ANMELDELSE FOR LEGEMSBESKADIGELSE VED BRUK AV POLITIHUND
Politidistrikt:
Oslo politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte politibetjent B for legemsfornærmelse/-beskadigelse i forbindelse med at han ble pågrepet. I følge anmeldelsen hadde A etterkommet politiets anmodning om å komme frem fra gjemmestedet sitt og å holde hendene over hodet. Til tross for dette hadde politiet sluppet en politihund på ham og den bet ham til sammen 8 ganger i venstre og høyre lår, på hendene/armen og på ryggen/brystet. Politihunden skulle også ha forsøkt å bite A i strupen. A mente det tok uforholdsmessig lang tid før politibetjent B ba hunden om å slippe grepet i ham. A ble først fraktet til legevakt for behandling og deretter innsatt i politiarrest.
Spesialenhetensetterforsking:
Det er opptatt forklaring fra anmelder, mistenkte og ett vitne.
Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter, oppdragslogg og politihøgskolens godkjenningsprogram for politihunder.
Det er mottatt helseopplysninger vedrørende As skader, samt bilder av skadene.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten
Straffeloven (1902) § 228 første ledd om legemsfornærmelse
Spesialenhetens vurdering:
Spesialenheten la til grunn at politibetjent Bs tjenestehund i forbindelse med tjenesteoppdraget bet A i både høyre og venstre lår slik at A ble påført flere sårskader. Spesialenheten fant at sårene var å anse som en legemsfornærmelse. Det forelå ikke legeopplysninger som viste at A ble påført bittskader andre steder på kroppen.
Spesialenheten fant det ikke bevist at politibetjent B hadde begått en straffbar handling i forbindelse med søket etter og pågripelsen av A.
Etter Spesialenhetens syn var vilkårene for å pågripe A oppfylt, jf. straffeprosessloven § 173. Ifølge opplysninger B mottok fra politiets operasjonssentral og på stedet av en vekter, hadde A blant annet truet med en jernstang. A hadde deretter gjemt seg for politiet. På bakgrunn av oppdragets art, og hensett til at det var mørkt og at A hadde gjemt seg, fremstod bruken av politihunden til å spore og eventuelt pågripe A som et adekvat og forsvarlig hjelpemiddel.
Spesialenheten fant heller ingen bevismessige holdepunkter for at B ikke hadde tilstrekkelig god kontroll på politihunden, verken i forbindelse med søket eller etter at hunden hadde lokalisert A.
I samsvar med godkjenningsprogrammet for politihunder lot B politihunden gå et stykke foran seg og arbeide fritt under søket. Det ble benyttet en lang sporline. Dette medfører at hunden kan få fysisk kontakt med den det søkes etter før hundefører registrerer dette, slik som i nærværende sak. Hvordan en politihund da oppfører seg vil blant annet avhenge av hvordan den som blir funnet forholder seg. Det følger av godkjenningsprogrammet at hunden i utgangspunkt ikke skal «støte», herunder bite, i forbindelse med søk og funn av figuranter, med mindre dette er forårsaket av provokasjon.
I nærværende sak var det uklart hva som var foranledningen til at politihunden bet A. Det ble vist til at politihunden hadde rundet et hjørne og var ute av Bs synsfelt. Spesialenheten la imidlertid til grunnBs forklaring om at det kun gikk få sekunder til B selv kom rundt hjørnet og så at A slo mot politihunden, som hadde bitt seg fast i det ene beinet. Som en følge av As slag skiftet politihunden grep. A ble kun bitt mens han lå delvis skjult bak et stativ eller lignende og med beina stikkende ut. Spesialenheten fastet ikke lit til As forklaring om at politihunden hadde bitt A etter at han hadde etterkommet politiets pålegg om å komme frem med hendene over hodet. Spesialenheten la også til grunn at B raskt tok kontroll på politihunden.
Vedtak:
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.