PÅSTAND OM STRAFFBARE FORHOLD UNDER POLITIAKSJON
Politidistrikt:
Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
En familie reagerte på en politiaksjon som var rettet mot den voksne sønnen i familien. Sønnen bodde i egen bolig i nærheten av den øvrige familien. Familien mente aksjonen var svært skremmende. De reagerte blant annet på hvordan politiet hadde snakket til dem, at de ikke fikk se noe beslutning som viste at aksjonen var lovlig, og at de ble truet med å bli arrestert hvis de ikke trakk seg unna.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 172 om tjenestefeil.
Spesialenhetens vurdering:
Det følge av politiinstruksen § 5-2 at politiet skal opptre med den ro og beherskelse som situasjonen krever, og man skal opptre høflig. Under tjenesteutførelsen er det ikke tillatt å bruke sårende eller andre upassende uttrykk. Alle slags skjellsord er forbudt.
Med bakgrunn i partenes forklaringer la Spesialenheten til grunn at A, og senere også D, oppholdt seg utendørs i nærheten av Xs bolig, og at de fikk beskjed om å trekke seg unna.
Det følger av politiloven § 5 at enhver plikter straks å rette seg etter politiets pålegg, tegn eller øvrige signaler. Det er straffbart ikke å etterkomme politiets pålegg, og overtredelse kan føre til bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Personen kan også pågripes.
At politiet opplyste om at A og Ds opptreden (å ikke forlate boligen/området det skulle aksjoneres mot) kunne være straffbart og eventuell medføre pågripelse, kunne etter Spesialenhetens vurdering ikke medføre straffansvar. Politiet var ute i et lovlig tjenesteoppdrag. Det var av hensyn til oppdraget og sikkerheten, viktig at A og D holdt seg unna aksjonsstedet.
Dersom påleggene ble gitt på slik måte som A hadde forklart til Spesialenheten, vil dette være i strid med politiinstruksen § 5-2. Samtidig vil ikke en eventuell overtredelse av politiinstruksen i seg selv innebære straffansvar. Det var uansett ikke bevist at tjenestepersonene faktisk hadde uttrykte seg slik som A hadde forklart.
A mente at hun og Dskulle ha fått opplysninger fra politiet om bakgrunnen for aksjonen.
Politiets taushetsplikt i straffesaker reguleres av politiregisterloven kapittel 23, og brudd på taushetsplikten er straffbar etter straffeloven § 209. Dette innebar at politiet ikke kunne gi opplysninger til A og D om hvorfor de var på stedet. Snarere tvert om ville utlevering av slike taushetsbelagte opplysninger kunne innebære brudd på taushetsplikten.
Av hensyn til taushetsplikten kunne heller ikke Spesialenheten redegjøre nærmere for aksjonen og bakgrunnen for den, annet enn at de nødvendige beslutninger var tatt av kompetent myndighet, og at det var Spesialenhetens vurdering at det ikke var holdepunkter for at politiets opphold på eiendommen kunne medføre straffansvar.
Vedtak:
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.