ANMELDELSE FOR KROPPSKRENKELSE
Politidistrikt:
Møre og Romsdal politidistrikt
Anmeldelsen:
Politiet ble kontaktet av X sykehus fordi A hadde stukket av. Han kunne av helsemessige årsaker ikke være alene, og politiet ble bedt om å finne A. A anmeldte politiet for å ha kastet seg over ham og lagt ham i bakken slik at han slo ansiktet. A fikk flere skrubbsår etter hendelsen.
Det ble også anført at han ble holdt lenge i mageleie.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 271, om kroppskrenkelse
Spesialenhetens vurdering:
Etter politiloven har politiet anledning til å gripe inn for å ivareta en person som er til fare for seg selv, jf. politiloven § 12 annet ledd, eller for å ivareta enkeltpersoners sikkerhet, jf. politiloven § 7 første ledd nr. 2.
Tjenesteperson B forklarte at han oppfattet det slik at tjenesteperson C ble slått ned. B, som var på stedet i sin fritid, trådte inn i tjenesten ved først å gjøre tegn til A om å stanse for deretter å løpe etter ham og rope «politi, stå i ro». B skubbet A på skulderen med sin høyre hånd slik at A kom i ubalanse og ramlet i bakken.
Spesialenheten fant ikke grunn til å tvile på tjenestepersonenes forklaringer om at det var Bs handling som medførte at A falt. Det var ikke holdepunkter for at C og D kunne knyttes til fallet. Spesialenheten mente videre at det kunne legges til grunn at tjenestemennene opplyste at de var fra politiet og at A forsto dette, samt Bs forklaring om at han stanset A ved å dytte ham i skulderen slik at han falt.
Fordi B egentlig ikke var på jobb den aktuelle dagen, hadde han ikke samme bakgrunnskunnskap om oppdraget som tjenestepersonene C og D. B forklarte at han trodde C ble slått ned av A. Dette var årsaken til at han valgte å gripe inn så resolutt. B forklarte at dersom han hadde kjent til den reelle årsaken til at A skulle stanses, ville han valgt en annen tilnærming.
Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 25 første ledd. Spesialenheten fant det ikke bevist at Bs bruk av makt var av en slik karakter som kunne føre til straffansvar. Det ble særlig vist til Bs forklaring om årsaken til at han stanset A. Ut fra forklaringene fremstår handlingen ikke å være uforholdsmessig og unødvendig.
Det var ikke tvilsomt at A landet på magen og at han lå på magen mens tjenestepersonene tok på ham håndjern. Det var ikke bevismessige holdepunkter for at A over noe tid ble liggende på magen. Han ble raskt reist opp på bena.
Spesialenheten fant det ikke bevist at bruken av håndjern på A innebar straffansvar. Det ble vist til at A hadde stukket av fra politiet og at han motsatte seg transporten tilbake til sykehuset.
Vedtak:
Saken er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist.