ANMELDELSE AV TJENESTEPERSON FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT
Politidistrikt:
Sør-Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte en tjenesteperson (C) for brudd på taushetsplikt fordi C på forespørsel fra vakthavende flyplasspersonell hadde opplyst at As ektefelle (B) ikke hadde gyldig oppholdstillatelse i Norge. B var på angjeldende tidspunkt i en fase der det var gitt avslag på oppholdstillatelse. Avslaget var nylig påklaget, men klagen var enda ikke registrert i Datasystem for utlendings- og flykningsaker (DUF). B hadde derfor etter utlendingsloven § 61 sjette ledd lovlig opphold. Det var i anmeldelsen anført at politiet ikke hadde anledning til å svare transportselskapet/flyplasspersonell på om B hadde gyldig oppholdstillatelse.
Spesialenhetens undersøkelser:
Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Tjenestepersonen C forklarte om sin befatning med saken. Praksis i tilsvarende saker ble undersøkt med et annet politidistrikt. En sivilrettslig dom anlagt av A med krav om at flyselskapet erstattet utgifter forbudet med at B ble nektet ombordstigning ble gjennomgått.Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 121 om brudd på taushetsplikt.
Spesialenhetens vurdering:
For politiets forvaltningsmessige virksomhet reguleres spørsmålet om taushetsplikt av forvaltningslovens bestemmelser, jf. forvaltningsloven § § 13 flg., jf. politiloven § 24. DUF inneholder opplysninger om alle utlendinger som oppholder seg i Norge, samt deres søknader og klager på vedtak. Politiet har en sentral rolle i fremmedkontrollen og legger inn opplysninger i registeret. Utlendingsforvaltningen er organisert slik at politiet utgjør den utøvende delen av denne forvaltningen. Det følger av § 4-8 i forskrift om utlendingers adgang til riket og deres opphold at enhver plikter å legitimere sin identitet og gi slik informasjon som er nødvendig for at grensekontroll kan gjennomføres. Det følger videre av § 4-15 at transportselskaper plikter å kontrollere at reisende har gyldig reisedokument. Av utlendingsloven § 15, annet ledd følger at politiet ved inn og utreise skal kontrollere at det ikke foreligger grunnlag for bortvisning.
Av Rundskriv RS 2010-149 punkt 4.6.3 fremgår at å opplyse om en person har, eller ikke har en tillatelse, i utgangspunktet ikke er en opplysning om personlige forhold, og omfattes derfor ikke av taushetsplikten. Dette innebærer at det er anledning til å oppgi at det er fattet et positivt vedtak, og at det er lov å si at en person ikke har en tillatelse.
Det anmeldte forholdet skjedde 30. mars 2012. Et eventuelt straffeansvar etter
straffeloven § 209 vil i dag være foreldet, jf. straffeloven av 2005 § 86 første ledd, jf. § 85.
For øvrig bemerket Spesialenheten at det etter gjennomgangen av sakens opplysning sammenholdt med regelverket på området ikke var grunnlag for å hevde at C hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.
Vedtak:
Saken er henlagt på grunn av foreldelse.