Sak 55/13-123 – 30.01.2014

ANMELDELSE FOR UHJEMLET PÅGRIPELSE, RANSAKING M.M.
En person (A) anmeldte to etterforskere (B og C) og en politijurist (D) blant annet for feil saksfremstilling, urettmessig pågripelse og siktelse, ransaking og beslag m.v. i en straffesak mot ham selv.
A var advokat og mente at etterforskingen mot ham var grunnløs og skyldtes misforståelser og manglende kompetanse hos politiet.
Spesialenheten etterforsket saken og innhentet politiets straffesaksdokumenter mot A.
Til sammen 10 personer ble avhørt, herunder 7 som vitner og 3 som mistenkte.
A mente at B, som også samarbeidet med Skatteetaten, hadde skrevet en feilaktig rapport i saken. I avhør erkjente B at rapporten inneholdt flere feil, men at de ikke hadde vært avgjørende for mistanken og siktelsen mot A. Siden de var i en innledende fase av etterforskingen, kunne de ikke gjøre for mange undersøkelser i fare for at A skulle få kjennskap til det. D forklarte seg sammenfallende med dette og viste til at feilene ikke rokket ved grunnlaget for den siktelsen hun hadde utferdiget mot A. Det ble også vist til at tingretten som hadde samtykket i politiets begjæring om ransaking, heller ikke hadde vektlagt de momentene som inneholdt feil.
A mente at politiet under ransakingen av advokatkontoret hans hadde begått flere straffeprosessuelle feil, blant annet lest taushetspliktig materiale. B forklarte at de ønsket å ta beslag i dokumenter som ga opplysninger mellom A og andre klienter som var siktet i samme sak, og at det var hjemmel i loven for det. De aktuelle dokumentene ble ikke lest, men kun identifisert og lagt i en kasse som ble forseglet og låst. Kassen ble etter noen dager åpnet og gjennomgått med siktede og hans forsvarer til stede slik at ett eller flere dokumenter kunne bringes inn for retten hvis A og forsvareren krevde det. Imidlertid hadde de ikke krevd dette.
A mente at politiet også hadde nektet ham tilgang til sakens dokumenter, det vil si at han først fikk se dem på et for sent tidspunkt. B erkjente at straffesakens dokumenter ikke ble holdt løpende oppdatert og at noen dokumenter ble holdt tilbake for A i en viss periode fordi hans innsyn kunne ødelegge etterforskingen.
Til slutt mente A at saken mot ham skulle vært avgjort for lenge siden.
Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling i saken. Det var flere forhold som var kritikkverdige, men de var ikke av en slik karakter at de innebar grov uforstand i tjenesten.
Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.