ANMELDELSE KNYTTET TIL OBDUKSJON (SAKKYNDIG LIKUNDERSØKELSE)
Politidistrikt:
Nordland politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte ansatte i politiet i forbindelse med at hennes ektefelle døde. A fremhevet særlig følgende forhold:
Kontakten med politiets pårørendekontakt var dårlig og A fikk dermed ikke formidlet sitt syn på obduksjon til rette vedkommende i politiet.
A ble oppringt av kriminaltekniker da hun var på en kjøpesenter, og vedkommende ga henne opplysninger om den pågående obduksjonen.
A fikk opplyst fra politiet at alle ektemannens kroppsdeler var plassert i kisten ved gravleggelse. Undersøkelser A selv gjorde viste at dette ikke var korrekt.
Spesialenhetens undersøkelser:
Det er opptatt forklaring fra A og en ansatte i politiet. Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil
Spesialenhetens vurdering:
Sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Påtalemyndigheten kan også ellers beslutte at det skal foretas sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse, jf. straffeprosessloven § 228, jf. også påtaleinstruksen § 13-1. Av påtaleinstruksen § 13-2 bokstav a og b fremgår at politiet i alminnelighet bør sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes selvmord, selvvoldt skade eller ulykkestilfelle. Det samme gjelder når dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas å ha vært alene i dødsøyeblikket, jf. annet ledd. Før sakkyndig likundersøkelse foretas etter § 13-2, bør avdødes pårørende om mulig varsles og gis høve til å uttale seg, jf. påtaleinstruksen § 13-3.
Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking knyttet til beslutningen om obduksjon og tilbakekall av samtykket, da det ikke var sannsynlig at politiadvokaten hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar ved å beslutte obduksjon på bakgrunn av de opplysninger som forelå.
A hadde fått anledning til å uttale seg i spørsmålet om obduksjon, og hadde først samtykket. Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking for å avklare det videre hendelsesforløpet/håndteringen av videreformidling av tilbakekallet, da det ikke var sannsynlig at det fra politiets side var opptrådt på slik måte at det kunne lede til straffansvar. Spesialenheten merket seg imidlertid at politistasjonssjefen ønsket å gjennomgå saken med blant annet henblikk på pårørendekontaktens oppgaver og videreformidling av opplysninger.
Det fremsto for Spesialenheten som ubetenksomt av kriminalteknikeren at han over telefon opplyste/ga A beskrivelse av den pågående obduksjonen. A opplevde samtalen som krenkende. Spesialenheten fant imidlertid ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking, da det ikke var sannsynlig at hans opptreden kunne innebære overtredelse av straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.
Det var videre ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt straffbart ved undersøkelsen og videreformidling av opplysningene om håndteringen av avdødes kroppsdeler, eller for øvrig ved kommunikasjonen med A.
Vedtak:
Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.
Administrativ avgjørelse:
Spesialenheten bemerker viktigheten av god og korrekt kommunikasjon mellom pårørende og politiet, særlig fordi pårørende ofte er i en sårbar situasjon. Saken ble oversendt politimesteren i Nordland politidistrikt til administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.