ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING
Politidistrikt:
Sør-Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte to politibetjenter for ulovlig inntrenging og ransaking av bolig. A opplyste at det ringte på dørklokken og at det utenfor sto to uniformerte politibetjenter. Tjenestepersonene gikk, til tross for hans protester, inn i boligen. A fikk ikke ringe noen. Innenfor opplyste tjenestepersonene de at de mistenkte ham for bruk og oppbevaring av anabole steroider. Da han opplyste at han ikke hadde noe, fikk han beskjed om at hvis de fant noe, skulle han «sitte tynt i det». Deretter gikk de ned i underetasjen, hvor de romsterte på As rom og fant en uåpnet eske med fettforbrenningstabletter tilhørende en dame som hadde resept på dette. En av politibetjentene dro frem en kanyle, demonstrerte livaktig og sa han skulle stikke nålen inn i en av As blodårer og vri rundt. A ble skremt. Han fikk beskjed om å opplyse navnene på alle han kjenner som han visste eller trodde bruker ulovlige midler. Tjenestepersonene truet også med at de skulle sørge for at A mistet jobben og at han ble utestengt fra treningssenteret dersom han nektet. A nektet.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
Politibetjent B forklarte at han og politibetjent C oppsøkte A i et forebyggende perspektiv fordi det var opplysninger om at han brukte anabole steroider. De gikk bort til huset og ringte på. A kom ut. Tjenestepersonene presenterte seg og spurte om de kunne ta en prat med ham. A sa at de kunne komme inn, og de satte seg ved kjøkkenbordet og pratet. Under samtalen opplyste A at han har brukt anabole steroider, og den videre samtalen ble gjennomført som et avhør. Han ble gjort kjent med sine rettigheter. A opplyste at han hadde noen tabletter liggende på soverommet i kjelleren. Han var usikker på om tablettene var å anse som ulovlige dopingmidler/anabole steroider. I følge politiets forklaring var A sammen med dem hele tiden, og han åpnet en safe han hadde på rommet. Han tok ut en tom eske. Den hadde inneholdt tabletter som tjenestepersonene mente var steroider. A hadde også to plastbokser som tjenestemennene, med bakgrunn i etikettene, antok var ulovlige dopingmidler. De tok disse i beslag. De ransaket deretter rommet til A, og kjøleskapet/fryseren på kjøkkenet, da de av erfaring vet at steroider ofte oppbevares der.
Spesialenheten oppfatter det slik at det på tidspunktet for besøket ikke var skjellig grunn til å mistenke A for å bruke anabole steroider, og det var ikke på forhånd gitt ransakingsbeslutning.
Av politiinstruksen § 8-7 nr. 3 fremgår at politiet under tjenesteutførelsen ikke kan gå inn på privat grunn eller inn i privat hus med mindre han skal gå inn for å forebygge, stanse eller etterforske et lovbrudd som er gjenstand for offentlig påtale.
I følge Grunnloven § 102 første ledd må «husransakelse ikke finne sted unntatt i kriminelle tilfeller». Bestemmelsens hensikt er å beskytte borgerne mot at offentlig myndighet vilkårlig, eller på mer eller mindre løs mistanke, tar seg inn i private boliger for å bringe på det rene om det foregår eller har foregått noe straffbart.»
A forklarte at polititjenestepersonene presset/truet seg inn i boligen. Politibetjent B forklarte at A samtykket i at de fikk komme inn for en prat.
Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at polititjenestemennene opptrådte på et vis som kunne lede til straffansvar ved deres innledende kontakt med A. Spesialenheten fant imidlertid å påpeke det problematiske ved å oppsøke personer på bopel for «en prat» og be om samtykke til å komme inn. Det vil for mange være vanskelig å nekte politiet å komme inn i boligen. Det kan derfor stilles spørsmål ved om personen reelt har gitt sitt samtykke eller om vedkommende følte seg presset til å samtykke, da en nektelse kan sette vedkommende i et negativt lys overfor politiet.
Spesialenheten bemerket også at politiets tjenesteutførelse skal være forholdsmessig. De midler som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. Det å oppsøke for eksempel treningssentre og snakke med personer der i forebyggende øyemed, vil i de fleste sammenhenger være mindre inngripende enn å gå på «hjemmebesøk» i privatpersoners bolig.
Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan ransakingen bare foretas etter beslutning av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig. Muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, jf. straffeprosessloven § 197. Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann forta ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 2, eller det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 3.
Slik Spesialenheten vurderte sakes opplysninger informerte A om at han hadde tabletter som han var usikker på om var dopingpreparat. Han påviste emballasje og tabletter, og politiet vurderte dette som dopingmidler. Ransakingen av As rom og familiens kjøleskap/fryser ble ransaket etter dette. Spesialenheten kunne ikke se at det var forhold, slik som bevisforspillelsesfare, tidsnød eller annet, som hindret tjenestemennene å kontakte jourhavende jurist for å be om ransakingsbeslutning forut for ransakingen. Tjenestemennene var også kort tid etter ransakingen i kontakt med jourhavende for å be om beslutning om urinprøve. Straffeprosesslovens regler om personell kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler er vesentlige rettssikkerhetsgarantier, jf. f.eks. Rt. 1993 side 1025, og unntakshjemlene må derfor tolkes snevert.
Brudd på straffeprosesslovens bestemmelser innebærer ikke at det direkte må legges til grunn at handlingen (her ransakingen) innebærer straffansvar. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at tjenestepersonene, ved selv å beslutte ransaking hos A, hadde opptrådt straffbart. Det ble vist til at straff for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 krever at tjenestepersonen har opptrådt kvalifisert klanderverdig.
Vedtak:
Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Administrativ avgjørelse:
Spesialenheten anser saken egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på metoden «hjemmebesøk». Det er nødvendig med bevissthet om hjemmelsgrunnlag og bevissthet rundt samtykke i forhold til grensen mellom frivillighet og opplevelse av tvang.