GROV TJESTEFEIL KNYTTET TIL MANGLENDE LØSLATELSE ETTER RETTSLIG KJENNELSE OM LØSLATELSE
Politidistrikt:
Sør-vest politidistrikt
Anmeldelsen:
Advokat B anmeldte på vegne av klient A en politiadvokat for grovt brudd på en tjenesteplikt. Lagmannsretten hadde avsagt kjennelse om løslatelse av A mot meldeplikt til politiet. Politiadvokaten anket kjennelsen til Høyesterett samme dag noe før kontortidens slutt og ba om at anken ble gitt oppsettende virkning.
Lagmannsretten behandlet ikke begjæringen om oppsettende virkning samme dag. Advokat B mente at klienten da måtte løslates og at det ikke var hjemmel for å holde ham i arrest inntil lagmannsretten fikk behandlet politiets begjæring påfølgende dag. Politiadvokaten nektet å løslate A før lagmannsretten hadde tatt stilling til begjæringen.
Da begjæringen om oppsettende virkning ble avslått av lagmannsretten dagen etter ble A løslatte kl. 11.00. Politiadvokaten mente imidlertid at etterforskingen da ga grunnlag for mistanke om at A hadde begått flere straffbare forhold, og pågrep ham på nytt. A ble noe senere fremstilt for fengsling for tingretten, og politiet mente det både forelå gjentakelsesfare og bevisforspillelsesfare.
Tingretten fant at det var skjellig grunn til mistanke også for det nye forholdet i siktelsen. Tingretten konkluderte likevel med at A måtte løslates da videre varetektsfengsling ville være uforholdsmessig.
Politiadvokaten påanket løslatelsen og tingretten gav anken oppsettende virkning. Lagmannsretten fant også at det forelå skjellig grunn til mistanke for det nye forholdet som var tatt med i siktelsen, men fant også at videre fengsling av A frem til berammet hovedforhandling ville være uforholdsmessig. A ble deretter løslatt mot meldeplikt.
Spesialenhetens vurdering:
Spesialenheten mente at politiadvokaten ikke hadde hatt hjemmel i straffeprosessloven § 382, 1. ledd for å holde A i varetekt etter at han var besluttet løslatt av lagmannsretten. Det var ikke tilstrekkelig at politiadvokaten hadde begjært oppsettende virkning og at begjæringen hadde blitt levert til lagmannsretten før kontortidens slutt. Politiadvokaten skulle ha løslatt A og det var brudd på en tjenesteplikt ikke å gjøre det.
Det var imidlertid bevismessig tvil på om forholdet var tilstrekkelig grovt til at det kunne belegges med straff. Politiadvokaten hadde trodd at det var grunnlag for å holde A i varetekt og det var ikke en grov uaktsom opptreden å ha misforstått en noe uklar straffeprosessuell bestemmelse.
Spesialenheten vurderte deretter lovlighetene av den etterfølgende pågripelsen av A. Spesialenheten kom her til at det ikke var skjedd noe som nådde opp til terskelen for straffbarhet. Det ble vist til at politiadvokaten hadde kompetanse til å pågripe A og at politiet mente A kunne mistenkes for å ha begått ett nytt forhold. A ble dessuten fremstilt for retten for fengsling, og tingretten og lagmannsretten fant at det var skjellig grunn til mistanke for det nye forholdet.
Vedtak:
Saken ble henlagt etter bevisets stilling
Rettslig grunnlag:
Straffeloven § 172 om grovt uaktsom tjenestefeil.