ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING
Politidistrikt:
Sør-Vest politidistrikt
Anmeldelsen:
A anmeldte to politibetjenter for ulovlig inntrenging og ransaking av hans og kjærestens bolig. A opplyste at to uniformerte polititjenestemenn ringte på hos ham og anmodet om å komme inn i boligen under påskudd av at de ikke skulle bli observert av naboene. A slapp tjenestemennene inn. Straks de var kommet inn uttalte den ene at «da har du vel ikke noe i mot at vi tar en husransakelse?» A ba politiet vise ransakingsbeslutning. Han og samboeren fikk beskjed om å legge fra seg mobiltelefoner. Deretter gikk polititjenestemennene gjennom skuffer og skap i alle rom. A fikk forståelse av at de lette etter anabole steroider. Politiet fant to stk. Viagra-tabletter og et brett med noen anti-østrogentabletter. Urinprøven som A tok på stedet var negativ.
Rettslig grunnlag:
Straffeloven (1902) § 325, om grov uforstand i tjenesten
Spesialenhetens vurdering:
Tjenestepersonene forklarte at de arbeider med dopingsaker og hadde opplysninger om at A muligens benyttet doping. De hadde på forhånd gjort ulike undersøkelser, men hadde behov for å treffe/observere A for å få nødvendig informasjon som kunne bekrefte/avkrefte mistanken om dopingbruk. De bestemte seg derfor å kontakte A på hans bopel. I følge politiets forklaring hadde A et utseende som talte i retning av at han brukte doping. Han samtykket i at de fikk komme inn.
Spesialenheten oppfattet det slik at det på tidspunktet for «hjemmebesøket» forelå opplysninger som kunne mistenke A for bruk av doping uten at det forelå skjellig grunn til mistanke, og at tjenestepersonene reiste til A for om mulig få ytterligere opplysninger som kunne bekrefte, evt. avkrefte mistanken. Det var ikke på forhånd gitt ransakingsbeslutning.
Politiets adgang til å gå inn på privat grunn er regulert i politiloven § 7 og politiinstruksen § 8-7. Politiloven § 7 anses ikke å komme til anvendelse i denne saken da det ikke var opplysninger om at politiet var på adressen for å håndheve offentlig ro og orden m.v. Av politiinstruksen § 8-7 nr. 3 fremgår at politiet under tjenesteutførelsen ikke kan gå inn på privat grunn eller inn i privat hus med mindre han skal gå inn for å forebygge, stanse eller etterforske et lovbrudd som er gjenstand for offentlig påtale.
I følge Grunnloven § 102 første ledd må «husransakelse ikke finne sted unntatt i kriminelle tilfeller». Bestemmelsens hensikt er å beskytte borgerne mot at offentlig myndighet vilkårlig, eller på mer eller mindre løs mistanke, tar seg inn i private boliger for å bringe på det rene om det foregår eller har foregått noe straffbart.»
Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at polititjenestemennene opptrådte på et vis som kunne lede til straffansvar ved deres innledende kontakt med A. Spesialenheten fant imidlertid å påpeke det problematiske ved å oppsøke personer på bopel for «en prat» og be om samtykke til å komme inn. Det vil for mange være vanskelig å nekte politiet å komme inn i boligen. Det kan derfor stilles spørsmål ved om personen reelt har gitt sitt samtykke eller om vedkommende følte seg presset til å samtykke, da en nektelse kan sette vedkommende i et negativt lys overfor politiet.
Spesialenheten bemerket også at politiets tjenesteutførelse skal være forholdsmessig. De midler som anvendes må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. Et mulig alternativ til “hjemmebesøk” ville være å drive forebyggende arbeid på treningssentre og i den sammenheng også observere og snakke med mulige «kandidater». Dette vil i de fleste sammenhenger være mindre inngripende enn å gå på «hjemmebesøk» hos vedkommende.
Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan ransakingen bare foretas etter beslutning av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig. Muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, jf. straffeprosessloven § 197. Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann forta ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 2, eller det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles, jf. straffeprosessloven § 198 nr. 3.
Spesialenheten kunne ikke se at det var forhold, slik som bevisforspillelsesfare, tidsnød eller annet, som hindret tjenestemennene å kontakte jourhavende jurist for å be om ransakingsbeslutning forut for ransakingen. Spesialenheten oppfattet det slik at tjenestemennene hadde kontroll på A og hans samboer, og hadde bedt om at de la fra seg sine mobiltelefoner. Tjenestemennene var kort tid etter ransakingen i kontakt med jourhavende for å be om beslutning om urinprøve. Straffeprosesslovens regler om personell kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler er vesentlige rettssikkerhetsgarantier, jf. f.eks. Rt. 1993 side 1025, og unntakshjemlene må derfor tolkes snevert.
Brudd på straffeprosesslovens bestemmelser innebærer ikke at det direkte må legges til grunn at handlingen (her ransakingen) innebærer straffansvar. Spesialenheten fant det ikke bevist utover rimelig tvil at tjenestepersonene, ved selv å beslutte ransaking hos A, hadde opptrådt straffbart. Det ble vist til at straff for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 krever at tjenestepersonen har opptrådt kvalifisert klanderverdig.
Vedtak:
Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.
Administrativ avgjørelse:
Spesialenheten anser saken egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd, med henblikk på metoden «hjemmebesøk». Det er nødvendig med bevissthet om hjemmelsgrunnlag og bevissthet rundt samtykke i forhold til grensen mellom frivillighet og opplevelse av tvang.