MISTANKE OM GROV KORRUPSJON – SPØRSMÅL OM PRESSENS KILDEVERN
Fredag 9. november 2012 publiserte flere nettsteder artikler hvor det fremgikk at en polititjenesteperson hadde kontaktet NRK Brennpunkt redaksjonen med tilbud om informasjon fra dokumenter fra 22.juli-saken for 30.000 kroner. På bakgrunn av innholdet i artiklene besluttet Spesialenheten å iverksette etterforsking for mulig brudd på taushetsplikt og korrupsjon.
Spesialenheten avhørte en ansatt (A) ved Oslo politidistrikt som vitne om arbeidet med 22. juli-saken i den relevante perioden. Spesialenheten avhørte 3 journalister (B, C og D) ansatt i NRK og en freelance journalist (E). Journalistene var villig til å forklare seg, men under henvisning til kildevernet nektet de å forklare seg om hvem som formidlet tilbudet til NRK eller nærmere om innholdet i materialet som ble tilbudt.
B var redaksjonssjef for Brennpunkt. Hun bekreftet i avhør at NRK fikk tilbud om å kjøpe materiale fra 22. juli-saken som var ”vesentlig”. Det var en medarbeider i redaksjonen som fikk tilbudet i et møte med en kilde ca 1. mars 2012. Kilden opptrådte som mellomledd mellom en polititjenesteperson og NRK. Medarbeideren ringte til B og informerte om tilbudet. Ifølge B ble tilbudet avvist relativt umiddelbart fordi det ble forlangt betaling. B forklarte at hun kjente identiteten til kilden og la til grunn at den var troverdig, men under henvisning til kildevernet ville B ikke forklare noe mer om kilden. B forklarte at hun visste litt om innholdet i tilbudet, men at hun ikke ville gå nærmere inn på det da hun anså det å være omfattet av kildevernet. B vurderte materialet som vesentlig fordi det ville gi opplysninger som på det tidspunktet fremsto som nye i forhold til hva som allerede var kjent. C var Bs sjef. C bekreftet i avhør at NRK ble tilbudt å kjøpe dokumenter fra en polititjenesteperson via en tredjeperson. Tilbudet ble avslått med henvisning til NRKs gjeldende rutiner av redaksjonen, og C støttet den beslutningen. C forklarte i avhør at det gjaldt dokumenter og at innholdet var interessant, men med henvisning til kildevernet ønsket han ikke å forklare seg mer detaljert om kilden eller opplysningene. D arbeidet som programleder i Brennpunkt og det var ham som bekreftet overfor media at NRK hadde mottatt tilbudet. D hadde ikke selv vært involvert i dette, men kun hørt om det i redaksjonen. D forklarte at han selv antok at det var avhøret av X som ble tilbudt, da det var det ”alle” var interessert i på det aktuelle tidspunktet.
Polititjenesteperson A hadde blant annet ansvaret for vitneprosjektet i 22. juli-saken og han forklarte at det ble gjennomført mer enn 100 avhør i saken i perioden januar 2012 til februar 2012. A opplyste videre at totalt 74 personer hadde tjenestelig tilgang til saken i politiets systemer i den aktuelle perioden.
Spesialenheten mente at i motsetning til tidligere lekkasjesaker, var vilkårene for å begjære retten om opphevelse av kildevernet til stede. Spesialenheten anførte at hensyn som taler for bekjempelse av korrupsjon og brudd på taushetsplikt må veie så tungt at hensynet til et tilnærmet absolutt kildevern måtte vike. Oslo tingrett tok ikke Spesialenhetens begjæring om å pålegge B vitneplikt til følge. Spesialenheten anket kjennelsen og fikk medhold i Borgarting lagmannsrett som påla B å forklare seg om hvem som hadde formidlet tilbudet og innholdet i informasjonen. B anket avgjørelsen inn for Høyesterett som ved avgjørelse av 18. oktober 2013 ikke tok Spesialenhetens begjæring til følge.
590/13-123 – 16.01.2014
ANMELDELSE MED PÅSTAND OM FORSKJELLSBEHANDLING
A anmeldte en politimester (B) for å ha unnlatt å bøtelegge en politiembetsmann (C) for en vegtrafikkforseelse. A hadde lest om saken i media. A viste til at han selv hadde blitt bøtelagt av politiet for lignende forhold som det C hadde gjort seg skyldig i.
Da A senere ble kjent med at C var bøtelagt for forholdet, opprettholdt han sin anmeldelse med den begrunnelse at C ikke ville ha blitt bøtelagt dersom forholdet ikke hadde fått medieomtale.
Det var etter vedtaksmyndighetens vurdering ingen holdepunkter for at B i sin behandling av saken hadde opptrådt straffbart. Anmeldelsen fra A ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold.
Saken ble etter særskilt beslutning hos Riksadvokaten avgjort av leder for Etterforskingsavdeling Midt-Norge og Nord- Norge. Dette var begrunnet i at B tidligere har vært ansatt i Spesialenheten.