ANMELDELSE FOR ULOVLIG PÅGRIPELSE
Politidistrikt:
Møre og Romsdal politidistrikt
Anmeldelsen:
Advokat X innga på vegne av A anmeldelse av tjenestepersoner for ulovlig pågripelse av A i forbindelse med at det ble tatt dommeravhør av As barn. Spesialenheten forsto anmeldelsen slik at det ble anført at politipatruljens opptreden innebar at A ble undergitt frihetsberøvelse, og at tjenestepersonene hadde bestemt seg for å pågripe A uavhengig av hva A måtte mene og tilsynelatende uavhengig av hva ansvarlig jurist måtte mene.
Spesialenhetens etterforsking:
Det er opptatt forklaring av fornærmede. Tre tjenestepersoner er avhørt som mistenkte og politiadvokaten er avhørt som vitne. Politiadvokatens status er senere endret til mistenkt.
Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, politiets oppdragslogg og aktuelt regelverk.
Rettslig grunnlag: Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
A og ektefellen var siktet for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, og tingretten hadde besluttet å ta til følge politiets begjæring om ransaking. Formålet med begjæringen om ransaking var bevissikring.
Den som med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2.
Det generelle vilkåret om skjellig grunn til mistanke var ansett å være oppfylt. Spesialenheten oppfattet det slik at det ikke var besluttet pågripelse av A fordi det ikke var klart at det var fare for bevisforspillelse. A skulle derfor hentes frivillig for avhør. Dersom tjenestepersonene på stedet mente at det var behov for å pågripe A, skulle patruljen kontakte jourhavende med spørsmål om pågripelse.
A oppfattet at tjenestepersonenes opptreden innebar en pågripelse/frihetsberøvelse av henne, blant annet ved at hun ikke fikk ringe sin advokat, ble fratatt mobiltelefonen og vesken og at hun ikke fikk stelle seg i fred. As forklaring var her en annen enn politibetjent Cs forklaring. Hun har avvist at A ble fratatt mobiltelefonen og vesken, hun ytret ikke ønske om å ringe sin advokat, og fikk lov å stelle seg, men med døren åpen. C oppfattet det slik at A ble med dem frivillig. Det ble ikke gitt eller bedt om pågripelsesbeslutning.
Politiadvokaten forklarte at det av hensyn til A ble besluttet at hun ikke skulle pågripes, og det var ikke opplysninger om at A formelt ble pågrepet.
Spesialenheten mente at det kunne reises spørsmål ved fremgangsmåten som ble valgt var hensiktsmessig sett i forhold til de etterforskingsmessige hensyn som skulle ivaretas og gjennomføringen av patruljens oppdrag på stedet. De rettslige rammene for oppdraget ville ha vært tydeligere og mer avklarende ved en beslutning om pågripelse av A. Det var likevel ikke opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar.
Vedtak: Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.
Administrativ vurdering: Saken sendes til politidistriktet for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, da saken reiste spørsmål som kunne gi grunnlag for erfaringslæring.