ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING
Politidistrikt:
Sør-Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte to politibetjenter for å ha kommet til hans bolig på nattestid. Tjenestepersonene tok seg inn i boligen og gjennomførte ransaking under påskudd av at de hadde funnet jointer i askebegeret som sto på trappen utenfor leiligheten.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil
Spesialenhetens vurdering:
Straffeloven (1902) § 116 om ulovlig ransaking ble vurdert ikke å komme til anvendelse da det ikke var opplysninger i saken som tilsa at politibetjentene gjennomførte en ransaking som de visste var ulovlig.
Hjemmebesøk
Tjenestemennene forklarte at de på eget initiativ reiste til A på hjemmebesøk. A og kjæresten er registrert med narkotikasaker hos politiet, og ifølge tjenestemennene er hjemmebesøk noe de gjør med jevne mellomrom da det er viktig å oppsøke aktuelle adresser for å snakke med folk i forebyggende øyemed.
Spesialenheten oppfattet det slik at det på tidspunktet for beslutningen om å reise på hjemmebesøk til A ikke forelå skjellig grunn til å mistenke A eller samboeren for straffbare forhold og at det ikke forelå ransakingsbeslutning. Videre oppfattet Spesialenheten det slik at tjenestemennene aldri kom så langt som å gjennomføre hjemmebesøket/å ta kontakt med A og samboeren for å snakke med dem i forebyggende henseende, fordi tjenestemennene mente at funnet av jointer i et askebeger utenfor ytterdøren ga hjemmel til å ta seg inn i boligen med makt for å ransake.
Politiets tjenesteutførelse skal være forholdsmessig og nødvendig, jf. politiloven § 6. Det å reise på hjemmebesøk i forebyggende henseende kl. 01:30 på natten kan lette komme i konflikt med politiloven § 6. Hjemmebesøket ble aldri gjennomført. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at polititjenestemennenes besøk på adressen (utendørs) kunne innebære straffansvar.
Ransaking
Politibetjentene forklarte at de etter å ha funnet det som fremsto som jointer av hasj eller marihuana i askebegeret utenfor huset tenkte at det kunne være narkotika inne i leiligheten. A mente det ikke kunne stemme at politiet hadde funnet jointer, og anførte at funnet av jointene var «konstruert» for å kunne ha hjemmel for å ransake.
Spesialenheten bemerket at det fremsto som noe underlig at det bare var den ene politibetjenten som hadde observerte jointene. Videre fremsto det som underlig at tjenestemennene hadde tatt med døråpningsutstyret fra bilen når de i utgangspunktet kom til adressen på hjemmebesøk for å snakke med A. Dette talte i retning av at tjenestepersonene hadde en tanke om at de reiste til adressen for å ransake. Tvil med tanke på om det ble funnet jointer i askebegeret måtte likevel komme de mistenkte politibetjentene til gode, og Spesialenheten la til grunn at politiet fant jointer i askebegeret.
Spørsmålet var om funnet av jointene var tilstrekkelig til å konstatere at vilkårene for ransaking var til stede, jf. straffeprosessloven § 192, og om forholdene på stedet var slik at de ga tjenestemennene kompetanse til å beslutte ransaking i stedet for å ta kontakt med jourhavende jurist, jf. straffeprosessloven § 198.
Med bakgrunn i tjenestepersonenes oppfatning om funnet av jointer, sammenholdt med at de mente at det ikke var naturlig at andre benyttet askebegeret, kunne Spesialenheten ikke se at tjenestepersonenes vurdering av at det forelå skjellig grunn til mistanke, kunne innebære straffansvar. Også A hadde forklart at det ikke var naturlig at andre benyttet askebegeret.
Det videre spørsmålet var om politibetjentene selv kunne beslutte ransaking av As bopel.
Straffeprosessloven § 198 nr. 2 er et unntak fra § 197 annet ledd om påtalemyndighetens beslutningskompetanse i hastetilfeller, som igjen er et unntak fra hovedregelen i første ledd om at det er domstolen som skal beslutte ransaking. Straffeprosesslovens regler om personell kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler er vesentlige rettssikkerhetsgarantierog unntakshjemlene må derfor tolkes snevert.
Polititjenestemennene vurderte at de tørre jointer i askebegeret var ferske spor, og at de ikke hadde tid til å varsle jurist av frykt for at personene i leiligheten kunne kvitte seg med bevis. I følge politiet kom det ikke røyk fra askebegeret/jointene, og at de undersøkte ikke om det var varme i restene. Politibetjentene hadde på dette tidspunktet ikke gitt seg til kjenne for personene i leiligheten.
Spesialenheten kunne vanskelig se at funnet av tørre jointrester innebar ferske spor for bruk og/eller besittelse av narkotika på As bopel, så lenge tjenestepersonene ikke utførte enkle undersøkelser som kunne si noe om hvor lenge jointrestene hadde ligget i askebegeret. Omstendighetene tatt i betraktning var det Spesialenhetens vurdering at patruljen skulle ha kontaktet jourhavende jurist med anmodning om ransakingsbeslutning, jf. straffeprosessloven § 197 annet ledd. Påtalejuristen ville da måtte vurdere om det var grunnlag for å beslutte ransaking grunnet fare ved opphold, og om det var forholdsmessig å gjennomføre et slikt tvangsinngrep.
Spesialenheten mener politibetjentene gikk ut over sin kompetanse etter straffeprosessloven § 198 nr. 2 da de besluttet å ransake As bopel.
Det skal ved beslutning om bruk av tvangsmidler, slik som ransaking, vurderes om bruken er forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170a. Det er også slik at ransaking skal foretas så skånsomt som forholdene tillater. Bare i påtrengende tilfelle bør den foretas om natten (mellom kl. 21 og 06), jf. straffeprosessloven § 201, første ledd.
Spesialenheten mente ransakingen innebar et uforholdsmessig inngrep. Det ble vist til at mistanke om bruk eller besittelse av narkotika basert på funn av rest av joint i askebeger er en sak som i utgangspunktet er av mindre alvorlig karakter, samt at ransaking av bolig om natten er et inngripende tvangsmiddel. Bruken av rambukk og pitch gjorde tvangsmidlet ytterligere inngripende.
Spesialenheten kom under tvil til at det ikke var grunnlag for å rette så sterke bebreidelser mot tjenestepersonene at det måtte reageres med straff.
Vedtak:
Saken er henlagt etter bevisets stilling.
Administrativ avgjørelse:
Saken er sendt politimesteren for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på gjennomføring av «hjemmebesøk», og viktigheten av at regelverket for ransaking er kjent og følges av polititjenestepersoner ute på oppdrag.