ANMELDELSE FOR LEGEMSFORNÆRMELSE, IKKE AVGITT FORKLARING OG FALSK FORKLARING
Politidistrikt:
Sør-Øst politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte politiet for legemsfornærmelse, for ikke å ha gitt ham anledning til å gi forklaring, og for falsk forklaring. A ble pågrepet mistenkt for overtredelse av straffeloven (1902) § 350 annet ledd. I forbindelse med pågripelsen ble han påsatt håndjern. Han lyktes å rive seg løs og løp fra stedet med håndjern på ryggen. Han ble tatt i gjen og deretter løftet opp i luften og langt i bakken av politibetjenten som løp etter ham. A ønsket å forklare seg om hendelsen som var årsaken for pågripelsen, men fikk ikke anledning til dette. Han mente også at en tjenestemann forklarte seg falskt i retten vedrørende As mulighet til å forklare seg.
Spesialenhetens undersøkelser:
Det er opptatt forklaring fra anmelder
Det er innhentet kopi av politiets straffesaksdokumenter og dom fra tingretten.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325 første ledd nr. 1, om grov uforstand i tjenesten
Straffeloven (1902) § 228 første ledd, om legemsfornærmelse
Straffeloven (1902) § 163, om falsk forklaring
Spesialenhetens vurdering:
Spesialenheten fant det ikke bevist at den maktbruken som ble benyttet mot A var straffbar. Det forelå grunnlag for å pågripe A, da han aktivt motarbeidet pågripelsen ved å forsøke å flykte fra politibetjentene etter å ha blitt påsatt håndjern. A ble ikke påført fysiske skader.
En siktet i en straffesak har rett til å ta til motmæle mot anklagene som er rettet mot vedkommende, også på etterforskingsstadiet. Formålet med en etterforskning er å kartlegge både det som taler for og mot mistenkte, jf. straffeprosessloven § 226 tredje ledd. Mistenktes egen forklaring vil normalt være et naturlig utgangspunkt for å kartlegge hva som taler for vedkommende. Det er likevel klart at den enkelte polititjenesteperson ikke har noen plikt til å etterkomme ethvert ønske fra en mistenkt om å ta i mot en forklaring på det tidspunktet den mistenkte selv ønsker. Ressursdisponeringen, den mistenktes tilstand, og øvrige etterforskningstaktiske hensyn vil i stor grad være styrende for når det fremstår som hensiktsmessig å oppta forklaring og hvordan dette bør gjøres. At A ikke fikk forklare seg om natten innebar ikke straffansvar for tjenestepersonene som han var i kontakt med. Det var heller ikke grunnlag for å hevde at den ene tjenestemannen hadde forklart seg falskt i retten.
Vedtak:
Saken er henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.