ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING
Politidistrikt:
Øst politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte tjenestepersoner ved Øst politidistrikt for ulovlig ransaking.
Spesialenhetens etterforsking:
Det er opptatt forklaring fra anmelder, en politiadvokat og en politibetjent er avhørt som mistenkte.
Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og oppdragslogg.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
A lider av ME og er svært lysømfintlig. Han har derfor blendet alle vinduene i sin bolig.
Det følger av straffeprosessloven § 192 første ledd at når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av vedkommendes bolig. Primærkompetansen til å beslutte ransakelse er tillagt retten, jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Etter bestemmelsens annet ledd har påtalemyndigheten kompetanse til å beslutte ransaking når det er fare ved opphold. Det følger videre av straffeprosessloven § 200 annet ledd at ved ransakelse av noens bolig, skal vedkommende eller en annen i husstanden tilkalles når det kan skje uten opphold. Om nødvending kan det brukes fysisks makt ved husransakelse.
Politiadvokaten forklarte at det ble besluttet ransaking fordi det var skjellig grunn til mistanke om at det pågikk hasjproduksjon på adressen. Beslutningen ble truffet med bakgrunn i politipatruljens observasjoner på stedet, tildekking av vinduer og montering av strømledninger gjennom vindu, og kjennskap til tidligere saker vedrørende hasjplantasjer i distriktet.
Med skjellig grunn til mistanke menes god eller rimelig grunn. Av juridisk teori og rettspraksis fremgår at det kreves at det skal være mer sannsynlig at siktede har begått den handlingen saken gjelder, enn at han ikke har det. Det vises til Rt. 1993 s. 1302. Selv om det etter Spesialenhetens vurdering kunne stilles spørsmål om patruljens observasjoner på stedet innebar at det var sannsynlighetsovervekt for at det pågikk hasjproduksjon på adressen, ble politiadvokatens skjønn i situasjonen ikke vurdert å være så mangelfull at det kunne være grunnlag for straffansvar. Det gjelder heller ikke for vurderingen knyttet til bruken av påtalemyndighetens sekundærkompetanse til å beslutte ransaking. Patruljen hadde tilkjennegitt at de var på stedet og ville inn i huset, og at det således ble vurdert å være fare for at bevis ville gå tapt ved opphold.
Etter Spesialenhetens syn forelå det heller ikke opplysninger i saken som tilsa at patruljens opptreden på stedet var av en slik karater at det ga holdepunkter for at det var begått en straffbar tjenestehandling.
Vedtak:
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.
Administrativ avgjørelse:
Saken er sendt til administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 fjerde ledd, fordi etterforskingen avdekket at det ikke var angitt korrekt anmeldt forhold og at personer ikke var gitt korrekt status.