Sak 700/15-123 – 18.12.2015

MELDING OM BRUK AV SKYTEVÅPEN MED DØDSFØLGE
Spesialenheten ble varslet av operasjonsleder ved et politidistrikt om at en tjenesteperson samme dag kl. 13.47 hadde avfyrt skudd mot og truffet Y, som døde av skuddskaden. Hendelsen fant sted under et tjenesteoppdrag ved en leilighet. Avdøde avfyrte også ett skudd mot og skadet en annen polititjenesteperson (X).
Spesialenheten besluttet å iverksette etterforsking i medhold av påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd som bestemmer at etterforsking skal settes i verk dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse, uavhengig av om det foreligger grunn til mistanke om en straffbar handling.
Tjenestepersonene som deltok på oppdraget ble avhørt som mistenkte. Spesialenheten mottok dokumentasjon på tjenestepersonenes våpengodkjenning. Det ble innhentet helseopplysninger om skaden tjenesteperson X ble påført. Tre tjenestepersoner ble avhørt som vitner. Avdødes ekssamboer ble avhørt som vitne. Det samme ble to som bodde i samme blokk som avdøde. Ingen av disse var øyevitner til hendelsen.
Spesialenheten innhentet politiets operasjonslogg (PO-logg) og lydlogg knyttet til hendelsen, politidistriktets ordre om midlertidig bevæpning av 28. april 2015 og ”Oppgaveløsning og tjenesteutøvelse Bevæpningsinstruks” av 19. juni 2008. Det ble innhentet kopi av dokumenter i sak som gjaldt etterforsking av hendelsen mot avdøde. Kripos bisto med kriminaltekniske undersøkelser av både åstedet og beslag. Kripos foretok også en 3D skanning av åstedet.
Folkehelseinstituttet gjennomførte sakkyndig likundersøkelse av avdøde og utarbeidet en foreløpig og en endelig obduksjonsrapport. Spesialenheten mottok også uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon etter behandling av Folkehelseinstituttets rapport.
Det ble oppnevnt bistandsadvokat for avdødes etterlatte, og tjenestemannen som skøy Y, ble bistått av advokat.
Spesialenheten vurderte om politiets vurderinger og beslutninger om hvordan oppdraget skulle løses, kunne innebære straffbar opptreden etter straffeloven av 1902 § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Det er i Høyesterett lagt til grunn at det må være et spillerom før man konstaterer at dårlig utførelse av en tjenestemanns arbeid representerer en straffbar handling, og terskelen for å anvende straffeloven § 325 første ledd nr. 1 er etter rettspraksis høy.
Utgangspunktet for at politiet den aktuelle dagen oppsøkte avdøde var meldingen fra hans ekssamboer, politiets undersøkelser av avdøde i deres registre og påtalemyndighetens beslutning om pågripelse og ransaking. Tjenestepersonene var bevæpnet med pistol i samsvar med politidistrikts ordre om bevæpning av 28. april 2015. Spesialenheten kunne ikke se at det kunne rettes bebreidelser mot tjenestepersonene i forbindelse med utarbeidelse av planen for å løse oppdraget. Tvert imot viste etterforskingsresultatet at det ble foretatt en god taktisk vurdering av hvordan oppdraget skulle løses, ut fra de opplysninger politiet hadde om avdøde. Det var heller ingen grunn til å bebreide tjenestepersonene for måten det ble opprettet kontakt med avdøde på.Spesialenheten mener derfor at saken for tjenestepersonene blir å henlegge etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist.
Det var på det rene at politiførstebetjent Z avfyrte skuddet som traff avdøde og at skuddskaden var dødelig. Spesialenheten vurderte om politiførstebetjent Zs bruk av skytevåpen representerte en straffbar handling. Den aktuelle bestemmelse ble vurdert etter straffeloven av 1902 § 233 om drap. Politiførstebetjent Z hadde forvoldt en annens død og måtte, slik våpenet ble brukt, ha ansett dødsfølgen som overveiende sannsynlig.
Det følger av politiloven § 6 annet ledd at politiet ikke skal ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.
Det grunnleggende forholdsmessighetsprinsippet for politiets maktutøvelse er ytterligere presisert i våpeninstruksen § 19 første ledd, hvor det fremgår at skytevåpen bare må brukes som siste utvei etter at lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt, eller i situasjoner hvor alternative midler åpenbart ikke ville føre frem. Det følger videre av bestemmelsens annet ledd bokstav a) at skytevåpen bare må brukes når ”politimannen selv eller andre trues med våpen eller annen alvorlig voldsanvendelse, og bruk av våpen fremstår som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personskade”.
Det er tjenestepersonen selv som er ansvarlig for at beslutningen om bruk av våpen er i samsvar med våpeninstruksen, jf. våpeninstruksen § 16 første ledd. I bestemmelsens fjerde ledd er det angitt at dersom våpen brukes, skal skadevirkningen søkes begrenset mest mulig. Dette kan ha betydning for hvor skudd rettes.
Spesialenheten mente at politiførstebetjent Zs bruk av skytevåpen i dette tilfellet var nødvendig og i samsvar med regelverket. Tjenestepersonene ga seg til kjenne som politi da det ble opprettet kontakt med avdøde. På bakgrunn av etterforskingsresultatet la Spesialenheten til grunn at avdødes opptreden medførte at tjenestepersonene befant seg i en akutt trusselsituasjon hvor det var en reell fare for at en og/eller flere av dem kunne bli drept eller alvorlig skadet av avdøde. I en situasjon som den foreliggende, hvor det var nødvendig at avdøde umiddelbart ble satt ut av spill, var det lovlig å rette skuddet mot avdødes kropp, selv om dette med stor grad av sannsynlighet ville medføre død eller livstruende skade. Politiførstebetjent Zs bruk av skytevåpen var således rettmessig etter våpeninstruksen § 19 annet ledd bokstav a).
Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.