ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN
A anmeldte en politiadvokat (B) og en polititjenesteperson (C) for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med siktelse, pågripelse og etterforsking av A. Politiet hadde siktet og pågrepet A i forbindelse med mistanke om seksuelle overgrep mot et barn. Det anføres i anmeldelsen at det ikke var grunnlag for å sikte A og at siktelsen derfor var ulovlig, at frihetsberøvelsen ikke hadde hjemmel i lov, at det ble berammet annengangs dommeravhør av barnet i strid med bestemmelse i forskrift, at A innledningsvis ble nektet dokumentinnsyn uten at dette kunne begrunnes, at etterforskingen var tendensiøs og ensidig, samt at politiet ikke straks gjennomførte opplagte etterforskingsskritt.As anmeldelse var svært fyldig og hadde flere vedlegg. Spesialenheten var i kontakt med A. Han opplyste at de dokumenter som var oversendt var dekkende for hans syn.
Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B og C hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Det var ikke sannsynlig at utøvelse av påtaleskjønnet kunne medføre straffansvar. Ei heller var det holdepunkter for at beslutning om siktelse, ransaking og frihetsberøvelse nådde opp til terskelen for straffbarhet. Hva gjaldt As rettigheter i forbindelse med pågripelse og innsettelse i politiarrest bemerket Spesialenheten at A hadde blitt gjort kjent med sin rett til å la seg bistå av forsvarer, og videre at det var oppnevnt forsvarer som var tilstede under dommeravhør dagen etter pågripelsen. Denne forsvarer hadde i forbindelse med dommeravhør fått saksdokumenter og hadde vært i kontakt med A i forkant av avhøret. Spesialenheten viste videre til at politiet har anledning til å foreta sine egne vurderinger i forhold til tidspunkt for og nødvendighet av etterforskingsskritt. Det samme gjelder fremsetting av begjæring om nytt dommeravhør. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var foretatt vurderinger knyttet til etterforskingens fremdrift eller valg av etterforskingsskritt som kunne medføre straffansvar.
Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.