Sak 476/13-123 – 17.02.2014

ANMELDELSE FOR UHJEMLET PÅGRIPELSE, RANSAKING OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN
Et politidistrikt oversendte sak hvor det var spørsmål om det var foretatt uhjemlet pågripelse og ransaking hos A. Videre anmeldte A polititjenestepersonene B og C for uhjemlet ransaking og pågripelse i samme sak. Han viste til en rekke bestemmelser, blant annet straffeloven §§ 116, 117 og 325. I etterkant av pågripelsen og ransakingen var A i kontakt med politijuristen (D) på saken som opplyste at han ikke hadde fattet beslutning om ransaking og pågripelse.
Spesialenheten opptok utdypende forklaring av A. B og C ble avhørt med status som mistenkt. D ble avhørt som vitne.
B forklarte at han hadde vært i kontakt med C. Hun skulle forhøre seg med D om det skulle besluttes ransaking og pågripelse. Hun ringte etter kort tid tilbake til B, og B oppfattet det slik at D hadde fattet beslutning om ransaking. En patrulje kom til stedet og bisto B med ransakingen og pågripelsen av A.
Verken C eller D kan huske om C var i kontakt med D om beslutningen. Ingen av dem kan med sikkerhet avvise at C var i kontakt med D.
Spesialenheten fant det ikke bevist at B forsettlig hadde foretatt en ulovlig ransaking og pågripelse. Han handlet med bakgrunn i informasjon fra C, og det var ikke bevismessig grunnlag for å hevde at B snakket usant om sin samtale med C.
Etterforskingen kunne ikke klarlegge hva som faktisk hadde skjedd i kommunikasjonen mellom C og D, og C og B. Det var ikke bevismessige holdepunkter for å hevde at C forsettlig hadde feilinformert B om at D hadde gitt beslutning i saken. Med bakgrunn i at det ikke var mulig å klarlegge faktum i tilstrekkelig grad, ble saken henlagt for C etter bevisets stilling. Valg av henleggelsesgrunn innebar ingen gradering av skyld.
Saken ble for B henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.