Sak 393/14-123 – 15.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED TRAFIKKONTROLL
A anmeldte tjenestemenn for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med at han ble stanset i trafikkontroll. A anførte at han ble bedt om å gå ut av bilen, ble på satt håndjern og deretter tatt med vekk fra bilen. En narkotikahund søkte deretter på ham og bilen hans.
Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Tjenestemennene B og C ble avhørt som mistenkt. Videre ble aktuelle dokumenter fra politidistriktet innhentet.
Tjenestemennene opplyste at de hadde stanset A for trafikal kontroll fordi de kjente til at A tidligere hadde vært i politiets søkelys. De kunne ikke huske om A ble bedt om at komme ut av bilen eller om han gikk ut av eget initiativ. Mens politibetjent B snakket med A, tok politibetjent C narkotikahunden ut av tjenestebilen. Selv om de sto på god avstand, markerte hunden mot A, og C vurderte at det forelå skjellig grunn til mistanke om brudd på narkotikalovgivningen. A ble påsatt håndjern for å hindre bevisforspillelse, og bilen ble ransaket. Det ble funnet en flik av noe som formentlig var emballasje til bruk ved oppbevaring av narkotika. Det ble ikke tatt beslag. A fikk kjøre fra stedet.
Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten. Det ble ikke funnet grunnlag for å hevde at tjenestemennene forsettlig hadde gjennomført en ulovlig ransaking.
Politiet kan gjennomføre trafikkontroller i medhold av vegtrafikkloven § 10. De kan også stanse biler for kontroll der politiet har en mistanke om ulovlig forhold som ikke har noen sammenheng med trafikksikkerheten, jf. rettspraksis.
Dersom politiet ønsker å gjennomføre ransaking, må vilkårene for ransaking etter straffeprosesslovens bestemmelser være oppfylt. Spørsmålet var om bruk av tjenestehund krevde at vilkårene for ransaking var til stede før hunden ble tatt ut/tatt i bruk, eller om bruken av hunden var innenfor politiets alminnelige handlefrihet.
Spesialenheten viste til at det måtte foreligge skjellig grunn til mistanke for at politibetjent B skulle kunne lede hunden bort til A for søk. Det å ta tjenestehunden ut av bilen i det formål at hunden skulle “avstandskontrollere” A, var etter Spesialenhetens mening nær en situasjon som krever skjellig grunn til mistanke. Det var på det rene at det ikke forut for tjenestehundens markering hadde vært skjellig grunn til å mistenke A for brudd på narkotikalovgivningen.
Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestemennenes opptreden nådde opp til terskelen for straffansvar. Siden etterforskingsresultatet ikke med særlig styrke hadde talt mot at det var begått en straffbar handling, ble saken henlagt etter bevisets stilling.
Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, i forbindelse med bruk av tjenestehund ved “avstandsvurdering” opp mot vilkårene om skjellig grunn til mistanke.