ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN
A anmeldte B for brudd på taushetsplikten. A, B og flere andre var sammen på nachspiel. B var ikke i tjenesten. B fortalte de andre at A var domfelt for voldtekt og en som formidlet dop/steroider. I tillegg ga han flere negative personkarakteristikker av A. B hadde også fortalt resepsjonisten ved hotellet de oppholdt seg på, at A var dømt for voldtekt. Han hadde på forespørsel legitimerte seg som polititjenestemann. B var under påvirkning av alkohol.
Spesialenheten fikk av Riksadvokaten utvidet mandat til å etterforske Bs opptreden på fritiden. B ble avhørt som mistenkt. En rekke personer ble avhørt som vitner. A overleverte lydopptak han hadde tatt av deler av samtalen med B. B ble avhørt som mistenkt. Flere personer ble avhørt som vitner. Dom mot A ble innhentet og Spesialenheten fikk bistand fra Kripos med å undersøke om B hadde søkt på A i politiets registre.
Spesialenheten ble vurdert i forhold til straffeloven § 121 om taushetsplikt.
B forklarte at han og A tidligere var kjente, men at de ikke hadde hatt særlig kontakt etter at A i 2010 hadde blitt fradømt sin stilling som politimann. B hadde i avisen lest om en tjenestemann som var dømt for vold og voldtekt av sin samboer, og med bakgrunn i opplysninger i flere artikler, skjønte B at saken omhandlet A. B opplyste at han aldri hadde søkt på A i politiets systemer eller snakket med tjenestepersoner om A. Undersøkelse av søkehistorikk viste at B ikke hadde søkt om A i politiets register.
Vitnene forklarte at B etter hvert kom med påstander om A som de ikke var kjent med fra før. Vitnene forklarte at B hadde opplyst at han hadde blitt kjent med opplysningene via media og A selv.
Spesialenheten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at B hadde brutt taushetsplikten siden det ikke var bevismessige holdepunkter for at han hadde mottatt opplysningene om A via sin tjeneste i politiet.
Om As opptreden ved å vise frem politiskiltet til resepsjonisten i sammenheng med at han advarte om A viste Spesialenheten til at en politibetjent har politimyndighet i kraft av sin stilling og at denne myndigheten ikke er begrenset til ordinær tjenestetid. I den grad en polititjenestemann gjør bruk av sin politimyndighet på fritiden, vil en kvalifisert klanderverdig opptreden rammes av straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Spesialenheten fant ikke at B ved sin opptreden hadde trådt inn i tjenesten på slik måte at straffeloven § 325 første ledd nr. 1 kom til anvendelse. Det ble vektlagt at han legitimerte seg på forespørsel og at hans opptreden ikke innebar at han benyttet sin politimyndighet.
Saken ble henlagt etter bevisets stilling.
Selv om det ikke var bevist at B hadde opptrådt straffbart, mente Spesialenheten at det kunne stilles spørsmål ved hans opptreden og vurderingsevne i situasjonen. Saken ble derfor sendt til administrativ gjennomgang.