ANMELDELSE FOR TJENESTEFEIL M.M.
Politidistrikt:
Sør-Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A og B, som bodde i samme bolig, anmeldte tjenestepersonene som pågrep og ransaket hos dem, for brudd på straffeprosessloven § 200, pasient og brukerrettighetsloven §§ 3-2, 3-6 og 5-3, samt straffeloven §§ 23, 171 og 173c. A og B anførte at politiet gjennomførte ransakingen uten at A var tilstede og uten at A ble forevist gyldig beslutning. B mente påkjenningen ved ransakingen gjorde at han måtte legges inn på sykehus. B anførte at politiet urettmessig mottok informasjon om ham fra legen på sykehuset, og at politiet “tvangsutskrev” ham for å sette ham i arresten, uten at han først fikk nødvendig informasjon fra legen.
Spesialenhetens undersøkelser:
Spesialenheten undersøkte forholdet med politiet. Det fremkom av politiets dokumenter at det forelå beslutning om ransaking fra tingretten. På grunn av funn som ble gjort under ransakingen besluttet jourhavende jurist at det også skulle ransakes hos A.
Fordi B klaget over brystsmerter under ransakingen, ringte politiet etter ambulanse, og B ble lagt inn på sykehus. Han ble dagen etter overført til politiets arrest.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (2005) § 171 om tjenestefeil.
Spesialenhetens vurdering:
Politiet kan ransake vedkommende når han med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, og det er grunn til å anta at ransakingen kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges, jf. straffeprosessloven § 195. Videre kan politiet ransake vedkommendes bolig, rom eller oppbevaringssted, jf. straffeprosessloven § 192. Ransaking besluttes som hovedregel av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig. Muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, jf. straffeprosessloven § 197. Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når det blant annet er grunn til å frykte fare for bevisforspillelse, jf. straffeprosessloven § 171 nr. 2. Pågripelse besluttes som hovedregel av påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 175.
Det fremkom ikke opplysninger i saken som på noe vis gjorde det sannsynlig at politiet hadde brutt opptrådt straffbart i forbindelse med ransakingen og/eller pågripelsene. Det var videre ikke opplysninger i saken som gjorde det sannsynlig at politiet hadde brutt taushetsplikten. Tjenestepersoner ansatt i politiet kan ikke straffes for brudd på pasient- og brukerrettighetsloven.
Vedtak:
Saken er henlagt uten etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.