Sak 713/14-123 – 08.06.2015

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN VED RANSAKING
A anmeldte tjenestemennene B og C for grov uforstand i tjenesten i forbindelse ransaking hos henne. Tjenestemennene hadde kommet for å ransake hos hennes sønn. De foreviste ikke ransakingsbeslutning, og A ønsket ikke å slippe dem inn. Hun forsøkte å lukke døren, men B tok da tak i armen hennes og dro henne utendørs. Hun fikk deretter se et dokument på en iPad. Tjenestemennene ransaket sønnens rom. De fant ikke noe. A mente tjenestemennene hadde opptrådt uhøflig og at de benyttet unødvendig makt mot henne.
Spesialenheten opptok forklaring fra A. Politibetjent B ble avhørt som mistenkt. Kopi av politiets dokumenter ble innhentet.
Tjenestemann B forklarte at A hadde skjelt ut ham og kollegaen, og dyttet til ham da han hadde tatt et skritt mot døren. B tok tak i As arm for å hindre at hun lukket døren. Tjenestemennene var på dette tidspunktet ikke kjent med om As sønn var i huset, og de var redde for at han kunne forspille bevis dersom de ikke kom raskt inn. A fikk lese ransakingsbeslutningen på iPad. De gjorde ingen beslag hos As sønn, men mistenkte at han hadde stukket ut av et vindu fordi det luktet som om noen nylig hadde røyket hasj i rommet.
Spesialenheten viste til at politiet kan gjennomføre ransaking for å sette i verk pågripelse, jf. straffeprosessloven § 192. I saken forelå beslutning om ransaking fra tingretten, jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Før ransaking settes i verk skal beslutningen leses opp eller forevises, jf. straffeprosessloven § 200 første ledd. A ble forevist ransakingsbeslutningen elektronisk på iPad.
Politiet kan benytte makt i tjenesten så langt det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6. A opplyste at hun hadde forsøkt å lukke døren, og politibetjent B forklarte at han tok tak i A for å hindre henne i å lukke den.
Spesialenheten fant det ikke bevist at tjenestemennene hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.