ANMELDELSE FOR LEGEMSFORNÆRMELSE VED Å HA BLITT SLÅTT MED TERMOS
A anmeldte polititjenestemann B for å ha slått ham i hodet med en termos i forbindelse med at politibetjent B ønsket å se As førerkort.
Spesialenheten opptok forklaring fra A. Politibetjent B ble avhørt som mistenkt. C, D og E ble avhørt som vitner.
Saken hadde sitt utgangspunkt i at politibetjent B var på vei til jobb i sin sivile bil. Underveis ble han tatt igjen av en bil som kjørte veldig nær ham. Han stanset og ba føreren av bilen bak holde bedre avstand. B presenterte seg ikke da som politi. Føreren av bilen bak, A, fortsatte å kjøre nær B, og B stanset på ny, tok kontakt med A og legitimerte seg som politi. A trodde ikke at B var politi siden han var i sivil, og nektet å legitimere seg og å fremvise førerkortet.
A anmeldte B for å ha slått ham i hodet med en termos. B nektet for å ha slått A. Et vitne, som kjørte bak begge og som også hadde stanset, så ikke at B slo A. Han så heller ikke at A hadde merke eller hevelse i pannen. Vitnet forsøkte å forklare A at B var politiet, men A trodde ikke på vitnet.
Politibetjent B fikk bistand fra politibetjent D, og A ble tatt med til lensmannskontoret for avhør. A ble fratatt førerkortet for å ha holdt for liten avstand til forankjørende. Politibetjent D så ikke at A hadde merke eller hevelse i pannen. A nevnte ikke at B hadde slått ham.
Etter ca. tre timer kom A tilbake sammen med sin arbeidsgiver E. A hadde da rød kul i pannen. Han opplyst at dersom han ikke fikk tilbake førerkortet ville han anmelde politibetjent B for å ha slått ham.
Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228 første ledd om legemsfornærmelse. Skyldkravet er forsett.
Det ble ikke funnet bevist utover enhver rimelig tvil at B hadde slått A. Det ble vist til partenes ulike forklaringer.
Det ble bemerket at politiet kan stanse personer for kontroll, jf. vegtrafikkloven § 10, og at det ikke var grunnlag for å hevde at politibetjent B ikke var politi. Han hadde legitimert seg i samsvar med politiinstruksen § 5-4.
Saken ble henlagt etter bevisets stilling.