ANMELDELSE FOR LANG SAKSBEHANDLINGSTID I VOLDTEKTSSAK
Politidistrikt:
Sør-Øst politidistrikt
Anmeldelsen:
A ved sin advokat anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten. A hadde anmeldt to personer for voldtekt i 2012. Saken hadde tidvis hatt liten eller ingen fremdrift. Fra januar 2013 til oktober 2014 rettet bistandsadvokaten flere muntlige og skriftlige henvendelser til politiet med etterlysninger og påminnelser. Disse var ikke besvart. Advokaten mente at det ikke var forhold ved etterforskingen som kunne begrunne en saksbehandlingstid på 3 år, da den meste av tiden måtte karakteriseres som ”liggetid”. Han mente den uforklarlige manglende fremdriften innebar brudd på forsvarlig saksbehandling.
Spesialenhetens undersøkelser:
Det er innhentet kopi av politiets sak.
3 tjenestepersoner ble avhørt som mistenkt. 1 tjenesteperson ble avhørt som vitne.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
Selv om den mangelfulle oppfølgingen av saken syntes å skyldes stadige nedprioriteringer av hensyn til andre saker, var det på bakgrunn av etterforskingen ingen holdepunkter for at denne enkeltsaken bevisst hadde blitt forsømt.
Saker om alvorlige seksualforbrytelser har i hele perioden vært omtalt i Riksadvokatens årlige prioriteringsskriv blant saker som skal prioriteres. Det vil ofte oppleves som en påkjenning for både fornærmede og siktede i en straffesak ikke å få en avgjørelse i saken. Videre vil lang saksbehandlingstid få betydning for kvaliteten på sakens bevis. Lang saksbehandlingstid vil også kunne innebære brudd på EMK, som i artikkel 6 angir at saker om borgerlige rettigheter og straff skal avgjøres innen rimelig tid. Momenter ved vurderingen av om artikkel 6 er overtrådt er sakens kompleksitet, individets forhold og myndighetenes forhold.
Selv om behandlingstiden av denne aktuelle saken totalt sett hadde vært lang og arbeidet ikke kunnen anses å være utført i tråd med sentrale føringer og prioriteringer, fant Spesialenheten ut fra opplysningene om arbeidspresset og de ressursmessige utfordringene ved SO-teamet ikke grunnlag for å holde enkeltindivider personlig ansvarlig for den manglende oppfølgingen av saken. Politidistriktets prioriteringer og fordeling av ressurser lå utenfor de mistenktes kompetanse, og det måtte legges til grunn at politiinspektør X tidlig gjorde politidistriktets ledelse kjent med ressurssituasjonen på teamet, herunder at saksmengden fremstod som uhåndterlig og at teamet måttet foreta prioriteringer blant et stort omfang alvorlige saker med den følge at det bygget seg opp restanser.
Det følger av straffeprosessloven § 93e annet ledd at politiet og påtalemyndigheten skal orientere fornærmede med bistandsadvokat om sakens utvikling og fremdrift, med mindre hensynet til etterforskingen eller andre grunner gjør det utilrådelig.
Spesialenheten anså den mangelfulle oppfølgningen av henvendelsene fra bistandsadvokaten som kritikkverdig. Forholdet var likevel ikke å være av en slik karakter at det kvalifiserte til straffansvar.
Vedtak:
Saken er som intet straffbart forhold anses bevist.
Administrativ avgjørelse:
Saken er sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 fjerde ledd.