Sak 050050, vedtaksdato 12.06.2006, Asker og Bærum politidistrikt
1. Anmeldelse
A ved advokat Sverre Simonsen anmeldte den 12. mai 2004 tjenestemenn ved Asker og Bærum politidistrikt for ”overgrep i forbindelse med arrestasjon”. Det er i anmeldelsen vist til straffeloven § 117 (ulovlig pågripelse) og §§ 228 og 229 (legemsbeskadigelse/legemsfornærmelse).
Anmeldelse ble inngitt overfor Sefo Oslo. Etter opprettelsen av Spesialenheten for politisaker den 1. januar 2005 ble saken oversendt hertil fra Sefo for videre etterforsking.
Bakgrunnen for saken er at A den 16. april 2004 ble stanset av politibetjent B og politibetjent C i Sandvika sentrum. Det fremgår av anmeldelsen at A ble avkrevd legitimasjon uten foranledning. Deretter skal begge tjenestemennene ha kastet seg over ham. A oppgir at han fikk slag over nesen og begynte å blø. Videre oppgir han å ha blitt kastet i murveggen og holdt mot denne, for deretter å bli kastet i bakken. Dernest skal armene hans ha blitt trukket bakover. Han ble påsatt håndjern og transportert til Bærum politistasjon. I arresten ble han avkledd alle klær.
Etter ca tre timer i arresten ble A kjørt til Bærum sykehus for røntgen av mulig skade etter pågripelsen. Han ble deretter transportert tilbake til arresten. Han ble først sluppet fri senere på kvelden etter å ha avgitt forklaring til politiet. A anfører at han krevde advokat, uten at hans begjæring om dette ble tatt til følge.
2. Etterforsking
Sefo har gjennomført avhør av fornærmede A. Videre er det gjennomført avhør av politibetjent B og politibetjent C. Begge er avhørt med status som mistenkt. Sefo har videre gjennomført vitneavhør av politiførstebetjent D, politiførstebetjent E og politiadvokat F. D og E var i tjeneste som operasjonsleder på de aktuelle tidspunktene. F var saksjourhavende med ansvar for bl.a. pågripelser denne dagen.
Spesialenheten for politisaker har gjennomført i alt 6 mistenktavhør. Det dreier seg om alle de som ble avhørt av Sefo. I tillegg er politiadvokat G avhørt. G var jourhavende på kveldstid denne dagen.
Det er innhentet journalark fra Bærum sykehus og legeerklæring for så vidt gjelder den skade A pådro seg under pågripelsen.
Leder av Spesialenheten for politisaker, region øst, John Martin Welhaven avga 4. april 2006 innstilling i saken med forslag om at Asker og Bærum politidistrikt ilegges foretaksstraff.
Sjefen for Spesialenheten oversendte samme dag innstillingen og siktelse mot politidistriktet for overtredelser av straffeloven § 226, jf § 48a og straffeloven § 116, jf § 48 a til Politimesteren i Asker og Bærum. Politimesteren har ved brev av 24. april 2006 kommentert innstilingen og siktelsen, samt bekreftet meddelelse av fristavbrytende siktelse, jf. straffeloven § 69 første ledd og domstolloven § 146, annet ledd.
3. Nærmere om sakens bakgrunn
A ble kontrollert av politiet kl. 12.30 den 16. april 2004 i forbindelse med at politibetjent C mente at A lignet en person som hadde stjålet en bil dagen før. C hadde tidligere samme dag sett et bilde av denne personen.
Det er på det rene at A legitimerte seg etter at politibetjent C ba han om dette. Etter politibetjent B oppfatning var A uvillig til å svare på spørsmål, noe han oppfattet som mistenkelig. Da A tok hendene i lommen fikk tjenestemennene en oppfatning av at ”han hadde noe på seg”. Han ville ikke ta hånden opp av lommen da B ba ham om det. Det oppstod et basketak i forbindelse med pågripelsen fordi tjenestemennene ikke klarte å få kontroll på A. Han ble lagt i bakken og påført håndjern. I forbindelse med nedleggingen og/eller påsetting av håndjern ble han påført en skade i den venstre skulderen i form av røket leddbånd. Han ble sykmeldt i 6 uker som følge av skaden.
A ble etter dette brakt inn til Bærum politistasjon. Her ble han ransaket før han ble satt på celle kl. 13.08. I følge A ble han bl.a. undersøkt i underlivet ved bruk av hanske. Politiet undersøkte ”rundt pungen og bak”.
Kl. 13.49 ble han kjørt til legevakten på grunn av smerter i den ene skulderen. Han ble ført tilbake til arresten ca. kl. 17.00. Kl. 18.11 ble han i cella presentert for et forelegg som var skrevet av politiadvokat G. Dette nektet han å vedta. Det ble foretatt avhør av ham kl. 19.45. Avhøret ble avsluttet kl. 20.50. Først kl. 21.30 ble han løslatt.
Spesialenheten legger til grunn at det ikke forelå opprettholdelse av pågripelse fra politijurist.
4. Spesialenhetens vurderinger
Aktuelle straffebestemmelser er straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten, § 228 om legemsfornærmelse, § 117 om ulovlig frihetsberøvelse, § 226 om uaktsom ulovlig frihetsberøvelse, § 116 om ulovlig ransaking.
Saken reiser spørsmål på flere områder. Det må vurderes hvorvidt det var hjemmel for innbringelse. I forbindelse med påsetting av håndjern/nedleggelse i bakken er det et spørsmål om unødig maktbruk. Dernest om det var grunnlag for å foreta ransaking av A før han ble satt i arrest. Endelig må varigheten av oppholdet i arrest vurderes.
4.1. Hjemmel for innbringelse
Spesialenheten legger under noe tvil til grunn at den innledende kontakten mellom politiet og A var rettmessig. Politiet var i en situasjon hvor de ønsket å kontrollere en persons identitet opp mot et bilde av en person som var aktuell i forbindelse med bilbrukstyveri.
Politiloven § 7 første ledd nr. 3 gir politiet hjemmel til å gripe inn for å avverge eller stanse lovbrudd. Ut fra politiets kjennskap til et aktuelt bilbrukstyveri, hvor de hadde sett bilde av en aktuell gjerningsmann, og hvor de mener at det kan være gjerningsmannen de observerer, kan det sies at hensikten med å avkreve legitimasjon er å stanse et pågående lovbrudd. Spesialenheten finner allikevel grunn til å stille spørsmålstegn ved berettigelsen av denne mistanken. Tjenestemennene hadde ikke det aktuelle bildet med seg under patruljering, og det viste seg senere at A ikke var identisk med den aktuelle personen på bildet.
Politiets videre håndtering er til en viss grad å kritisere. Det at en person tar en hånd i bukselomma kan i utgangspunktet ikke gi mistanke om straffbare forhold. Omstendighetene for øvrig må være av en slik karakter at mistanke oppstår.
Det er allikevel slik at A fikk et pålegg om å fjerne sin hånd fra lomma, noe han ikke etterkom. I henhold til politiloven § 5 har han plikt til straks å etterkomme de pålegg politiet gir. En unnlatelse av å etterkomme slikt pålegg vil kunne straffes etter politiloven § 30 nr. 1. Da politiet først har gitt et pålegg til en person må dette følges opp, noe som også ble gjort i dette tilfellet. Politibetjent B forklarer at han oppfattet A som hissig, og at det var nødvendig å få kontroll på ham. Dette ledet til at han ble lagt i bakken og påsatt håndjern. Det ble besluttet at han skulle tas med inn til politistasjonen. B forklarer at han oppfattet det dit hen at det var grunnlag både for innbringelse og pågripelse i straffeprosessuell forstand.
I henhold til politiloven § 8 første ledd nr. 1 kan politiet innbringe den som på offentlig sted forstyrrer ro og orden. Spesialenheten er av den oppfatning at As opptreden etter at han hadde fått et pålegg fra politiet var egnet til å forstyrre ro og orden på offentlig sted. Skjellsord mot politiet anses som en ordensforstyrrelse. Det vises her til Rt. 1984 side 701. Spesialenheten legger til grunn at A kom med skjellsord mot politiet. Dette er noe han selv forklarer i avhør til Sefo. Skjellsord fra A kom imidlertid først etter at det ble brukt makt mot ham. Slik saken utartet seg kan polititjenestemennene kritiseres for håndteringen som førte frem til dette.
Spesialenheten har etter dette, dog under noe tvil, kommet til at det forelå hjemmel for innbringelse, jf. politiloven § 8 første ledd nr. 1.
4.2. Maktanvendelsen
Politiet har hjemmel til å bruke makt ved utførelse av tjenestehandlinger. Dette følger av politiloven § 6. Maktbruken må imidlertid være nødvendig og forsvarlig. Det gjelder videre et forholdsmessighetsprinsipp, jf. politiloven § 6 annet ledd. Det heter her; ”de midler som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.”
Spørsmålet er således om det var nødvendig og forsvarlig å anvende makt slik det ble gjort i denne saken. Spesialenheten har lagt til grunn at A unnlot å etterkomme pålegg om å fjerne sin hånd fra bukselommen. Dette medførte mistanke om straffbare forhold for tjenestemennene på stedet, og A motsatte seg videre inngrep fra politiets side. Det legges til grunn at politiet i denne konkrete situasjonen var av den oppfatning at det var nødvendig å få kontroll på A. Politibetjent B forklarer at han først forsøkte å snakke med A for å få ham til å roe seg ned, noe som ikke førte frem. Både politibetjent B og politibetjent C forklarer at maktbruken ikke var unødig. Det ble ikke brukt for mye makt etter deres oppfatning.
As forklaring støttes således ikke av øvrige bevis i saken. Video som er innhentet fra en butikk i nærheten viser heller ikke selve nedleggelsen og påsetting av håndjern. Videoen viser kun den innledende kontakten med A. Det foreligger således ord mot ord fra A og tjenestemennene. Det er imidlertid på det rene at A fikk en skade i den ene skulderen i form av avrevet leddbånd, noe som førte til sykmelding i 6 uker. Skaden tilsier at det har vært brukt makt i ikke ubetydelig grad. Det er imidlertid noe tvil omkring når konkret skaden oppstod.
Spesialenheten kan etter dette ikke se at det er fremkommet tilstrekkelig bevis for at A ble utsatt for unødig maktbruk i denne forbindelse. En finner allikevel grunn til å påpeke at politiets handlemåte synes noe voldsom slik situasjonen fremstår etter Spesialenhetens etterforsking. Dette vil allikevel ikke innebære et straffbart forhold slik saken nå fremstår.
Det vises i den forbindelse til at det for at grov uforstand i tjenesten skal kunne konstateres må det etter en konkret vurdering foreligge ”kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet”. Dette er slått fast av Høyesterett i flere avgjørelser, bl.a. i Rt. 1986 side 670 og Rt. 1995 side 1195.
Det hefter imidlertid noe tvil omkring hendelsesforløpet, noe som tilsier at saken for så vidt gjelder dette punkt må bli å henlegge etter bevisets stilling. Dette vil således også gjelde i forhold til straffeloven § 228 om legemsfornærmelse.
4.3. Innsettelse i arrest
Spesialenheten har som nevnt ovenfor kommet til at det var hjemmel for innbringelse, jf. politiloven § 8. Det følger av samme paragrafs siste ledd at en person som innbringes ikke kan holdes tilbake utover 4 timer.
Politiadvokat F ble kontaktet av politibetjent B og politibetjent C da de ankom politistasjonen med A. Hun gav beskjed om at han skulle dimmiteres etter anmeldelse og avhør.
Spesialenheten legger til grunn at det var grunnlag for innsettelse i arrest.
4.4. Ransaking i arrest
Politibetjent C forklarer at han foretok en straffeprosessuell ransaking av A før innsettelse i arrest. Han mener at det var skjellig grunn til mistanke for besittelse av narkotika.
Hjemmelen for at en polititjenestemann kan foreta personransaking er straffeprosessloven § 198 første ledd, jf. § 195. Uten beslutning fra retten eller påtalemyndigheten kan politimann foreta ransaking bl.a. når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, eller når det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles.
I henhold til politiloven § 10 og politiinstruksen § 9-3 er det hjemmel til å visitere en person før innsettelse i arrest. Hensynet bak disse reglene er sikkerhet og fjerning av eventuelle rusmidler. Den ransaking som skjedde i dette tilfellet gikk imidlertid lenger enn hva som kan søkes hjemlet her. Grensene for visitasjon er således overskredet.
Spesialenheten kan ikke se at det var skjellig grunn til mistanke for besittelse av narkotika, og langt mindre sterk mistanke som er påkrevd etter straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 3. For at det skal foreligge skjellig grunn til mistanke må det foreligge objektive holdepunkter for at vedkommende skal være i besittelse av narkotika. Det kreves at det er mer sannsynlig at vedkommende besitter narkotika enn at han ikke gjør det, med andre ord sannsynlighetsovervekt. For å konstatere ”sterk mistanke” kreves betydelig mer enn sannsynlighetsovervekt.
Slik saken fremstår for Spesialenheten var det eneste holdepunkt for mistanke om narkotikabesittelse at A hadde den ene hånden i bukselommen, og unnlot å fjerne denne da han ble bedt om det. Det er ikke oppgitt noen andre holdepunkter for mistanken. A er heller ikke oppført i strafferegisteret for befatning med narkotika eller for andre forhold for øvrig. Spesialenheten finner det klart at det ikke forelå skjellig grunn til mistanke. Personransakingen som ble foretatt er således å anse som ulovlig. Ulovlig ransaking av person er straffbart, jf. straffeloven § 116.
C forklarer at alle som blir satt inn i arresten må gjennom denne type ransaking.
Andre tjenestemenn som er avhørt har forklart at visitasjon i form av såkalt ”stripping” ofte benyttes, men da i henhold til en fastsatt rutine.
Politimesteren har i sin uttalelse til saken framholdt at det forhold at politibetjent C feilaktig oppfattet sin handling som ransaking ikke kan utelukke at det som faktisk skjedde var en visitasjon i lovens forstand, jf politiloven § 10, 2. ledd og politiinstruksen § 9-3. Det er videre oppgitt å være utviklet rutiner i politidistriktet for visitasjon i form av ”stripping”, hvor beslutningsmyndighet og ansvar for gjennomføring ligger hos operasjonsleder.
Spesialenheten er av den oppfatning at politidistriktets rutiner kan forklare politibetjent Cs handlingsmåte og at C personlig derfor ikke bør straffes for ulovlig ransaking.
Det er vurdert å anvende foretakstraff, men en har konkludert med at det ikke anses hensiktsmessig. Politimesteren har i brev av 24. april 2006 oppgitt at det allerede er rutiner på området og at disse rutinene med bakgrunn i saken også vil bli gjennomgått på nytt.
4.4. Varigheten i arrest
A ble stanset av politiet kl. 12.30, og satt i arrest kl. 13.08. Han ble først løslatt kl. 21.30 på kvelden. Han var således i politiets varetekt i 9 timer.
I henhold til politiloven § 8 siste ledd kan ikke person som innbringes holdes tilbake lenger enn nødvendig og ikke ut over 4 timer. Utgangspunktet for fristen er det tidspunkt vedkommende faktisk berøves sin bevegelsesfrihet. I dette tilfellet var det på det tidspunkt han ble stanset av politiet kl. 12.30.
Fristen på 4 timer er absolutt, med mindre det dreier seg om en straffeprosessuell pågripelse. Det gjelder imidlertid et nødvendighetskriterium. Dette innebærer at A skulle vært løslatt når det ikke lenger var påkrevet å beholde ham. Når innbringelsen er begrunnet i forstyrrelse av den offentlige fred og orden, jf. politiloven § 8 første ledd nr. 1, skal personen løslates når urolighetene har lagt seg, eller når det ikke lenger er grunn til frykt for slike. Det må imidlertid være tillatt med et kort avhør før løslatelse.
Det er på det rene at avhør av A først ble gjennomført kl. 19.45 på kvelden. I løpet av dagen var han kjørt til legevakten for undersøkelse, men satt tilbake på celle etter dette. Han kom ikke tilbake fra legevakten før kl. 17.00. 4-timers fristen var da allerede utgått, og han skulle således ikke blitt tilbakeført til celle.
Det eventuelle straffbare forholdet består således i at A ble holdt tilbake i arresten utover 4 timer. Aktuelle straffebestemmelser er straffeloven § 117 om ulovlig forlenget frihetsberøvelse begått av offentlig tjenestemann og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Straffeloven § 117 er sentral, men krever at det kan konstateres forsett hos en eller flere tjenestemenn. Straffeloven § 226 krever imidlertid kun uaktsomhet. Denne bestemmelsen retter seg mot den som gjør seg skyldig i en frihetsberøvelse som ”han uden skjellig Grund anser for lovlig”. Høyesterett uttalte i Rt. 1992 side 62 at § 226 har ”betydning ved siden av § 223 idet den vil ramme de tilfeller hvor det foreligger uaktsom villfarelse med hensyn til faktum”.
Spesialenheten ser det slik at det er manglende rutiner for oppfølgning av arrestanter som har medført at A har blitt sittende så vidt lenge uten at det har blitt fanget opp at fristen er oversittet. Det foreligger villfarelse omkring faktum idet både operasjonsleder som gikk på vakt kl. 14.45 og jourhavende jurist på kveldstid tok det for gitt at det dreide seg om en straffeprosessuell pågripelse.
Politiadvokat F ble kontaktet av politibetjentene B og C ved innkomst til arresten. Hun forklarer at hun gav klar beskjed om at A skulle løslates etter anmeldelse og avhør. Videre forklarer hun at hun ved arbeidstidens slutt, ca kl. 15.45, rutinemessig sjekket om det var noen i arresten. Hun fikk da beskjed om at A var på legevakten. Hun gav uttrykk for at han skulle løslates når han kom tilbake derfra.
Politiførstebetjent E var ansvarlig for arresten på det tidspunkt A kom inn til stasjonen. Han gikk imidlertid av vakt kl. 15.00. Politiførstebetjent Asbjørn D overtok vakten etter E, og startet arbeidet kl. 14.45. Det legges til grunn at E informerte D om innbringelsen av A og at han var transportert til legevakten. Hva som nærmere ble diskutert omkring A er noe uklart.
D forklarer at han regnet med at A var pågrepet i straffeprosessuell forstand. Han gjorde imidlertid intet for å forsikre seg om dette. Av arrestloggen fremgår at det dreide seg om ”kontroll person”, men D forklarer at det ikke alltid blir skrevet presist i loggen. Han hadde ingen kontakt med jourhavende jurist eller andre om pågripelsen, men var allikevel overbevist om at det var tatt en beslutning om pågripelse tidligere på dagen. Hans fokus var på den skaden som A fikk under pågripelsen.
Heller ikke jourhavende, politiadvokat G, stilte spørsmålstegn ved grunnlaget for pågripelsen da hun ble forelagt saken for å skrive forelegg. Hun var ikke informert om at A satt i arresten av politiadvokat F. Dette ble ikke gjort fordi F da trodde at hennes beslutning om løslatelse var fulgt. G forklarer at hun trodde det dreide seg om en pågripelse fordi hun fikk opplysninger om at A hadde satt seg kraftig til motverge ved pågripelsen. Hun tok imidlertid ikke selv stilling til dette spørsmålet. Hun utferdiget forelegg og fakset dette til politistasjonen. Det ble gitt beskjed om at A skulle dimitteres etter at forelegget var meddelt. Hun presiserer imidlertid at det noen ganger tas avhør før vedkommende løslates. Dette skal i så fall gjøres umiddelbart etter at forelegget er meddelt.
Det synes på det rene at det foreligger svikt i rutiner på flere nivåer. Etter Spesialenhetens oppfatning mangler enkelte av de involverte tjenestemenn forståelse for sitt ansvarsområde. Det dreier seg dessuten om mangelfullt utfylt logg, feil begrepsbruk og manglende rutiner for å sikre notoritet omkring det som skjer. Dette har samlet sett ført til at A har sittet så lenge i arrest uten at det var hjemmel for det.
Spesialenheten ser det imidlertid slik at det vanskelig kan konstateres forsett fra noen av de involverte tjenestemenn. Det dreier seg således om uaktsom overtredelse. Straffeloven § 226 er således overtrådt.
Det er vurdert å være grunnlag for å anvende foretaksstraff. Politidistriktet ble 4. april 2006 siktet for overtredelse av straffeloven § 226, jf § 48a. Politimesteren har i sine kommentarer til denne blant annet vist til at en har gode og velfungerende rutiner i forhold til innbringelse og pågripelse og at hendelsen med A representerer et beklagelig unntak. Det er også stilt spørsmål ved et 3 timer langt opphold på legevakten skal medregnes i den tid han er holdt tilbake av politiet.
Innskrenkninger av bevegelsesfriheten som går ut over den form for kortvarige frihetsinngrep som er hjemlet i politiloven §§ 7, 8 og 9 innebærer en frihetsberøvelse. Frihetsberøvelse som ikke er i samsvar med lov vil kunne innebære en krenkelse av EMK art. 5.
Sette i lys av inngrepets karakter er det vanskelig å akseptere politidistriktets anførsel om at saken er et ”beklagelig unntak”, hvilket her forstås som om man mener at dette er et hendelig uhell. Spesialenheten har gjennomgått relevant instruksverk i politidistriktet og er enig i at ansvarsforhold er beskrevet. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål om instruksverket er tydelig nok i sin utforming. Det vil fra virksomhetens side ikke være tilstrekkelig å utarbeide reglementer og instrukser. Virksomheten må også forsikre seg om at de er forstått og at de blir fulgt. Spesialenheten mener saken særlig viser at det ikke er betryggende rutiner for informasjonsoverlevering mellom beslutningstakere og personell med ansvar for oppfølgning, og betryggende rutiner for ansvarsoverføring ved vaktskifter. Det er viktig at kommunikasjon om beslutninger skjer mellom de rette ansvarlige nivåer (funksjoner) i politidistriktet.
Spesialenheten er ikke enig i at oppholdet på legevakten kan holdes utenom beregningen av den tid A ble holdt tilbake av politiet. Det kan ikke være tvil om at han under oppholdet på legevakten var undergitt frihetsberøvelse. Spesialenheten vil også tillegge at det å bli framstilt for undersøkelse ved legevakten under ledsagelse av politiet klart vil kunne oppleves svært ydmykende.
Etter straffeloven § 48a kan et foretak straffes dersom lovbruddet skyldes kumulative feil, med andre ord hvor flere personer hver for seg har begått feil uten at den enkeltes handling isolert sett er straffbar. Sammenlagt førte de involverte tjenestemenns handlemåte ved innbringelsen av A til at han uten rettslig grunnlag ble holdt tilbake av politiet i 5 timer utover maksfristen i politiloven § 8 annet ledd.
5. Konklusjon
Forelegg på foretaksstraff, jf. straffeloven kap. 3 a. utferdiges mot
Asker og Bærum politidistrikt
Postboks 415
1302 Sandvika
for overtredelse av
straffeloven § 226, jf § 48a
for å ha foretatt en frihetsberøvelse som de som handlet på vegne av foretaket uten skjellig grunn anså som lovlig
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 16. april 2004 ble A innbrakt til Bærum politistasjon hvor han ble holdt tilbake i arresten i 9 timer uten at det var hjemmel for så langvarig tilbakeholdelse.
Boten settes til kr. 30 000 – kroner trettitusen.
Forelegget utferdiges som særskilt dokument.
Saken henlegges for Asker og Bærum politidistrikt i forhold til straffeloven § 116, jf § 48a med den begrunnelse at foretaksstraff ikke anses hensiktsmessig.
Saken henlegges for politibetjent C i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, § 228 første ledd og § 116 etter bevisets stilling. Det bemerkes at saken for Cs del i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 og § 228 første ledd også er å anse som foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67 første ledd.
Saken henlegges for politibetjent B i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 og § 228 første ledd etter bevisets stilling. Det bemerkes at saken for B del i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 og § 228 første ledd også er å anse som foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67 første ledd.
Saken henlegges for politiførstebetjent D i forhold til straffeloven § 117 som intet straffbart forhold anses bevist og i forhold til straffeloven § 226 og § 325 første ledd nr. 1 etter bevisets stilling. Det bemerkes at saken for D sin del i forhold til straffeloven § 226 og § 325 nr. 1 også er å anse som foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67 første ledd.
Saken henlegges for politiadvokat G i forhold til straffeloven § 117 som intet straffbart forhold anses bevist og i forhold til straffeloven § 226 og § 325 første ledd nr. 1 etter bevisets stilling. Det bemerkes at saken for G sin del i forhold til straffeloven § 226 og § 325 nr. 1 også er å anse som foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67 første ledd.
Saken henlegges for politiførstebetjent E i forhold til straffeloven § 117, § 226 og § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. Det bemerkes at saken for Es del i forhold til straffeloven § 226 og § 325 nr. 1 også er å anse som foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67 første ledd.
Saken henlegges for politiadvokat F i forhold til straffeloven § 117, § 226 og § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. Det bemerkes at saken for Fs del i forhold til straffeloven § 226 og § 325 nr. 1 også er å anse som foreldet, jf. straffeloven § 66, jf. § 67 første ledd.
A, Politimesteren i Asker og Bærum, politibetjent C, politibetjent B, politiførstebetjent D, politiadvokat G politiførstebetjent E og politiadvokat F underrettes om vedtaket.
Kopi av vedtaket sendes advokat Sverre Simonsen og advokat Abid Q. Raja som begge ses å ha representert A i saken.
Spesialenheten beklager at saken ikke er avgjort tidligere.
Spesialenheten for politisaker, 12. juni 2006
Jan Egil Presthus
sjef, Spesialenheten for politisaker