Sak 209/20-123, 04.03.2021
Anmeldelsen:
Sør-Vest politidistrikt varslet Spesialenheten om at politiet hadde avfyrt skudd mot dekkene på en bil. Føreren av bilen, A, hadde ikke stanset for kontroll, og hadde forsøkt å kjøre på en polititjenesteperson. Bilen ble kort tid etter tvangsmessig stanset. Ingen personer ble skadet, utover at A klaget over smerter i nakken. Det ble noe materielle skader på to politibiler og bilen som A førte.
Åsted: Offentlig sted, privat eiendom, på dagtid
Oppdrag: Pågripelse
Ruspåvirkning: Ukjent
Maktbruk: Etterforskingsresultatet viste at politiet brukte skytevåpen mot As bil og stanset ham ved forsettlig påkjørsel
Skader: Ingen dokumenterte fysiske skader
Spesialenhetens vurdering:
Skytevåpen
Spesialenheten la til grunn at det var gitt bevæpningstillatelse på oppdraget, og at tjenesteperson B avfyrte seks skudd mot As bil (dekk). B forklarte at han skjøt fordi han oppfattet at A skulle kjøre på ham. Det var liten avstand mellom As bil og politibilen, og fordi B sto inntil politibilen, hadde han ingen retrettmuligheter. A har på sin side avvist at han skulle kjøre på B. Ut fra opptaket fra dashkameraet i As bil var det ikke grunnlag for å si med sikkerhet at A kjørte mot B. Samtidig var det ut fra situasjonen vanskelig å se bort fra Bs forklaring om at han oppfattet at A skulle kjøre mot ham, og at det var et rettsstridig angrep der bruk av bilen hadde et høyt fare- og skadepotensiale.
Spesialenheten mente at B hadde handlet i nødverge. Spesialenheten mente B ikke kunne bebreides for å ha avfyrt skudd mot bilens dekk. Våpenet ble «benyttet for å avverge» et ulovlig angrep, det var ikke andre aktuelle handlingsalternativer, og at bruken av våpenet fortonet seg som absolutt nødvendig. Samlet sett mente Spesialenheten at Bs handling ikke var «åpenbart uforsvarlig».
Tvangsmessig stans av A
Den første påkjørselen skjedde på et gårdstun. Ut fra opptaket fra dashkameraet og forklaringer i saken, la Spesialenheten til grunn at det ikke var andre personer i umiddelbar nærhet og at As hastighet var nokså lav, mellom 25-30 km/t. Farepotensialet ved denne forsettlige påkjørselen var begrenset, og betydelig mindre enn risikoen A ville utgjøre ved fortsatt å få kjøre ut fra gårdstunet og ut på veien.
Den andre forsettlige påkjørselen skjedde i forbindelse med den såkalte «innboksingen». A hadde forut for dette kjørt videre etter den forsettlige påkjørselen på gårdstunet, Bs forsøk på å stanse ham ved å avfyre skudd mot dekkene og Cs forsøk på å stanse ham ved bruk av spikermatte. Denne stansingen skjedde i samarbeid med C, som lå foran og hindret A i å kjøre fremover, mens D la seg tett bak A for å låse ham inne. Skadene på de involverte bilene antydet at hastigheten var lav da bilene støtte sammen. Det var ikke opplysninger om at tredjepersoner ble utsatt for fare i forbindelse med denne forsettlige påkjørselen.
Det var Spesialenhetens oppfatning at As kjøring var til fare både for ham selv og andre trafikanter, og at det var nødvendig å stanse ham. Det var ikke tvil om at A forsto at politiet ønsket å stanse ham og at han forsøkte å unnslippe politiet.
Det var for øvrig heller ingen andre tjenestepersoner som hadde opptrådt straffbart i forbindelse med saken.
Spesialenhetens avgjørelse:
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven § 171 om tjenestefeil.