Sak nr. 10965266, vedtaksdato 18.12.2015, Hedmark politidistrikt
Spesialenheten for politisaker ble 26. september 2015 kl. 14.04 varslet av operasjonsleder om at en tjenesteperson samme dag kl. 13.47 hadde avfyrt skudd mot og truffet X, som døde av skuddskaden.
Spesialenheten for politisaker ble 26. september 2015 kl. 14.04 varslet av operasjonsleder ved Hedmark politidistrikt om at en tjenesteperson samme dag kl. 13.47 hadde avfyrt skudd mot og truffet X, som døde av skuddskaden. X omtales heretter som avdøde. Hendelsen fant sted under et tjenesteoppdrag ved en leilighet i XX. Avdøde avfyrte også ett skudd mot og skadet en annen polititjenesteperson. Den skadde polititjenestepersonen ble først transportert til Hamar sykehus for behandling og deretter til Ullevål sykehus.
Spesialenheten besluttet å iverksette etterforsking i medhold av påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd som bestemmer at etterforsking skal settes i verk dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse, uavhengig av om det foreligger grunn til mistanke om en straffbar handling.
Spesialenhetens etterforsking
Politiførstebetjent A, politiførstebetjent S og politibetjent D ved Hedmark politidistrikt deltok på det aktuelle oppdraget, og de ble holdt atskilt etter hendelsen. Spesialenheten avhørte om kvelden 26. september 2015 politiførstebetjent A og politibetjent D. Politiførstebetjent S ble skadet av avdødes skudd og han ble avhørt av Spesialenheten 27. september 2015 på Ullevål sykehus. De tre tjenestepersonene ble avhørt som mistenkte.
Spesialenheten har mottatt dokumentasjon på tjenestepersonenes våpengodkjenning. Spesialenheten har også innhentet helseopplysninger om skaden S ble påført.
Politibetjent E, operasjonsleder C og politiførstebetjent R var på jobb ved operasjonssentralen da hendelsen fant sted, og er avhørt som vitner. Politibetjent E rykket også ut til åstedet kort tid etter hendelsen.
Y, som er avdødes ekssamboer, er avhørt som vitne. Det samme er W og Q, som begge bor i samme blokk som avdøde. Ingen av disse var øyevitner til hendelsen.
Spesialenheten har fra Hedmark politidistrikt innhentet politiets operasjonslogg (PO-logg) og lydlogg knyttet til hendelsen. Spesialenheten har også mottatt Hedmark politidistrikts ordre om midlertidig bevæpning av 28. april 2015 og «Oppgaveløsning og tjenesteutøvelse Bevæpningsinstruks» av 19. juni 2008. Det er fra Vestoppland politidistrikt innhentet kopi av dokumenter i sak 13402533 som gjelder etterforsking av hendelsen mot avdøde.
Etter anmodning fra Spesialenheten har Kripos bistått med kriminaltekniske undersøkelser av både åstedet og beslag. Kripos har blant annet undersøkt samtlige skytevåpen, ammunisjon, prosjektiler og prosjektilfragmenter, hylser og bekledning. Det er også gjort undersøkelser av skyteretning, posisjoner og skyteavstander. Åsteds- og undersøkelsesrapport med vedlagt illustrasjonsmappe og tilleggsrapporter ble mottatt 20. november 2015. Kripos har i tillegg foretatt en 3D skanning av åstedet.
Spesialenheten har vurdert om det bør gjennomføres en rekonstruksjon av hendelsen, men har ikke ansett at det vil gi opplysninger som er av betydning for avgjørelsen.
Folkehelseinstituttet har gjennomført sakkyndig likundersøkelse av avdøde og utarbeidet en foreløpig og en endelig obduksjonsrapport datert henholdsvis 28. september og 9. desember 2015. Spesialenheten har også mottatt uttalelse 16. desember 2015 fra Den rettsmedisinske kommisjon etter behandling av Folkehelseinstituttets rapport.
Advokat Inger Johanne Reistad Hansen er oppnevnt som bistandsadvokat for avdødes etterlatte. Advokat Jens Ove Hagen har bistått politiførstebetjent A.
Nærmere om sakens faktum
Av PO-loggen og lydloggen fremgår at operasjonssentralen ved Hedmark politidistrikt lørdag 26. september 2015 kl. 12.42 mottok en telefon fra Y hvor hun uttrykte bekymring for avdøde. Operasjonsleder C, politibetjent E og politiførstebetjent R jobbet ved operasjonssentralen denne dagen. Det var politiførstebetjent R som mottok telefonsamtalen fra Y. Det fremgår av PO-loggen og lydloggen at Y på telefon opplyste at hun samme dag hadde vært på avdødes bopel i XX, sammen med deres felles sønn. Sønnen hadde bodd hos avdøde, og de hadde vært i leiligheten for å hente hans ting. Avdøde hadde vært ruset og Y hadde observert sprøyter og et håndvåpen på badet. Hun opplyste til politiet at avdøde hadde vært i rusmiljøet i flere år og at han den siste tiden hadde ruset seg mye. I følge Y hadde deres sønn ikke observert våpenet dagen før, og hun fortalte at det også skulle være flere våpen i leiligheten. Y hadde tatt et bilde av våpenet som hun sendte til politiførstebetjent R. Det fremgår av PO-loggen og forklaringer fra politiførstebetjent R og politibetjent E at det nevnte våpenet på bildet kunne se ut som en pistol av typen Beretta 9mm, men at det også kunne være en gasspistol eller replika.
Ifølge politiførstebetjent R og politibetjent E foretok de søk på avdøde i politiets registre. Det fremkom at han var registrert med tre pistoler, en revolver og tre rifler, noe som også er i tråd med opplysningene i avdødes våpenkort. For øvrig var avdøde kun registrert med forhold hos politiet i 2005 og tidligere. Av lydloggen fremgår at politiførstebetjent R i tidsrommet fra kl. 13.01 til kl. 13.04 hadde telefonkontakt med politiførstebetjent S som kjørte patrulje alene denne dagen. Selv om politiførstebetjent S hadde kjennskap til rusmiljøet på XXXr, kjente han ikke til avdøde. Det ble diskutert hvordan oppdraget skulle løses, herunder om politiførstebetjent S skulle dra alene til stedet og om operasjonssentralen skulle ringe avdøde for å få ham ut. Det ble også stilt spørsmål om dette var et væpnet oppdrag. Resultatet av telefonsamtalen var at de skulle undersøke saken nærmere før de foretok seg noe, samtidig som politiførstebetjent S dro til stedet.
Av PO-loggen og lydloggen fremgår at politiførstebetjent R tok kontakt med Y i tidsrommet fra kl. 13.05 til kl. 13.10. Y opplyste blant annet at avdøde tidligere hadde truet henne uten at dette var blitt anmeldt, samt at avdøde misbrukte metadon og at han kunne være suicidal. Av lydloggen fremgår at politiførstebetjent R tok kontakt med jourhavende politiadvokat V kl. 13.14 og videreformidlet disse opplysningene. Politiadvokat V besluttet skriftlig pågripelse og ransaking hos avdøde ut fra skjellig grunn til mistanke om bruk av narkotika.
Det fremgår av PO-loggen at politiførstebetjent S ankom adressen kl. 13.14, at han tok oppstilling og observerte blokken der avdøde bodde. Av lydloggen fremgår at operasjonssentralen ringte og snakket med politiførstebetjent S i tidsrommet fra kl. 13.14 til kl. 13.18, og at S blant annet fikk videreformidlet de siste opplysningene fra Y. Det følger også av lydloggen at en annen politipatrulje, bestående av politiførstebetjent A og politibetjent D, kjørte utrykning til stedet. Politiførstebetjent A har forklart at de etter et annet oppdrag fikk et nytt oppdrag i XX. Han ringte operasjonssentralen for å orientere seg om dette oppdraget, og fikk beskjed om at det var besluttet ransaking hos avdøde for å ta beslag i våpen. Det ble opplyst at avdøde var registrert med flere våpen. Politiførstebetjent A oppfattet at det hastet med å ta våpnene fordi avdøde hadde fremstått som ruset. Det fremgår av politiførstebetjent As forklaring og lydloggen at han av operasjonssentralen fikk opplyst at avdøde tidligere var anmeldt for vold mot politiet og at det forelå noen meldinger om befatning med narkotika. Politibetjent Ds forklaring om dette er i det vesentlige sammenfallende med politiførstebetjent As forklaring.
I henhold til lydloggen hadde operasjonsleder C og politiførstebetjent S i tidsrommet fra kl. 13.23 til kl. 13.25 en telefonsamtale hvor det ble diskutert om også politibetjent E skulle delta på oppdraget. Det fremgår av lydloggen at politiførstebetjent S skulle diskutere dette med politiførstebetjent A, men at det for politiførstebetjent S var tilstrekkelig at politiførstebetjent A, politibetjent D og han selv ble satt på oppdraget. Det ble videre bestemt at de skulle gå inn med pistolen i hylsteret. Det ble i denne forbindelse blant annet uttalt at det ikke hadde vært noe «aggresjon», samt at det etter 2005 ikke hadde vært noen meldinger til politiet på avdøde. Politiførstebetjent S har forklart at det ikke ble gitt noen forhåndsordre om i hvilke situasjoner de kunne løsne skudd. De skulle oppsøke adressen og få et innblikk i hva som hadde skjedd. Operasjonsleder C ringte også til politiførstebetjent A og informerte om oppdraget.
Politiførstebetjent A og politibetjent D ankom adressen kl. 13.37 og påtraff politiførstebetjent S. På bakgrunn av tjenestepersonenes forklaringer legges det til grunn at politiførstebetjent A og politiførstebetjent S var kledd i politiets T2-uniform, mens politibetjent D var kledd i politiets kjeledress. Alle tre hadde på seg lettvest og utstyrsbelte, og de var bevæpnet med tjenestepistol som var ladd og i hylster. Politiførstebetjent A var leder av oppdraget. Han har forklart at de ble stående utenfor blokken der avdøde bodde og snakket om hvordan de skulle løse oppdraget. De så for seg to løsninger. Enten kunne de ringe avdøde og forsøke å få ham ut på gårdsplassen, eller de kunne gå inn, banke på døren og gi seg til kjenne. Ettersom det forelå opplysninger om at X var ruset, tenkte de at den første løsningen kunne bidra til å fyre opp situasjonen og skape et uønsket scenario inne i blokken. De bestemte seg for å gå inn fordi de da ville komme tettere på avdøde, og ved dette unngå at en tredjeperson kom mellom avdøde og politiet. Ifølge politiførstebetjent A meldte de denne planen inn til operasjonssentralen. Det fremgår av lydloggen og PO-loggen at planen for å løse oppdraget ble meldt inn til operasjonssentralen kl. 13.40.
Ifølge politiførstebetjent A besluttet han å ta med bryteverktøy i tilfelle det var behov for å åpne døren til leiligheten. Det var politibetjent D som om nødvendig skulle bruke åpningsverktøyet, mens politiførstebetjent A og politiførstebetjent S skulle pågripe avdøde. I følge politiførstebetjent A ble det på bakgrunn av opplysningen om at det var et våpen i leiligheten, automatisk tatt noen forhåndsregler. De hadde imidlertid et rolig og avslappet forhold til oppdraget. Politiførstebetjent A har forklart at han forsto det slik at avdøde ikke hadde vært truende, og at det kun forelå en bekymring fra ekssamboer om våpenet som hadde ligget fremme og at avdøde tidvis kunne være ruset. Politiførstebetjent S og politibetjent Ds forklaringer om dette er i all hovedsak samsvarende med As forklaring. Politibetjent D har i tillegg forklart at det ikke ble vurdert eller diskutert å benytte ytterligere verneutstyr, for eksempel tung vest.
I henhold til lydloggen fikk politiførstebetjent A, politiførstebetjent S og politibetjent D i tidsrommet fra kl. 13.43 til kl. 13.44 over samband bekreftet avdødes leilighetsnummer. Tjenestepersonene har forklart at de deretter tok seg inn i trappeoppgangen i den aktuelle boligblokken. Avdøde bodde i tredje etasje. Politiførstebetjent A gikk først, deretter politiførstebetjent S og til slutt politibetjent D. Av blant annet illustrasjonsmappe, 3D skanning av åstedet og tjenestepersonenes forklaringer fremgår at en fra trappeoppgangen i tredje etasje kommer inn ved enden av en gang med inngangsdører til tre leiligheter. Gangen er ca. 1,4 meter bred og ca. 5,5 meter lang. Ved trappeoppgangen er det en inngangsdør på høyre side, rett frem er inngangsdøren til avdødes leilighet og på venstre side i enden av gangen er den siste inngangsdøren. Sett mot inngangsdøren til avdøde tok politiet oppstilling bak hverandre langs veggen på venstre side av døren. Politiførstebetjent A sto først og bakerst sto politibetjent D. Det var ikke tilstrekkelig plass på høyre side av døren til at politiet kunne ta oppstilling der.
Ifølge politiførstebetjent As forklaring, som også støttes av forklaringer fra politiførstebetjent S, holdt han foran kikkehullet i inngangsdøren med sin venstre hånd mens han ringte på to ganger. Det var ingen reaksjon fra leiligheten. Han kjente forsiktig på døren og konstaterte at den var låst. Han banket på døren to ganger og mener at han ringte på enda en gang. Politiførstebetjent A hørte da en person i leiligheten spørre hvem det var. Politiførstebetjent A oppfattet at personen som spurte sto nær inngangsdøren. Politiførstebetjent A svarte først med å si sitt eget fornavn, politiførstebetjent S sa deretter «fra politiet» og politiførstebetjent A gjentok «ja, fra politiet».
Politiførstebetjent A hørte deretter noe «rumling» innover i leiligheten og at lyden deretter nærmet seg inngangsdøren. Han hørte at det ble tatt et ladegrep på innsiden av døren. Politiførstebetjent A rakk kun å si «ladegrep» til politiførstebetjent S og politibetjent D, samt åpne klaffen på sitt våpenhylster og ta tak med sin høyre hånd rundt skjeftet på pistolen, før inngangsdøren ble åpnet raskt og en person kom ut med et våpen. Han husker at våpenet pekte mot ham selv og hans kolleger, og at han følte en umiddelbar trussel og redsel for å bli skutt. Politiførstebetjent A har forklart at han instinktivt trakk sitt våpen fra hylsteret og skjøv det med begge hender foran seg i brysthøyde og avfyrte ett skudd. Han så at avdøde falt om, og omtrent samtidig hørte han politiførstebetjent S si «Jeg tror jeg er skutt». Politiførstebetjent A så at han hadde truffet avdøde i hodet og at han var død. Han skjønte med en gang at det ikke var mulig med livreddende førstehjelp.
Ifølge politiførstebetjent A følte han ubehag da han hørte ladegrepet inne fra leiligheten. Han husker at han tok hånden ned på pistolen for å være forberedt, men at han samtidig var forberedt på å bruke hendene dersom personen kom ut av leiligheten uten noe. Han trakk aldri våpenet ut av hylsteret før personen kom ut av døren med våpen. Det hele gikk så raskt at han ikke rakk annet enn å trekke våpenet, skyve det fremfor seg og trekke av, slik de har lært på skytebanen. Han rakk aldri å sikte eller plassere noe skudd. Det var heller ikke tid eller mulighet til å avfyre varselskudd eller å trekke seg tilbake. Det var et såkalt «øyeblikksskudd» som politiet trener på. Han registrerte ikke at personen som kom ut av leiligheten avfyrte skudd, og det første som indikerte dette var uttalelsen fra politiførstebetjent S om at han var skutt. Politiførstebetjent A gikk bort til politiførstebetjent S og så at han hadde blod på hendene. Politiførstebetjent A ba politibetjent D bli igjen på åstedet, mens han selv fikk kjørt politiførstebetjent S til sykehuset. Av blant annet illustrasjonsmappen fremgår at avdøde ble liggende på gulvet i gangen mellom inngangsdøren til leiligheten og døren til trappeoppgangen.
Politiførstebetjent S har forklart at han ikke så over eller forbi politiførstebetjent A da de sto oppstilt utenfor inngangsdøren. Plutselig så han en person komme forbi politiførstebetjent A og en pistolmunning rettet mot seg fra ca. en meters hold. Han rakk ikke tenke før han hørte et veldig smell. Han hørte kun ett smell. Han skjønte ikke med en gang at han var truffet. Rett etter smellet snudde han seg mot politibetjent D, og da han snudde seg tilbake så han en mann som blødde fra tinningen eller pannen ligge på gulvet. Han kjente at han ikke hadde følelse i venstre arm og skjønte at han var skutt. Han sa ifra om dette og de ble enige om å kjøre inn til sykehuset uten å vente på ambulansen.
Ifølge lydloggen meldte D kl. 13.47 på samband om at en person og en kollega var skutt, og at det var behov for ambulanse. Det fremgår av PO-loggen og blant annet politibetjent Es forklaring at han ble avgitt fra operasjonssentralen kl. 13.53. Han dro til åstedet, og sammen med politibetjent D sikret han avdødes leilighet og åstedet.
Av Folkehelseinstituttets rapport etter sakkyndig likundersøkelse fremgår følgende:
1. Av tegn til vold er det påvist en skuddskade som etter nærskudd i hodet med innskuddsåpning i ytterkant av høyre øyebryn, retning mot venstre og bakover gjennom hjernen og fragmenter av et mantlet prosjektil sentralt i stor- og lillehjernen.
—
4. Døden antas å skylde skuddskaden i hodet. Denne førte til øyeblikkelig bevisstløshet og meget snarlig død. Skaden ville ikke ha kunnet behandles. xxx
—
xxx.
Ut fra sakens opplysninger legger Spesialenheten til grunn at også avdøde avfyrte ett skudd som traff og skadet S. Dette til tross for at verken vitner eller mistenkte har hørt mer enn ett skudd. Av åsteds- og undersøkelsesrapport 20. november 2015 med vedlegg fra Kripos fremgår at det ble funnet to patronhylser på åstedet som etter all sannsynlighet stammer fra patron avfyrt i politivåpen C-7, som er politiførstebetjent As tjenestevåpen, og patron avfyrt i avdødes pistol av merket Steyr Para GB 9mm. Avdødes pistol ble sikret på åstedet, og det ble påvist patronavfyringsrester på avdødes høyre hånd. Av rapporten fra Kripos fremgår at avdøde, på bakgrunn av konklusjonen i obduksjonsrapporten, sannsynligvis ikke var i stand til å avfyre sitt egen våpen etter at han selv var truffet.
Det følger videre av rapporten fra Kripos at det er påvist en såkalt «tatoveringseffekt» både i ansiktet til avdøde og på politiførstebetjent As høyre underarm. Tatoveringseffekt er delvis forbrente og uforbrente kruttpartikler som kommer ut av pistolløpet sammen med prosjektilet, og som ved kort avstand kan trenge inn i eksponert hudoverflate. Våpentekniske undersøkelser tyder på at avstanden mellom våpenets munning og de eksponerte hudoverflatene sannsynligvis ikke har vært mer enn 50 cm.
Kripos konkluderer i rapporten med at politiførstebetjent S ble truffet av et skudd som gikk inn på baksiden av venstre armhule og som kom ut foran på venstre side av brystet. Skuddskade tilsier at han stod vendt med venstre side/ryggen mot avdøde idet skuddet ble avfyrt. Prosjektilet ble funnet på innsiden av frontstykket i politiførstebetjent Ss vernevest. Det fremgår også av rapporten at gjennomført prøveskyting og kjemiske analyser at avstanden mellom politiførstebetjent S og avdødes pistolløp sannsynligvis har vært under 75 cm.
xxx.
Spesialenhetens vurdering
- Fremgangsmåten for utføring av oppdraget
Spesialenheten har vurdert om politiets vurderinger og beslutninger om hvordan oppdraget skulle løses, kan innebære straffbar opptreden etter straffeloven av 1902 § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Den 1. oktober 2015 trådte straffeloven av 2005 i kraft. Etter denne lovs § 3 er det lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen, ikke lovgivningen på handlingstidspunktet, som skal anvendes dersom dette fører til et gunstigere resultat for siktede, og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner.
Straffeloven av 2005 § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil erstatter blant annet straffeloven av 1902 § 325 første ledd nr. 1. Spesialenheten kan ikke se at lovrevisjonen har medført noen endring som tilsier at straffeloven av 2005 § 172 skal anvendes i foreliggende sak.
Blant annet i kjennelse inntatt i Rt. 1986 s. 670 har Høyesterett lagt til grunn at det for domfellelse etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1 må foreligge «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Det er lagt til grunn at det må være et spillerom før man konstaterer at dårlig utførelse av en tjenestemanns arbeid representerer en straffbar handling, jf. blant annet Rt. 1995 s. 1195, og terskelen for å anvende straffeloven § 325 første ledd nr. 1 er etter rettspraksis høy.
Utgangspunktet for at politiet den aktuelle dagen oppsøkte avdøde var meldingen fra Y, politiets undersøkelser av avdøde i deres registre og påtalemyndighetens beslutning om pågripelse og ransaking. Politiførstebetjent A, politiførstebetjent S og politibetjent D var bevæpnet med pistol i samsvar med Hedmark politidistrikts ordre om bevæpning av 28. april 2015. Spesialenheten kan ikke se at det kan rettes bebreidelser mot tjenestepersonene i forbindelse med utarbeidelse av planen for å løse oppdraget. Tvert imot viser etterforskingsresultatet at det ble foretatt en god taktisk vurdering av hvordan oppdraget skulle løses, ut fra de opplysninger politiet hadde om avdøde. Det er heller ingen grunn til å bebreide tjenestepersonene for måten det ble opprettet kontakt med avdøde på. Spesialenheten mener derfor at saken for tjenestepersonene blir å henlegge etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist.
- Bruken av skytevåpen
Det er på det rene at politiførstebetjent A avfyrte skuddet som traff avdøde og at skuddskaden var dødelig. Spesialenhetens oppgave er å vurdere om politiførstebetjent As bruk av skytevåpen representerer en straffbar handling. Den aktuelle bestemmelse å vurdere forholdet etter vil være straffeloven av 1902 § 233 om drap. Politiførstebetjent A har forvoldt en annens død og må, slik våpenet ble brukt, ha ansett dødsfølgen som overveiende sannsynlig. Bestemmelsen i § 233 er videreført i straffeloven av 2005 § 275, og det kan ikke ses at det ved lovrevisjonen er tilsiktet noen endring. Det avgjørende spørsmålet blir om forvoldelsen av døden er rettsstridig, noe Spesialenheten har kommet til at den ikke er.
Det følger av politiloven § 6 annet ledd at politiet ikke skal ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.
Det grunnleggende forholdsmessighetsprinsippet for politiets maktutøvelse er ytterligere presisert i våpeninstruksen § 19 første ledd, hvor det fremgår at skytevåpen bare må brukes som siste utvei etter at lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt, eller i situasjoner hvor alternative midler åpenbart ikke ville føre frem. Det følger videre av bestemmelsens annet ledd bokstav a) at skytevåpen bare må brukes når «politimannen selv eller andre trues med våpen eller annen alvorlig voldsanvendelse, og bruk av våpen fremstår som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personskade».
Det er tjenestepersonen selv som er ansvarlig for at beslutningen om bruk av våpen er i samsvar med våpeninstruksen, jf. våpeninstruksen § 16 første ledd. I bestemmelsens fjerde ledd er det angitt at dersom våpen brukes, skal skadevirkningen søkes begrenset mest mulig. Dette kan ha betydning for hvor skudd rettes.
Det vises til Tor-Geir Myhrer, «Som siste utvei – rettslige rammer for politiets bruk av skytevåpen», 2005, side 94 flg., der følgende fremgår:
Tilsiktet treffpunkt må tilpasses det som er nødvendig for å avverge den aktuelle fare, og vil naturlig nok påvirkes av hvorvidt formålet er å uskadeliggjøre, stanse eller skremme. I det en gjerne benevner som «nødvergesituasjoner» og hvor hjemmelen for å bruke skytevåpen er våpeninstruksen § 19 annet ledd bokstav a, vil situasjonen som regel kreve at gjerningsmannen umiddelbart settes ut av spill slik at han eller hun hindres fra å gjøre alvor av sin trussel om alvorlig voldsanvendelse. Normalt vil det kreves at skuddet rettes mot kroppen.
—
Bruk av skytevåpen mot mennesker er livsfarlig uansett hvor det siktes. Selv om man i pågripelsessituasjonene søker å begrense skaden ved å sikte ned, kan man aldri være sikker på å treffe der man ønsker. Dette kan både skyldes våpenet (treffsikkerhet og siktemidler), skytesituasjonen, skytteren eller plutselige bevegelser fra den som skal pågripes. Den riktige forståelse også av våpeninstruksen annet ledd bokstav b og c må derfor være: Situasjonen må være slik at om så galt skulle skje at den det rettes skudd mot, omkommer, er det ut fra den foreliggende situasjon likevel det minste onde.
Spesialenheten mener at politiførstebetjent As bruk av skytevåpen i dette tilfellet var nødvendig og i samsvar med de ovenfor angitte regler. Både politiførstebetjent A og politiførstebetjent S ga seg til kjenne som politi da det ble opprettet kontakt med avdøde. På bakgrunn av etterforskingsresultatet legger Spesialenheten til grunn at avdødes opptreden medførte at tjenestepersonene befant seg i en akutt trusselsituasjon hvor det var en reell fare for at en og/eller flere av dem kunne bli drept eller alvorlig skadet av avdøde. I en situasjon som den foreliggende, hvor det var nødvendig at avdøde umiddelbart ble satt ut av spill, var det lovlig å rette skuddet mot avdødes kropp, selv om dette med stor grad av sannsynlighet ville medføre død eller livstruende skade. Politiførstebetjent As bruk av skytevåpen var således rettmessig etter våpeninstruksen § 19 annet ledd bokstav a).
Forholdet blir etter dette å henlegge for politiførstebetjent A som intet straffbart forhold anses bevist.
Vedtak
Saken henlegges politiførstebetjent S og politibetjent D etter straffeloven 1902 § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist.
Saken henlegges for politiførstebetjent A etter straffeloven 1902 § 233 og
§ 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist.
Politiførstebetjent A, politiførstebetjent S, politibetjent D og advokat Inger Johanne Reistad Hansen underrettes om vedtaket.
Kopi av vedtaket oversendes politimesteren i Hedmark politidistrikt og advokat Jens-Ove Hagen til orientering.
Sjefen for Spesialenheten for politisaker, 18. desember 2015