BRUK AV SKYTEVÅPEN, PERSONSKADE
Politidistrikt:
Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
Vest politidistrikt varslet Spesialenheten om at skudd var avfyrt under en politiaksjon i Bergen, og at A var truffet i armen og hånden. A ble kort tid etter at han var blitt truffet, transportert tilsykehus for behandling av skaden. A måtte amputere deler av en finger.
Spesialenheten besluttet å iverksette straksetterforsking i medhold av påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd. I følge bestemmelsen skal etterforsking settes i verk dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse, uavhengig av om der foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling eller ikke.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 274, om grov kroppskrenkelse
Straffeloven (2005) § 172, om grovt uaktsom tjenestefeil
Spesialenhetens vurdering:
Vurdering av straffeansvar for tjenestepersonen som skjøt A
Etter en samlet vurdering av bevissituasjonen, la Spesialenheten til grunn at tjenesteperson X avfyrte to skudd mot A, og at A ble truffet av begge skuddene. Han måtte amputert en finger. Saken er for X vurdert som grov kroppsskade med særlig farlig redskap, jf. straffeloven § 274 bokstav f.
Det må i den strafferettslige bedømmelsen av Xs opptreden tas utgangspunkt i hans egen oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 25.
Spesialenheten la følgende hendelsesforløp til grunn: Bakgrunnen for politiets tilstedeværelse/aksjon var at A hadde opplyst at han hadde våpen og ville skyte seg selv. Etter hvert uttalte han også at han ønsket å skyte politiet. Etter at høyt smell og ingen kontakt med A, ble det besluttet at politiet skulle skyte inn en gass-patron og deretter ta seg inn til A fordi det var bekymring for at han var skadet. X var den som skulle sikre, mens to andre tjenestepersoner skulle åpne døren inn til rommet der A oppholdt seg. X forklarte at han hele tiden ropte at A skulle forhold seg rolig og vise hendene. Han ropte også at A kunne bli skutt dersom han rettet skytevåpen mot politiet. Da X sto i døråpningen hørte han to smell i rask rekkefølge. Han så As arm som stakk frem bak pappemballasje. A holdt en pistol eller revolver i hånden og pekte mot X. X oppfattet dette som et ekte våpen. X avfyrte ett skudd mot As hånd for å hindre at A skulle skyte ham eller de andre tjenestepersonene. Dette skuddet hadde ingen umiddelbar effekt. A holdt fortsatt våpenet i hånden og siktet mot A. Etter skudd nr. 2 senket A armen. Avstanden mellom A og tjenesteperson X var ca. 3,5 meter.
Lovligheten av Xs handling er vurdert med utgangspunkt i straffeloven § 18 om nødverge.
Prinsippene i politiloven, politiinstruksen og våpeninstruksen vil være sentrale ved vurderingen av hva som kan aksepteres etter straffeloven § 18, annet ledd.
Bruk av våpen i tjenesten reguleres også av våpeninstruksen for politiet.
Spesialenheten mente at tjenestepersonene som forsøkte å komme inn til A ble utsatt for et ulovlig angrep da A siktet på dem med våpen, jf. § 18, første ledd bokstav a.
Forsvarshandlingen må ikke gå lenger enn nødvendig, jf. § 18, første ledd bokstav b.
I vurderingen av nødvendighetsvilkåret vektla Spesialenheten at lempeligere midler i form av dialog med A var forsøkt i over en time. Forhandleren hadde forsøkt å få A til å legge fra seg våpenet og å komme ut. A var kjent med at det var bevæpnet politi på stedet. Situasjonen endret seg da A sprengte en selvlaget «bombe» og ikke besvarte anrop. Det ble vurdert som nødvendig å komme inn til ham fordi han kunne være skadet. Politiet benyttet CS-gass i forsøk på å sette ham ut av spill. X hørte skudd og oppfattet at A rettet våpen mot ham da politiet forsøkte å komme inn til ham. Tatt i betraktning den korte avstanden mellom A og X, og også de to andre tjenestepersonene, og hvor raskt A kunne treffe dem, var det vanskelig å se at X hadde andre reelle handlingsalternativer enn å rope: «Slipp våpenet!» og å avfyre skudd mot As hånd som holdt våpenet. Under disse omstendighetene kunne Spesialenheten ikke se at X på dette tidspunktet hadde tid eller mulighet til å anvende lempeligere maktmidler, eller til å avfyre varselskudd.
Spesialenheten mente det på bakgrunn av Kripos´ undersøkelser og tjenestepersonenes forklaringer, måtte legges til grunn at A hadde løsnet skudd. At As våpen var en knallpistol var ikke kjent for X. A hadde til politiet gitt uttrykk for at han hadde våpen som han kunne skyte seg selv og andre med, og at han hadde sprengstoff. As opptreden ga X grunn til å tro at han og/eller hans kollegaer kunne bli drept eller alvorlig skadet. Trusselsituasjonen fremsto som akutt. Spesialenheten la også vekt på at X rettet skuddene mot hånden som A holdt våpenet i, og således begrenset skadevirkningene av å løsne skudd mest mulig. Det var Spesialenhetens vurdering at X opptrådte i samsvar med prinsippene som gjelder for politiets bruk av skytevåpen, jf. våpeninstruksen.
Spesialenheten mente vilkårene for nødverge var til stede. Det var således ikke grunnlag for straffansvar etter straffeloven § 274. Saken henlegges for tjenesteperson A som intet straffbart forhold anses bevist.
Vurdering av straffansvar for tre tjenestepersoner som bisto under oppdraget
Saken ble for disse tre tjenestepersonene vurdert i forhold til straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.
Bruken av gassvåpenet CS-gass ble besluttet av innsatsleder i henhold til våpeninstruksen § 4-4 nr. 2 bokstav b. Spesialenheten fant det ikke tvilsomt at vilkårene for bruk, jf. våpeninstruksen § 4-4 nr. 1 bokstav b, var oppfylt fordi det forelå en situasjon som var særlig farlig for A, tjenestepersoner eller andre.
Det var for øvrig ikke bevismessig holdepunkter for at de tre tjenestepersonene ved utøvelsen av tjenesteoppdraget hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.
Vedtak
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.