ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT M.M.
Politidistrikt:
Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte tjenesteperson B for, i en privat trafikksak, å ha formidlet opplysninger om ham fra politiets registre til Bs forsikringsselskap. A anmeldt B også for å ha sendt bekymringsmelding til forvaltningsavdelingen i politiet vedrørende As førerrett.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 171, om tjenestefeil
Straffeloven (2005) § 209, om brudd på taushetsplikt
Spesialenhetens vurdering:
Anmeldelsen hadde sammenheng med en tidligere anmeldelse fra A mot tjenesteperson politioverbetjent B for uaktsom kjøring. Spesialenheten avviste saken fordi sammenstøtet mellom As bil og Bs scooter skjedde da B ikke var i tjeneste. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens vedtak om avvisning.
B forklart at As bil traff kjøredressen hans. Scooteren ble ikke påført skader, kun et ubetydelig merke på bakskjermen. B fant ikke grunn til å kontakte sitt forsikringsselskap, mens B meldte inn til sitt forsikringsselskap om skade på sin bil. Senere mottok tjenesteperson B e-post fra sitt forsikringsselskap der han ble bedt om å sende inn skademelding snarest mulig.
B besvarte e-posten og redegjorde for hendelsen og hvorfor han ikke hadde svart/sendt inn skademelding. Det er innholdet i denne e-posten A mentevar brudd på taushetsplikten. Blant annet skrev B at han etter å ha lest historikken på A i politiets registre, fremstår A som en hissig, arrogant, kverulerende, kranglete person, og at det kunne fremstå som et mønster hos A å være skremmende, plagsom og hensynsløs både i trafikken og ellers. A opplyste at han derfor ville send en bekymringsmelding til politiets forvaltningsavdeling vedrørende As fortsatt mulighet til å føre motorvogn, da B vurderte dette som det viktigste forebyggende tiltaket i denne saken.
Spesialenheten la til grunn at Bs søk i politiets registre om A dels ble foretatt som privatperson og dels som tjenestemann. Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at Bs opptreden var en tjenestefeil med tilstrekkelig alvorlighet til å rammes av straffeloven § 171 om (forsettlige) tjenestefeil. Siden det objektive gjerningsinnholdet er det samme etter straffeloven § 172 (om grovt uaktsomme) tjenestefeil, representerte hans opptreden heller ikke en overtredelse av denne straffebestemmelsen.
Spesialenheten fant videre ingen holdepunkter for at B, ved å inngi «bekymringsmeldingen» til forvaltningsavdelingen, hadde overtrådt en tjenesteplikt. Det ligger klart innenfor en polititjenestemanns oppgaver å forebygge og motvirke straffbare handlinger. Å informere forvaltningsavdelingen om forhold som kan være av betydning for politiets vurdering etter vegtrafikkloven § 34 om tilbakekall av retten til å føre motorvogn på grunn av særlige forhold, var ikke straffbart selv om B selv var involvert i den trafikale hendelsen. Det ble også vist til politiregisterloven § 29 om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for andre tjenestepersoner i politiet og påtalemyndigheten i den utstrekning det er nødvendig for utøvelsen av politiets forvaltningsmyndighet.
Det følger av politiregisterloven § 31 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger utleveres til private i deres interesse dersom dette er nødvendig for å fremme mottakerens oppgaver etter lov eller for å hindre at virksomheten blir utøvd på en uforsvarlig måte. Blant annet kan det utleveres opplysninger til forsikringsselskaper, jf. politiregisterforskriften § 9-7 nr. 2.
Bestemmelsene om utlevering av opplysninger er noe skjønnsmessige og Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at vilkårene for utlevering ikke var til stede.
Objektiv sett forelå det således ikke et brudd på taushetsplikten etter straffeloven § 209. Det var heller ikke holdepunkter i saken for at B hadde opptrådt med nødvendig grad av personlig skyld.
Spesialenheten fant imidlertid at B ikke burde ha besvart henvendelsen fra forsikringsselskapet ut over å redegjøre for hva han som privatperson opplevde under vegtrafikkuhellet. Ved å gi opplysninger fra politiets systemer om As tidligere trafikale opptreden m.v, ble det utvist en «rolleblanding» fra Bs side. Det er for å unngå slike situasjoner at politiregisterloven § 31, jf. § 27 femte ledd bestemmer at utlevering av opplysningene skal besluttes av behandlingsansvarlig i politiet. Siden B ikke hadde denne funksjonen/oppgaven i politiet – og heller ikke kunne hatt det siden han var part i vegtrafikkuhellet, ble saken å sende til politimesteren for administrativ vurdering i læringsøyemed.
Etter dette blir saken å henlegge etter bevisets stilling fordi det var noe bevistvil i saken.
Vedtak:
Saken er henlagt etter bevisets stilling.
Administrativ vurdering:
Saken ble sendt til administrativ vurdering i læringsøyemed.