ANMELDELSE FOR SØK I DUF-SYSTEMET UTEN TJENESTEMESSIG BEHOV
Politidistrikt:
Oslo politidistrikt
Anmeldelsen:
Spesialenheten mottok anmeldelse fra Oslo politidistrikt med bakgrunn i at tjenesteperson A hadde foretatt flere registersøk i Datasystemet for Utlendings- og Flyktningesaker (DUF) på flere familiemedlemmer. Undersøkelser viste at A hadde søkt flere ganger på søsteren og hennes ektemann, og på to andre familiemedlemmer. Det ble også opplyst at A hadde vært mistenkt i straffesak for forberedelser til tvangsekteskap.
Spesialenhetens etterforsking:
Spesialenheten innhentet kopi av politiets straffesak mot A. I følge sakens dokumenter hadde politidistriktet opprettet straffesak med mistanke om forberedelser til tvangsekteskap. Saken var henlagt etter bevisets stilling, og senere endret til intet straffbart forhold anses bevist.
Minnepinnen med As søk i DUF-systemet ble gjennomgått. UDIuttalte seg om DUF-systemet og søkeaktiviteten.
A ble avhørt som mistenkt. Spesialenheten avhørte As nærmeste leder X som vitne.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 324, om brudd på tjenesteplikt
Spesialenhetens vurdering:
Saken gjaldt As søk i DUF og at han hadde gitt informasjon til familiemedlemmer, etter deres egen anmodning, om hva som var «siste ekspedisjon» i utlendingsforvaltningens saksbehandlingssystem. A hadde også besvart spørsmål om saksbehandlingstid og gitt generell veiledning. Det å opplyse om saksbehandlingstid og gi generell informasjon er ikke straffbart.
Politiets behandling av opplysninger i DUF-systemet i forbindelse med deres behandling av utlendings- og forvaltningssaker er regulert i personopplysningsloven, jf. lovens § 3 og § 5.
Det er videre forvaltningslovens bestemmelser som regulerer politiets taushetsplikt i utlendingssaker. Det er flere unntak fra plikten om taushet, og i § 13 b nr. 1 fremkommer at «opplysningene i en sak kan gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter. Etter lovens § 18 første ledd har også en part i saken som hovedregel rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Nærmere presiseringer om dette er gitt i UDIs rundskriv (RS 2010-149) om «Taushetsplikt om personlige opplysninger i utlendingssaker – forvaltningsloven §§ 13 og 13b» og (RS 2014-010) om «Partsinnsyn – partenes rett til å gjøre seg kjent med opplysninger i egen sak etter forvaltningsloven §§ 17-21».
A forklarte at han ga opplysninger om status på saken (samt saksbehandlingstid og generell veiledning). Han så kun på siste ekspedisjon i DUF-systemet for å avklare spørsmålet om status og opplyste om det som stod der. Dette ble gjort overfor familiemedlemmene fordi han identifiserte hvem de var over telefon.
Spesialenheten fant det kritikkverdig at A foretok søk i DUF-systemet etter ønske fra nære familiemedlemmer som henvendte seg til ham på telefon, men at det ikke var bevismessige holdepunkter for at dette er straffbart. Selv om DUF-systemet er UDIs saksbehandlingssystem og det er UDI som treffer de fleste vedtakene i utlendingssakene, syntes det i følge ovenfor nevnte regelverk på området ikke ulovlig at politiet som utlendingsmyndighet gir opplysning om status i saken til den saken gjelder. Det som var kritikkverdig er at A som tilsatt ved utlendingsseksjonen ved Oslo politidistrikt hadde andre konkrete arbeidsoppgaver som skulle utføres i stillingen. Det ble også vist til at A ga nevnte informasjon til nære familiemedlemmer for at de skulle slippe å møte fysisk. Selv om dette ikke er brudd på gjeldende habilitetsregler eller myndighetsutøvelse i strid med politiinstruksen § 5-3, burde A naturlig nok avstått fra å bruke arbeidstiden sin på dette. Det ble også vist til UDI og politiets markante reaksjon da de oppdaget at A hadde brukt DUF-systemet til å søke på nærstående familiemedlemmer.
Det var ikke bevismessige holdepunkter for at A ga informasjon som mottaker ikke hadde krav på å få. Etter en samlet vurdering av sakens opplysning fant Spesialenheten ikke bevismessige holdepunkter for at As opptreden var av så graverende karakter at den utgjør et grovt brudd på en tjenesteplikt etter straffeloven § 324.
I sin vurdering la Spesialenheten særlig vekt på at det ikke forelå en situasjon med brudd på personvernet og/eller brudd på taushetsplikt. Det forelå heller ikke et brudd fra As side på reglene om habilitet eller myndighetsutøvelse. As brudd på interne retningslinjer for stillingen danner i seg selv heller intet grunnlag for straffansvar.
Det var noe bevistvil i saken og den ble henlagt etter bevisets stilling.
Vedtak:
Saken er henlagt etter bevisets stilling.