Sak 49/15-123 – 09.07.2015

UTRYKNINGSKJØRING MED VEGTRAFIKKUHELL
A og B, som hadde vært passasjerer i en bil som ble forfulgt av politiet, anmeldte sjåføren av politipatruljen for brudd på vegtrafikkloven og for grov uforstand i tjenesten. A og B mente at tjenestemannen hadde forsøkt å presse bilen de satt i av veien og at han bevisst hadde kjørt inn i bilen etter at bilen hadde kjørt av veien. A, som satt i passasjersetet foran, var da på vei ut av bilen og fikk benet i klem under påkjørselen slik at benet måtte amputeres. A og B mente også at politiet ikke ga A nødvendig førstehjelp så raskt som mulig fordi de først pågrep B, som hadde rømt fra bilen.
Spesialenheten etterforsket saken og innhentet kopi av politiets dokumenter mot de tre personene som hadde vært i bilen. Sjåføren hadde nektet å forklare seg til politiet i straffesaken mot ham og ville heller ikke forklare seg til Spesialenheten. Sjåføren er i ettertid blant annet domfelt for å ha kjørt i påvirket tilstand og for ikke å ha stanset for politiets kontroll.
Spesialenheten avhørte A og B som vitner og sjåføren av politibilen som mistenkt. Tjenestemannens kollega og lederen av politiets operasjonssentral ble avhørt som vitner. Tre personer som hadde sett bilforfølgelsen avga forklaring, og det samme gjorde en ambulansemedarbeider og en brannmann.
Spesialenheten innhentet kopi av politiets vaktjournal og kopi av lydloggen. Meteorologisk institutt avga uttalelse om værforholdene og Statens vegvesen avga uttalelse om bilenes tekniske tilstand. Det ble også innhentet sakkyndig uttalelse om politibilens hastighet i kollisjonsøyeblikket.
Tjenestemennene forklarte at den forfulgte bilen kunne knyttes til en hendelse hvor det antakeligvis hadde vært løsnet skudd eller lignende, og at bilen kunne knyttes til en kjenning av politiet. Sjåføren av bilen unnlot å stanse for kontroll selv om dette ble varslet av politiet ved bruk av blålys og lyshorn. Innledningsvis lå politibilen tett opptil bilen for å observere, men avbrøt dette da det var for trafikkfarlig. Det var tidvis glatt vegbane. To vitner forklarte at bilforfølgelsen passerte noe over fartsgrensen på stedet, og at politibilen lå like bak den forfulgte bilen.
Etter noe tid kastet A og B jekker, hjulkryss etc. og sprayet med brannslukningsapparat mot politibilen mot politibilen. Dette pågikk over en lengre strekning.
Politiets vaktjournal og lydlogg viste at patruljen og operasjonssentralen hadde løpende kontakt om forfølgelsen. De diskuterte trafikk- og kjøreforholdene, og konkludert med at forfølgelsen ikke var så risikofull at den måtte avbrytes.
Den forfulgte bilen fikk sladd, kjørte i roten på et stort tre og en stor stein, og snurret over mot høyre og landet omtrent vinkelrett i vegbanen. Deretter fortsatte bilen over vegbanen, snurret og ble stående med fronten mot kjøreretningen. Sjåføren av politibilen forklarte at han så bilen ”hoppe” opp i luften, og trodde den skulle velte over på siden og fortsette fremover i kjøreretningen. Han svingte derfor ut mot høyre grøftekant og bremset for å unngå sammenstøt. Imidlertid beveget den forfulgte bilen seg annerledes enn han trodd, samt at det var mye glattere på vegen enn tidligere på strekningen. Like før sammenstøtet forsøkte A å forlate bilen og fikk benet i klem da politibilen kjørte inn i passasjersiden. Operasjonssentralen ble varslet om sammenstøtet og at det var behov for ambulanse.
B løp ut av bilen og ble etter kort tid innhentet av sjåføren i politibilen. Samtidig løp den andre tjenestemannen frem til den forfulgte bilen. Også sjåføren hadde stukket av. B fikk nødvendig førstehjelp.
Spesialenheten vurderte saken som mulig brudd på vegtrafikklovens 3.
Det ble innledningsvis vist til vegtrafikkloven § 11 hvor fører av utrykningskjøretøy kan fravike vegtrafikkloven §§ 4- 9, såfremt det etter trafikkreglenes § 2 nr. 4 er ”nødvendig eller til vesentlig lette i tjenesten”. Vegtrafikkloven § 3 om hensynsfull og aktpågivende kjøring gjelder uansett. Det ble videre vist til Politidirektoratets rundskriv om utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy og Høyesteretts uttalelse om aktsomhetsnormen ved utrykningskjøring.
Spesialenheten mente det var grunnlag for politipatruljen å kontrollere bilen og å oppta forfølgelse da sjåføren av bilen unnlot å stanse. Det ble ikke funnet bevismessig grunnlag for at politipatruljen forsøkte å presse bilen av veien under forfølgelsen. Av politiets loggføringer og lydlogg fremkom opplysninger om kjøreforholdene, trafikkforholdene og om bilens kjøreadferd under forfølgelsen. Det var også loggført at patruljen og operasjonssentralen diskuterte forsvarligheten av forfølgelsen og at det ikke var grunnlag for å avbryte forfølgelsen.
Spesialenheten la til grunn at det ble vanskeligere kjøreforhold da forfølgelsen gikk over på veg som ikke var saltet. Sjåføren av politibilen forklart at han ikke forutså den forfulgte bilens bevegelse, og at det var så glatt på stedet at han ikke klarte å bremse eller svinge unna. Basert på øvrige vitneforklaringer og opplysninger fra Meteorologisk institutt la Spesialenheten til grunn at det var meget glatt på stedet.
Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at sjåføren av politibilen hadde overtrådt vegtrafikkloven § 3. Spesialenheten kunne ikke se at det i vurderingen av tjenestemannens kjøring kunne legges vesentlig vekt på at A var i ferd med å ta seg ut av bilen for å løpe fra stedet. Det var etter Spesialenhetens vurdering ingen holdepunkter for at tjenestemannen unnlot å bruke sine muligheter til å unngå å ramme den forfulgte bilen. Det var videre ikke holdepunkter for at politiet hadde opptrådt straffbart ved først å pågripe passasjer B før de hjalp A. Det ble relativt raskt varslet om behov for ambulanse og det ble gitt førstehjelp etter kort tid.
Saken ble henlagt etter bevisets stilling.
Henleggelsen er påklaget til Riksadvokaten.