamera som stod på bilens dashbord. Polititjenestemannen (B) mente han ikke fikk gjennomført kontrollen på en god nok måte fordi A var mer opptatt av kameraet og filmingen enn av trafikkontrollen. Han ba derfor A om å stanse filmingen og slette filmopptaket.

A stanset filmingen etter noe tid, men ville ikke slette opptaket. A ble da varslet om at han var arrestert. A reagerte med ukvemsord mot B. A ble transportert til arresten og erkjente under transporten at han hadde brukt hasj helgen før.

A ble satt i arrest etter ordre fra jourhavende jurist. Beslutningen var muntlig, og ble gjort skriftlig av en polititjenesteperson. Den skriftlige beslutningen inneholdt flere feil og mangler. På morgenkvisten ble A meddelt at han var ilagt et forelegg for å ha forulempet B. A vedtok ikke forelegget, nektet å forklare seg i avhør og ble løslatt.  A hadde da sittet ca 8 timer i arrest.

Spesialenheten foretok vitneavhør av C som hadde utferdiget forelegget, og en annen polititjenesteperson som hadde deltatt i trafikkontrollen. Det ble videre foretatt mistenktavhør av B og av juristen som hadde besluttet at A kunne settes i arrest.  

Spesialenheten var kritisk til at A ble holdt i arrest i så vidt lang tid. Forholdet A var mistenkt for var ikke spesielt alvorlig og det kunne, blant annet sett i lys av varigheten av arrestoppholdet, stilles spørsmål ved om frihetsberøvelsen var et nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig tiltak. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Saken ble sendt til politimesteren for administrativ vurdering.

Sak nr. 13. Ref. nr. 979/12-123

Legemskrenkelse – bruk av tvang / redskap til gjennomføring av fingeravtrykksundersøkelse

Vestfold politidistrikt

En utenlandsk person (A) anmeldte to tjenestepersoner (B og C) for legemskrenkelse i forbindelse med at det var tatt fingeravtrykk (hurtigtest) av ham for å avklare hans identitet. A nektet å samarbeide. B valgte da å bruke et lommeverktøy som han presset ned på As håndbak for å få ham til å åpne hånden. Som følge av maktbruken fikk A en hudavskrapning (lite sår) på håndbaken.

Spesialenheten innhentet dokumentasjon fra politidistriktet, heriblant et bildeopptak som viste maktbruken. B og C ble avhørt med status som mistenkt. En arrestforvarer og politiinspektør ble avhørt som vitner.

I henhold til utlendingsloven § 100 kan det tas fingeravtrykk av utlending som ikke kan dokumentere sin identitet eller som det er grunn til å mistenke oppgir falsk identitet. En beslutning om at det skal tas fotografi eller fingeravtrykk, treffes av polititjenestemann, utenriksstasjon eller Utlendingsdirektoratet. Politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, kan avgjøre at fingeravtrykk og fotografi skal tas med tvang. Utlendingen kan kreve spørsmålet om rettmessigheten av et slikt tvangsinngrep brakt inn for retten. Politiet sørger for at utlendingen blir gjort kjent med denne retten.

Bruk av tvang ble i den aktuelle situasjonen benyttet uten at det forelå beslutning fra politimesteren/den han hadde gitt fullmakt. Lommeverktøyet som ble benyttet er ikke et godkjent maktmiddel og Spesialenhetens vurdering var at maktbruken i situasjonen var uforholdsmessig.

Politidistriktets instruks for signalering og hurtigsøk (foto og fingeravtrykk) ga ikke nærmere føringer for når tvang kan anvendes og hvem som kan beslutte bruk av tvang. B trodde derfor at han i situasjonen lovlig kunne tvinge A til å avgi hurtigtest. På bakgrunn av den lokale instruksens uheldige/uklare utforming, anså Spesialenheten det ikke bevist at det var handlet kvalifisert klanderverdig.

Saken ble henlagt for B etter bevisets stilling og for C som intet straffbart forhold anses bevist. 

På grunn av den lokale instruksens uheldige/uklare utforming og uklarhet om regelverket blant tjenestemennene ble politidistriktet bedt om å følge opp saken administrativt.  

 

Sak nr. 14. Ref. nr. 271/13-123 

Inntreden i tjenesten under beruselse.

Telemark politidistrikt

En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for å ha sjikanert ham på et utsted.

En person som var frastjålet vesken sin mistenkte A for å stå bak forholdet og ba B gripe inn. B var på stedet i sin fritid. A oppga i anmeldelsen at B da han legitimerte seg og tok kontakt snakket usammenhengende, opptrådte ufint og uprofesjonelt. B spurte A om han kunne få se i hans lommer, men det nektet A han å gjøre. A gjorde lydopptak av deler av samtalen med B.

Lydopptaket ble gjennomgått. Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. B ble avhørt som mistenkt, og C, en felles bekjent av de to, ble avhørt som vitne. Politidistriktet opplyste at hendelsen ikke var registrert i politiets oppdragslogg eller i BL.

Spesialenheten var ut fra lydopptaket enig i at B opptrådte uprofesjonelt. Han bannet, snakket usammenhengende med uklart meningsinnhold og kom med upassende uttalelser og karakteristikker. Han framstod ikke som edru.

Spesialenhetens vurdering var at B i situasjonen ikke skulle ha grepet inn. Forholdet var ikke av de alvorligste og en polititjenestemann har bare tjenesteplikt i sin fritid dersom han er i en slik tilstand at tjenestehandlingen vil kunne utføres på en forsvarlig måte, jf. politiinstruksen § 6-2, annet ledd. Han bør avstå fra å gripe inn i situasjoner når han/hun er indisponert, for eksempel på grunn av alkoholpåvirkning.

Spesialenhetens vurdering var at Bs opptreden avvek fra akseptabel politiatferd. Enhetens vurdering var allikevel ikke at B hadde opptrådt straffbart. Saken ble henlagt etter bevisets stilling. Politimesteren ble bedt om å følge opp Bs forhold administrativt.  

 

Sak nr. 15. Ref. nr. 799/13-123

Uhjemlet opphold i politiarrest

Sør-Trøndelag politidistrikt

Sør-Trøndelag politidistrikt varslet Spesialenheten om en hendelse der en person hadde sittet i arrest mer enn 7 timer etter at han var beordret løslatt. Krimvaktleder (A) oppdaget kl. 01:35 at en arrestant (B), som en politijurist hadde beordret løslatt kl. 18:15, fremdeles satt i arresten.

Spesialenheten gjennomførte avhør av tjenestepersoner i politidistriktet som hadde hatt oppgaver i sammenheng med hendelsen. Det var ikke mulig å komme i kontakt med B. 

Etterforskingen viste at politijuristens beslutning om løslatelse av B ikke hadde blitt fulgt opp. Det ble antatt at feilen skyldtes uklarheter i dialogen mellom en arrestforvarer og A. Systemer som kunne ha bidratt til at feilen var oppdaget hadde sviktet.

Det ble ikke vurdert å være grunnlag for personlig straffansvar for noen enkeltperson. Det ble ikke ansett hensiktsmessig å reagere med foretaksstraff. Det ble ved denne vurderingen lagt vekt på at politidistriktet nylig hadde revidert og vedtatt instrukser som skulle motvirke liknende hendelser. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Politimesteren ble bedt om å følge opp saken administrativt.

Sak nr. 16. Ref. nr. 798/13-123

Søk i politiets registre uten tjenstlig grunn

Oslo politidistrikt

En person (A) anmeldte tjenesteperson (B) for urettmessig å ha tilegnet seg informasjon om henne gjennom søk i politiets registre. B hadde kommet med uttalelser som tydet på dette.  

B ble avhørt med status som mistenkt. Spesialenheten fikk bistand fra Kripos og PIT til å gjennomgå Bs bruk av politiregistre.   

Undersøkelsene viste at B hadde søkt etter opplysninger om A i politiets registre til sammen 118 ganger fra 2009 til 2013. B erkjente straffeskyld for å ha foretatt søk uten at det var tjenstlig grunn og var villig til å vedta forelegg.

Spesialenheten viste til straffeloven § 324 om brudd på tjenesteplikt. Bs tilgang til registrene var gitt ham i egenskap av å utføre tjeneste for politiet, og skal benyttes til bestemte formål knyttet til tjenesten. Innhenting av taushetsbelagte opplysninger til private formål faller utenfor hva som kan karakteriseres som tjenstlige behov og er ikke tillatt. De subjektive og objektive vilkår for straff var oppfylt, og B ble ilagt forelegg på kr 10 000, som han vedtok.  

Da opplysninger framkommet under etterforskingen kunne oppfattes slik at flere ansatte i politidistriktet søkte i registre uten at det forelå tjenstlige grunner for det, ble politidistriktet bedt om å følge opp dette administrativt.

 

Sak nr. 17. Ref. nr. 614/13-123

Avhør av fornærmet i voldtektssak ble liggende uten oppfølging i ca. 8 måneder

Salten politidistrikt

En kvinne som hadde anmeldt en voldtekt til politiet anmeldte en politibetjent for å ha latt saken hennes ligge ubehandlet. Det gikk nesten 8 måneder fra kvinnen avga forklaring med lyd og bildeopptak til politibetjenten før avhørsprotokollen var ferdigstilt og gjennomgått av kvinnen. Kvinnen forklarte at hun opplevde tidsbruken hos politiet som en stor belastning og at hun etter hvert mistet tillit til behandlingen og følte at hun ble nedprioritert.

Politibetjenten beklaget at saken hadde blitt liggende og oppga at dette dessverre ikke var uvanlig. Det hadde i den aktuelle perioden vært flere overfallsvoldtekter og han hadde for mye å gjøre. Da kvinnens anmeldelse gjaldt et forhold som hadde funnet sted 3 år tidligere var hennes sak nedprioritert. Politibetjenten viste også til at han hadde andre oppgaver som tok tid. Han var sedelighetskoordinator, hadde turnusvakter ved ordensavdelingen og oppdrag som kjøreinstruktør. Påtaleleder forklarte til Spesialenheten at politimesteren og ledergruppen var klar over at enheten som politibetjenten var tilknyttet over tid hadde hatt for lite ressurser.

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at voldtektssaker i henhold til riksadvokatens prioriteringsskriv skal gis prioritet og at slike saker dersom det er knapphet på ressurser skal gis forrang. Av riksadvokatens skriv om lyd og bildeopptak går fram at sammendrag av avhør bør foreligge senest innen to uker.

Det var ut fra etterforskingsresultatet etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å rette så sterke bebreidelser mot politibetjenten at hans opptreden kunne anses straffbar. Politimesteren ble bedt om å følge opp saken administrativt.

Sak nr. 18. Ref. nr. 478/13-123

Utrykningskjøring gjennom et vegarbeidsområde

Salten politidistrikt

Et selskap som drev med asfaltlegging anmeldte en UP- patrulje for å ha kjørt i høy hastighet og på uaktsomt vis gjennom et vegarbeidsområde. Patruljen fulgte etter en motorsyklist som holdt høy hastighet og ikke fulgte pålegg fra patruljen om å stanse. Selskapet mente politiet opptrådte på et vis som satte asfaltarbeidernes liv i fare. Vegarbeidsområdet var godt varslet og det var ved innkjøring til området manuell trafikkdirigering. Passering gjennom området var tillatt i kolonne etter ledebil. Høyeste tillatte hastighet i området var 50 km/t. Patruljebilen kjørte da den passerte skiltingen av vegarbeidsområdet i ca. 140 km/t. Hastigheten inne i vegarbeidsområdet varierte og var på det høyeste 130 km/t.

Føreren av patruljebilen forklarte at han ut fra sitt oppdrag, som var å ta verstingene i trafikken, ikke ønsket å avbryte forfølgelsen av motorsyklisten. Han mente kjøringen ble gjennomført på et vis som ikke utsatte andre for fare.

Spesialenheten opptok en rekke forklaringer og innhentet fra patruljen og fra en av anleggsbilene filmopptak som viste deler av kjøringen. Ingeniørfirmaet Rekon AS ble bedt om å gjennomgå saken for å gi et grunnlag for å vurdere risikomomenter, herunder muligheten for patruljen for å stanse for hindringer i vegbanen. Rapporten fra Rekon ga ikke grunnlag for å sette føreren av patruljebilens vurdering av risiko helt til side.

Spesialenheten mente ut fra etterforskingsresultatet at det var rimelig tvil om fører av patruljebilen hadde kjørt uaktsomt. Enheten mente allikevel at avveiningen mellom behovet for at patruljen skulle løse oppdraget og hensynet til trafikksikkerhet her burde ha ledet til at forfølgelsen ble avbrutt. Hensynet til de som arbeidet i området burde ha vært tillagt større vekt enn muligheten for å stanse en motorsyklist som holdt svært høy hastighet. Forfølgelsen gjennom vegarbeidsområdet innebar risiko for skade og ble ikke vurdert å være et forholdsmessig tiltak for å stanse og pågripe motorsyklisten. Saken ble for fører av patruljebilen henlagt i forhold til vegtrafikkloven § 31, første ledd, jf. § 3 og straffeloven § 325 nr. 1 etter bevisets stilling. Saken ble sendt til sjefen for UP for administrativ oppfølgning. UP mannskapene i saken forklarte at de på forhånd ikke var kjent med at det var omfattende vegarbeid i det aktuelle området. Spesialenheten stilte spørsmål om ikke slik kunnskap burde være en faktor som inngikk i planleggingen av videobiltjenesten.

Sak nr. 19. Ref. nr. 941/13-123

Cellebrann – arrestant ble ikke fratatt lighter

Sør-Trøndelag politidistrikt

En innsatt (A) i politiarresten fikk etter en røykepause med seg en lighter inn på cella. A brukte lighteren til å tenne på et teppe. Brannvesenet og ambulanse ankom sentralarresten. Brannen ble raskt slukket og ingen ble skadet.

Tjenestepersonen (B), som hadde hatt tilsyn med A under røykepausen og hadde gitt ham lighteren, ble avhørt med status som mistenkt. B forklarte at han rett og slett hadde glemt å ta lighteren fra A da han skulle føres tilbake på cella.

I henhold til instruks skal innsatte fratas farlige gjenstander før de innsettes i arresten.  Spesialenhetens vurdering var at Bs forglemmelse ikke kunne føre til straffansvar. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble sendt politidistriktet for administrativ oppfølgning.

 

Sak nr. 20. Ref. nr. 337/13-123

Utrykningskjøring – avstand til forankjørende.

Østfold politidistrikt

En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for uaktsom kjøring. A viste til at B, som kjørte en ikke uniformert politibil, hadde lagt seg helt opp til hans bil og presset ham til å svinge til høyre. Da A svingte til høyre kolliderte han med en annen bil (C) som kjørte i feltet til høyre.

Politiet hadde fotografert skadene på kjøretøy A og C. Det var en skrape- /innpressingsskade på A`s bakre, høyre hjulbue, og en tilsvarende skade på C`s fremre, venstre hjulbue.

Spesialenheten avhørte et vitne (D) til hendelsen og B som mistenkt.

D forklarte at hun så en politibil som kom veldig fort og la seg helt opp i bilen foran (A). Fører av A hadde tydeligvis ikke oppdaget politibilen.  D så også at politibilen la seg helt ut til venstre mot vegens midtdeler, som om den forsøkte å kjøre forbi. Plutselig svingte A over mot høyre og traff kjøretøy C.

B forklarte at han kjørte utrykning og forfulgte føreren av et annet kjøretøy lengre fremme da han innhentet flere biler. A oppdaget ikke B selv om A ga tegn med blålys, som var plassert i bilens front.  For å oppnå kontakt med A svingte B til venstre inn mot vegens midtdeler.  Da A oppdaget at det lå en politibil under utrykning rett bak ham, svingte han umiddelbart til høyre. B kjørte videre. B registrerte ikke at A kolliderte med C.  

Spesialenheten mente det ikke var bevismessig grunnlag for at As opptreden skyldtes uaktsom og straffbar trafikkatferd av B. Saken ble for B henlagt etter bevisets stilling.

Spesialenheten fant på generelt grunnlag grunn til å stille spørsmål ved bruk av kort avstand til forankjørende som “metode” for å varsle utrykningskjøring og fri veg. Da saken ble antatt å kunne brukes i sammenheng med erfaringslæring, ble saken sendt til politidistriktet for administrativ vurdering.

 

Sak nr. 21. Ref.nr.  308/14-123

Melding fra politiet om forsøk på selvdrap på celle – visitasjon og sikkerhet

Politiets utlendingsenhet

Spesialenheten mottok melding fra Politiets Utlendingsenhet (PU) om at en person (A) da han skulle fremstilles i tingretten for varetektsfengsling hadde forsøkt å kvele seg men han var plassert på en ventecelle.

Spesialenheten innhentet videoopptak fra tinghuset. Videre innhentet Spesialenheten relevante dokumenter fra PU og fra politidistriktet med ansvar for arresten ved tinghuset.

Videoopptak viste A idet han ankom tinghuset, ble registrert og innsatt på celle. Hans opptreden fremsto som rolig og han fulgte de anvisninger han fikk. Videre viste videoopptaket ny innlåsning av A etter samtale med advokat. 34 minutter senere skulle A tas ut av cellen for fremstilling. Han ble da funnet liggende på venstre side på madrassen innerst på cellen. Han responderte ikke på tilsnakk, men pustet. Han hadde røde øyne og var umulig å få kontakt med. Da A ble forsøkt reist opp i sittende stilling ble det observert at han hadde tvunnet et slips rundt halsen. Ambulanse ble tilkalt.

A opplyste til legen at han i møte med advokaten sin forut for fengslingsmøtet ble informert om at han skulle sendes ut av landet. Etter dette forsøkte han å kvele seg. Han opplyste at han hadde hatt selvmordstanker over tid, hvilket legen vurderte å være nært knyttet til hans vanskelige livssituasjon. Legen vurderte det aktuelle kvelningsforsøk å ha skjedd i affekt. Legen fikk ikke inntrykk av at forsøket var planlagt.

Spesialenheten la til grunn at regelverket for bruk av politiarrester også får anvendelse ved innsettelse av personer i arrest ved tinghus, selv om oppholdet her skal være kortvarig og har et annet formål enn ordinære politiarrester. På bakgrunn av opplysningene i saken la Spesialenheten videre til grunn at det ved politidistriktet som har ansvar for arresten i tinghuset ikke var praksis for å frata innsatte ved arresten i tinghuset eiendeler som typisk vil kunne anvendes til selvskading. Spesialenheten mente at denne praksis og innsettelsen av A ikke var i tråd med bestemmelsene i politiinstruksen § 9-3.

Spesialenheten fant imidlertid ikke holdepunkter for at tjenestepersoner i politiet hadde begått straffbare handlinger i tjenesten. Det ble lagt til grunn at A fremsto rolig og adekvat i forbindelse med innsettelsen, samt at behandlende lege ved psykiatrisk legevakt vurderte at selvmordsforsøket ble begått i affekt på bakgrunn av informasjon A fikk i møte med sin advokat. Videre ble instruksverk relatert til tilsynshyppighet ansett fulgt. Det forelå ikke forhold som skulle tilsi hyppigere oppfølging av A fra de tjenestepersoner som hadde ansvaret for fremstillingen av ham.

Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Spesialenhetens undersøkelser etterlot noe uklarhet om ansvarsforholdet ved PUs fremstillinger i tinghuset.  Spesialenheten oversendte derfor saken til sjefen for PU for administrativ vurdering.

Sak nr. 22. Ref.nr. 918/13-123

Forsøk på selvdrap i venterom ved Oslo lufthavn – venterom ble benyttet som alternativ til arrest (celle). 

Romerike politidistrikt

Et politidistrikt varslet Spesialenheten om at en person (A) hadde forsøkt å ta sitt liv på et venterom ved politiposten ved Oslo lufthavn. A skulle transporteres til en annen by, og ble i påvente av at patruljen som skulle følge ham ankom, satt på venterommet. Han ble ikke visitert. A hengte seg. Han hadde ikke puls, og ambulanse ble tilkalt. A ble reddet.

Spesialenheten rykket ut. Kripos deltok under utrykningen og foresto åstedsundersøkelse. Det ble tatt beslag i skjermutskrift for inn- og utpasseringer og overvåkingsvideo. Polititjenestemennene ble avhørt som mistenkt. Det ble innhentet oppdragslogg og diverse instrukser/retningslinjer for bruk av arrest og venterom.

I følge påtaleinstruksen § 34-6 tredje ledd skal etterforsking iverksettes dersom noen dør eller blir alvorlig skadet mens han er tatt hånd om av politiet eller påtalemyndigheten.

Av politiloven § 10 tredje ledd og politiinstruksen § 9-3 fremgår at før noen innsettes i arrest, skal vedkommende visiteres og fratas gjenstander som er egnet til å skade dem selv eller andre. I juridisk teori er det også uttalt at vedkommende, i tillegg til direkte farlige gjenstander, også skal fratas for eksempel jakke, belte, slips etc.

Spesialenheten viste til at hvorvidt et venterom skal anses som politiarrest, avhenger av den faktiske bruken. I denne saken var A i politiets varetekt, venterommet ble benyttet som alternativ til celle, A ble låst inn på venterommet og han oppholdt seg der alene. Spesialenheten fant at venterommet i denne saken ble benyttet som arrest og at bestemmelsene i politiloven og politiinstruksen kom til anvendelse.

Spesialenheten mente at det ble opptrådt i strid med politiloven og politiinstruksen da A ble innsatt på venterommet uten forutgående visitasjon. Polititjenestepersonene burde ha skjønt at de ved innsettelsen av A faktisk benyttet venterommet som arrest og at de burde ha lest instruksen for bruk av venterommet. Selv om deres opptreden ble karakterisert som uaktsom, representerte ikke unnlatelsen av å visitere A en kvalifisert klanderverdig opptreden. Det ble blant annet vektlagt at politiposten ikke var et ordinært arrestlokale, at oppholdet på venterommet skulle være kortvarig, at det ble ført hyppig tilsyn med A og at det ikke var opplysninger som tilsa at A ville være til fare for seg selv. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

For politistudenten og polititjenestepersonene som ankom lufthavnen etter at A var innsatt på venterommet, ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble sendt til administrativ vurdering. Politimesteren ble bedt om særlig å vurdere om det var behov for å informere egne mannskaper om regelverket ved bruk av arrest.

Sak nr. 23. Ref.nr. 113/14-123

Anmeldelse av politiet for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med oversitting i politiarrest

Agder politidistrikt

A anmeldte politiet for brudd på straffegjennomføringsloven § 4-1 hvor det fremgår at en innsatt skal overføres til kriminalomsorgens anstalt innen 48 timer. A satt på glattcelle fra fredag og ble først fremstilt for fengsling mandag. Det fremgikk at As advokat hadde vært i kontakt med påtaleansvarlig og at påtaleansvarlig hadde gitt uttrykk for at de begikk regelbrudd, men at de uansett ville holde på A. As advokat ba Spesialenheten vurdere om foretaksstraff ville være det rette for å få bukt med brudd på regelverket.

Spesialenheten innhentet kopi av dokumentene i politiets straffesak mot A. Videre ble politiets oppdragslogg og arrestjournal innhentet. Politiadvokat B ble avhørt som mistenkt.

A ble pågrepet 31. januar 2014 mistenkt for salg av narkotika. Han satt varetektsfengslet fra 1. til 12. februar 2014. Politiet fikk melding om at A angivelig skulle ha banket opp vedkommende som hadde kjøpt narkotika av A. Det ble besluttet at A skulle pågripes, og det ble sendt ut etterlysning. A ble pågrepet fredag 14. februar. Han hadde opphold i arresten til tirsdag 18. februar, da han ble overført til fengsel.

B forklarte at han trodde han gjorde klar fengslingsbegjæringen fredag 14. februar. Han husket ikke om han vurderte å be om fengslingsmøte lørdag 15. februar, men trodde ikke det ettersom terskelen for å fremstille på lørdager er høy. I følge B er fengslingsmøter på lørdager forbeholdt de tilfeller hvor det er åpenbart nødvendig. Fengslingsmøtet mandag 17. februar hadde gått som kontorforretning. Det ble besluttet at A skulle sitte i arresten til tirsdag. Det ble tatt kontakt med fengsler vedrørende mulighet for å overføre A, men fengslene var fulle.

Det var på det rene at A satt nærmere fire døgn i politiets arrest, hvorav over et halvt døgn etter rettens avgjørelse om varetektsfengsling. I forskrift om bruk av politiarrest § 3-1 og forskrift om lov om straffegjennomføring § 4-1 fremgår at den innsatte skal overføres til fengsel innen to døgn. Bestemmelsene er ikke absolutte, men inneholder en reservasjon for tilfeller hvor ” det av praktiske grunner ikke er mulig” å overholde fristen. Dersom overføring skjer senere, skal begrunnelsen nedtegnes i arrestjournalen. I følge Riksadvokatens rundskriv skal 48-timers fristen overholdes så langt det er mulig innenfor de gjeldende ressursmessige rammene. Når retten har avsagt fengslingskjennelse skal den fengslede ikke returneres til politiarresten med mindre det er besluttet isolasjon. Et kortvarig opphold for å besørge overføring til ordinær fengselsplass må imidlertid aksepteres.

Spesialenheten har tidligere behandlet flere saker om oversitting i politiarrest. Spesialenheten har tidligere pekt på at sakene berører en struktursvikt utover politiets og påtalemyndighetens ansvar idet det ikke finnes tilstrekkelige varetektsplasser i fengslene. Dette gjør seg fortsatt gjeldende.

Det var ikke holdepunkter for at tjenestepersoner eller politidistriktet som foretak hadde begått et straffbart forhold i forbindelse med As arrestopphold.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd. Politimesteren ble særlig bedt om å vurdere om det overfor egne mannskaper var behov for bevisstgjøring knyttet til kravet til notoritet om begrunnelser for oversitting i arrest. Det ble også bedt vurdert om det ved politidistriktet kunne iversettes tiltak for å redusere oversitting i arrest, herunder om det er grunnlag for å senke terskelen for å be om fengslingsmøter på lørdager.

Sak nr. 24. Ref. nr. 242/13-123

Utlevering av opplysninger fra politiets register – søk uten tjenstlig grunn

Vestfold politidistrikt

Et politidistrikt anmeldte en sivilt ansatt (A) for mulig brudd på taushetsplikten. Fornærmede (B) hadde fått opplyst av sin eksmann (C) at A hadde gitt ham informasjon fra politiets registre om besøksforbudet C var ilagt overfor B. C var pensjonert polititjenesteperson og tidligere samboer med A. B og C hadde gjenopptatt sitt forhold, og B hadde sagt til C at hun ville få opphevet besøksforbudet. C hadde ringt A for å undersøke dette nærmere. A hadde i kraft av sin stilling ved politidistriktet tilgang til blant annet politiets oppdragslogg (PO) og politiets saksbehandlingssystem (STRASAK). Hun søkte opp besøksforbudet og bekreftet overfor C at besøksforbudet fortsatt var aktivt.

Spesialenheten avhørte A med status som mistenkt. C ble avhørt som vitne.

Både A og C bekreftet i avhør det som fremgikk av anmeldelsen med unntak av at A skulle ha gitt opplysninger fra politiets registre til C også i andre saker. A erkjente ikke brudd på taushetsplikten, men erkjente å ha søkt i politiets registre uten tjenstlig grunn.

Spesialenheten fant det ikke bevist at A hadde videreformidlet taushetsbelagt informasjon til C utover at hun hadde bekreftet at besøksforbudet ikke var opphevet. Dette var informasjon C som part i saken uansett ville ha hatt tilgang til, jf. straffeprosessloven § 61c førte ledd nr. 1. Spesialenheten kritiserte imidlertid A for å ha gitt ut denne informasjonen uten å ha konferert med påtaleansvarlig jurist. Videre ble A kritisert for å ha vært inne i straffesaken mot C uten tjenstlig grunn. Det ble understreket at politiansatte ved bruk av politiets registre får tilgang til sensitive personopplysninger og taushetsbelagt informasjon. As informasjonstilegnelse bar preg av ren nysgjerrighet, og Spesialenheten fant at dette klart lå utenfor de rammer og vilkår som gjelder for bruk av politiets dataverktøy. Etter en konkret vurdering fant Spesialenheten likevel ikke at As klanderverdige opptreden var av en så kvalifisert karakter at forholdet var straffbart. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. 

Etterforskingsresultatet etterlot tvil om personell i politidistriktet var gjort godt nok kjent med at det ikke er anledning til å foreta søk uten tjenstlig grunn. Politimesteren ble bedt om å vurdere behovet for direktiver.  

Sak nr. 25. Ref. nr. 117/13-123

Anførsel om regelbrudd og mangler under opphold i arresten m.m.

Rogaland politidistrikt

En person (A) som var innbragt til politistasjonen og satt på celle i medhold av politiloven § 9 anmeldte politiet for ulovlig frihetsberøvelse mv. Han mente politiet i arresten hadde tvunget ham til å vedta et forelegg.

A var på byen sammen med flere andre og hadde i følge egen forklaring drukket mindre mengder alkohol da de ble uenige med bartenderen på puben de besøkte. Utenfor puben påtraff de to securitasvakter som opplyste at de hadde blitt tilkalt. Vaktene hadde også anmodet om hjelp fra politiet.  

A og hans følge fikk av politipatruljen som kom til stedet pålegg om å begi seg bort. I motsetning til de to andre, aksepterte ikke A pålegget. Han mente at politiet ikke ville høre på hans forklaring om hva som hadde skjedd. Etter gjentatte pålegg som A ikke fulgte, ble han påført håndjern og satt i cellebilen. Etter at patruljen hadde kjørt ca. 500 meter, stanset de bilen og ga A muligheten til å ta seg hjem på egen hånd. A ville ikke gå, og sa ”bare kjør meg til arresten”. Da det ble fryktet at A ellers kunne gjøre seg skyldig i ordensforstyrrelser, ble han innsatt i medhold politiloven § 9.   

Vaktleder klarerte at A kunne settes i arresten. Vaktleder tok ikke selv A i øyesyn. A ble sittende på glattcelle i underkant av 10 timer, og følte seg – for å kunne bli løslatt – presset til å vedta forelegget han ble ilagt.

Spesialenheten opptok forklaring fra A. B, som var sammen med A da A ble arrestert, ble avhørt som vitne. Politistudent C ble avhørt som vitne. Polititjenestepersonene D, E, F og arrestforvarer G ble avhørt med status som mistenkt. Kopi av politidistriktets oppdragslogg for hendelsen, arrestskjema og arresttiltak, samt aktuelle saksdokumenter ble innhentet.

Det var ikke bevisgrunnlag for at arrestasjonen var uhjemlet eller for at A ble presset til å vedta forelegget. Spesialenheten bemerket imidlertid at det kunne stilles spørsmål om A skulle ha vært løslatt tidligere. Det følger av politiloven § 9 tredje ledd at ingen må holdes i arrest lenger enn nødvendig og ikke i noe tilfelle lenger enn til vedkommende er blitt edru. Spesialenheten viste videre til at det ikke er anledning til å holde en person tilbake i arresten for avhør dersom hjemmelsgrunnlaget for innsettelsen er bortfalt. Videre syntes det å ha utviklet seg en praksis i arresten der vaktleder treffer beslutning om innsetting etter § 9 uten selv å ta arrestanten i øyesyn.

Politidistriktet ble bedt om å følge opp spørsmålene som var reist av Spesialenheten administrativt.

Sak nr. 26. Ref. nr. 353/13-123

Blodprøve borttatt fra et lensmannskontor

Hordaland politidistrikt

Spesialenheten for politisaker ble mandag 29. april 2013 varslet av politidistriktet om at en blodprøve var forsvunnet fra et kontor ved et lensmannskontor. Prøven var sikret i sammenheng med en helikopterulykke som inntraff 27. april 2013.

Spesialenheten iverksatte etterforsking. Det ble under etterforskingen opptatt vitneforklaringer fra tre tjenestepersoner i politiet og fra to sivile personer. Det ble gjennomført kriminaltekniske undersøkelser for å sikre mulige DNA-spor og fingeravtrykk. Data fra adgangskontrollsystemet ved lensmannskontoret ble innhentet.

Spesialenheten anså det ut fra etterforskingsresultatet ikke bevist at tjenestepersoner i politiet hadde borttatt eller medvirket til å bortta blodprøven. Det fremkom gjennom avhør, kriminaltekniske undersøkelser og analyser eller øvrige innhentede data ingen opplysninger som ga grunnlag for å rette mistanke mot noen tjenesteperson.

Saken ble av Spesialenheten henlagt på saksnivå fordi intet straffbart forhold anses bevist. Politimesteren ble anmodet om å gjennomgå rutiner for oppbevaring av materiale som er sikret for analyse, og rutiner for adgangs- og personkontroll ved lensmannskontoret.

Sak nr. 27. Ref. nr. 9/14-123

Manglende skriving av rapport etter ransaking

Sør-Trøndelag politidistrikt

En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for utilbørlig opptreden. A opplyste at han hadde blitt kontaktet av politiet og at B hadde truet til seg hans mobiltelefon for å hindre ham i å filme politiets kontroll av ham.

Spesialenheten avhørte B med status som mistenkt. B opplyste at politiet hadde fått melding om at A var ruset og at han forsøkte å kjøre fra stedet i bil, men at han ikke fikk startet bilen. Patruljen reiste til stedet og tok kontakt med A. Han fremsto ruset. B forklarte at de tok hånd om hans mobiltelefon fordi han ønsket å ringe ”noen” og ta lydopptak av kontrollen. Det ble også antatt at det kunne være bevis på telefonen som ville bekrefte befatning med narkotika.

Spesialenheten fant det ikke bevist at B hadde opptrådt utilbørlig mot A ved å kontakte ham og ta fra ham mobiltelefonen. Det ble gjennomført ransaking og beslag med bakgrunn i ferske spor, og Spesialenheten fant ikke at det ved vurderingen av mistankegrunnlaget var handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. 

Da det ikke var skrevet rapport etter ransakingen ble saken ansett egnet for administrativ oppfølgning.  

 

Sak nr. 28. Ref. nr. 138/14-123

Arrestforvarer informerte innsatt i politiarrest om at han måtte betale for legetilsyn selv

Helgeland politidistrikt

En person (A) anmeldte en arrestforvarer (B) for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med at A skulle ha blitt nektet et ekstra pledd under oppholdet i arresten. A oppga også at han hadde fått beskjed om at han selv måtte betale for legetilsyn i arresten.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter i saken mot A, herunder politiets oppdragslogg og arrestlogg. Videre ble arrestforvarer B avhørt med status som mistenkt.

A var pågrepet mistenkt for kjøring i påvirket tilstand. Det var i arrestloggen notert at A hadde fått pledd da han ble satt på cellen. Det var notert at A hadde blitt fremstilt for blodprøvetaking ved legekontoret, og at han var sur og lite samarbeidsvillig på cellen. A hadde bedt om legetilsyn. Han var da spurt om fastlegens navn og informert om at fastlegen kunne tilkalles, men at han måtte betale for konsultasjonen selv. A ønsket da likevel ikke legetilsyn.

B forklarte at det kan hende at han hadde sagt til A at han selv måtte betale for legetilsyn. Det hendte at det ble sagt til innsatte som gjentatte ganger ba om lege. B forklarte at slik beskjed ble gitt i tråd med den opplæringen han hadde fått som arrestforvarer.

Spesialenheten fant ikke Bs uttalelse/opptreden å være av en karakter som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Da det ut fra Bs forklaring ikke kunne utelukkes at det i noen situasjoner uriktig ble informert om at innsatte måtte betale for legetilsyn selv, ble saken sendt politidistriktet for administrativ gjennomgang.

 

Sak nr. 29. Ref. nr. 230/14-123

Fremstilling av varetektsfengslet for lege – svikt i politiets oppfølgning.

Hordaland politidistrikt

Hordaland politidistrikt ble anmeldt for grov uforstand i tjenesten etter at politiet avlyste en fremstilling av en person (A) som var varetektsfengslet.  Fremstillingen (transportoppdraget) gjaldt legeundersøkelse ved et sykehus.

Spesialenheten avhørte to polititjenestepersoner som vitner og var i kontakt med fengselet. Det var ikke notert noe om oppdraget i politiets vaktjournaler.

Det fremgikk at fengselet hadde sendt telefaks til politiet med anmodning om bistand til å transportere A. Samme dag som oppdraget skulle hva vært utført, ringte en polititjenesteperson til fengselet og opplyste at de ikke kunne bistå grunnet kapasitetsproblemer.

Vitnene forklarte at det var korrekt at politiet hadde mottatt telefaks fra fengselet og at den var scannet og sendt per e-post til den ansvarlige. Hun skulle da ha notert oppdraget i po-loggen. Dette var ikke gjort, og det var heller ingen som kunne forklare hvorfor. Det hadde trolig skjedd en glipp.

Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at den manglende fremstillingen skyldtes forsettlig unnlatelse eller at det var utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Da det hadde skjedd ”en glipp” da fengselets anmodning skulle noteres i po-loggen, ble saken ut fra læringshensyn oversendt for administrativ vurdering.  

Sak nr. 30. Ref. nr. 73/14-123

Mangelfull loggføring i arresten.

Troms politidistrikt

A anmeldte tre polititjenestepersoner (B, C og D) og Troms politidistrikt for ulovlig maktbruk (vold) og grov uforstand i tjenesten. A anførte at politiet under en pågripelse hadde sparket ham, slått ham og dunket hodet hans i veggen. Han anmeldte også tjenestemennene for å ha kommet med drapstrusler.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Tjenestemennene ble avhørt som mistenkt. En tilsynsfører ble avhørt som vitne. Videre ble politiets dokumenter og bildeopptak som viste pågripelsen og As opptreden inne på politistasjonen innhentet.

Bildeopptaket viste et vesentlig annerledes hendelsesforløp enn det A hadde redegjort for i anmeldelsen. Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestepersonene hadde utøvet vold mot A eller truet ham.

Det fremgikk at det ikke var skrevet arrestlogg etter innsettelsen av A. Spesialenheten bemerket at det i følge arrestforskriften § 2-2 skal skrives logg. Unnlatelsen av å føre logg ble ikke vurdert å være et straffbart forhold. Saken ble sendt politidistriktet for administrativ oppfølgning.

 

Sak nr. 31. Ref. nr. 467/13-123

Politiets inngripen med bakgrunn i opplysninger fra kilde, krav til notoritet, opptreden under ransaking og behandling av beslag.

Telemark politidistrikt

En kjent person for politiet (A) tok kontakt med en ung politimann (D) og fortalte at en venn av ham (B) samme kveld/natt skulle begå et grovt tyveri fra et lager. Politimannen varslet flere av sine kollegaer og det ble lagt en plan for pågripelse av B på åstedet. Politimannen varslet ingen overordnede eller påtalemyndigheten om planen.

A oppsøkte B i løpet av kvelden og de kjørte sammen til åstedet. Da politiet gjorde tilslag ved lageret ble B pågrepet. A var ikke på stedet.  Etter pågripelsen av B, ble boligen hans ransaket. Mens ransakingen pågikk kom A til stedet og pekte ut for politiet tyvgods som ble tatt i beslag. A borttok i politiets nærvær selv flere gjenstander som han oppga var hans egne.

Bs advokat anmeldte senere politiet for mangelfull sikring av Bs eiendeler i boligen. B gav uttrykk for at gjenstander var forsvunnet som følge av et avtalt spill mellom politiet og A.

Spesialenhetens etterforsking viste at det ikke var sikret notoritet om kontakten mellom B og politiet. Det var følgelig uklart hvordan hans troverdighet som kilde og hans motiv for å gi opplysninger var vurdert. B selv oppga at han var forespeilet å få førerkortet sitt tilbake dersom han kunne hjelpe politiet med å få tatt A. Dette ble avvist fra politiets side. Politiadvokaten som hadde påtaleansvar i straffesaken mot B forklarte at han var helt ukjent med kontakten med A og As rolle ved pågripelsen av B. Betydningen av As rolle i saken var følgelig aldri vurdert av påtalemyndigheten.

Spesialenheten anså det ikke bevist at A hadde fått noe vederlag fra politiet, men påpekte at det forhold at A fikk hente ut ting fra Bs bolig kan oppfattes å være en fordel som har karakter av å være vederlag. Spesialenheten gav for øvrig uttrykk for at politiets opptreden i forhold til A under ransakingen var uprofesjonell. Blant tingene A borttok var blant annet tyvgods.

Beslag i saken var etter ransakingen kjørt til et lagerlokale som ble bestyrt av et vaktselskap. Deler av beslaget ble derfra utlevert til rette eiere. Spesialenheten viste i saken til at behandling og oppbevaring av beslag er nøye regulert i straffeprosessloven, påtaleinstruksen og i rundskriv fra Politidirektoratet. Det var med bakgrunn i opplysningene i saken grunn til å stille spørsmål ved om samarbeidet mellom vaktselskapet og politiet var innrettet slik at alle regler og direktiver for behandling av beslag ble overholdt.

Spesialenheten anså det ikke å være grunnlag for å straffe D for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Det ble lagt vekt på at han på tidspunktet for hendelsene var svært uerfaren, at han underveis hadde konferert med kollegaer som ikke hadde hatt innvendinger og at han ikke på noe tidspunkt hadde opptrådte alene.

Det ble ikke vurdert å være grunner til å reagere med foretaksstraff. Politimesteren ble bedt om å gjennomgå saken administrativt, særlig med tanke på politiets bruk av kilder og krav til notoritet. Videre ble vist til at saken etterlot tvil om enheter i politidistriktet har gode nok rutiner for behandling av beslag.        

 

Sak nr. 32. Ref. nr. 488/14-123

Unnlatt/sen varsling til viltnemda av elgpåkjørsel

Sør-Trøndelag politidistrikt

Viltnemda anmeldte politiet for mangelfull varsling etter at en personbil hadde kjørt på en elg. Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg og retningslinjer ved vegtrafikkuhell.

Det fremgikk at politiet hadde varslet Vegtrafikksentralen. Viltnemda ble varslet ca. fem timer senere.

I politidistriktets retningslinjer for trafikkuhell var det ikke gitt direktiv om framgangsmåte ved uhell hvor vilt var kommet til skade.

At det gikk lang tid før viltnemda ble varslet ble ikke vurdert å være et mulig straffbart forhold. Saken ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Saken ble sendt politidistriktet til administrativ vurdering. Politidistriktet ble anmodet om å vurdere behov for mer utfyllende retningslinjer om varsling ved viltulykker.

  

Sak nr. 33. Ref. nr. 452/14-123

Arrest – uklart hjemmelsgrunnlag for innbringelse

Rogaland politidistrikt

En person (A) anmeldte tjenestepersoner for ulovlig maktbruk og skadeverk. A anførte at politiet i sammenheng med pågripelse og innsetting i arrest hadde brukt unødvendig mye makt og at politiet under pågripelsen av ham hadde tråkket på mobiltelefonen hans og ødelagt den. Han anmeldte også politiet for ikke å ha tatt vare på den ødelagte mobiltelefonen og lommeboken hans.

Spesialenheten etterforsket anklagen om ulovlig maktbruk og skadeverk. Fire tjenestemenn ble avhørt med status som mistenkt. Det ble med bakgrunn i etterforskingsresultatet ikke ansett bevist at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne føre til straffansvar.

Spesialenheten påpekte at politiets dokumentasjon knyttet til det rettslige grunnlaget for innbringelse/pågripelse av A framstod å være noe mangelfullt. A ble holdt tilbake i arrest fra kl. 01.30 til kl. 11.33, dvs. i 10 timer. I følge oppdragsloggen var han innbragt for å ha forulempet offentlig tjenestemann. I arrestloggen framgikk at han hadde nektet å oppgi personalia. Ingen av de nevnte forseelsene vil i utgangspunktet kunne begrunne en straffeprosessuell pågripelse. Av politiets dokumentasjon gikk fram at A var beruset og at tidligere på natten var bortvist fra bysentrum på grunn av urinering på offentlig sted. Det rettslige grunnlaget for det langvarige oppholdet i arresten ble derfor antatt å ha vært politiloven § 9, selv om dette ikke klart kom fram av politiets dokumentasjon. Spesialenheten ba med henvisning til den mangelfulle notoriteten om grunnlaget for frihetsberøvelsen politimesteren om gjennomgå saken administrativt.

Sak nr. 34. Ref. nr. 501/14-123

Bortkommet narkotikabeslag

Rogaland politidistrikt

Rogaland politidistrikt varslet i juli 2014 Spesialenheten om at narkotikabeslag som var oversesendt til Kripos var bortkommet.

Spesialenheten iverksatte etterforsking, og mottok i august 2014 opplysning fra Kripos om at beslagene var kommet til rette.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten ba politidistriktet gjennomgå saken administrativt med henblikk på mulige rutineforbedringer.

Sak nr. 35. Ref. nr. 249/14-123

Avvist – administrativ klage oversendt politimesteren

Oslo politidistrikt

Spesialenheten registrerte en anmeldelse fra A angående politiets tjenesteutførelse i en straffesak. Anmelder ble kontaktet av Spesialenheten for klargjøring av anmeldelsen og ga da uttrykk for at henvendelsen var ment som en klage på dårlig saksbehandling. Det følger av påtaleinstruksen § 34-5 tredje ledd at Sjefen for Spesialenheten skal avvise saker som faller utenfor enhetens saklige kompetanseområde. I følge Riksadvokatens rundskriv nr. 3/2006 VI punkt 1 skal Sjefen for Spesialenheten også i disse sakene vurdere om saken skal oversendes til politimesteren for administrativ vurdering jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd. Saken ble etter en konkret vurdering oversendt politimesteren til administrativ behandling som forvaltningsklage.

Sak nr. 36. Ref. nr. 350/14-123

Avvist – administrativ klage oversendt politimesteren

Midtre Hålogaland politidistrikt

Spesialenheten registrerte en anmeldelse fra A angående en tjenestepersons opptreden overfor han. Anmelder ble kontaktet av Spesialenheten for klargjøring av anmeldelsen og ga da uttrykk for at henvendelsen var ment som en klage og ikke en anmeldelse. Det følger av påtaleinstruksen § 34-5 tredje ledd at Sjefen for Spesialenheten skal avvise saker som faller utenfor enhetens saklige kompetanseområde. I følge Riksadvokatens rundskriv nr. 3/2006 VI punkt 1 skal Sjefen for Spesialenheten også i disse sakene vurdere om saken skal oversendes til politimesteren for administrativ vurdering jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd. Saken ble etter en konkret vurdering oversendt politimesteren til administrativ behandling som forvaltningsklage.

Sak nr. 37. Ref. nr. 181/14-123

Vegtrafikkloven § 23 – føreres ansvar for at kjøretøyet under bruken er i forsvarlig stand – feil knyttet til montering av politiets utstyr

Sogn- og Fjordane politidistrikt   

Spesialenheten ble fra politidistriktet varslet om hendelse der en politibil hadde kommet i brann inne i en tunnel. Spesialenheten mottok vedrørende samme hendelse også en anmeldelse fra en bilfører som hadde observert forholdet.

Fører av politibilen forklarte til Spesialenheten at han rykket ut til en vegtrafikkulykke og at han på vei til åstedet hadde registrert at motorvarmeren i bilen slo seg av og på og at det luktet svidd. Pga. dårlige værforhold med snø og vind måtte de på veien tilbake fra åstedet kjøre i kolonne. Under kjøringen begynte da alle varsellampene på bilen å lyse og motoren stoppet.  Det gikk svært kort tid før alle varsellampene unntatt lampen for antispinn slukket og motoren startet igjen av seg selv.  Varsellampen for antispinn lyste kontinuerlig. Da de hadde kjørt ca. 200 meter inn i en tunnel måtte han stanse bilen. Da panseret ble åpnet slo det flammer opp fra motoren.

Spesialenhetens vurdering var at det forhold at det luktet svidd, at alle varsellampene lyste og at motoren stanset var omstendigheter som klart indikerte at det kunne være mangler ved kjøretøyet. I en slik situasjon må det forventes at føreren søker å bringe nærmere klarhet i årsaker og ikke fortsetter kjøringen uten å forvisse seg om at det er forsvarlig. Det kunne her ikke uten videre legges til grunn at man hadde å gjøre med mindre feil. Det forhold at man skulle passere gjennom en tunnel ga grunn til økt varsomhet.

Det er i juridisk teori lagt til grunn at bestemmelsen i vegtrafikkloven § 23 første ledd første setning ikke skal tolkes for strengt. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Blant annet fordi det ble opplyst at brannen oppstod på grunn av feil ved monteringen av politiutstyr i bilen, ble saken sendt til administrativ vurdering.

Sak nr. 38.  Ref. nr. 400/14-123

Beslutning om obduksjon – varsling av avdødes nærmeste

Sør-Trøndelag politidistrikt   

En mor anmeldte politiet i sammenheng med at politiet hadde besluttet at hennes avdøde datter skulle obduseres, jf. påtaleinstruksen § 13-2. Moren var til stede da datteren, som var kronisk syk, døde. Avdødes fastlege oppga kort tid etter dødsfallet til politiet at avdøde hadde kjent sykdom og at det ikke var overraskende at pasienten døde. Moren påpekte i anmeldelsen at hun ikke var varslet av politiet om at obduksjon var begjært. Hun ble bare orientert av begravelsesbyrået.

Spesialenheten opptok forklaring fra politijuristen som hadde begjært obduksjonen. Juristen forklarte at han da begjæringen ble utferdiget var av den oppfatning at døden hadde inntrådt plutselig og uventet. Han kunne ikke huske om anmeldelsen i saken var ferdig skrevet da han skrev begjæringen. Juristen oppga at han ikke har noen rolle knyttet til varsling av pårørende. Han la til grunn at det hadde skjedd. Det framgikk av begjæringen han underskrev at pårørende var varslet.

Det var ut fra politiets dokumentasjon og politijuristens forklaring uklart hvilke opplysninger som forelå da begjæringen om obduksjon ble utferdiget. Ut fra reglene i påtaleinstruksen kap. 13 om sakkyndig likundersøkelse og sakens karakter, var det ikke grunnlag for å hevde at politijuristen hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar.

I henhold til påtaleinstruksen § 13-3 bør pårørende før obduksjon foretas varsles og gis mulighet til å uttale seg. Spesialenheten la i sin vurdering av saken til grunn at det er politiets ansvar å påse at de pårørende varsles og at det er til politiet de pårørende skal avgi sin uttalelse om obduksjonsspørsmålet. Det gikk verken av politiets oppdragslogg eller anmeldelsen i saken fram at pårørende var varslet om at politiet ville begjære obduksjon.

Selv om påtaleinstruksen § 13-3 ikke krever at pårørende varsles, tilsier bestemmelsen klart at det bør skje i de situasjoner hvor forholdene ligger til rette for at det kan skje. Spesialenhetens vurdering er også at politiet må sikre notoritet om at varsel er gitt og at pårørende er gitt anledning til å uttale seg. Selv om det var grunn til å kritisere politiets framgangsmåte ble det forhold at politiet ikke hadde opptrådt i samsvar med bestemmelsen i påtaleinstruksen § 13-3 ikke vurdert å kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten ba om at saken ble gjennomgått administrativt og viste til at det kunne stilles spørsmål ved om saken var godt nok opplyst da obduksjon ble besluttet begjært. Det ble for øvrig vist til at det ikke anses å være handlet i tråd med regelen i påtaleinstruksen § 13-3. Saken ble ansett å gi grunnlag for erfaringslæring. Avdødes mor klaget til riksadvokaten over Spesialenhetens beslutning om henleggelse. Riksadvokaten opprettholdt henleggelsesbeslutningen og ga sin tilslutning til at saken av politidistriktet burde følges opp administrativt.

Sak nr. 39.  Ref. nr. 90/14-123

Langvarig opphold i politiarrest, januar 2014

Hordaland politidistrikt  

En advokat ba Spesialenheten vurdere mulig straffansvar for tjenestepersoner i politidistriktet i sammenheng med at en person (A) som han var forsvarer for hadde sittet i politiarrest fra 21. januar til 27. januar. Spesialenheten opptok under etterforskingen av saken blant annet forklaringer fra juristen på saken og påtaleder i politidistriktet.

A, som var en kjent rusmisbruker og vinningskriminell, møtte i avhør hos politiet tirsdag 21. januar 2014. Det ble i avhøret avdekket at han var i besittelse av narkotika. Han ble pågrepet og det ble samme dag foretatt ransaking av hans bolig hvor det ble gjort funn av ting som stammet fra tyverier.  Han ble først fredag 24. januar framstilt for retten for fengsling og det ble avsagt kjennelse for fengsling i fire uker. Av kjennelsen går fram at A forklarte at han hadde det forferdelig i arresten, at han hadde hallusinasjoner og at han var redd for å dø. Retten påpekte i kjennelsen at siktede i rundt tre døgn hadde sittet i arresten med sterke abstinenser og at det var viktig at han snarest ble overført til ordinært fengsel. A ble først mandag 27. januar overført til fengsel.

Spesialenheten påpekte i sin vurdering av saken at det fra politiets side ikke var opptrådt i samsvar med straffeprosessloven § 183. Da fristen for å framstille pågrepne for varetektsfengsling i 2006 ble utvidet til tre dager, ble det uttrykkelig forutsatt at det bare unntaksvis skal være aktuelt å vente med å framstille den siktede til lengstefristen utløper (Ot.prp. nr. 66 (2001-2002)). Det er også i rundskriv fra riksadvokaten (nr. 4/2006) understreket at den utvidede fristen bare skal benyttes når det er nødvendig av hensyn til en effektiv etterforsking.

Spesialenheten mente det ut fra omstendighetene ved pågripelsen av A ikke var grunner til å vente til den tredje dagen med framstilling. Det var allerede tirsdag 21. klart at A begrunnet i gjentakelsesfare skulle framstilles for fengsling.  Tidsbruken fra tirsdag til fredag var ikke nødvendig av hensyn til en effektiv etterforsking. Spesialenheten la med bakgrunn i forklaringen fra påtalejuristen til grunn at hovedårsaken til at det gikk tre dager før framstillingen var at juristen hadde en travel hverdag med rettsoppmøter og andre gjøremål. Spesialenheten påpekte at ansvarlig jurist i en slik situasjon må varsle overordnede slik at arbeidet med begjæring og framstilling kan overføres til andre. Hensynet til den pågrepne som sitter i politiarresten må veie tyngst.  Politidistriktet er bemannet med ca. 50 jurister og det bør være mulig å overføre en slik oppgave. Det følger av riksadvokatens rundskriv nr 4/2006 at politimesteren og den ansvarlige politijuristen har et særlig ansvar for å kontrollere at varetekt og restriksjoner, pågripelse og politiarrest i sammenheng med etterforskingen bare blir brukt i samsvar med rundskrivet.

Det følger av forskrift om bruk av politiarrest § 3-1 at den pågrepne innen to døgn fra pågripelsen skal overføres fra politiarrest til fengsel, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig.  Det er uttalt i rundskriv fra POD av 15.8.2006 at vilkåret for unntak fra hovedregelen er strengt og at politidistriktene gjennom interne rutiner og instrukser skal legge til rette for overholdelse av fristen.

Påtalejuristen forklarte at hennes erfaring var at overføring innen fristen i arrestforskriften aldri skjer. I den aktuelle uken i januar 2014 satt 2 personer mer enn 5 døgn i politiarresten og 4 personer mer enn 4 døgn. Påtalejuristen viste også til at politidistriktets ledelse så på situasjonen med for få varetektsplasser som en systemfeil. Feilen var flere ganger var tatt opp med overordnede myndigheter.

Påtaleleder forklarte at det gjennomgående hadde vært slik at personer hadde sittet opptil
6 – 7 døgn i arresten. Det går av statistikk fra POD over antall oversittere fram at Hordaland politidistrikt i 2013 hadde 516 arrestforhold som varte over to døgn. Flest arrestforhold over to døgn hadde i 2013 Oslo politidistrikt med 1508. 

Oslo tingrett kom i dom av 2. juni 2014 i sivil sak mot staten til at bruk av isolasjon i politiarrest overfor en saksøker utgjorde en krenkelse av EMK art 14., jf. § 8. Staten ble som følge av konvensjonsbruddet dømt til å betale erstatning for lidt tap og oppreisning. Dommen er ikke rettskraftig. Riksadvokaten omtalte i brev av 4. juli 2014 til statsadvokatene og politimestrene tingrettens dom og viste her til at opphold i politiarrest utover 2 døgn kan utgjøre en krenkelse av art 8 dersom det ikke foreligger et konkret fundert behov for å utelukke den pågrepne fra fellesskap med andre. Etter at retten har avsagt kjennelse om varetektsfengsling som ikke omfatter isolasjon vil det ikke være et rettslig grunnlag for å utelukke den pågrepne fra fellesskap. Riksadvokaten ga i brevet midlertidige retningslinjer som blant annet går ut på at den fengslede etter at kjennelse er avsagt ikke skal returneres til politiarresten med mindre det er besluttet isolasjon i medhold av straffeprosessloven § 186a eller det er mulig å avhjelpe isolasjonsvirkningene. Dersom det ikke er mulig med overføring til fengsel innen kort tid skal den fengslede løslates.

Påtaleleder i Hordaland politidistrikt forklarte i september 2014 til Spesialenheten at riksadvokatens retningslinjer hadde ført til at pågrepne slippes mye raskere enn hva som var tilfellet i januar. Dersom det ikke er ledig plass i fengsel, blir den siktede sluppet samme dag som kjennelsen foreligger.

Spesialenheten pekte i sin vurdering av mulig straffansvar knyttet til frihetsberøvelsen av A på at det ikke var opptrådt i samsvar med lovgivers forutsetning og riksadvokatens direktiver ved lovendringen i straffeprosessloven § 183 når det gikk tre dager før A ble framstilt for retten. Tiden som gikk var ikke nødvendig av hensyn til etterforskingen. Saken ga inntrykk av at det i politidistriktet generelt ikke var nødvendig oppmerksomhet mot å sikre at pågrepne snarest mulig ble framstilt for fengsling. Siden det var handlet innenfor lengstefristen i loven ble det allikevel ikke vurdert å være grunn til så sterke bebreidelser at det var grunnlag for straffansvar. I vurderingen av forholdet til arrestforskriften § 3-1 og de vurderingene som var foretatt knyttet til varigheten av oppholdet i arresten, pekte Spesialenheten på at tema for spørsmålet om forholdsmessighet ved et tvangsinngrep er ”sakens art og forholdene ellers”, jf. straffeprosessloven § 170a. Forholdsmessighet må vurderes konkret i forhold til den pågrepne, hans situasjon og forholdene frihetsberøvelsen skjer under. Den anførte systemfeilen med mangel på varetektsplasser vil i liten grad kunne tas hensyn til i en konkret vurdering av forholdsmessighet ved gjennomføringen av en frihetsberøvelse. Spesialenheten kom heller ikke i forhold til overholdelsen av arrestforskriften § 3-1 til at det var grunnlag for straffansvar. I vurderingen av mulig straffansvar for påtalejuristen ble den generelle mangelen på varetektsplasser og det forhold at dette var kjent hos ledelsen vurdert å være et moment som talte mot individuelt straffansvar. Det ble også lagt vekt på at A var framstilt for legevakt og medisinsk sett klarert for opphold i arresten. Det ble i vurderingen også vist til Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt. 2010. s. 65.  

Det ble, blant annet med henvisning til at praksis i politidistriktet på tidspunktet for sakens avgjørelse var vesentlig annerledes enn i januar 2014, ikke ansett å være grunner for å vurdere foretaksstraff.

Spesialenheten anbefalte at politidistriktet i sammenheng med administrativ gjennomgang av saken gjennomgikk sine rutiner for samarbeid med kriminalomsorgen om varetektsplasser. Spesialenhetens vurdering var at praksis som ble fulgt fra politidistriktets side i januar 2014 kunne forbedres, blant annet ved at det ved anmodning og tildeling av plasser tidligere ble foretatt en tydeligere prioritering. Opplysninger om at plasser ble skaffet ved at politiet ”presset på” ga inntrykk av noe vilkårlighet.  Spesialenheten understreket også viktigheten av at det ble sikret notoritet om de konkrete tiltak som ble foretatt for å sikre den enkelte pågrepne plass i fengsel.