Sak 41/15-123 – 17.06.2015

ANMELDELSE FOR FALSK ANKLAGE
A anmeldte to politibetjenter for falsk anklage fordi de hadde anmeldte B (sønnen til A) for vold mot tjenestepersonene i forbindelse med pågripelse av B.
I en annen sak anmeldte A de samme politibetjentene for uten grunn å ha pågrepet B. Politibetjentene ble avhørt som mistenkt og to personer som befant seg på stedet ble avhørt som vitner. Fra politidistriktet innhentet Spesialenheten korresponderende straffesaksdokumenter og oppdragslogg for aktuell hendelse. I korresponderende straffesak hadde politidistriktet avhørt både B, C, D og to andre sivile vitner som kjente B og befant seg på stedet (E og F).
Politiadvokat Y besluttet på hendelsestidspunktet pågripelse av B med den begrunnelse at det forelå skjellig grunn til mistanke om at B hadde hindret politibetjent H i tjenesten ved å dytte H bort, jf. straffeloven § 127. Handlingen ble i ettertid nedsubsumert, slik at B ble ilagt forelegg for overtredelse av straffeloven § 326 nr. 1 for å ha hindret H i lovlig utførelse av tjenesten.
Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 168 om falsk anklage.
Fra Gyldendal rettsdatas kommentarer til straffeloven ved Magnus Matningsdal gjengis fra note 1486: «Falsk forklaring er ikke det samme som at man forklarer seg i strid med den objektive sannhet. Dette er verken et nødvendig eller tilstrekkelig vilkår. Falsk forklaring kjennetegnes ved at det gis en bevisst usann forklaring. Se Rt. 1998 s. 1112 og Rt. 2000 s. 1285. Begrepet inneholder m.a.o. et subjektivt element ved at den som tror at forklaringen er sann, ikke forklarer seg «falsk».
Den som forklarer seg skal gjengi sin subjektive oppfatning av de faktiske forhold. Det er dermed ikke falsk forklaring om det i ettertid viser seg at man har misforstått situasjonen. Omvendt er det falsk forklaring selv om forklaringen er i samsvar med den objektive sannhet, dersom vitnet subjektivt har opplevd, og dermed tror, at faktum er annerledes enn han forklarer, jf. Rt. 1934 s. 55.»
Det forelå motstrid mellom forklaringene på enkelte punkter. Deler av forklaringene underbygget politibetjentenes forklaringer og deler av forklaringene underbygget forklaringen til B og beskrivelsen fra A.
Spesialenheten fant ikke grunnlag for å hevde at politibetjent G og politibetjent H hadde gitt opplysninger i anmeldelse og egenrapport i strid med sine subjektive oppfatninger av de faktiske forhold.
Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 168 som intet straffbart forhold anses bevist.