POLITIDISTRIKTETS HÅNDTERING AV OPPLYSNINGER OM VOLD OG TRUSLER OM VOLD MOT KVINNE SOM SENERE BLE DREPT AV SIN EKTEFELLE
Politidistrikt:
Trøndelag politidistrikt
Anmeldelsen:
Politidistriktet varlet i september 2015 Spesialenheten for politisaker om at en kvinne (A) var drept i sitt hjem av sin ektefelle B. A hadde forut for drapshandlingen anmeldt B for vold og trusler om vold og hun hadde fått utlevert voldsalarm. Konfliktrådet hadde deltatt i behandlingen av saken.
Spesialenheten besluttet med bakgrunn i opplysningene fra politidistriktet å iverksette etterforsking for å klargjøre om enkeltpersoner i politidistriktet eller politidistriktet som foretak hadde begått straffbare handlinger i sammenheng behandling av anmeldelser og andre henvendelser fra A.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.
Nærmer om saken:
A og B var gift og begge er av utenlandsk opprinnelse. I 2013 fikk de et felles barn. A hadde over flere år kontakt med det lokale politistasjonen om spørsmål relatert til sin og familiens utlendingssaker. I juni 2015 varslet A saksbehandleren ved stasjonen om at hun hadde vanskeligheter i ekteskapet med B. B hadde planlagt å reise på besøk til sitt hjemland med barnet og A fryktet at barnet ikke ville returnere til Norge.
Saksbehandleren anbefalte at A snakket med polititjenesteperson C om sin situasjon. A hadde i midten av juni 2015 en samtale med C. C undersøkte i den sammenheng hvordan politiet eventuelt kunne hindre at B tok med seg barnet på reisen. Spørsmålet ble forelagt en jurist i politiet og namsmyndigheten uten at det ble funnet å være grunnlag for tiltak fra politiets side. C spurte også A om det hadde vært voldsepisoder i hjemmet. A oppga da at B en gang for ca. ett år siden hadde dyttet henne slik at hun fikk et blåmerke. A ønsket ikke å anmelde forholdet og ønsket ikke at B skulle få kjennskap til at hun hadde vært i kontakt med politiet. C gjorde A kjent med muligheten for å ta kontakt med krisesenteret. A og C snakket også om muligheten for at A i en periode kunne velge å bo hos familie et annet sted i Norge. C la i politiets oppdragslogg inn opplysninger fra samtalen med A og at A ikke ønsket at B skulle kjenne til hennes kontakt med politiet. A kontaktet i tiden etter det flere ganger C på telefon om hverdagslige spørsmål.
En av de siste dagene i juni 2015 mottok politiet melding om bråk på As adresse. En patrulje rykket ut til adressen. Patruljen mottok på stedet en anmeldelse fra A og nedtegnet et såkalt «straksavhør» av henne. A forklarte blant annet at B gjentatte ganger hadde truet henne, og at han nokså nylig hadde truet med å ta livet av henne med kniv. A forklarte også at B nylig hadde tatt tak i henne og dyttet henne i gulvet. B ga barnets pass til politipatruljen. Patruljen opprettet etter utrykningen sak, og anmeldelsen fra A ble kodet som mishandling i familieforhold, jf. straffeloven (1902) § 219. Det går av anmeldelsen fram at A ikke samtykket i at saken behandles i konfliktrådet.
Polititjenesteperson D, som fikk anmeldelsen til vurdering og skulle ta stilling til om den skulle settes ut til etterforsking, endret først kodingen av anmeldelsen til familievold diverse. Noen dager senere endret D kodingen til legemsfornærmelse, jf. straffeloven (1902) § 228. Det ble overlatt til polititjenesteperson E å etterforske saken. E hadde ingen spesiell opplæring/ kvalifikasjoner for arbeid med familievold.
E gjorde ingen tiltak i saken før A i slutten av juli 2015 selv uanmeldt dukket opp på lensmannskontoret og ba om voldsalarm og besøksforbud. E opptok da forklaring fra A. Fordi E selv var opptatt med andre oppgaver og A var travel, ble avhøret av A nokså summarisk. Det ble ikke tatt lydopptak av avhøret. A oppga i avhøret at hun ønsket å skille seg fra B og at B hadde truet med å drepe henne. A oppga at B kom fra en familie som levde etter en streng religiøs lære og at B ikke likte at hun var i arbeid og eide sin egen bolig. A forklarte seg på nytt kort om de to episodene hun tidligere hadde nevnt i sin kontakt med politiet om voldsbruk fra B. A oppga i avhøret at hun skulle i mekling om barnefordeling ved familievernkontoret i slutten av august.
E søkte i sammenheng med avhøret av A ikke på opplysninger om A og B i politiets oppdragslogg. E forklarte da han ble avhørt av Spesialenheten at han var i tvil om innholdet i truslene og om hvor konkrete de var. E oppfattet for øvrig at A var en sterk kvinne og ingen underkuet person. E hadde ikke selv kompetanse til beslutte av A skulle tildeles voldsalarm og sendte derfor etter avhøret en e-post til C om voldsalarm. E tok også kontakt med polititjenesteperson F, som var hans overordnede, og ga uttrykk for at det kunne være et «potensiale» i saken. E viste til Bs religionstilhørighet og at Bs æresfølelse kunne bli krenket.
F utarbeidet senere en plan for videre etterforsking hvor det blant annet gikk fram at det skulle tas avhør av B, av As foreldre og nytt avhør av A. F trodde da planen ble utarbeidet at saken fortsatt var kodet som overtredelse av straffeloven (1902) § 219.
E kontaktet over telefon noe senere politijurist G. G var påtaleansvarlig i saken som var opprettet etter utrykningen til As adresse. I samtalen ble E og G enige om at besøksforbud ikke var hensiktsmessig siden B hadde samvær med barnet. E oppfattet at G ønsket saken sendt til seg uten at det ble foretatt ytterligere etterforsking. G mente saken kunne henlegges og sendes til konfliktrådet for behandling. I følge E sa han i samtalen med G at han var bekymret for truslene i saken og gjorde F kjent med at B hadde en streng religiøs bakgrunn. F ble orientert av E om hvordan G mente saken skulle behandles. F mente det var uvanlig at det ikke skulle tas avhør av B, men slo seg til ro med opplysningen fordi det var tidsfrist i saken og B på det aktuelle tidspunktet var i hjemlandet.
Saken ble overført fra E til G i midten av august 2015. G hadde i likhet med E ingen spesiell kunnskap eller opplæring i saker om familievold. G forklarte i avhør hos Spesialenheten at E hadde sagt at han ikke oppfattet drapstruslene som reelle og at ordbruken bygget på den kultur A og B kom fra. I følge G hadde E også vist til at A knapt hadde hatt tid til å avgi forklaring og at det ble vurdert å vitne om at A selv ikke prioriterte saken høyt. G tenkte da saken ble henlagt at kjernen i saken var forbundet med Bs reise til hjemlandet og at konfliktnivået nå var lavere ettersom reisen var gjennomført.
G avgjorde saken i tråd med kodingen som legemsfornærmelse. G hadde ingen kjennskap til opplysningene om politiets kontakt med partene som stod i politiets oppdragslogg eller at F hadde utarbeidet en etterforskingsplan som ikke var fulgt opp. Det ble ikke truffet noen skriftlig avgjørelse om at det ikke ble besluttet besøksforbud. G la i sin beslutning om oversendelse til konfliktrådet vekt på at partene hadde vært til mekling ved familievernkontoret og at det kunne forstås som at partene ønsket dialog.
Statsadvokaten i Trøndelag ga i sammenheng ved inspeksjon av politidistriktet i 2009 direktiv om at alle saker som gjelder overtredelse av straffeloven (1902) §§ 219, 228 og 229 – og som angår personkrets som nevnt i § 228 4. ledd litra b), c) og d) skal oversendes statsadvokaten til avgjørelse. Statsadvokaten og påtaleder i politidistriktet har til Spesialenheten opplyst at direktivet fortsatt er gjeldende. Spesialenheten legger til grunn at G ikke var kjent med dette direktivet.
Da C kom tilbake fra ferie ble hun kjent med e-posten fra E om voldsalarm til A. C tok da kontakt med A for å høre hvordan det gikk. A oppga da at det gikk fint og at B hadde flyttet ut av boligen. Voldsalarm ble utlevert til A en av de siste dagene i august 2015. C gjorde da på ny A oppmerksom på muligheten for å ta tilhold på krisesenteret. A ga da uttrykk for at hun ønsket å bo hjemme og at hun ikke trodde at B ville ta livet av henne. C har forklart at hun på dette tidspunktet ikke fikk inntrykk av at A var redd eller at hun var preget av situasjonen.
En dag i begynnelsen av september oppsøkte A uanmeldt C på kontoret. C fortalte da at B på ny hadde sagt at han skulle drepe henne. A ønsket imidlertid ikke å anmelde forholdet. A var lite konkret omkring truslene og C foreslo derfor for A at hun kunne ha en notatblokk tilgjengelig hvor hun gjorde notater knyttet til truslene.
Ca. tre uker senere kom A på ny uanmeldt til Cs kontor. C var på dette tidspunktet opptatt med et annet oppdrag og hadde ikke tid til å snakke med A. C oppfattet imidlertid at A var annerledes enn tidligere og tok seg derfor allikevel tid til å ta imot forklaring fra A. Forklaringen ble nedtegnet som en anmeldelse. A fortalte da blant annet at B daglig truer henne, at han sier at han skal ødelegge livet hennes eller levere barnet til barnevernet og si at hun er en dårlig mor. A fortalte at hun tidligere ikke har vært så redd for truslene fra B, men at hun nå er mer usikker. A forklarte at B også hadde sagt til hennes mor at han ville ta livet av A dersom de ble skilt. Moren oppfattet dette som farlig.
A møtte fem dager senere på Cs kontor for å underskrive forklaringen/anmeldelsen. A ga da uttrykk for at hun ønsket at B ble gitt besøksforbud. C var kjent med at den forrige anmodningen om besøksforbud ikke var etterkommet. Det var sent på ettermiddagen og C tenkte at det var bedre å ringe juristen som kjente saken dagen etter enn å ta opp spørsmålet med jourhavende jurist. A og C ble enige om at A skulle komme tilbake dagen etter og at de da også skulle sikre meldinger fra As telefon som A mente viste at B forsøkte å kontrollere henne. A informerte samtidig C om at hun og B hadde vært i separate møter i konfliktrådet og at hun også skulle i konfliktrådet dagen etter. C spurte ved dette møtet A om hun ikke hadde mulighet til å bo hos sine foreldre en periode.
A ble drept av B i sitt hjem på kvelden samme dag som hun hadde oppsøkt C.
C rettet en uke før drapshandlingen en henvendelse til SARA-koordinatoren ved politistasjonen med anmodning om å se på saken. Koordinatoren hadde da drapet ble begått ikke rukket å følge opp henvendelsen.
Spesialenhetens etterforsking:
D, E, F og G ble avhørt av Spesialenheten med status som mistenkt. 8 personer ble avhørt som vitner i saken. Dette var C, stasjonsleder, påtaleleder i politidistriktet, ansatt i konfliktrådet, en av polititjenestepersonene i patruljen som rykket ut til As adresse, tidligere familievoldskoordinator, SARA kontakt ved politistasjonen og førstestatsadvokaten i Trøndelag.
Oppdragslogger, straffesaker mv. ble innhentet fra politidistriktet.
Spesialenhetens vurdering:
Spesialenheten viste om grunnlaget til den strafferettslige bedømmelsen av om det var utvist grov uforstand i tjenesten til at saken reiser spørsmål om politiet i sin håndtering av opplysninger om vold og trusler om vold mot A hadde ivaretatt sitt ansvar for forebygging av kriminalitet, og om de etterforskingsfaglige vurderingene og tiltak som ble truffet kan anses å imøtekomme de kvalitetskrav som stilles til saker som gjelder vold og trusler om vold i familieforhold. Det kunne i tillegg reises spørsmål om politiet i sammenheng med saken hadde gitt A den beskyttelsen hun hadde krav på fra myndighetene.
Spesialenheten viste innledningsvis til regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner og riksadvokatens rundskriv nr. 3/2008 om familievold. Rundskrivet gjelder voldssaker. I rundskrivet fremgår:
«I familieforhold er vold ikke sjelden kombinert med andre forbrytelser; bl.a. tvang, trusler og frihetsberøvelser som også faller inn under retningslinjene nedenfor.»
Riksadvokatens rundskriv er detaljert. Hovedbudskapet kan oppsummeres å være at høy kvalitet og god framdrift er meget viktig i saker om familievold. I rundskrivet heter det at opplegget for etterforskingen bør legges bredt opp for å sikre best mulig bevis. Fornærmedes forklaring bør opptas med grundighet og etter en plan. Om beskyttelsestiltak går fram at påtalemyndigheten nøye må vurdere om det er grunnlag for å begjære varetektsfengsling. I alminnelighet skal det oppnevnes en kontaktperson for fornærmede. Det vises også til at fornærmede i saker om familievold, jf. straffeloven § 219 har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat.
Spesialenheten viste videre til Høyesteretts dom i Rt. 2013 s. 588 hvor det ble konkludert med at staten i forhold til en kvinne som hadde vært utsatt for langvarig, truende og skremmende forfølgelse, som hadde karakter av å være psykisk trakassering og terrorisering, ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter EMK til å sikre henne mot forfølgelse. Av dommen følger blant annet at staten ikke forventes å avverge enhver fare for krenkelse begått av private, men at det må reageres mot reell og umiddelbar risiko som myndigheten er kjent med.
Spesialenheten fant i sin strafferettslige bedømmelse av politiets opptreden ikke at det var grunnlag for å kritisere håndteringen av opplysningene A ga til C i juni 2015. C hadde under hensyn til As klart uttrykte ønske om at B ikke skulle få vite om hennes kontakt med politiet, og at hun ikke ønsket å anmelde B for voldsepisoden som fant sted ca. ett år i forveien, etter Spesialenhetens vurdering opptrådt adekvat og forsvarlig.
Spesialenhetens vurdering var at etterforskingen av anmeldelsen som var mottatt i forbindelse med utrykningen til As adresse ikke oppfylte de kvalitetskrav som følger av riksadvokatens rundskriv. Avhøret som ble tatt av A var summarisk. Når det ikke gjøres mer for å avklare om det foreligger bevis som underbygger anmeldelsen vil henleggelse som regel måtte bli resultatet.
Spesialenhetens vurdering var at mangelfull styring og koordinering internt i politidistriktet kan ha vært medvirkende til at kvaliteten i etterforskingen av saken ble svak. Saken ble ikke undergitt en grundig og samlet vurdering. Verken E eller G hadde særlig kunnskap om saker med familievold. Etterforskingen ble ikke utført med høy kvalitet. Spesialenhetens vurdering var at det burde ha vært tatt initiativ til en bredere drøfting av situasjonen og at man i vurderingen av saken burde ha trukket inn personer med fagkunnskap. At saken ble gitt en for enkel behandling ble underbygger ved at flere internt hadde gitt uttrykk for undring over at saken ble sendt til konfliktrådet uten at B var avhørt. Saksbehandleren i konfliktrådets reagerte ved mottak av saken også på at den var lite etterforsket og at den ikke gjenspeilet den positive utviklingen hun eller hadde sett i politiets arbeid med familievold.
Spesialenheten mente for øvrig at det kunne stilles spørsmål ved at politiet valgte en framgangsmåte som innbar at det var konfliktrådet, og ikke politiet selv som gjorde B kjent med at han var anmeldt av A.
Selv om Spesialenheten konkluderte med at etterforskingen av saken var svak, kunne det ikke uten videre konkluderes med straffansvar. Straffansvar for grov uforstand i tjenesten vil bare ramme kvalifiserte avvik fra en norm for forsvarlig opptreden på det aktuelle området. Saken dreide seg om to tilfeller med bruk av vold med ett års mellomrom. Voldsbruken kunne anses å være av en moderat karakter og hadde ikke medført skade. I vurderingen av politiets oppfølgning av truslene vil det også være et moment hvordan A framstod i sin kontakt med politiet.
Det kunne etter Spesialenhetens vurdering ikke legges til grunn at A, da saken ble etterforsket og påtaleavgjort i juli og august 2015, framstod på et vis som ga grunn til å tro at det var reell og umiddelbar risiko for livstruende voldshandlinger. A uttrykte også selv til C – etter at påtaleavgjørelsen var truffet og hun fikk utlevert voldsalarm – at det gikk bra. Saksbehandleren i konfliktrådet, som hadde møter med A og B i september, forestås heller ikke å ha oppfattet situasjonen slik at det var nærliggende fare for alvorlig voldsbruk.
I vurderingen av mulig straffansvar må også ses hen til hvilke virkemidler politiet rådde over og kunne ta i bruk. A hadde fått voldsalarm, men hennes begjæring om besøksforbud var ikke etterkommet. Dersom B hadde vært pågrepet og siktet for trusler var det etter Spesialenhetens vurdering ut fra omstendigheten ikke sannsynlig at domstolen her ville ha vurdert varetekt som et nødvendig og forholdsmessig tiltak.
Spesialenheten foretok en konkret vurdering av spørsmålet om mulig straffansvar for de som under etterforskingen var gitt status som mistenkt. Spesialenhetens vurdering var at ingen av dem hadde opptrådt så kvalifisert klanderverdig at de kunne straffes for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble for alles del henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Til sist ble spørsmålet om straff for foretaket vurdert.
Spesialenheten viste til at politiets framdrift i arbeidet med etterforskingen av anmeldelsen som ble opprettet i sammenheng med patruljens utrykning hele veien oppfattes å ha skjedd på As initiativ. Politiet tok selv ingen aktive skritt for å innkalle A eller andre til avhør. Under etterforskingen forenkles saken ved at truslene fra B ikke belyses nærmere eller følges opp. Vurderingen av om drapstruslene var reelle eller konkrete nok fremstår løst fundert og basert på hypoteser. Det ble i vurderingen av om B mente alvor med truslene lagt vekt på lite håndfaste teorier om kultur og religion. Politiets håndtering av anmeldelsen fra A kunne samlet sett ikke anses å innfri riksadvokaten krav til framdrift og kvalitet.
Spesialenheten mente det kunne stilles spørsmål ved om politidistriktet hadde evnet å følge opp regjeringens og påtalemyndighetens satsing på familievold på et vis som har virkning inn i den enkelte (konkrete) sak. De som hadde ansvar for etterforsking og påtalemessig behandling hadde ingen spesiell opplæring i familievold og det var i arbeidet med saken ikke tatt initiativ til å knytte til seg personer med fagkompetanse. Stillingen som familievoldskoordinator var på det aktuelle tidspunktet ikke bemannet. Koordinatoren, som nylig hadde sluttet i stillingen, forklarte at oppgavene som koordinator i hovedsak hadde ligget på et strategisk på nivå, dvs. at koordinatoren i liten grad var trukket inn i arbeidet med konkrete saker.
Selv om det kunne rettes kritikk mot etterforskingen og reises spørsmål om politidistriktets evne til å følge opp en sentral satsing, fant Spesialenheten under tvil ikke å konkludere med at det var grunnlag for å reagere med foretaksstraff. Saken ble ansett egnet for erfaringslæring og ble oversendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang. Det ble i den sammenheng blant annet vist til at Spesialenheten hadde merket seg at ferieavvikling hadde vært av betydning i forhold til om voldsalarm kunne bestilles og utleveres, og i forhold til om risikovurderingsverktøyet SARA ble benyttet. Spesialenheten påpekte at borgerne må kunne gis trygghet selv om det er ferietid.