Sak 355/14-123 – 18.03.2015

ETTERFORSKING AV POLITIETS HÅNDTERING AV REDNINGSAKSJONEN HVOR X OG Y BLE FUNNET OMKOMMET
Spesialenheten ble av et politidistrikt informert om at det fra politibetjent A var anført kritikk mot politidistriktets håndtering av redningsaksjon der X og Y ble funnet omkommet. Politibetjent A anførte at lokalkunnskap ble ignorert, at det ble foretatt feilvurderinger i startfasen og at informasjonsflyten var for dårlig politidistriktene imellom. Han mente også at informasjonsflyten mellom operasjonssentralen og lokalt politi, samt til frivillige letemannskaper var for dårlig. Han viste til at viktig informasjon, basestasjonssøk og kartfunn ikke ble kommunisert til lensmannskontoret. Dette kunne ha fått fatale følger ved at de omkomne kunne ha blitt funnet tidligere.
Politibetjent A ble avhørt som vitne. Det ble innhentet oppdragslogger fra de to politidistriktene som hadde vært engasjert i søket.
Politiet har som oppgave å yte borgerne hjelp og tjenester i faresituasjoner, jf. politiloven § 2 nr. 4. Videre skal politiet iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, jf. politiloven § 27 første ledd. Politiets plikter er nærmere regulert i politiinstruksen § 12-2.
Spesialenheten gikk gjennom alle føringer i oppdragsloggene gjennom tre dager, fra ekteparet ble meldt savnet til de ble funnet. Det ble ikke funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ligger i sakens natur at det ved redningsaksjoner må foretas en rekke vurderinger basert på de opplysninger som løpende kommer frem, herunder når operative tiltak skal iverksettes, hvilke ressurser som skal tilkalles, hvilke søksområder som skal prioriteres og hensynet til værforhold og mannskapenes sikkerhet. Det var for spesialenheten ikke fremkommet opplysninger som tilsa at de skjønnsmessige vurderingene som ble foretatt var av en slik karakter at de kunne vurderes som klanderverdige. Dette gjaldt selv om man i ettertid kunne hevde at de savnede ville ha blitt funnet i live.
Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å vurdere om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.