Sak 938/13-123 – 16.06.2014

ANMELDELSE FOR UNØDIG MAKTBRUK
A anmeldte polititjenestepersonene (B og C) som pågrep ham i forbindelse med innleggelse på barnepsykiatrisk avdeling (BUP). B og C hadde benyttet pepperspray og håndjern, og A mente maktbruken av ulovlig.
Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg. B og C ble avhørt med status som mistenkt. Ambulansesjåfør D ble avhørt som vitne. As advokat opplyste at det ikke var tilrådelig med avhør av A.
Det fremgikk av sakens dokumenter at politiet ble bedt om å bistå en lege med tvangsinnlegging av A. Helsepersonell hadde forsøkt å få med A uten å lykkes. Helsepersonell var fortsatt på stedet da patruljen ankom. A var psykotisk og løp naken rundt i huset. Hver gang B og C forsøkte å nærme seg ham, hevet han hendene i guard, knyttet nevene og bokset. B og C besluttet å benytte pepperspray, og informerte helsepersonellet om dette. Da A ble truffet av peppersprayen, begynte han å slå rundt seg, og han var mye sterkere enn B og C hadde forutsett. De måtte få bistand av helsepersonellet, slik at det totalt var fire personer som basket med A. Etter en stund klarte de å få kontroll på ham og fikk satt på ham håndjern. A ble deretter ført til ambulansen og lagt på båre. I ambulansen begynte A å sparke rundt seg, og både politiet og to fra ambulansen måtte ligge over As føtter mens de reimet føttene fast.
Spesialenheten viste til politiloven § 6 om bruk av makt, sammenholdt med våpeninstruksen § 17 om bruk av pepperspray og politiinstruksen § 3-2 tredje ledd om bruk av håndjern.
Spesialenheten la til grunn at politiet forgjeves hadde forsøkt å overtale A til å bli med frivillig. Heller ikke helsepersonellet hadde lyktes i å overtale A. Situasjonen var slik at det for B og C fremsto som at A ville benytte vold mot dem og at det da ville være fare for dem selv og/eller A. Denne oppfatningen ble støttet av D.
Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at B og C hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.
Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 228 som intet straffbart forhold anses bevist.