ANMELDELSE FOR LEGEMSFORNÆRMELSE
Et politidistrikt oversendte sak til Spesialenheten for vurdering. Det var opplyst at i forbindelse med forberedelse av straffesak mot A hadde bildeopptaket fra arresten blitt gjennomgått. Opptaket viste at A sparket arrestforvarere B kraftig i kneet og at B sparket tilbake. Sparket var ikke omhandlet i politiets rapporter. Det ble bedt om at Spesialenheten vurderte om Bs spark representerte et straffbart forhold.
Arrestforvarer B ble avhørt med status som mistenkt. Bildeopptaket fra arresten og straffesaksdokumentene mot A ble gjennomgått.
Det fremgikk av bildeopptaket at A strittet i mot, skrek og måtte holdes nede av flere tjenestemenn i forbindelse med ransakingen av ham. I forbindelse med at buksen ble dratt av A, fikk han benet fri og sparket arrestforvarer B i venstre kne. B sparket da A umiddelbart i leggen med innsiden av foten. Arrestforvarer B haltet kort tid etter ut av cellen. B erkjente ikke straffskyld. Han forklarte at han sparket tilbake i refleks pga. redsel og smerte. Bs kne hovnet opp og han måtte ha tilrettelagt tjeneste i flere uker.
Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228 første ledd om legemsfornærmelse og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.
Spesialenheten bemerket at en tjenestemann ikke bør reagere slik B gjorde, og viste til Rt. 1992 s. 1283 hvor Høyesterett uttalte at “Som utgangspunkt må det stilles særlig krav til at polititjenestemenn viser selvbeherskelse under deres tjenesteutførelse. Selvbeherskelse er både en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal ha”. Høyesterett la i avgjørelsen vekt på at en tjenestemann må gis et visst, men meget begrenset spillerom for menneskelige reaksjoner på en kraftig provokasjon.
Arrestforvarer B gjengjeldte As legemsfornærmelse med en legemsfornærmelse, og i mange tilfeller vil et slikt forhold bli straffri etter reglene om provokasjon, jf. straffeloven § 228 tredje ledd.
Saken ble henlagt etter bevisets stilling.
A anmeldte politiet for ulovlig ransaking. Av anmeldelsen fremgikk at A og hans kone ble pågrepet mistenkt for narkotikaforbrytelser, og at det i den forbindelse ble ransaket i deres hjem med to mindreårige barn til stede. Det ble også ransaket påfølgende dag. Deretter avsa tingretten beslutning om ransaking, og politiet ransaket ytterligere to ganger. I anmeldelsen ble det anført at den siste ransakingen ville krevd ny beslutning fra retten.
Spesialenheten innhentet kopi av dokumenter fra straffesaken mot A, og avhørte to tjenestemenn som mistenkte. Det ble også innhentet oppdragslogg knyttet til den siste ransakingen.
Spesialenheten mente at en beslutning om ransaking har saklige begrensninger som også omfatter tidsrommet fra beslutningen treffes og til den faktisk effektueres. Spesialenheten kunne imidlertid ikke se at en beslutning om ransaking kun kan benyttes ved ett tilfelle. Dersom politiet har fått en slik beslutning, må ransaking kunne gjennomføres i flere omganger. Det var på det rene at politiet i den foreliggende saken ikke hadde begått noen forsettlig overtredelse av straffeloven § 116. Det ble vist til at det ble foretatt en vurdering av om tingrettens beslutning kunne brukes. Spesialenheten kunne heller ikke se at en eventuell feilvurdering av rekkevidden av den rettslige beslutningen kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og lede til straffansvar etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.
Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.