BRUK AV MAKT VED FREMSTILLING FOR LEGE
Politidistrikt:
Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A har i anmeldelsen opplyst at hun ble hentet på bopel av tjenestepersonene B og C fordi de skulle transportere henne til legeundersøkelse. A anførte at hun ble nektet å ringe til legen og også nektet å reise til legen frivillig. Det er beskrevet at A på tidspunktet for hendelsen var 81 år gammel, 161 cm høy og ca. 50 kg. Hun ble båret med tvang av politiet og to ambulansearbeider ut i ventende ambulanse. Der ble hun bundet på armer og ben. Hun fikk blåmerker som følge av maktbruken mot henne.
As advokat vist til at tjenestepersonene hadde opplyst at oppdraget var et bistandsoppdrag og at kommunelegen hadde bedt om politiets bistand til transportering av A. Dette var også uttalt av lensmannen. Kommunelegen hadde på sin side avvist at han hadde bedt om politiets bistand. I følge kommunelegen hadde politiet vært i kontakt med ham på grunn av meldinger om A, men han hadde vurdert at det ikke var grunnlag for å beslutte bruk av tvang. Det forelå ingen skriftlig vedtak om tvungen undersøkelse eller vedtak om at politiet kunne hente A med tvang.
A mente politiet ikke hadde hjemmel til å hente henne med tvang og at politiet hadde overskredet grensene for lovlig maktbruk.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Straffeloven (1902) § 228 første ledd, om legemsfornærmelse
Spesialenhetens vurdering:
Det ble fra A anført at politiet ikke hadde hjemmel til å komme til hennes bolig for å hente henne mot hennes vilje for legeundersøkelse. Hun viste til at det ikke forelå vedtak om bruk av tvang. Dette ble også bekreftet fra kommunelegen og fra politiet selv.
Det følger av politiloven § 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal yte andre offentlige myndigheter bistand når dette følger av lov eller sedvane. Politiet har også en plikt til å gi hjelp eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, jf. politiloven § 12.
Bistandsanmodninger reguleres av politiinstruksen § 13-4. Spesialenheten fant ikke å betvile lensmannens forklaring om at han oppfattet det slik at oppdraget var et samarbeid mellom politiet og helsevesenet. Han hadde forut for oppdraget vært i kontakt med kommunelegen og andre i helsevesenet grunnet bekymring for As helsetilstand, og at han ønsket å finne en løsning fordi det var hans vurdering at politiet ikke var rette instans til å hjelpe A. Sett med bakgrunn i forklaring fra kommunelegen fremsto det for Spesialenheten at bakgrunnen/forutsetningene for oppdraget ikke var slik avklart som lensmannen oppfattet det. Det var ikke kjent for Spesialenheten hva som var årsaken til uklarheten mellom lensmannen og kommunelegen. Spesialenheten bemerker at det uansett tilligger politiet å kontrollere det rettslige og faktiske grunnlaget, jf. politiinstruksen § 13-4 annet ledd, og Spesialenheten mente lensmannen kunne kritiseres for ikke i tilstrekkelig grad å ha kontrollert grunnlaget før oppdraget om å transportere A til lege ble iverksatt
Ikke et hvert brudd på instruks kan medføre straffansvar. Spesialenheten fant det ikke bevist at lensmannen hadde utvist grov uforstand i tjenesten. Fordi etterforskingsresultatet ikke med særlig styrke talte mot at det var begått en straffbar handling, ble saken henlagt for lensmannen etter bevisets stilling.
Når det gjaldt spørsmål om straffansvar for tjenestepersonene som utførte oppdraget, ble det vist til at straffansvar må vurderes ut fra situasjonen som forelå, slik den fortonte seg for de involverte tjenestepersoner der og da. Oppdraget var gitt dem av lensmannen, og tjenestepersonene B og C har forklart at de oppfattet oppdraget som et helseoppdrag, der de skulle bistå med å bringe A til legeundersøkelse. B var også i kontakt med kommunelegen for å rekvirere ambulanse for transporten siden A ikke ville bli med frivillig. Også ambulansearbeider D forklarte at han oppfattet oppdraget som et helseoppdrag.
Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestepersonene, ved å gjennomføre oppdraget som var tildelt dem, hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.
A hadde også anført at Bs bruk av makt overskred grensen for lovlig maktbruk.
Politioverbetjent B forklarte at han tok armene sine bakfra rundt livet til A og låste hendene hennes med sine hender. De to ambulansearbeiderne tok tak i hver sin fot, og sammen bar de A ut i ambulansen og la henne på båren. Hun ble festet med sele på båren slik alle som blir transportert med ambulanse blir. Det er en slags sikkerhetssele på overkroppen og vanlig sele rundt bena. Ambulansearbeider D forklarte i hovedsak det samme som B om maktbruken mot A for å få henne inn i ambulansen.
Spesialenheten fant det ikke bevist at B bruk av makt var uforholdsmessig eller unødvendig i situasjonen. Det ble også vektlagt at det forut for bæringen ble brukt tid, både fra de politiansatte og ambulansearbeiderne, med å forsøke å overtale A til å gå frivillig.
Vedtak:
Saken er henlagt etter bevisets stilling for lensmannen. For tjenestepersonene ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Administrativ avgjørelse:
Saken er sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 fjerde ledd.