Sak 10168156, vedtaksdato 12.04.2011, Haugaland og Sunnhordaland politidistrikt
Politiet løsnet varselskudd i forbindelse medpågripelse av en person. Ved undersøkelser ved Stord sykehus hevdet han at han var blitt skutt i benet av politiet, og hadde en skade i leggen som var blitt sydd. Ingen alvorlige skader ble rapportert. Da det innledningsvis var uklart om personen var skadet som følge av skudd fra politiet, besluttet Spesialenheten å iverksette etterforsking.
Bakgrunn
Spesialenheten for politisaker ble lørdag 18. desember 2010 ca kl 11:50 varslet av Haugaland og Sunnhordland politidistrikt om en hendelse som hadde skjedd på Stord natt til 18. desember 2010. Politiet hadde løsnet varselskudd i forbindelse medpågripelse av X. Ved undersøkelser ved Stord sykehus hadde X hevdet at han var blitt skutt i benet av politiet. Han hadde en skade i leggen som var blitt sydd. Ingen alvorlige skader ble rapportert. Da det innledningsvis var uklart om X var skadet som følge av skudd fra politiet besluttet Spesialenheten å iverksette umiddelbar etterforsking.
Spesialenhetens etterforsking
Tjenestemennene som var involvert under hendelsen, politibetjent B og politibetjent A, ble avhørt lørdag 18. desember 2010. Begge ble avhørt med status som mistenkte.
Fra politidistriktet er oppdragsloggen og lydloggen fra hendelsen innhentet og gjennomgått. Politiets straffesaksdokumenter i sak med anmeldelsesnummer 11383430 mot X er også innhentet og gjennomgått.
Spesialenheten har avhørt X om forholdet. Hans foreldre, Y og Z, er også avhørt. Pågripelsen skjedde i og utenfor foreldrenes bolig, og foreldrene var tilstede.
Nærmere om hendelsen
Spesialenhetens etterforsking har vært innrettet mot situasjonen der det ble løsnet skudd, og avgjørelsen avgrenses til dette. Øvrige forhold ved politiaksjonen etter skuddløsningen har det fra Spesialenhetens side ikke vært grunnlag for å undersøke.
Natt til lørdag 18. desember 2010, ca kl 03:20, fikk operasjonssentralen ved Haugaland og Sunnhordland politidistrikt inn en melding om at to kvinner var blitt angrepet og slått av en person som kom ut av en bil. De to kvinnene ble sendt til legevakt, den ene for å sy et kutt i ansiktet. Melder hadde tatt registreringsnummeret på bilen antatt gjerningsmann kjørte, […], og det viste seg at bilen hadde vært kontrollert av politiet tidligere på kvelden. X hadde da vært passasjer i bilen. Føreren av bilen under denne kontrollen var Xs far Z. X ble mistenkt for å ha stått bak overfallet på kvinnene fordi han hadde tilknytning til kjøretøyet og fordi han var rapportert å ha utvist aggressivitet under kjøretøykontrollen. Senere viste det seg at det var tre kvinner som var blitt angrepet og en av dem hadde blant annet brukket nesen.
Politibetjent B og politibetjent A hadde vakt i Stord lensmannsdistrikt og kjørte uniformert patrulje sammen den aktuelle natten. Patruljen fikk av operasjonssentralen opplyst at Xs adresse var […], og de besluttet å oppsøke adressen for å avklare situasjonen.
Politibetjent B og politibetjent A har i det vesentlige forklart følgende om det som deretter skjedde: Ved ankomst Xs bopel gikk politibetjentene frem til huset og ringte på. På grunn av melding om aggressiv og oppfarende adferd ved kontroll av kjøretøy tidligere på kvelden, tok tjenestemennene med seg et skjold frem til døren. Døren ble åpnet av Y og Z som er Xs foreldre. X kom raskt til inngangsdøren, og han var aggressiv og sint. Han nektet å bli med tjenestemennene, men trakk i stedet lengre inn i huset. Tjenestemennene fulgte etter for å kontrollere hva som skjedde. I en liten gang mot stuen ble politibetjent B oppmerksom på at X holdt en lang kniv med et knivblad på 20-30 cm i den ene hånden og en kniv med et mindre knivblad i den andre hånden. Han veivet med knivene og holdt dem over hodet klar til hugg. Politibetjent B ropte ”kniv” og ”pepper” for å varsle om situasjonen og for å få politibetjent A til å spraye pepperspray mot X. Politibetjent A sprayet da to stråler pepperspray i ansiktet til X. Tjenestemennene løp deretter ut av huset for å komme seg i sikkerhet. X løp etter dem i gangen mens han veivet med knivene.
På vei ut utgangsdøren forsøkte politibetjent A å trekke med seg Z ut av huset. Politibetjent A har forklart at han gjorde dette fordi han var redd det skulle oppstå en mer alvorlig situasjon, på grunn av den aggressiviteten X utviste. Z strittet imidlertid i mot. Utenfor inngangsdøren falt Z i bakken. X løp etter tjenestemennene ut døren med knivene hevet. Han snudde imidlertid og gikk bort til faren, for deretter å gå inn i huset igjen. X gikk inn og ut at huset flere ganger med hevede armer og en kniv i hver hånd. Forsøk på å snakke med ham for å roe situasjonen var mislykket. Tjenestemennene oppfattet X som ruset, noe blodprøveanalysene senere har bekreftet. Det ble blant annet påvist amfetamin i blodet hans.
På bakgrunn av den situasjonen som forelå anmodet tjenestemennene om bevæpningstillatelse. De hadde da ikke mer pepperspray igjen, og vurderte bruk av batong som utjenelig. Verbalt tilsnakk hadde heller ikke fungert. Av operasjonsloggen fremkommer det at operasjonsleder gav bevæpningstillatelse for pistol ca kl 04:25. Det var fremskutt lagring av våpen i patruljebilen og begge tjenestemennene var operativt godkjent for bruk av skytevåpen. Etter å ha fått bevæpningstillatelse, hentet tjenestemennene hver sin pistol, ladet og hylstret våpnene.
Tjenestemennene stilte seg i innkjørselen til boligen og observerte døren. Z kom til syne i døren, og tjenestemennene fikk overtalt ham til å komme ut. Etter å ha støttet Z opp til innkjørselen ved boligen, falt eller veltet han seg ned på bakken og tjenestemennene klarte ikke å få ham opp og lengre bort fra boligen. Y dukket da opp i døren og politibetjent A sprang ned til henne, grep tak i henne og trakk henne med seg opp til innkjørselen. Politibetjent B kom for å bistå med å få Y opp til ambulansen som var ankommet, men hun motsatte seg dette.
Tjenestemennene har forklart at X – i situasjonen hvor de prøvde å få foreldrene unna det de oppfattet som en potensielt farlig situasjonen – kom ut av huset og løp direkte mot politibetjent A med en kniv hevet i sin høyre hånd. Han var sint og brølte. Politibetjent A rettet pistolen mot X og siktet først mot høyre fot, for deretter å flytte siktepunktet mot venstre før han trakk av. Skuddet traff bakken ca 0,5 meter til venstre for X sett fra tjenestemannens ståsted. Rett før han trakk av, ropte politibetjent A ”stans, ellers skyter jeg” eller lignende. Da skuddet ble avfyrt var avstanden ca 5-7 meter mellom tjenestemannen og X. X stanset umiddelbart og løp inn i huset igjen.
Tjenestemennene trakk seg deretter noe unna boligen. Foreldrene nektet å være med og gikk inn igjen i huset.
Etter kort tid kom det en politipatrulje fra Haugesund til stedet, og personell derfra overtok ledelsen av aksjonen. Y og Z kom ut av boligen først kl 05:30-05:45. Deretter pågikk det i flere timer forsøk på å få X ut av boligen. Han ble i følge politiets oppdragslogg først pågrepet kl 09:27. Under transporten inn til legevakten og på legevakten hevdet X at politiet hadde skutt ham i benet. X har fastholdt dette i sin forklaring til Spesialenheten.
Spesialenhetens vurdering
Spesialenheten skal etterforske og påtaleavgjøre saker som gjelder spørsmålet om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått straffbare handlinger i tjenesten, samt i de tilfeller noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av en tjenestehandling. I sistnevnte tilfelle skal etterforsking iverksettes uavhengig av om det foreligger mistanke om straffbar handling. I Riksadvokatens rundskriv nr. 3/2006 punkt VI, 2.2, fremgår at hvis politiet har skadet noen ved bruk av skytevåpen, bør det gjennomgående settes i verk etterforsking uavhengig av anmeldelse. Dette var bakgrunnen for at det ble iverksatt straksetterforsking i foreliggende sak.
Saken er for politibetjent B og politibetjent As vedkommende vurdert i forhold til bestemmelsene om legemsbeskadigelse, jf. straffeloven § 229, og grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 325, første ledd nr 1. Dette på bakgrunn av anførslene fra Xs side om unødig maktbruk og at han ble skutt i benet. Det er klarlagt at det var politibetjent A som løsnet skudd og at det kun ble løsnet ett skudd. Dette følger av forklaringene til samtlige tilstedeværende, sammenholdt med at det kun ble funnet en tomhylse på stedet. For politibetjent Bs vedkommende er det derfor klart at saken i forhold til bestemmelsen om legemsbeskadigelse skal henlegges som intet straffbart forhold anses bevist.
Politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6, fjerde ledd. Av politiloven § 6, andre ledd går det frem at det ikke må tas i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige. Midlet som benyttes må videre være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor. Prinsippene for politiets maktanvendelse er nærmere utdypet i politiinstruksen §§ 3-1 og 3-2.
Politiets våpenbruk er regulert av våpeninstruksen. I dette tilfelle var det gitt bevæpningstillatelse i samsvar med instruksens bestemmelser, jf. instruksen § 10. Det er heller ikke grunn til å vurdere nærmere hvorvidt oppdragets art gjorde bevæpningsordre nødvendig. Slik situasjonen på stedet er beskrevet fremstår det åpenbart, jf. våpeninstruksen § 10 første ledd, bokstav b), i det oppdraget fremstod særlig farlig for de involverte tjenestemenn. Tjenestemennene hadde også de nødvendige operative godkjenninger for bevæpning, jf. instruksens § 10, siste ledd.
Ved vurderingen av den konkrete våpenbruken, er det særlig bestemmelsene i instruksens §§ 16, 19 og 20 som er av interesse. Av § 16 følger det at den enkelte tjenestemann er ansvarlig for at våpenbruken er i samsvar med instruksen. Videre at dersom våpen brukes, så skal skadevirkningene søkes mest mulig begrenset.
Våpeninstruksen § 19 første ledd inneholder også plikten til å forsøke lempeligere midler før skytevåpen tas i bruk. Bestemmelsen åpner også for bruk av skytevåpen i situasjoner hvor andre alternativer ”…åpenbart ikke vil føre frem”. Videre heter det i § 19 annet ledd (a):
”Dertil må skytevåpen bare brukes når
a) politimannen selv eller andre trues med våpen eller annen alvorlig voldsanvendelse, og bruk av våpen fremstår som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personskade,…”
Den umiddelbare situasjonen forut for skuddløsningen vurderes av Spesialenheten å være av en så alvorlig og farlig karakter for politibetjent A, at bruken av skytevåpenet må anses å være hjemlet i ovennevnte bestemmelse. Særlig må dette gjelde i et tilfelle som dette, der etterforskingen har avdekket at politibetjent A løsnet et varselskudd til side for X etter først å ha gjort tilrop slik våpeninstruksen § 20 gir anvisning om, og der etterfølgende undersøkelser dokumenterer at X ikke ble truffet verken av direkte skudd eller rikosjett.
Det vises til at skadene i benet til X er vurdert av professor Inge Morild ved Gades institutt, avdeling for rettsmedisin. I skadevurderingen er det konkludert med at det ikke foreligger noen holdepunkter for at skadene ble ”fremkalt av et 9mm prosjektil”, jf. skadevurdering i skriv datert 29. desember 2010. Av vurderingen fremkommer blant annet:
”Det foreligger et langstrakt sår på høyre legg. Det er ingen tegn til noe direkte treff av en kule av den beskrevne typen. Langstrakte sår fremkommer iblant når en kule ”skrenser” huden, men gir ikke et sår som er lett bølget slik det aktuelle sår er. Det som også gjør at man kan utelukke at det foreligger skade fra et prosjektil er at det foreligger tallrike små hudavskrapninger rundt den bredeste delen av såret. Fragmenter av en kule vil heller ikke fremkalle et slikt skadebilde. Skaden passer bedre med at en ikke helt skarp gjenstand har skrapet mot huden.
Det andre såret, på høyre lår, er heller ikke karakteristisk for prosjektilfremkalt skade. Såret er overfladisk og virker å være eldre enn såret på leggen. Dessuten er det delvis omgitt av en sannsynlig blødning i underhuden, noe som passer bedre med at det har foreligget et slag med, eller et støt mot en stump gjenstand større enn en kule av den angitte typen.”
På bakgrunn av ovenstående finner Spesialenheten at saken må bli å henlegge også for politibetjent As vedkommende i forhold til straffeloven § 229 som intet straffbart forhold anses bevist.
For at et forhold skal rammes av straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten har Høyesterett uttalt at det kreves ”en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.” Det er ofte vist til avgjørelse inntatt i Rt. 1986 side 670. Det er etter Spesialenhetens vurdering heller ingen holdepunkter for å anta at polititjenestemennene i forbindelse med oppdraget utførte tjenesten på kritikkverdig eller straffbart vis som innebærer at det er utvist grov uforstand i tjenesten.
Vedtak
Saken henlegges for politibetjent B og politibetjent A i forhold til straffeloven § 229 og § 325, første ledd nr 1 som intet straffbart forhold anses bevist.
X, politibetjent B og politibetjent A underrettes om vedtaket.
Kopi av vedtaket sendes Politimesteren i Haugaland og Sunnhordland politidistrikt til orientering.
Sjefen for Spesialenheten for politisaker, 12. april 2011
Jan Egil Presthus
Sjef for Spesialenheten
Liv Marit Sylliåsen
juridisk rådgiver