ANMELDELSE AV POLITITJENESTEPERSON FOR USANNHET I RAPPORT OG FALSK FORKLARING
En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for falsk forklaring retten. Det ble i anmeldelsen anført at B hadde avgitt bevisst falsk forklaring til domstolen ved å ha gitt feilaktige, ufullstendige og/eller uriktige opplysninger i forbindelse med at A fikk tilbakekalt et oppdrag som bistandsadvokat. Videre ble det anført at B hadde unnlatt å opplyse retten om ukorrekte datatekniske og andre forhold som A mente var avgjørende for domstolens vurdering og standpunkt i saken. A hevdet at dette har ledet til at han mistet sitt oppdrag som bistandsadvokat og senere sin advokatbevilling, samt at han ble ilagt et forelegg for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.
A viste også til at B hadde gitt uriktige opplysninger i rapporter skrevet i februar 2012 og at han først erkjente dette under tingrettens behandling i februar 2013 av forelegget A var ilagt. A ble i denne saken frifunnet, og påtalemyndigheten anket dommen.
Spesialenheten ble også kontaktet av statsadvokaten (C) som skulle aktorere i ankeforhandlingene. C opplyste at han hadde snakket med B om en rapport Kripos hadde utarbeidet i august 2013 etter datatekniske undersøkelser av Bs pc. C hadde, som ledd i forberedelser til ankeforhandlingen i straffesaken mot A, anmodet Kripos om å undersøke aktiviteten på Bs harddisk i en periode i begynnelsen av 2012. Under behandlingen av straffesaken i tingretten hadde B forklart at hans pc ikke hadde vært koblet til politinettet eller andre nett da han i denne perioden produserte CD-er med straffesaksdokumenter fra 22. juli-saken som skulle utleveres til bistandsadvokatene. C viste til at Kripos’ undersøkelser hadde avdekket at Bs pc hadde vært tilknyttet to nettverk i den aktuelle perioden.
Spesialenheten avhørte flere vitner og B ble avhørt som mistenkt. Rapport om datatekniske undersøkelser fra Kripos ble innhentet og gjennomgått. Spesialenheten innhentet blant annet enkelte dokumenter fra 22. juli-saken og straffesaken mot A.
Spesialenheten la til grunn at B fikk i oppdrag å forsøke og avdekke kilder til lekkasjer til pressen av straffesaksdokumenter i 22. julisaken. Han la inn såkalte vannmerker på enkelte bilder som var omfattet av de dokumenter som skulle gis ut på CD-er til bistandsadvokatene i saken. Utvalgte bilder ble gitt et unikt vannmerke for den enkelte bistandsadvokat som var usynlig, men som kunne leses elektronisk. Samme dag som CD-ene ble utlevert til bistandsadvokatene publiserte flere medier bilder som politiet mistenkte stammet fra det utleverte materialet. Ifølge B var de publiserte bildene påført vannmerke som var lagt på bildene A hadde fått utlevert.
Ifølge Kripos’ rapport var B tilkoblet to nettverk store deler av tiden han arbeidet med CD-en som ble utlevert til A og frem til tidspunktet for lekkasjen. Kun få dager etter arbeidet med vannmerkingen utarbeidet B rapporter relatert til gjennomføringen av dette arbeidet. Det fremgikk av disse intet om at B utførte arbeidet med vannmerkingen på sin private bopel, at han under arbeidet var koblet til internett og gjorde internettsøk, og at CD-ene han produserte hjemme først ble lagt i safen på politihuset dagen etter ferdigstillelse. Spesialenheten mente at disse rapportene i all hovedsak ga en beskrivelse av bruken av vannmerkingen og hvordan lekkasjen av bildene ble avdekket, og i liten grad ga informasjon om hvilket sikkerhetsregime arbeidet ble gjennomført under. Utelatelse av opplysninger i disse rapportene om at arbeidet ble gjennomført på Bs bopel og at han under arbeidet var tilknyttet Internett kunne derfor ikke medføre at forholdet rammes av straffeloven § 120 om usannhet i rapport.
B utarbeidet også en rapport som følge av en forespørsel om informasjon fra tingretten. Rapporten inneholdt blant annet kommentarer fra en datakyndig A hadde engasjert. Spørsmålene fra retten og kommentarene fra den datakyndige knyttet seg til datasikkerheten ved politiets arbeid med å avdekke lekkasjer av dokumentene.
Spesialenheten la til grunn at Bs opplysninger i denne rapporten om bruken av verktøyet med vannmerking, herunder muligheten for å fjerne vannmerkene, måtte sies å være tilbakevist av de sakkyndige, og var derfor uriktige. Videre erkjente B at hans opplysninger i rapporten om at hans pc ikke var knyttet til politinettet var feil. Spesialenheten mente videre at opplysninger om at arbeidet ble utført hjemme hos B, at hans pc hadde vært tilknyttet Internett og at det ble gjort internettsøk på samme tid som produksjonen av CD-er til bistandsadvokatene ble produsert, var momenter som hadde betydning for å gi et helhetlig bilde av sikkerheten ved arbeidet. Unnlatelsen av å medta slike relevante omstendigheter i rapporten medførte etter Spesialenhetens mening at den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 120 var overtrådt. Etterforskingsresultatet ga imidlertid ikke bevismessig dekning for at B holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at han nedtegnet uriktige opplysninger i rapporten om redigering og fjerning av vannmerkene. Når det gjaldt opplysningene om Bs tilknytning til nettverk, viste Spesialenheten til at vannmerkingen av dokumentene til bistandsadvokatene var en omfattende prosess som stilte strenge krav til hemmelighold og sikkerhetstenking. Blant annet utarbeidet B, med bistand fra to andre polititjenestepersoner, en egen instruks for arbeidet med vannmerkingen, og B instruerte de to andre om at de måtte passe på at pc-ene ikke var koblet til nettverk. Spesialenheten la til grunn at hensikten med både instruksen, eksterne pc-er og gjennomføring av arbeidet utenfor nett, var at ingen utenforstående skulle få tilgang til informasjon om vannmerkingen. Sikkerheten rundt dette arbeidet, herunder tilkobling til eksterne nettverk, måtte etter dette nødvendigvis ha vært langt fremme i Bs bevissthet. Rapporten fra Kripos gjorde det videre klart at det ikke bare var tale om enkelte sporadiske og automatiske oppkoblinger, men gjentatte besøk på en rekke ulike nettsteder. Dette omfattet besøk på ulike medienettsteder, betalinger av regninger i nettbank med videre.
Mest trolig visste B om denne nettilknytningen og holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at dette var sentrale opplysninger ved utarbeidelse av rapporten. Spesialenheten kunne imidlertid ikke se at det kunne føres bevis utover rimelig tvil for at han handlet forsettlig.
Spesialenheten kunne ikke se at det var bevismessig dekning for at B forsettlig hadde avgitt falsk forklaring om sine nedtegnelser i rapportene for tingretten. Under sine forklaringer erkjente B at de nedtegnede opplysninger i hans rapporter om blant annet fjerning av vannmerkene, var ukorrekte.
Under Bs forklaring til tingretten i forbindelse med rettens behandling av gyldigheten av vedtak om tilbakekall av As advokatbevilling, svarte han nei på spørsmål om hans pc hadde vært tilkoblet internett i den perioden han jobbet med vannmerkingen og fram til lekkasjetidspunktet. Dette var åpenbart ikke korrekt. B erkjente i avhør hos Spesialenheten at det svaret han ga i retten var uriktig, men at dette ikke var en bevisst uriktig forklaring. Han opplyste at han hadde følt seg trygg på at dette var korrekt da han forklarte seg i retten og at han baserte sin forklaring i retten på sine rapporter, samt at han gjorde visse undersøkelser på sin pc for å avklare hvorvidt han faktisk hadde vært koblet opp mot et nettverk. Ettersom Spesialenheten mente det forelå rimelig tvil om det kunne føres bevis for at B med forsett ga uriktige opplysninger i sine rapporter, gjorde også slik tvil seg gjeldende ved spørsmålet om det kunne bevises at han forsettlig forklarte seg falsk i retten.
Saken ble henlagt etter bevisets stilling.
Saken er påklaget til Riksadvokaten.