ANMELDELSE FOR UNØDVENDIG MAKTBRUK VED BISTAND TIL BARNEVERNET VEDHENTING AV 14 ÅR GAMMEL GUTT
Politidistrikt:
Møre og Romsdal politidistrikt
Anmeldelsen:
Advokat X anmeldte på vegne av A og B tjenestepersonene som hentet deres sønn Y. Det var anført at det ble brukt unødvendig maktbruk og tvang. Barnevernet hadde besluttet å overta omsorgen for Y, og Y hadde flere ganger unndratt seg avhenting. Y ble hentet av politiet mens han var på utplassering fra ungdomsskolen i en bedrift. Fire polititjenestepersoner i sivil kom og slepte ham ut av resepsjonen mot hans vilje. De tvang hendene hans bak på ryggen, satte på ham håndjern og tvang ham inn i en bil. Han ble deretter transportert til lensmannskontoret. Gutten ble hentet uten at barnevernet var til stede. Dette var kritisert av foreldrene og fylkesmannen.
Spesialenhetens etterforsking:
Det er opptatt forklaring fra anmelder, mistenkte og vitner.
Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
Politiinstruksen § 13-4 regulerer politiets behandling av bistandsanmodninger. Politiinstruksen § 13-5, annet ledd lyder: ”Når politiet bistår ved tvangsgjennomføring av et forvaltningsvedtak, bør i alminnelighet vedkommende myndighet være representert på stedet mens bistanden ytes.” Politiet avgjør selv på hvilken måte og med hvilke midler bistandsoppdraget skal gjennomføres, jf. politiinstruksen § 13-5 første ledd. Det fremgår av ordlyden ”bør” at det ikke er et absolutt krav om at barneverntjenesten skulle være til stede.
Fra Politirett, Auglend m.fl. side 683 er det uttalt: «Selv om politiet har herredømmet over arten og omfanget av de praktiske og taktiske disposisjonene, forutsetter likevel bistandssituasjonen et nært samarbeid med rekvirenten både før, under og etter selve iverksettelsen. Når politiet bistår ved tvangsfullbyrdelse av et forvaltningsvedtak, bør i alminnelighet den aktuelle myndigheten være representert på stedet når bistanden ytes, jf. pi. § 13-5, 2. ledd, 1. setning. På den måten kan tvil og faglige spørsmål få en rask avklaring. Hvis organet skal ta hånd om en person eller en gjenstand etter at politiet har nøytralisert en eventuell motstand, er representasjon på stedet en nødvendighet.»
I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets brev av 27. mai 2015 om forståelsen av barnevernloven § 6-8 er det uttalt: «En beslutning om å kreve politibistand er meget alvorlig, og at dette kun skal kreves når det anses nødvendig. Det er derfor et krav om at det er barnevernadministrasjonens leder som må fatte beslutningen, og at ansatte ved barneverntjenesten alltid må være til stede sammen med politiet i forbindelse med gjennomføringen av oppdraget. ”
Med bakgrunn i forklaringene fra politioverbetjent D og representantene fra barneverntjenesten, var det ikke tvilsomt at kommunikasjonen mellom barneverntjenesten og politiet måtte ha vært mangelfull hva gjaldt hvor og når Y skulle hentes. Representantene oppfattet det slik at Y skulle hentes av politiet etter at han var ferdig med arbeidsdagen. De var overrasket over at Y allerede var hentet av politiet da de ankom politistasjonen, og Spesialenheten oppfattet det slik at de hadde ment å være til stede under gjennomføringen av oppdraget.
Av hensyn til å tydeliggjøre at oppdraget dreide seg om bistand til barnevernet og av de hensyn som ligger bak barnevernloven § 6-8, jf. uttalelsen fra direktoratet, mente Spesialenheten at kommunikasjonen mellom politiet og barneverntjenesten om gjennomføringen av bistandsoppdraget ikke var tilstrekkelig tydelig. Det var ikke klart hvem av partene som var «skyld» i uklarhetene, men Spesialenheten bemerket at politiet har et eget ansvar for å avklare det rettslige og faktiske grunnlaget, jf. politiinstruksen § 13-4.
Det følger av EMD-praksis og av politiloven § 6 at det skal foretas en nødvendighetsvurdering. Videre er det i politiinstruksen § 13-4 uttalt i de tilfeller der bistandsanmodningen tilsier fysisk maktbruk fra politiets side, skal avgjørelsen treffes av politimesteren dersom tiden og situasjonen tillater dette.
Politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6 fjerde ledd. For all tjenesteutførelse gjelder et forholdsmessighetsprinsipp, og midlene som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig, jf. politiloven § 6 annet ledd. Politiet kan benytte håndjern på person som under pågripelse eller transport truer med å gjøre seg skyldig i vold, eller der forholdene gir grunn til frykt for at vedkommende vil utøve vold eller flykte, jf. politiinstruksen § 3-2. Om mulig skal politiet forhåndsvarsle den berørte om at fysisk makt kan bli benyttet, og hvis forholdene tillater det skal vedkommende deretter gis anledning til å gjennomføre vedtaket frivillig, jf. politiinstruksen § 13-5 annet ledd, annet og tredje punktum.
I Tor-Geir Myrer, Bastet og bundet. Rettslige rammer for bruk av håndjern, side 55 er det uttalt at om bruk av håndjern på barn er rettmessig, først og fremst vil være avhengig av eventuell utagerende eller konfronterende oppførsel fra banets side, men også mannskapssituasjonen og tilgjengelige transportmidler er sentrale momenter. Videre er det på side 57 uttalt at «Vurderingen av om det er nødvendig, og ikke minst om det i situasjonen er forholdsmessig å gjøre bruk av håndjern, vil imidlertid stille seg vesentlig annerledes i slike tilfeller enn hvor de benyttes mot en mistenkt. Det er derfor i disse ekstraordinære tilfellene at de polisiære grunnprinsipper om nødvendighet, forholdsmessighet og forsvarlighet i politilovens § 6 medfører de klareste begrensninger i adgangen til å gjøre bruk av håndjern.»
Spesialenheten oppfattet at unndragelsesfaren var begrunnelsen for å «overraske» og å hente Y på arbeids/praksisplassen hans. Spesialenheten var av den oppfatning at saken skulle ha vært løftet til politimesteren for hans beslutning.
Om bruken av makt fremkom at politiet hadde forsøkte med dialog, uten å lykkes. På grunn av motstanden Y gjorde og fordi han var sterk, så de etter hvert ingen andre handlingsalternativ enn å sette på ham håndjern slik at de kunne transportere ham på en trygg måte og for å unngå videre eskalering av situasjonen. De sa flere ganger at de ikke ønsket å bruke håndjern, men uten respons. Y forklarte til Spesialenheten at han fikk mulighet til å gå frivillig, men at han ikke ville det.
Det var i ettertid vanskelig med sikkerhet å si at tjenesteoppdraget kunne hva vært løst uten bruk av håndjern, og det ble vist til Rt. 1995 s. 661 hvor det er uttalt at «det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere politiets handling i ettertid.”
Vedtak:
Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.
Administrativ avgjørelse:
Saken ble sendt til administrativ gjennomgang og erfaringslæring med henblikk på politiets behandling av bistandsanmodninger, herunder sikring av at nødvendige opplysninger og vurderinger er innhentet fra oppdragsgiver og at avgjørelser i politiet blir tatt på rett myndighetsnivå.